Anstrengt forhold til min stadig krevende mor

[AnonymBruker]

Jeg har hatt et anstrengt forhold til min mor siden jeg var i tenårene. Min barndom var langt fra enkel, mye grunnet henne.  Dette har jeg for lengst lagt bak meg. Jeg er nå godt voksen, og min mor i starten av pensjonisttilværelsen.  Hun har nylig mistet både sin samboer, samt sin mor som hun har tatt seg av siste årene.  Mine søsken har flyttet til en annen kant av landet, så er bare meg igjen. Min mor er krevende.  Bryr seg stort sett bare om seg selv, samt sitt "favorittbarn", som ikke er meg. Helt greit. Jeg har barn og kjæreste jeg har et godt forhold til.  Problemet mitt nå er at min mor til stadig hinter om at jeg ikke bryr meg nok om henne, ikke tar henne med på turer rundt omkring osv. Lite forståelse for at jeg hjelper barna mine noe når det kommer til økonomi og andre ting (de er unge voksne). Et av mine barn er kronisk syk, og tenker meg ekstra mye.  Hun har heller ingen forståelse for at jeg bruker tid på min kjæreste eller at jeg  bruker tid på meg selv.  

Problemet mitt er at hun er mye.  Jeg takler henne svært dårlig.  Blir sliten etter kort tid sammen med henne.  Har ikke hatt en særlig grei barndom, og mye av det trigger meg nå.  Føler meg slem når jeg setter grenser for henne.  I dag "fleipet" hun med at hun like godt kunne ta livet sitt. Ingen brydde seg.  Det begynner nå å gå opp for meg at nå som barna mine er ute av redet, har jeg fått et nytt og enda krevende "barn". 

Jeg fikk barn i ung alder.  Ble alene med dem, uten hjelp fra deres far eller min familie.  Har hatt et par alvorlige perioder i voksenlivet,  hvor støtte fra min familie var helt fraværende.  Jeg er nå på en plass i livet hvor jeg har det bra med tanke på barn, partner, jobb og økonomi.  Jeg begynte å se fremover hvor jeg endelig kunne prioritere meg selv.  Men så kommer da min mor inn fra sidelinjen.  Hun mener virkelig at det er hennes tur å få min oppmerksomhet, hjelp osv. Hun kom nå nylig med en liste land og nye steder hun ønsket å besøke,  og første tur er bestilt. Hun er allerede begynt å snakke om hvor vi skal reise neste gang.  Av erfaring vet jeg at disse turene kun dreier seg om hennes ønsker og behov.

Jeg er glad i min mor,  og hun er snill på sin måte.  Men jeg takler dette dårlig.  Mine søsken bor langt unna,  og treffer vår mor maks en gang i året.  

Noen som har vært i lignende situasjon,  og kan komme med noen gode råd?

Anonymkode: 810d7...dc1

[ennivk]

Det var mye her som jeg kan kjemme meg igjen i. Du er nok ikke alene. Tror det et mange på vår.aldet som har vokst opp med selvsentrerte og egoistiske foreldre. Vi tror vi er ferdig med barndommen, men den dukker opp igjen hver gang vi må sette våre foreldres behov foran våre egne slik vi ble oppdratt til å gjøre. 

Du kan dessverre ikke endre din mor, men du kan endre deg selv. Følg følelsene. Bitterheten og frustrasjonen du kjenner prøver å fortelle deg at du må sette grenser. Konsekvensene av å sette grenser er avvisning, som er noe av det vondeste vi mennesker kan oppleve. En annen konsekvens er skyldfølelse og skam. Du kan enten seigpines ved å stryke henne med hårene og strekke deg litt ekstra for å være en god nok datter. Ellers må du leve med avvisning og skyldfølelse. Jeg kan anbefale det siste. 

Tren deg på å tåle skyldfølelsen bedre når du setter grenser. Vær med henne i kortere økter, gå.før du blir helt tom. Si nei til å reise på.tur hvis du ikke vil. Skyldfølelse for deg betyr at du velger deg selv. Vær stolt hver gang du kjenner skyld for det betyr at du velger deg selv. Hennes vanskelige følelser når du setter grenser er nå hennes å bearbeide. Du har ikke ansvar for dem lenger. 

[AnonymBruker]

Har du prøvd å forklare dette til henne?

Du kan jo foreslå at hun tar seg en tur på besøk til de andre barna. Og skaff brosjyrer på gruppeturer for pensjonister.

Det er ikke så mye annet å gjøre enn å ikke la hennes følelser gå foran dine. Du må si nei, at du er opptatt.

Anonymkode: 33a39...788

[AnonymBruker]

Kan din mor hjelpe til med barnet ditt som har utfordringer? At hun da vil føle seg "til nytte"?

Anonymkode: 5f5cc...c88

[AnonymBruker]

Jeg tror det beste for deg er å bare glemme henne helt.  Det vil aldri komme noe positivt ut av dette for deg. 

Anonymkode: ee794...689

[AnonymBruker]

Jeg er litt i samme situasjon som deg, bare at mine foreldre og jeg er noe yngre. Samt at dette gjelder for begge foreldrene mine, selv om de er skilt. Men jeg ser at denne tiden kommer for meg også. Og forhåpentligvis har jeg jobba nok med meg selv til at jeg klarer å sette grenser uten dårlig samvittighet. Ihvertfall for det meste. Helt uten skyldfølelse vil jeg nok ikke være. Men det hjelper å bli minnet på alt det jævlige hun og pappa har gjort mot meg helt fra barndom. Og all den tid de har valgt meg og mine barn bort, mens de har fokusert på seg selv eller min søster som er lille gullungen deres. Gaslighting er helt forjævlig, man blir så sprø og usikker på seg selv. Høres ut som om din mor er god på det også.. føler med deg ❤️

Anonymkode: d73da...043

[AnonymBruker]

Jeg kjenner igjen den følelsen av å føle seg dårlig etter samvær med mor. Min klarer seg selv, min far trenger en del hjelp men det tar mor seg av og jeg slipper uansett ikke til da de ikke ser på meg som en voksen. Jeg er snart 50, gift og har voksne barn men tilbyr jeg hjelp så er det uffing og klaging for det kan jeg ikke klare. Jeg blir uvel, sint og frustrert av å være med de så jeg er der helst ikke. De kommer ikke til meg på besøk, de vil ikke feire jul ol hos meg for min jul er ikke god nok (min mann er fantastisk flink til å lage julemat). Lillebror bor langt unna og får en del pes når han er på besøk og han har sagt til meg at han bevisst bor langt borte pga litt det samme som meg. Det er tungt. Jeg ser andre har flotte forhold innad i familien, de har varme og humor og kan le sammen. Min mor kan ikke le, hun lo en gang når vi var små når min far skled i barnebasseng. Det er eneste gang hun har ledd. Svigermor var min mor slik jeg ønsket å ha en mor, hun var enkel og tok imot mine barn fordi "det er de barna min sønn får" så enkelt var det.jeg var snill med sønnen og det var godt nok for henne.

Anonymkode: 647ad...c97