Borte fra jobb grunnet avliving av hund

[AnonymBruker]

Jobben min er og forblir en jobb. Jeg er der kun for å tjene penger. For dyret mitt er jeg helt uerstattelig, og dyret mitt er utrolig viktig for meg. Jeg blir fra meg av sorg den dagen han dør. Da kommer jeg neppe til å klare å jobbe noe særlig. 
 

Også vil jeg skyte inn at folk er forskjellige. Venninnen min ble sykemeldt av sorg da katten hennes døde. En annen bekjent mistet datteren sin på 16 år. Hun gikk ut i jobb med en gang hun kunne for å få noe annet å tenke på. Begge to funket. Begge to gjorde helt riktig. Det er bare en jobb, du er erstattelig der. Ingen takker deg om du jobber deg ihjel og velger jobben over alt. 

Anonymkode: c3d4e...551

[Minlillelykke]

timbar skrev (11 minutter siden):

Egenmelding er ikke det samme som sykemelding. Men  kommer nok ikke videre for mange her har ikke skjønt problemet som ikke primært er henne, men at vi som sitter igjen er sliten grunnet mye mer. Og det er ikke henne som er det primære problemet len en leder som gir blaffen i oss som er igjen og ikke engang gidder å gjøre det riktige. Er man i sorg grunnet en hunds død og klarer ikke gå på jobb er det helt greit å ta en egenmelding om ikke annet for at vi som er igjen føler ting blir riktig.

Alle skjønner at underbemanning et tungt, jeg har selv opp igjennom jobbet på en plass med mye underbemanning. En periode jobber jeg fra butikken åpnet til den stengte. Men din kollega har det best hjemme nå, og det er det sjefen din ser. 

[AnonymBruker]

Så kollegaen din tar fri for å være borte fra jobb, ikke sykemelding/egenmelding men ubetalt fri... Jeg skjønner at mennesker som ikke er glad i dyr ikke forstår dette men hadde det ikke vært mer umoralsk hvis hun ringte seg syk fremfor å fortelle sannheten? Uansett er det leder du skal være irritert på som ikke klarer å bemanne ikke kollegaen din....

Anonymkode: 4a46b...bfd

[AnonymBruker]

"dagens ungdommer i 30-årene" 🤣🤣

Anonymkode: a9ed2...0d1

[AnonymBruker]

timbar skrev (2 timer siden):

Nå skal ikke jeg si så mye om denne personen. Men jobber en plass hvor det er veldig mye fravær for tiden av flere grunner. 

Det faller mye arbeid på oss som er igjen, men sykdom kan man som kjent ikke gjøre så mye med. Men én av våre ansatte måtte avlive en gammel kjær hund etter mange år. Skal ikke undervurdere sorgen hennes, men hun tok fri hele 3 dager for pleie sorgen.

Jeg er kanskje ikke mest provosert over henne, men en leder som godkjenner dette på stående fot selv om vi allerede er så nedbemannet som vi kan få blitt, noe denne lederen utmerket godt vet.

Jeg nærmer meg pensjonsalder, jeg merker at jeg ikke lengre har den arbeidskapasitet jeg hadde før, likefullt prøver jeg å være pliktoppfyllende.

Jeg vet lite om hva som beveger seg blant dagens ungdommer i 30 årene, men må medgi at jeg ble litt sjokkert over dette, spesielt med tanke på tidspunktet. ( lite bemanning) 

Jeg lurer litt på er dette blitt fraværsgrunn, meldte seg ikke syk, hadde kanskje vært enklere å forholde seg til det. Men fikk fri på stående fot.

Og hjelper det egentlig så mye på sorgen å sitte hjemme og sørge i flere dager. Er det ikke egentlig bedre å gå på jobb for å fokusere vekk fra en slik sorg?

Jeg må nesten spørre dere som er i den alderen er dette blitt gyldig fraværsgrunn spesielt med tanke på at vi alt har store bemanningsproblemer.

Hva tenker dere om dette, er såklart først og fremst leders ansvar men vet ikke om jeg tør å ta det opp med henne da.

 

 

 

 

 

 

 

For mange er hunden ren terapi, en bestevenn og grunnen til at en står opp og får ting gjort. Hunder har nok spart helsevesenet mange penger med sitt gode selskap.

Vit at noen legger hele sitt hjerte i sin firbente venn, av forskjellige grunner. 

Anonymkode: c2ddf...4e9

[AnonymBruker]

Jeg var mer lei meg da katten døde enn da foreldrene mine døde, og foreldrene mine var gode foreldre.

Katten var der gjennom en tøff ungdomstid, bodde på soverommet mitt frivillige og var der alltid for meg. Jeg hadde heldigvis ferie da han døde, men var sårbar som bare det i dagene og ukene som fulgte og kunne definitivt ikke gått på jobb de første dagene. 

Med foreldrene mine var jeg på jobb dagen etterpå

Anonymkode: 5c9f7...d4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du nærmer deg kanskje pensjonsalder, men har mye igjen å lære når det kommer til sorg.

Det å si farvel til noe av det kjæreste man har, ja da trenger man kanskje noen dager. Jeg skulle selv hatt flere, men samfunnet godtar ikke det når det er snakk om «kun et kjæledyr».

Det mange ikke forstår at det kan være like vondt og smertefullt som å miste et barn. Det er en sorg som stikker dypt, som aldri forlater en. For meg er det gått noen år, og jeg kan enda bli tatt på senga av sorgen. Det kommer og går i bølger.

Det at dere mangler folk betyr lite. For i en situasjon som denne var det nok mulig snakk om et par dager fri, eller en sykemelding. Borte ville personen vært uansett, og bedre at man innvilger fri enn noe annet.

Det å ha den ansatte der, hadde ikke vært til hjelp for noen av dere, for mange har behov for å ha noen dager der de har lov til å knekke sammen og gråte. Før de så har godt av å komme seg opp og ut blant folk. 

Anonymkode: e5631...45f

Hvis du opplever en så ekstrem sorg av å miste et kjæledyr, så er det jo du som har et stort problem. Som velger å knytte deg så følelsesmessig intenst til dyr med gjennomsnittlig levetid på 8 år.

Anonymkode: 936f3...196

[timbar]

32 minutter siden, AnonymBruker said:

Jobben min er og forblir en jobb. Jeg er der kun for å tjene penger. For dyret mitt er jeg helt uerstattelig, og dyret mitt er utrolig viktig for meg. Jeg blir fra meg av sorg den dagen han dør. Da kommer jeg neppe til å klare å jobbe noe særlig. 
 

Også vil jeg skyte inn at folk er forskjellige. Venninnen min ble sykemeldt av sorg da katten hennes døde. En annen bekjent mistet datteren sin på 16 år. Hun gikk ut i jobb med en gang hun kunne for å få noe annet å tenke på. Begge to funket. Begge to gjorde helt riktig. Det er bare en jobb, du er erstattelig der. Ingen takker deg om du jobber deg ihjel og velger jobben over alt. 

Anonymkode: c3d4e...551

Jeg har ingen problemer med å skjønne deg, men det er trist lesning for alle vet jo at dyr ikke lever like lenge som oss mennesker dessverre for deg. At du er der for å tjene penger har du nok til felles med de fleste. Jeg har jo skjønt i dag via dette innlegget mitt at jeg ikke har forstått hvor mye et dyr kan bety for en. Jeg hadde selv en hund jeg dessverre måtte avlive da han var 16 år. Det var jo utrolig trist samtidig var jo dette noe jeg var blitt anbefalt av veterinæren siden det viste seg at hunden var nesten blind og vi klamret oss til han.

Men når en vetrinær mener dyret har best av å bli avlivet vet man på en måte at man gjør det riktige.

For ingen ønsker vel at kjæledyret lider. Vi syntes det var fælt husker jeg ( hunden hadde fulgt oss gjennom ungenes barndom) Vi betalte også mye for å gjøre dette mest mulig humant ved at veterinæren kom hjem til oss og satte den dødelige  sprøyten. 

Det var trist, samtidig visste både jeg og mine barn at dette var riktig for hunden selv. Vi hadde veldig god samvittighet fordi veterinæren  hadde anbefalt det.

Det var trist som sagt, men verken jeg, eller mine barn droppet jobb/ skole av den grunn. Som sagt det var trist, men det var på en måte livets gang på samme måte som da mine gamle foreldre døde.

De var gamle og mett av dage, det er noe helt annet enn å miste barn, partner  eller søsken eller unge foreldre.

Jeg reagerte på samme måte da min mor døde fordi hun hadde så mange plager og problemer som ikke kunne løses   Jeg taklet derfor hennes død på en helt vanlig måte var vekke 4 dager fra jobb i forbindelse med gravferd. Da min far døde var det litt verre for han selv om han var gammel var livsglad og oppegående. Husker jeg gikk tilbake til jobb etter de fridagene jeg hadde rett på, men fikk en lettere depresjon få måneder etter hvor jeg ble sykemeldt.

Jeg vet godt hva sorg er,men det er likevel forskjell på å måtte forholde meg til et dødsfall som jeg vet er bra for den som dør i motsetning til et som ikke er det. 

Ja vi er forskjellig ser de fleste har hengt seg opp i min kollega som mistet et dyr og ikke poenget med innlegget mitt som gikk høyere opp men orker ikke forklare det en gang til.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[timbar]

36 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvis du opplever en så ekstrem sorg av å miste et kjæledyr, så er det jo du som har et stort problem. Som velger å knytte deg så følelsesmessig intenst til dyr med gjennomsnittlig levetid på 8 år.

Anonymkode: 936f3...196

Hvem svarer du egentlig og har du lest innlegget, er ikke meg som føler sorg for et kjæledyr. Kanskje best å lese hele tråden før du svarer.

[AnonymBruker]

timbar skrev (1 time siden):

For det første jeg har ikke noen mer inngående kunnskap i dette enn at hun har skrevet det i melding til oss. Hun har tatt ferie/ avspasering det er såklart uproblematisk. 

Kan mye om sorg, men muligens ikke nok om at et kjæledyr som er gammelt og må avlives utløser det. Kanskje heldigvis. Men har jo lært litt her i dag da, og er vel egentlig sjeleglad jeg klarer å forholde meg til livets realiteter uten å føle det slik.

 

 

Hva er problemet da? Hun bruker sine egne feriedager som hun har opptjent! Hva hun fyller dagen med enten det er bading eller sorg bør være revnende likegyldig for deg. 

Anonymkode: d861a...755

[AnonymBruker]

Å miste et kjæledyr er meget tøft. Jeg måtte avlive hunden vår i sommer, og var ikke meg selv på flere dager. Var heldigvis på en fredag, og jeg hadde helgen på meg. Hvis ikke hadde jeg nok blitt hjemme. 
Det handler ikke om at det er en hund eller katt, det handler om arbeids funksjon. Og vil tro din kollega ikke var i stand til å utføre jobben sin disse dagene. Om det er mye å gjøre på jobb må sjefen tilrettelegge og sette inn vikar. Ikke den sykes ansvar 
 

Anonymkode: feb9a...ffa

[timbar]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Å miste et kjæledyr er meget tøft. Jeg måtte avlive hunden vår i sommer, og var ikke meg selv på flere dager. Var heldigvis på en fredag, og jeg hadde helgen på meg. Hvis ikke hadde jeg nok blitt hjemme. 
Det handler ikke om at det er en hund eller katt, det handler om arbeids funksjon. Og vil tro din kollega ikke var i stand til å utføre jobben sin disse dagene. Om det er mye å gjøre på jobb må sjefen tilrettelegge og sette inn vikar. Ikke den sykes ansvar 
 

Anonymkode: feb9a...ffa

Det er jo også hva jeg prøver å si, det riktige hadde vært at hun meldte seg 

[AnonymBruker]

Leder har ikke gjort feil med å innvilge fri i dette spesifikke tilfellet, personen trenger jo fri uansett om det er som sykemelding eller som feriedager. Du skriver egenmelding, er det litt begrepsforvirring her? Leder kan ikke egentlig betvile egenmelding slik helt uten videre heller, om hundeeier bruker egenmelding så er det jo det samme som sykemelding bare uten å involvere lege også noe som heller ikke er riktig mtp at fastlegeordningen er pressa som bare det. 
Om det er slik at den ansatte tar feriedager så er det som mange har nevnt helt 100% riktig at dette innvilges her, den ansatte betaler da selv og belaster ingen noe mer enn om det var egenmelding eller sykemelding, tvert imot er det den veien som medfører minst merarbeid og minst utfordringer for alle med nøyaktig samme utfall som både sykemelding og egenmelding.

Den ansatte er borte fra jobb og er helt åpen og transparant om hvorfor. Det er virkelig ikke feil gjort av leder i denne situasjonen, det er mer det enn noe annet folk reagerer på.

Livet skjer også når det smeller på jobb, det medfører press på dere andre men det er faktisk ikke slik at det ville vært et alternativ å ikke la den ansatte få fri her heller. Da ville jo neste steg være for den ansatte å få sykemelding og slik utnytte en ordning som strengt tatt ikke er ment for slike ting som sorg etter tap av dyr.

Anonymkode: 5e67a...6c2

[Daria]

Arbeidstaker #1: Ser at hendelser i livet gjør at hun trenger noen fridager, tar kontakt med leder og får det ordnet etter boka og er åpen med kolleger om hva og hvorfor.

Arbeidstaker #2: Starter debatt på nett om kollegas helt ryddige oppførsel, samt vedkommendes privatliv og følelser. 

Jeg vet hvem jeg ville foretrukket å jobbe sammen med... Bemanning og organisering er leders ansvar, ikke den enkelte ansattes. Arbeidsmoral er vel og bra, men empati og respekt for andre er bedre.

[AnonymBruker]

Jeg må være heldig som er inneforstått med at nesen min ikke har noe i andres fravær å gjøre.

Anonymkode: e3ae2...2aa

[AnonymBruker]

Blir provosert over sånne som TS som mener at de sitter med fasiten på hvordan man skal oppleve og håndtere sorg. 

Anonymkode: 29182...746

[AnonymBruker]

timbar skrev (3 timer siden):

Nå skal ikke jeg si så mye om denne personen. Men jobber en plass hvor det er veldig mye fravær for tiden av flere grunner. 

Det faller mye arbeid på oss som er igjen, men sykdom kan man som kjent ikke gjøre så mye med. Men én av våre ansatte måtte avlive en gammel kjær hund etter mange år. Skal ikke undervurdere sorgen hennes, men hun tok fri hele 3 dager for pleie sorgen.

Jeg er kanskje ikke mest provosert over henne, men en leder som godkjenner dette på stående fot selv om vi allerede er så nedbemannet som vi kan få blitt, noe denne lederen utmerket godt vet.

Jeg nærmer meg pensjonsalder, jeg merker at jeg ikke lengre har den arbeidskapasitet jeg hadde før, likefullt prøver jeg å være pliktoppfyllende.

Jeg vet lite om hva som beveger seg blant dagens ungdommer i 30 årene, men må medgi at jeg ble litt sjokkert over dette, spesielt med tanke på tidspunktet. ( lite bemanning) 

Jeg lurer litt på er dette blitt fraværsgrunn, meldte seg ikke syk, hadde kanskje vært enklere å forholde seg til det. Men fikk fri på stående fot.

Og hjelper det egentlig så mye på sorgen å sitte hjemme og sørge i flere dager. Er det ikke egentlig bedre å gå på jobb for å fokusere vekk fra en slik sorg?

Jeg må nesten spørre dere som er i den alderen er dette blitt gyldig fraværsgrunn spesielt med tanke på at vi alt har store bemanningsproblemer.

Hva tenker dere om dette, er såklart først og fremst leders ansvar men vet ikke om jeg tør å ta det opp med henne da.

 

 

 

 

 

 

 

Jeg er kvinne i 30-årene og har aldri hørt om at noen har vært borte fra jobb pga noe slikt. Jeg ser mange her har stor sympati med kollegaen din. Men personlig ville jeg også reagert om noen var 3 dager borte for å pleie sorgen over et kjæledyr. Synes dette høres veldig spesielt ut. Tenker det er innafor å ta den ene dagen man følger dyret til dyrlegen og foretar avlivingen.

I min verden vil aldri sorg over et menneske og et kjæledyr kunne sammenlignes. Tenker at man bør kunne ta seg sammen i noen timer mens man er på jobb når det er snakk om en hund, så får man heller dyrke sorgen utenfor arbeidstid og avlyse private planer om det er behov for det. Men ser fra svarene i den tråden her at jeg bare må akseptere at folk er ulike også når der kommer til dette.

Anonymkode: 441d8...406

[AnonymBruker]

timbar skrev (3 timer siden):

Ja ser den,  var vel derfor jeg postet dette for å få noen synspunkter på dette, det er ikke det at jeg ikke forstår at det er tungt, hadde selv hund som vi måtte avlive etter 16 år. Men synes fortsatt det er rart at løsningen ligger i å ligge hjemme å sørge. 

Jeg tenker vel litt motsatt at det kan være godt å komme seg litt vekk fra sorgen om enn for noen timer. Men igjen er ikke hundeeiere jeg reagerer mest på men sjefen som faktisk godtar dette i en tid hvor vi har store bemanningsproblemer. 

Sjefen burde jo kanskje anbefalt henne å ta en egenmelding isteden så det ikke skapte slike reaksjoner for oss som er igjen. ( svært få) 

Situasjonene kan jo fortsatt være veldig ulike. Jeg er voksen og har mistet mange kjæledyr, og stort sett har det ikke påvirket jobben min. Men hadde en gang hvor et veldig ungt dyr ble akutt syk, midt i et opprivende samlivsbrudd og sykdommen hos dyret ble nok en konflikt mellom meg og eks. Leverte dyret hos dyrlegen og dro på jobb, men var helt ute av drift, og ble sendt hjem av nærmeste leder etter noen timer, og fikk beskjed om å ta en tredager. Så da var det flere ting til sammen som gjorde at dette ble for mye. Til sammenligning har jeg også mistet besteforeldre, men da trengte jeg bare fri for å dra i begravelsen.

Så dette handler mest om at du bare tror du vet hvordan andres sko føles, uten å ha peiling. Og mest handler det kanskje om at dere er underbemannet, og det er noe du bør ta opp med ledelsen, og ikke la ta det utover en kollega. 

Anonymkode: 10399...a80

[AnonymBruker]

Ulven skrev (1 time siden):

Jeg har problemer med å forstå hva som er blitt så galt for deg her. Det hadde vært greit at hun tok ut sykemelding/egenmelding, men ikke at hun tar ubetalt fri? Resultatet blir jo det samme uansett hva man kaller fraværet. Dere blir ikke flere på jobb eller får mindre å gjøre om vedkommende tar fri kontra tar egenmelding. 

Dette.

TS, kan du svare på dette?

Anonymkode: ac79a...e72

[AnonymBruker]

Sjefen min sendte meg hjem den dagen hesten min døde, fordi jeg gråt så mye… 

Anonymkode: f1237...652