Borte fra jobb grunnet avliving av hund

[timbar]

Nå skal ikke jeg si så mye om denne personen. Men jobber en plass hvor det er veldig mye fravær for tiden av flere grunner. 

Det faller mye arbeid på oss som er igjen, men sykdom kan man som kjent ikke gjøre så mye med. Men én av våre ansatte måtte avlive en gammel kjær hund etter mange år. Skal ikke undervurdere sorgen hennes, men hun tok fri hele 3 dager for pleie sorgen.

Jeg er kanskje ikke mest provosert over henne, men en leder som godkjenner dette på stående fot selv om vi allerede er så nedbemannet som vi kan få blitt, noe denne lederen utmerket godt vet.

Jeg nærmer meg pensjonsalder, jeg merker at jeg ikke lengre har den arbeidskapasitet jeg hadde før, likefullt prøver jeg å være pliktoppfyllende.

Jeg vet lite om hva som beveger seg blant dagens ungdommer i 30 årene, men må medgi at jeg ble litt sjokkert over dette, spesielt med tanke på tidspunktet. ( lite bemanning) 

Jeg lurer litt på er dette blitt fraværsgrunn, meldte seg ikke syk, hadde kanskje vært enklere å forholde seg til det. Men fikk fri på stående fot.

Og hjelper det egentlig så mye på sorgen å sitte hjemme og sørge i flere dager. Er det ikke egentlig bedre å gå på jobb for å fokusere vekk fra en slik sorg?

Jeg må nesten spørre dere som er i den alderen er dette blitt gyldig fraværsgrunn spesielt med tanke på at vi alt har store bemanningsproblemer.

Hva tenker dere om dette, er såklart først og fremst leders ansvar men vet ikke om jeg tør å ta det opp med henne da.

 

 

 

 

 

 

 

[AnonymBruker]

Hvis den ansatte ikke ville greie å fungere i de dagene, er det riktig å være hjemme. Fravær/sykemelding kommer an på funksjonsnivå, ikke utløsende hendelse/sykdom. 

I utgangspunktet er jeg på ditt «lag» her, at man skal strekke seg veldig langt før man er borte fra jobb. Samtidig jobber jeg med mennesker og ser at noen sørger mer over sin hund eller katt enn for en mor. 
 

Nå er ikke jeg i alder med dem du etterspør her, men tillot meg å svare likevel, K50.

Anonymkode: b2775...9ff

[AnonymBruker]

For noen er en hund som et barn, og det er ikke alltid så godt å time når de dør. Det er ikke alle som forstår det, men det er nå så. Og mange med hund som ikke sørger… Som at noen blir knust fordi forelder dør, mens andre klarer å holde ting gående som vanlig. 

Anonymkode: 109a9...8a3

[timbar]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvis den ansatte ikke ville greie å fungere i de dagene, er det riktig å være hjemme. Fravær/sykemelding kommer an på funksjonsnivå, ikke utløsende hendelse/sykdom. 

I utgangspunktet er jeg på ditt «lag» her, at man skal strekke seg veldig langt før man er borte fra jobb. Samtidig jobber jeg med mennesker og ser at noen sørger mer over sin hund eller katt enn for en mor. 
 

Nå er ikke jeg i alder med dem du etterspør her, men tillot meg å svare likevel, K50.

Anonymkode: b2775...9ff

Jeg vet lite om hvorvidt vedkommende vil fungere i jobb, fungerer vanligvis veldig bra da. Hun er ikke sykemeldt, har ikke engang tatt egenmelding. Men fått innvilget fridager enten ferie/ avspasering dog på et tidspunkt hvor vi sliter veldig med bemanning på jobb, på stående fot. 

Hadde egentlig vært enklere å forholde seg til dette om hun hadde meldt seg syk.  Men i dette tilfellet er jeg ikke så imponert over åpenheten hennes. Hun er for øvrig flink og fungerer godt i jobb. 

Jeg har selv hatt hund som vi måtte avlive da den var 16 år. Det var jo trist, men ingen i familien vurderte å bli vekke fra jobb av den grunn. 

Kanskje fordi jeg ikke tror løsningen på sorg alltid ligger i være vekke fra jobb. 

Selv er jeg vel tvertimot og føler det er godt å kunne fokusere på noe annet enn sorgen.  Men kanskje er hovedgrunnen til at jeg selv reagerer slik at jeg er sliten selv, og det faller mye på oss andre på jobb når vi i tillegg har flere sykemeldte også.

 

[AnonymBruker]

Du nærmer deg kanskje pensjonsalder, men har mye igjen å lære når det kommer til sorg.

Det å si farvel til noe av det kjæreste man har, ja da trenger man kanskje noen dager. Jeg skulle selv hatt flere, men samfunnet godtar ikke det når det er snakk om «kun et kjæledyr».

Det mange ikke forstår at det kan være like vondt og smertefullt som å miste et barn. Det er en sorg som stikker dypt, som aldri forlater en. For meg er det gått noen år, og jeg kan enda bli tatt på senga av sorgen. Det kommer og går i bølger.

Det at dere mangler folk betyr lite. For i en situasjon som denne var det nok mulig snakk om et par dager fri, eller en sykemelding. Borte ville personen vært uansett, og bedre at man innvilger fri enn noe annet.

Det å ha den ansatte der, hadde ikke vært til hjelp for noen av dere, for mange har behov for å ha noen dager der de har lov til å knekke sammen og gråte. Før de så har godt av å komme seg opp og ut blant folk. 

Anonymkode: e5631...45f

[AnonymBruker]

timbar skrev (1 minutt siden):

Jeg vet lite om hvorvidt vedkommende vil fungere i jobb, fungerer vanligvis veldig bra da. Hun er ikke sykemeldt, har ikke engang tatt egenmelding. Men fått innvilget fridager enten ferie/ avspasering dog på et tidspunkt hvor vi sliter veldig med bemanning på jobb, på stående fot. 

Hadde egentlig vært enklere å forholde seg til dette om hun hadde meldt seg syk.  Men i dette tilfellet er jeg ikke så imponert over åpenheten hennes. Hun er for øvrig flink og fungerer godt i jobb. 

Jeg har selv hatt hund som vi måtte avlive da den var 16 år. Det var jo trist, men ingen i familien vurderte å bli vekke fra jobb av den grunn. 

Kanskje fordi jeg ikke tror løsningen på sorg alltid ligger i være vekke fra jobb. 

Selv er jeg vel tvertimot og føler det er godt å kunne fokusere på noe annet enn sorgen.  Men kanskje er hovedgrunnen til at jeg selv reagerer slik at jeg er sliten selv, og det faller mye på oss andre på jobb når vi i tillegg har flere sykemeldte også.

 

Er ikke så imponert over lederens vurdering her jeg heller. Mulig den ansatte er verdt å holde på siden hun ellers jobber så godt, og da har litt ekstra å gå på.. Men enig i at det heller burde vært vurdert som sykefravær, og at det som regel er bedre å holde livet i gang ved sorg hvis man klarer å holde seg oppe. 

Anonymkode: b2775...9ff

[timbar]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

For noen er en hund som et barn, og det er ikke alltid så godt å time når de dør. Det er ikke alle som forstår det, men det er nå så. Og mange med hund som ikke sørger… Som at noen blir knust fordi forelder dør, mens andre klarer å holde ting gående som vanlig. 

Anonymkode: 109a9...8a3

Jeg forstår såklart at det er tungt, men tenker vel utfra meg selv og ville nok syntes det var bedre å gå på jobb etter en slik hendelse enn å la vær. 

Skal ikke si så mye om vedkommende men hun er godt voksen, velfungerende og har samboer. Hun har som jeg alt har fortalt vært ærlig på dette så antar hun tar det som avspasering eller feriedager. Igjen jeg hadde vel foretrukket å tenke at hun var syk isteden hvis sorgen er for stor til å jobbe. Det er litt lettere å forholde seg til.

[AnonymBruker]

timbar skrev (1 minutt siden):

Jeg forstår såklart at det er tungt, men tenker vel utfra meg selv og ville nok syntes det var bedre å gå på jobb etter en slik hendelse enn å la vær. 

Skal ikke si så mye om vedkommende men hun er godt voksen, velfungerende og har samboer. Hun har som jeg alt har fortalt vært ærlig på dette så antar hun tar det som avspasering eller feriedager. Igjen jeg hadde vel foretrukket å tenke at hun var syk isteden hvis sorgen er for stor til å jobbe. Det er litt lettere å forholde seg til.

Vi alle takler sorg annerledes, og ikke alle er som det. Det er noe å lære.

Og man har egentlig ikke lov til å bruke egenmelding eller sykemelding ved sorg. En lege må finne på en slags begrunnelse, gjerne «Psykisk ubalanse situasjonsbetinget», men sorg er ikke godkjent grunn for å få sykemelding.

Derfor gjør vedkommende helt riktig her og bruker feriedager evt. avspasering.

Anonymkode: e5631...45f

[AnonymBruker]

Forstår godt at hun trengte noen dager for å hente seg inn etter å ha avlivet en gammel hund. Det hadde vel ikke vært noe særlig om hun satt og gråt på jobb? Du sier at du nærmer deg pensjonsalder og ikke fungerer helt optimalt heller, har du tenkt over at du muligens er en belastning å jobbe med hver dag da du ikke tåler så mye lenger?

Anonymkode: 234c4...0fc

[AnonymBruker]

Jeg kan si deg at det å miste en kjær hund kan være ufattelig tungt. For enkelte er hunden den næreste man har, gjerne gjennom flere år. En sorgreaksjon over 3 dager er slett ikke lenge. Hilsen relativt ung lege.

Anonymkode: 9901c...3d4

[AnonymBruker]

Det er veldig, veldig vondt å miste et familiemedlem, som har vært der hver dag, gjennom tykt og tynt, i mange år.

Anonymkode: cdc9f...736

[timbar]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Er ikke så imponert over lederens vurdering her jeg heller. Mulig den ansatte er verdt å holde på siden hun ellers jobber så godt, og da har litt ekstra å gå på.. Men enig i at det heller burde vært vurdert som sykefravær, og at det som regel er bedre å holde livet i gang ved sorg hvis man klarer å holde seg oppe. 

Anonymkode: b2775...9ff

Ja er vel nettopp vår øverste leder jeg reagerer på. Mellomlederen vår er sykemeldt noe som gjør at ting er kaos fra før. Så hun var nødt til å gå til øverste leder for å få fri og vedkommende ( øverste leder)  vet alt at alt er kaos hos oss fra før etter å vært uten avdelingsleder i flere måneder, i tillegg er det mye sykefravær hos oss nå, og kjenner jeg holder på å bukke under selv. 

Men har aldri tenkt å sykemelde meg var løsningen. Og så er jeg såpass lojal at jeg vet at hvis jeg blir syk går det utover mine andre kollegaer. 

Men vet jo ikke helt hva jeg kan foreta meg. Hjelper litt å få det ut her på Kvinneguiden selv om det egentlig ikke hjelper på problemet er det godt å få ut frustrasjonen.

 

[timbar]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg kan si deg at det å miste en kjær hund kan være ufattelig tungt. For enkelte er hunden den næreste man har, gjerne gjennom flere år. En sorgreaksjon over 3 dager er slett ikke lenge. Hilsen relativt ung lege.

Anonymkode: 9901c...3d4

Ja ser den,  var vel derfor jeg postet dette for å få noen synspunkter på dette, det er ikke det at jeg ikke forstår at det er tungt, hadde selv hund som vi måtte avlive etter 16 år. Men synes fortsatt det er rart at løsningen ligger i å ligge hjemme å sørge. 

Jeg tenker vel litt motsatt at det kan være godt å komme seg litt vekk fra sorgen om enn for noen timer. Men igjen er ikke hundeeiere jeg reagerer mest på men sjefen som faktisk godtar dette i en tid hvor vi har store bemanningsproblemer. 

Sjefen burde jo kanskje anbefalt henne å ta en egenmelding isteden så det ikke skapte slike reaksjoner for oss som er igjen. ( svært få) 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Du nærmer deg kanskje pensjonsalder, men har mye igjen å lære når det kommer til sorg.

Det å si farvel til noe av det kjæreste man har, ja da trenger man kanskje noen dager. Jeg skulle selv hatt flere, men samfunnet godtar ikke det når det er snakk om «kun et kjæledyr».

Det mange ikke forstår at det kan være like vondt og smertefullt som å miste et barn. Det er en sorg som stikker dypt, som aldri forlater en. For meg er det gått noen år, og jeg kan enda bli tatt på senga av sorgen. Det kommer og går i bølger.

Det at dere mangler folk betyr lite. For i en situasjon som denne var det nok mulig snakk om et par dager fri, eller en sykemelding. Borte ville personen vært uansett, og bedre at man innvilger fri enn noe annet.

Det å ha den ansatte der, hadde ikke vært til hjelp for noen av dere, for mange har behov for å ha noen dager der de har lov til å knekke sammen og gråte. Før de så har godt av å komme seg opp og ut blant folk. 

Anonymkode: e5631...45f

Bullshit at det kan være like vondt og smertefullt som å miste et barn. Det er en fornærmelse til alle som har mistet et barn. Alle vet jo at kjæledyr har «kort» levetid, barn forventer man at skal leve lengre enn seg selv. Sykt at du sidestiller det.

Anonymkode: 01aa9...503

[AnonymBruker]

Hvorfor hadde det vært bedre om hun var sykemeldt da? Fordi da kunne du ha bestridt sykemeldingen? 

Virker jo mer riktig slik kollegaen din har gjort det. Og det høres jo ut som om alle på jobben din er litt på felgen nå, kanskje det faktisk er medvirkende til at hun trengte de dagene da hunden døde? Det er jo ikke hennes ansvar eller problem at dere er underbemannet. Jeg er litt mer som deg, som hadde tenkt at om jeg var vekke hadde det vært for belastende for de andre. Men er det riktig da? Skal de ansatte som er igjen på jobb presse seg gjennom alt? Her bør jo lederne se litt på det som foregår og prøve å finne løsninger 

Anonymkode: 78d41...a2a

[timbar]

14 minutter siden, AnonymBruker said:

Du nærmer deg kanskje pensjonsalder, men har mye igjen å lære når det kommer til sorg.

Det å si farvel til noe av det kjæreste man har, ja da trenger man kanskje noen dager. Jeg skulle selv hatt flere, men samfunnet godtar ikke det når det er snakk om «kun et kjæledyr».

Det mange ikke forstår at det kan være like vondt og smertefullt som å miste et barn. Det er en sorg som stikker dypt, som aldri forlater en. For meg er det gått noen år, og jeg kan enda bli tatt på senga av sorgen. Det kommer og går i bølger.

Det at dere mangler folk betyr lite. For i en situasjon som denne var det nok mulig snakk om et par dager fri, eller en sykemelding. Borte ville personen vært uansett, og bedre at man innvilger fri enn noe annet.

Det å ha den ansatte der, hadde ikke vært til hjelp for noen av dere, for mange har behov for å ha noen dager der de har lov til å knekke sammen og gråte. Før de så har godt av å komme seg opp og ut blant folk. 

Anonymkode: e5631...45f

Først jeg er altså ikke enig med deg at jeg har mye å lære om sorg. Som eldre arbeidstakere har jeg mistet foreldre, har også mistet hund jeg var glad i.  Men tror jeg ser dette på en annen måte enn deg, selv har jeg mange ganger følt at det var hjelp i gå på jobb når livet stormer og sorg kommer. 

Fordi jeg da får fokusert vekk fra sorgen. Såklart kan ikke alle sorger løses sånn. Men på samme måte som foreldre dør og vi har da fri noen dager i forbindelse med det, vet jeg jo at dette er livets gang hvis de som dør/ i dette tilfelle en hund når de er gamle og mette av dage. 

Men igjen det hadde vært så mye enklere å forholde seg til om hun hadde meldt seg syk ( men igjen er vel mest leder som har akseptert dette jeg reagerer på) 

For hvis hun sørger så grusomt at hun må holde sengen er vel egenmelding/ sykemelding det mest riktige.

 

 

[timbar]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvorfor hadde det vært bedre om hun var sykemeldt da? Fordi da kunne du ha bestridt sykemeldingen? 

Virker jo mer riktig slik kollegaen din har gjort det. Og det høres jo ut som om alle på jobben din er litt på felgen nå, kanskje det faktisk er medvirkende til at hun trengte de dagene da hunden døde? Det er jo ikke hennes ansvar eller problem at dere er underbemannet. Jeg er litt mer som deg, som hadde tenkt at om jeg var vekke hadde det vært for belastende for de andre. Men er det riktig da? Skal de ansatte som er igjen på jobb presse seg gjennom alt? Her bør jo lederne se litt på det som foregår og prøve å finne løsninger 

Anonymkode: 78d41...a2a

Nei såklart hadde jeg ikke bestridt sykemeldinger, er det noe man i det hele tatt kan? Nå trekker du min reaksjon veldig langt da.

Er det så rart at jeg tenker at når man er så syk av sorg er det mest riktig å melde seg syk. 

Apropos det siste du skriver har jeg hele tiden vært tydelig på at det er leders avgjørelse jeg reagerer mest på, dog spesielt grunnet at vi for  tiden ligger nede bemanningsmessig og det går

såklart ut over oss som står igjen da.

Men å bestride en sykemelding/ egenmelding har jeg ikke engang hørt om.

 

[AnonymBruker]

For noen er hunden ens aller nærmeste man bor og deler alt med, såklart naturlig å sørge da i likhet med om man skulle mistet et hvilket som heldt annet nært familiemedlem.

Tenk mer på deg selv og mindre på hva andre gjør…

Anonymkode: 5e292...f11

[PITTY]

timbar skrev (25 minutter siden):

Jeg forstår såklart at det er tungt, men tenker vel utfra meg selv og ville nok syntes det var bedre å gå på jobb etter en slik hendelse enn å la vær. 

 Igjen jeg hadde vel foretrukket å tenke at hun var syk isteden hvis sorgen er for stor til å jobbe. Det er litt lettere å forholde seg til.

Det er bare å tenke at hun er syk da vet du. Så får i det minste du det litt bedre med deg selv...

[Forvirret23]

Altså vi er forskjellig noen løper på jobb og får ut sorgen der, andre klarer ikke engang å dusje. 
Sorg er ikke likt, vi sørger forskjellig og ingenting er feil. 
Jeg kan ikke være på jobb når jeg mister hund eller foreldre, jeg er da oppløst i tårer og tåler lite, da egner seg ikke å være ute blant masse folk. Bemanning eller ei, livet skjer.