Jeg syns det er sårt å vite at jeg aldri skal få barn

[AnonymBruker]

Jeg merker at noe "trigges" i meg når jeg ser gravide kvinner, mødre som ammer babyene sine og lignende. Jeg merker at jeg ikke lenger blir irritert av at kollegaer skal vise meg bilder og videoer av barna sine. Tvert imot finner jeg det interessant og koselig. En god kollega av meg på samme alder (28) er nylig blitt gravid, og jeg ble overrasket over min egen reaksjon. Jeg ble skikkelig glad på hennes vegne og er nå kjempe spent på kjønn, hvordan det går, når babyen kommer og alt sånt. Jeg merker jeg spør mye og er interessert i graviditeten hennes. Vi jobber i et yrke hvor det er en del tunge løft og en del stress og jeg merker jeg tar mye hensyn til henne og ikke vil at hun skal ta tunge løft eller stell alene slik hun har pleid, hun sliter litt med å sette grenser for seg selv så jeg hjelper til med det. 

Jeg har aldri ønsket barn tidligere. Har vært i et par lengre forhold, men så aldri for meg å få barn med mennene jeg var sammen med. Det var ikke i tankene mine i det hele tatt. Det kan tenkes at det da ikke var "ekte kjærlighet", men jeg så ikke på partnerne mine som farsfigurer. Han ene hadde en temmelig ressurssterk familie, ikke minst en stor familie, noe jeg selv ikke har, så det hadde vært fine oppvekstvilkår for et barn. Men det ble ikke barn. Forholdene tok jo slutt uansett. 

Men skal innrømme at jeg prøver å fortrenge disse tankene om barn. Sannheten er at jeg kan ikke få barn. For det første har jeg svært dårlig psyke, og jeg har nylig gitt opp å søke mer hjelp. Har på en måte kastet inn håndkleet, jeg skal jo leve alene, så det er ingen vits i å jobbe hardt for ingenting. For det andre er det vanskelig å finne en stabil, lojal partner der de viktigste tingene "klikker" - kjemi og like fremtidsplaner. For det fjerde begynner jeg å bli eldre, jeg fyller 29 i år og jeg ønsker ikke å få barn i eldre alder. For det femte kan jeg ikke få barn alene da jeg ikke har familie i nærheten som kan hjelpe, og selv om jeg har et ok forhold til min mor så er familiemiljøet ellers noe "usunt" og ressurssvakt for hva jeg ville tilbudt et barn. For det femte kan det bli et økonomisk problem i fremtiden, jeg klarer meg veldig fint alene, men barn alene utgår uansett. For det sjette er jeg livredd for å få barn med en mann som jeg regner med kommer til å stikke før eller siden uansett, jeg har vansker med tillit når det kommer til menn. 

Tar meg selv i å dagdrømme om å være mamma. Tenker oftere på det når jeg legger meg. Men så har jeg i blant mareritt om at barnet mitt blir mobbet og at barnet mitt ligner helt på meg. Jeg ble mobbet som barn. Jeg får tårer i øynene når jeg ser mødre som ammer og jeg får en klump i magen når jeg ser gravide. Det føles veldig rart. 

Hva gjør jeg med dette, hvordan takler jeg det? En del av meg ønsker barn nettopp for å føle ubetinget kjærlighet. Gi kjærligheten til noen som ikke vil utnytte det eller misbruke det. Jeg trodde å gi kjærlighet til andre mennesker kunne sammenlignes, men det kan jo ikke det, du blir tatt for gitt, utnyttet, brukt etc. 

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette. Det føles sårt og rart. En følelse jeg ikke er kjent med å føle. Det skal også sies at jeg har PCOS, og gynekologen sa at det trolig vil bli vanskelig for meg å få barn, ettersom kroppen min også fungerer slik den skal på p-piller - uten p-piller "krasjer" alt. 

Hjertesukk. 

Anonymkode: b6750...327

[Rainstorm2.0]

Hvorfor ikke bruke ønsket om barn til motivasjon for å bli bedre fra alt du strever med? 

Det gjorde jeg. Jeg motiverte meg selv til å gå i den terapien, gjøre den mindfullnessøvelsen, dra på den treningen, osv. osv. fordi "det øker sjansen min for å kunne få barn". Jeg har mange av de samme "markørene" som deg når det gjelder økonomi, familie rundt o.l., men jeg vet at det viktigste for et barn er foreldre som er emosjonelt tilgjengelige. Og det er 100% opp til meg om jeg får til. Økonomi, og nettverk kan man gjøre noe med. 

Selvfølgelig, jeg støtter deg i å ta valget om å gi slipp på barnedrømmen hvis det er det du vil. Samtidig så er det også mulig å våge å gå mot det livet du vil ha, selv om du kanskje ikke ender opp der. ❤️ 

[AnonymBruker]

Har du barndomstraumer? 
 

Anonymkode: 3fc2f...a34

[AnonymBruker]

Rainstorm2.0 skrev (52 minutter siden):

Hvorfor ikke bruke ønsket om barn til motivasjon for å bli bedre fra alt du strever med? 

Det gjorde jeg. Jeg motiverte meg selv til å gå i den terapien, gjøre den mindfullnessøvelsen, dra på den treningen, osv. osv. fordi "det øker sjansen min for å kunne få barn". Jeg har mange av de samme "markørene" som deg når det gjelder økonomi, familie rundt o.l., men jeg vet at det viktigste for et barn er foreldre som er emosjonelt tilgjengelige. Og det er 100% opp til meg om jeg får til. Økonomi, og nettverk kan man gjøre noe med. 

Selvfølgelig, jeg støtter deg i å ta valget om å gi slipp på barnedrømmen hvis det er det du vil. Samtidig så er det også mulig å våge å gå mot det livet du vil ha, selv om du kanskje ikke ender opp der. ❤️ 

Jeg føler jeg har gått tom for tid. Det vil ta lang tid, med mye hardt arbeid, å skulle fikse alt. Jeg har prøvd så godt jeg kan nå gjennom 20-årene men har dessverre kommet til kort. Relasjonen min til andre mennesker spesielt er et stort problem og det at jeg i utgangspunktet ikke vil inngå et forhold fordi jeg er så sikker på at jeg skal bli forlatt. Graviditet, småbarnsliv og lignende tærer jo på et samliv og jeg er redd jeg ikke hadde klart å holde på en mann. 

Takk. ❤️ 

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Har du barndomstraumer? 
 

Anonymkode: 3fc2f...a34

Ikke egentlig. Ble mobbet en del som barn. Psykiske problemer tidlig i tenårene. En del styr, men vil ikke gå så langt som å si at jeg har barndomstraumer. 

Anonymkode: b6750...327