Gammel bestemor som vil dø, tungt å stå i

[AnonymBruker]

Usikker på hvilket underfora som var best for denne. 

Situasjonen er en helt normal livssituasjon. Min gamle bestemor på godt over 90 har vært skral og mistet livskvalitet siste 10 åra. I minst 8 år har hun snakket om hvordan hun vil dø. Jeg har snakket godt med henne om dette, vi snakker åpent om døden, og jeg har også sagt at vi må snakke om andre ting. I perioder har hun vært ved bedre mot, hun vil stadig dø, men er blidere, og mer mottakelig. Nå har helsa hennes redusert seg enda mer og hun har kommet på hjem. Der er det ganske naturlig å bli mer deprimert, og jeg lurer på om hun har blitt det. Jeg forstår min bestemor fullt ut, å ha så mye funksjonsfall, ikke greie å ernære seg skikkelig og ikke få dagslys, klart man ikke opplever at det er så mye å leve for, samt rent kjemisk blir deprimert. 

Situasjonen er også at jeg er det eneste familiemedlemmet som bor her, så det er ikke så mange andre som besøker henne. Det er fullt forståelig. Det betyr også at når andre familiemedlemmer ringer så snakker vi mest om min bestemor, og det blir ikke spørsmål om meg. Kanskje jeg heller ikke er så god til å vinkle samtalen inn på meg? Det er liksom samtale om bestemor, samtale om dem, så er "tiden ute". Tingen er at jeg føler meg litt alene i dette. Jeg forstår godt mine familiemedlemmer, det er langt å reise, samtidig ønsker de å bli oppdatert. 

Min partner forstår at jeg blir sliten av dette, men livet med småbarn er slitsomt ellers, så jeg tror ikke helt han har kapasitet til å romme situasjonen jeg står i. Hans fokus må være på vår lille familie. 

Jeg forstår at min bestemor vil slippe, og jeg respekterer det ønsket. Det er livets naturlige gang. Samtidig så er det godt mulig hun vil være i denne situasjonen i flere år fremover. Det er tungt å se noen man er glad i gå så sakte mot slutten. Det er nesten som at minnet mitt av de gode tingene blir visket bort for hvert møte med en gammel dame som har svunnet fullstendig hen, og kronisk lengter etter døden. 

Jeg tror jeg har behov for å bli møtt et eller annet sted med forståelse for at jeg opplever dette som tungt. Og kanskje jeg får det her? Jeg vet at vi må være mange som har stått i lignende, og jeg har vært heldig som ikke har måtte gjort tungt fysisk omsorgsarbeid i lang tid. Jeg ønsker meg ikke mye egentlig, jeg tror jeg trenger bare en slags følelse av å være meg, og at noen er interessert i meg, og ikke bare hvordan det går med bestemor? Det er kanskje egentlig en vanlig ting for småbarnsforeldre også, å føle at man glemmer seg selv litt. 

Det var godt å sette ord på, og se ting klarere. Hører gjerne fra andre som har stått i det samme, eller som forstår litt hva jeg snakker om. Gir det mening at dette føles tungt? Og har noen tilfeldigvis noen tips til hvordan ivareta meg selv bedre, eller stå i situasjonen settes det pris på. 

Takk for at du leste helt hit ❤️ 

Anonymkode: 8933d...5e8

[AnonymBruker]

Kan du ikke ringe en av dine slektninger, kort oppdatere om bestemor og så snakke litt om hvordan dette føles for deg? Det er nesten du som må starte samtalen med noen om hvordan du har det.

Jeg forstår heller ikke hvorfor du ikke kan prate med din partner om dette? 

Anonymkode: f413d...8be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Usikker på hvilket underfora som var best for denne. 

Situasjonen er en helt normal livssituasjon. Min gamle bestemor på godt over 90 har vært skral og mistet livskvalitet siste 10 åra. I minst 8 år har hun snakket om hvordan hun vil dø. Jeg har snakket godt med henne om dette, vi snakker åpent om døden, og jeg har også sagt at vi må snakke om andre ting. I perioder har hun vært ved bedre mot, hun vil stadig dø, men er blidere, og mer mottakelig. Nå har helsa hennes redusert seg enda mer og hun har kommet på hjem. Der er det ganske naturlig å bli mer deprimert, og jeg lurer på om hun har blitt det. Jeg forstår min bestemor fullt ut, å ha så mye funksjonsfall, ikke greie å ernære seg skikkelig og ikke få dagslys, klart man ikke opplever at det er så mye å leve for, samt rent kjemisk blir deprimert. 

Situasjonen er også at jeg er det eneste familiemedlemmet som bor her, så det er ikke så mange andre som besøker henne. Det er fullt forståelig. Det betyr også at når andre familiemedlemmer ringer så snakker vi mest om min bestemor, og det blir ikke spørsmål om meg. Kanskje jeg heller ikke er så god til å vinkle samtalen inn på meg? Det er liksom samtale om bestemor, samtale om dem, så er "tiden ute". Tingen er at jeg føler meg litt alene i dette. Jeg forstår godt mine familiemedlemmer, det er langt å reise, samtidig ønsker de å bli oppdatert. 

Min partner forstår at jeg blir sliten av dette, men livet med småbarn er slitsomt ellers, så jeg tror ikke helt han har kapasitet til å romme situasjonen jeg står i. Hans fokus må være på vår lille familie. 

Jeg forstår at min bestemor vil slippe, og jeg respekterer det ønsket. Det er livets naturlige gang. Samtidig så er det godt mulig hun vil være i denne situasjonen i flere år fremover. Det er tungt å se noen man er glad i gå så sakte mot slutten. Det er nesten som at minnet mitt av de gode tingene blir visket bort for hvert møte med en gammel dame som har svunnet fullstendig hen, og kronisk lengter etter døden. 

Jeg tror jeg har behov for å bli møtt et eller annet sted med forståelse for at jeg opplever dette som tungt. Og kanskje jeg får det her? Jeg vet at vi må være mange som har stått i lignende, og jeg har vært heldig som ikke har måtte gjort tungt fysisk omsorgsarbeid i lang tid. Jeg ønsker meg ikke mye egentlig, jeg tror jeg trenger bare en slags følelse av å være meg, og at noen er interessert i meg, og ikke bare hvordan det går med bestemor? Det er kanskje egentlig en vanlig ting for småbarnsforeldre også, å føle at man glemmer seg selv litt. 

Det var godt å sette ord på, og se ting klarere. Hører gjerne fra andre som har stått i det samme, eller som forstår litt hva jeg snakker om. Gir det mening at dette føles tungt? Og har noen tilfeldigvis noen tips til hvordan ivareta meg selv bedre, eller stå i situasjonen settes det pris på. 

Takk for at du leste helt hit ❤️ 

Anonymkode: 8933d...5e8

Du kan jo si fra til dine familiemedlemmer ( foreldre eller søsken) at du ønsker å snakke litt om deg og ditt i tillegg. Samt at du kanskje har noen venninner som du kan snakke med om « deg»?

Anonymkode: ac2bb...246

[AnonymBruker]

 

Ts, det høres tungt ut. Jeg forstår dere begge.. 

Har du noen ganger vært helt enig med henne? Dvs at du sier deg enig i at det nok hadde vært bra å slippe? Ser du skriver du forstår henne, men vet hun det? 

Anonymkode: 27148...957

 

 

 

 

Ryddet for sitat av slettet innhold. Mvh. Leselusa, mod. 

Endret 16. januar 2024 av Leselusa

[AnonymBruker]

Jeg snakker muntert i vei om hva barna gjør, til både den eldre slektningen og andre på tlf. Og jobber med min egen aksept.  Det er ikke lett å bli gammel og vanskelig for de rundt. Det er ikke uvanlig at omsorgspersoner opplever stress eller utbrenthet. Det kan også komme til syne litt uheldige rollemønster i familien - eldste datter ender ofte opp med for mye av ansvaret.  Det tredje er at i motgangstider ser man ofte at enkelte relasjoner kanskje ikke er så gjensidige som man hadde trodd. Hvis du ikke har "trengt" familien din før er det nå du lærer hvem som stiller opp emosjonelt og praktisk. 

 

 

Anonymkode: a1631...3de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

 

Ts, det høres tungt ut. Jeg forstår dere begge.. 

Har du noen ganger vært helt enig med henne? Dvs at du sier deg enig i at det nok hadde vært bra å slippe? Ser du skriver du forstår henne, men vet hun det? 

Anonymkode: 27148...957

Takk, du aner ikke hvor mye det betyr at du leste og bare sa meg noen bekreftende ord. ❤️ 

Ja, jeg er helt enig med henne. Viser forståelse for at hun vil slippe, bekrefter henne på at hun har mistet alt hun likte å gjøre. Vi snakker godt om døden. Det er helt naturlig. Og så når vi har snakket litt om det så vender jeg fokuset mot noe positivt. Mot alt hun har hatt i livet. Det oppleves som vi har funnet en god rutine på dette. Samtidig så er det lengden på det hele. Å gå å vente på døden i 10 år, jeg begynner å bli metta jeg også. Enda så glad jeg er i henne. 

TS

Anonymkode: 8933d...5e8

Endret 16. januar 2024 av Leselusa

[AnonymBruker]

Det er ikke enkelt det der.. Hun høres jo også klar ut i hodet. Det kan gjøre det enda tyngre når kroppen svikter. 

Det er dessverre kanskje ikke noe annet for noen av dere, enn å stå ut i det.. Og håpe at det ikke tar altfor lang tid. 

Jeg antar at hun har klarert at hun ikke skal gjenopplives ved hjertestopp etc? 

Anonymkode: 27148...957

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Kan du ikke ringe en av dine slektninger, kort oppdatere om bestemor og så snakke litt om hvordan dette føles for deg? Det er nesten du som må starte samtalen med noen om hvordan du har det.

Jeg forstår heller ikke hvorfor du ikke kan prate med din partner om dette? 

Anonymkode: f413d...8be

Det er ikke egentlig en gang hvordan jeg har det. Er bare litt om barna, og snakke litt om vårt liv, og ikke bare bestemor. Jeg så det tydeligere da jeg tok meg tid til å sette ord på det, at det er jo bare jeg som kan snu det. Rett og slett komme på banen og dele om barna og meg selv og jobben, før samtalen brått er over. 

Med partneren er det rett og slett fordi jeg føler vi ikke har tid til å "connecte" så mye generelt, er mye andre ting. Du vet småbarnslivet. Så når vi først skal det, så forsøker vi å ha fokuset på oss og å skape litt kjærestefølelsene, da er ikke min deprimerte bestemor det beste temaet. Gir det mening? 

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du kan jo si fra til dine familiemedlemmer ( foreldre eller søsken) at du ønsker å snakke litt om deg og ditt i tillegg. Samt at du kanskje har noen venninner som du kan snakke med om « deg»?

Anonymkode: ac2bb...246

Absolutt! ❤️ Jeg så det så mye tydeligere da jeg satte ord på situasjonen.  Neste gang vi ringes skal jeg putte meg selv og barna inni samtalen minimum 1 gang! Tror jeg har kommet inn i en uvane der. 

Er lite venninnetid, for tiden. Tror jeg bare må prioritere å få til en kveld med dem, og fokus på helt andre ting. 

TS

Anonymkode: 8933d...5e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Takk, du aner ikke hvor mye det betyr at du leste og bare sa meg noen bekreftende ord. ❤️ 

Ja, jeg er helt enig med henne. Viser forståelse for at hun vil slippe, bekrefter henne på at hun har mistet alt hun likte å gjøre. Vi snakker godt om døden. Det er helt naturlig. Og så når vi har snakket litt om det så vender jeg fokuset mot noe positivt. Mot alt hun har hatt i livet. Det oppleves som vi har funnet en god rutine på dette. Samtidig så er det lengden på det hele. Å gå å vente på døden i 10 år, jeg begynner å bli metta jeg også. Enda så glad jeg er i henne. 

TS

Anonymkode: 8933d...5e8

Jeg forstår at du står i en situasjon som tar på. Hvis jeg var deg tror jeg at jeg ville leita etter en profesjonell samtalepartner, gjerne privat.

Har selv gått til en som kaller seg for profesjonell samtalepartner når jeg har trengt noen å prate med. Da har det vært en til to timer, og jeg opplever det veldig godt å ha noen å lufte problemer og frustrasjoner til. Samtidig som jeg hr fått konstruktiv tilbakemelding.

Anonymkode: f51cd...115

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg snakker muntert i vei om hva barna gjør, til både den eldre slektningen og andre på tlf. Og jobber med min egen aksept.  Det er ikke lett å bli gammel og vanskelig for de rundt. Det er ikke uvanlig at omsorgspersoner opplever stress eller utbrenthet. Det kan også komme til syne litt uheldige rollemønster i familien - eldste datter ender ofte opp med for mye av ansvaret.  Det tredje er at i motgangstider ser man ofte at enkelte relasjoner kanskje ikke er så gjensidige som man hadde trodd. Hvis du ikke har "trengt" familien din før er det nå du lærer hvem som stiller opp emosjonelt og praktisk. 

Anonymkode: a1631...3de

Takk for at du deler. Sitter her og puster letta ut, bare å se noen beskrive dette. ❤️ 

Jeg snakker en del om barna til bestemor. Det muntrer henne opp. Og jeg må bare ta grep og snu mitt eget mønster med å glemme meg selv, og barna, til resten av familien. Og definitivt jobbe med egen aksept! Og å selv anerkjenne at dette er litt tungt for meg. 

Jeg tror noe av det er at jeg ser disse litt uheldige rollemønstrene, og at det også blir tungt. Men jeg er jo del av å skape dem. Klart jeg synes det er tungt at mine foreldre aldri stiller et spm om meg og barna mine, og det er helt forståelig, men jeg kan også ta den plassen av meg selv. 

Det har gått helt fint å snakke så mye om død. Men er kanskje noe med tidsaspektet her også, at jeg på et tidspunkt her bare har blitt helt metta. Og at siden dette kan fortsette flere år til, at jeg må ta noen mentale grep for å greie å stå i å vente på at hun skal dø, og fortsatt møte opp blid og varm hver gang. 

TS

Anonymkode: 8933d...5e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det er ikke enkelt det der.. Hun høres jo også klar ut i hodet. Det kan gjøre det enda tyngre når kroppen svikter. 

Det er dessverre kanskje ikke noe annet for noen av dere, enn å stå ut i det.. Og håpe at det ikke tar altfor lang tid. 

Jeg antar at hun har klarert at hun ikke skal gjenopplives ved hjertestopp etc? 

Anonymkode: 27148...957

Ja, hun er helt klar. Må jo være gørrkjedelig! 

Nei, jeg tror ikke det er noe annet. Husker da jeg jobbet på sykehjem som ungdom, nå gir det kanskje mer mening hvorfor det var så mange som hadde så sjelden besøk. 

Ja, stemmer det. 

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg forstår at du står i en situasjon som tar på. Hvis jeg var deg tror jeg at jeg ville leita etter en profesjonell samtalepartner, gjerne privat.

Har selv gått til en som kaller seg for profesjonell samtalepartner når jeg har trengt noen å prate med. Da har det vært en til to timer, og jeg opplever det veldig godt å ha noen å lufte problemer og frustrasjoner til. Samtidig som jeg hr fått konstruktiv tilbakemelding.

Anonymkode: f51cd...115

Takk for forståelsen, og godt tips! ❤️

Kort spørsmål, opplever du at dette er verdt å bruke tiden på? Min første tanke var at det orker jeg ikke, pga tidsklemma, føler allerede at det er for liten tid. Men samtidig så er det jo kanskje noe som vil hjelpe meg å disponere tiden bedre, og få mer overskudd ellers. 

TS

Anonymkode: 8933d...5e8

[AnonymBruker]

Jeg kjenner så godt til den følelsen du sitter med, og jeg føler med deg.

Nå e jeg nok noen år eldre enn deg, og her var det snakk om mi mor. Vi snakket også en god del om døden, fordi hun forsto hvilken vei det gikk. Hun var komfortabel med det, hun godtok det. Hun snakket også en del om aktiv dødshjelp, Der hadde vi forskjellige meninger.

Jeg fikk ogå de telefonene fra slektninger og venner av mamma hvor de kun ville snakke om hvordan det gikk med henne. Jeg fikk aldri inn ett ord om hvordan det sto til med meg. Jeg ble den datteren som var så snill at jeg gav opp alt for mi mor. Det var slik de så meg. Det var det de ville ha av meg. Mamma ville abselutt ikke det. Mi mor hadde også vært meget syk i mange år. Det føltes rett og slett ut som at slektninger kun brukte meg for informasjon om henne. Ja, de kunne jo ikke ta seg tid til å besøke henne selv om de bodde i samme by, det var for tungvidt!...

Noe jeg fant hjelp i var, spesielt den siste tiden, å snakke med personalet på sykehjemmet. Jeg vet at de ikke alltid har tid, men jeg 'bestilte' en tid for det. Og de tok det veldig godt imot. De håndterer pårørende hele tiden og de har mer kunnskaper enn meg om hva som skjer og hvordan jeg skal håndtere det  ( til og med hvordan håndtere slektninger og venner)og eventuelt hvor jeg kan få mer hjelp. Pårørende grupper, hjelpetelefoner, etc. Kan hende det var bare ett godt sted hvor hun var. Men prøv det!

Mi mor er dessverre død nå, men det var en fin stund helt til slutt...

Anonymkode: b49c1...fdc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Usikker på hvilket underfora som var best for denne. 

Situasjonen er en helt normal livssituasjon. Min gamle bestemor på godt over 90 har vært skral og mistet livskvalitet siste 10 åra. I minst 8 år har hun snakket om hvordan hun vil dø. Jeg har snakket godt med henne om dette, vi snakker åpent om døden, og jeg har også sagt at vi må snakke om andre ting. I perioder har hun vært ved bedre mot, hun vil stadig dø, men er blidere, og mer mottakelig. Nå har helsa hennes redusert seg enda mer og hun har kommet på hjem. Der er det ganske naturlig å bli mer deprimert, og jeg lurer på om hun har blitt det. Jeg forstår min bestemor fullt ut, å ha så mye funksjonsfall, ikke greie å ernære seg skikkelig og ikke få dagslys, klart man ikke opplever at det er så mye å leve for, samt rent kjemisk blir deprimert. 

Situasjonen er også at jeg er det eneste familiemedlemmet som bor her, så det er ikke så mange andre som besøker henne. Det er fullt forståelig. Det betyr også at når andre familiemedlemmer ringer så snakker vi mest om min bestemor, og det blir ikke spørsmål om meg. Kanskje jeg heller ikke er så god til å vinkle samtalen inn på meg? Det er liksom samtale om bestemor, samtale om dem, så er "tiden ute". Tingen er at jeg føler meg litt alene i dette. Jeg forstår godt mine familiemedlemmer, det er langt å reise, samtidig ønsker de å bli oppdatert. 

Min partner forstår at jeg blir sliten av dette, men livet med småbarn er slitsomt ellers, så jeg tror ikke helt han har kapasitet til å romme situasjonen jeg står i. Hans fokus må være på vår lille familie. 

Jeg forstår at min bestemor vil slippe, og jeg respekterer det ønsket. Det er livets naturlige gang. Samtidig så er det godt mulig hun vil være i denne situasjonen i flere år fremover. Det er tungt å se noen man er glad i gå så sakte mot slutten. Det er nesten som at minnet mitt av de gode tingene blir visket bort for hvert møte med en gammel dame som har svunnet fullstendig hen, og kronisk lengter etter døden. 

Jeg tror jeg har behov for å bli møtt et eller annet sted med forståelse for at jeg opplever dette som tungt. Og kanskje jeg får det her? Jeg vet at vi må være mange som har stått i lignende, og jeg har vært heldig som ikke har måtte gjort tungt fysisk omsorgsarbeid i lang tid. Jeg ønsker meg ikke mye egentlig, jeg tror jeg trenger bare en slags følelse av å være meg, og at noen er interessert i meg, og ikke bare hvordan det går med bestemor? Det er kanskje egentlig en vanlig ting for småbarnsforeldre også, å føle at man glemmer seg selv litt. 

Det var godt å sette ord på, og se ting klarere. Hører gjerne fra andre som har stått i det samme, eller som forstår litt hva jeg snakker om. Gir det mening at dette føles tungt? Og har noen tilfeldigvis noen tips til hvordan ivareta meg selv bedre, eller stå i situasjonen settes det pris på. 

Takk for at du leste helt hit ❤️ 

Anonymkode: 8933d...5e8

Det er tungt å være pårørende og man føler seg hjelpeløs og alene. Ta kontakt med noen innen helse så får du noen gode råd om hvordan du skal stå i det. Man må finne måter å reagere på og måter å få kopla av hodet så man ikke ødelegger sin egen helse. 

Anonymkode: 7736e...acf

[AnonymBruker]

Jeg synes synd på gamle mennesker i Norge. Aktiv dødshjelp burde blitt innført her, og de som ønsker å dø burde få lov til det. Hadde blitt spart utrulig mye lidelse på den måten. Må være helt jævlig å bli stua inn på et sykehjem, ikke greie noenting selv og bare ha noen få som besøker seg. Jobbet på sykehjem før, og det er mildt sagt deprimerende. Forhåpentligvis får bestemor snart fred.

Anonymkode: c6da9...437

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg kjenner så godt til den følelsen du sitter med, og jeg føler med deg.

Nå e jeg nok noen år eldre enn deg, og her var det snakk om mi mor. Vi snakket også en god del om døden, fordi hun forsto hvilken vei det gikk. Hun var komfortabel med det, hun godtok det. Hun snakket også en del om aktiv dødshjelp, Der hadde vi forskjellige meninger.

Jeg fikk ogå de telefonene fra slektninger og venner av mamma hvor de kun ville snakke om hvordan det gikk med henne. Jeg fikk aldri inn ett ord om hvordan det sto til med meg. Jeg ble den datteren som var så snill at jeg gav opp alt for mi mor. Det var slik de så meg. Det var det de ville ha av meg. Mamma ville abselutt ikke det. Mi mor hadde også vært meget syk i mange år. Det føltes rett og slett ut som at slektninger kun brukte meg for informasjon om henne. Ja, de kunne jo ikke ta seg tid til å besøke henne selv om de bodde i samme by, det var for tungvidt!...

Noe jeg fant hjelp i var, spesielt den siste tiden, å snakke med personalet på sykehjemmet. Jeg vet at de ikke alltid har tid, men jeg 'bestilte' en tid for det. Og de tok det veldig godt imot. De håndterer pårørende hele tiden og de har mer kunnskaper enn meg om hva som skjer og hvordan jeg skal håndtere det  ( til og med hvordan håndtere slektninger og venner)og eventuelt hvor jeg kan få mer hjelp. Pårørende grupper, hjelpetelefoner, etc. Kan hende det var bare ett godt sted hvor hun var. Men prøv det!

Mi mor er dessverre død nå, men det var en fin stund helt til slutt...

Anonymkode: b49c1...fdc

❤️  Takk for at du deler. Så heldig din mor var som hadde deg. Jeg er takknemlig for å høre at det var en fin stund helt til slutt for dere.  

Jeg setter så pris på forståelsen, og medfølelsen. Jeg øver på å gi meg selv den medfølelsen og anerkjennelsen jeg trenger. Samtidig kjente jeg for litt siden at det hele ble vanskeligere. Og nå siste uken oppdaget jeg at jeg bare hadde et sånt stort hull etter at noen andre skulle si at de forstod og forstod hva jeg mente. Så jeg er glad jeg skrev. 

Min bestemor er også komfortabel med å dø, hun lenger etter det. Hun har levd et godt liv sier hun. Men de siste 8 årene (kanskje lenger) har hun ønsket å dø. Jeg føler det nærmest av og til som at hun ser til meg, som at jeg på noe vis skulle kunne hjelpe henne. Jeg sier  "Ja, dessverre er det ingen måter for oss å avgjøre når man dør, men jeg forstår at du ønsker å slippe nå, at du er sliten". 

Apropos slektninger og de som ringer, jeg har tenkt at jeg gjør noe godt med å stille opp til de samtalene, men jeg begynte å tenke nå, etter at jeg skrev denne tråden, at kanskje det ikke trenger å være min oppgave. Har du tenkt noe på dette i ettertid? 

TS

Anonymkode: 8933d...5e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det er tungt å være pårørende og man føler seg hjelpeløs og alene. Ta kontakt med noen innen helse så får du noen gode råd om hvordan du skal stå i det. Man må finne måter å reagere på og måter å få kopla av hodet så man ikke ødelegger sin egen helse. 

Anonymkode: 7736e...acf

Tusen takk for gode ord, og forståelsen. ❤️ 

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Gud bedre så mye avføring folk lirer av seg på kvinneguiden. Iblant har jeg vondt for å tro at det finnes mennesker som fungerer i hverdagen bak den søpla som legges ut. 

Veldig godt å se at du får gode råd og at de aller fleste av oss bryr seg. Det gjorde vondt å lese innlegget ditt, for jeg har selv hatt gamle foreldre i samme situasjon. Og ja, det er vanskelig å stå i for pårørende også. Jeg synes vi i Norge går litt for langt i at folk skal holdes på pinebenken i årevis mot sin vilje. Svært mange av oss kommer til å havne i den situasjonen selv. Men det eneste man kan gjøre er egentlig å gjøre ting best mulig for den som ligger der, og det høres det ut som du gjør, TS  

Anonymkode: 9ef08...67d

Takk for forståelse og gode ord. Leit å høre at du også stod i dette vanskelige. ❤️

Jeg er så enig med deg. Jeg diskuterte det med min bestemor forleden, hun spurte "hvorfor må jeg leve så lenge?" og jeg nevnte hvordan det var fordi hun hadde tatt vare på seg selv, hatt god helse, osv. Så man lever lenge, med god helse også, hun var veldig frisk og funksjonell, veldig lenge, men så gjør det samme at det drar ut nå. Selv ønsker jeg aldri komme i hennes posisjon. Inntil for noen år siden tror jeg hun har hatt det godt, og jeg er takknemlig for hvert gode møte. Men den siste tiden ... det føles egoistisk å ville ha henne i livet mitt når hun lengter sånn etter å dø. 

TS

Anonymkode: 8933d...5e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Ja, hun er helt klar. Må jo være gørrkjedelig! 

Nei, jeg tror ikke det er noe annet. Husker da jeg jobbet på sykehjem som ungdom, nå gir det kanskje mer mening hvorfor det var så mange som hadde så sjelden besøk. 

Ja, stemmer det. 

Takk for forståelsen, og godt tips! ❤️

Kort spørsmål, opplever du at dette er verdt å bruke tiden på? Min første tanke var at det orker jeg ikke, pga tidsklemma, føler allerede at det er for liten tid. Men samtidig så er det jo kanskje noe som vil hjelpe meg å disponere tiden bedre, og få mer overskudd ellers. 

TS

Anonymkode: 8933d...5e8

Jeg har opplevd det verdt å bruke både tid og penger på. Vi har veldig god kjemi. I mitt tilfelle er det ikke noen form for behandling, men en plass å lufte og sortere tanker og få konstruktive tilbakemelding.

Har i løpet av 4 år vært der 4-5 ganger. Typisk når det har stormet på jobb, og vi i tillegg har hatt et sykt barn.

Det som jeg føler har vært fint er at jeg slipper å belaste mannen med dette, og hun har hjulpet meg å finne ordene underveis. Samt hjulpet med å se det fra en annen vinkling.

Anonymkode: f51cd...115

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har opplevd det verdt å bruke både tid og penger på. Vi har veldig god kjemi. I mitt tilfelle er det ikke noen form for behandling, men en plass å lufte og sortere tanker og få konstruktive tilbakemelding.

Har i løpet av 4 år vært der 4-5 ganger. Typisk når det har stormet på jobb, og vi i tillegg har hatt et sykt barn.

Det som jeg føler har vært fint er at jeg slipper å belaste mannen med dette, og hun har hjulpet meg å finne ordene underveis. Samt hjulpet med å se det fra en annen vinkling.

Anonymkode: f51cd...115

Og ikke minst, jeg har ikke trengt å holde maska når jeg er der. Den timen jeg er der, kan jeg være bare meg og mine utfordringer. Så har jeg gått ut døra med mye lettere skuldre.

Anonymkode: f51cd...115

[AprilLudgate]

Du kan være ærlig med bestemor og slektninger  

«Forstår deg godt, men jeg merker jeg blir så trist av å snakke om døden. Når jeg besøker deg vil jeg gjerne vi finner på noe fint den tiden vi har sammen, kort eller lang». 
 

Ikke still spørsmål som «hvordan har du det», men kamskje mer initier aktiviteter hun kan klare. 

[AnonymBruker]

Et konkret tips til - kan du benytte en messenger gruppe e.l til oppdareringene, evt. sende sms en gang i uka. Så slipper du å gjenta det samme til x slektninger. 

Anonymkode: a1631...3de