Dere som har en partner som er høysensitiv eller er det selv

[AnonymBruker]

Hvordan taklet dere nattevåk, stressende morgener, og å stå opp tidlig med barnet, barnegråt osv?

Anonymkode: 1b945...459

[AnonymBruker]

Tenker du da på fordeling?

Jeg er høysensitiv, mine største problemer i baby-/småbarnsfasen var mangelen på alenetid, mangelen på søvn og at jeg ikke takler babygråt. Mannen tok sin del og enda litt til, men problemfritt ble det ikke. Jeg ville jo ikke melde meg ut som mamma heller. Nå er de større (6 og 9) og alt er enklere, men jeg er nok på en måte utbrent etter mange år med kronisk stress.

Vi er bevisste på å ikke legge lista for høyt: bor i rimelig rekkehus med lite vedlikehold, minimerer fritidsaktiviteter, drar heller på lavterskelturer i nærområdet enn omfattende utflukter osv.

Stressende morgener er et punkt jeg enda jobber med å forbedre. Jeg sover dårlig på natta, sovner først godt i 4-5 tida, så det er vanskelig å stå opp tidligere enn jeg absolutt må. Vi fordeler oppgavene 50/50, bytter på hvem som gjør hva alt ettersom når vi starter på jobb.

Anonymkode: fb76e...c60

[AnonymBruker]

Er ikke høysensitive egentlig autister?

Anonymkode: 997f8...dd0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Er ikke høysensitive egentlig autister?

Anonymkode: 997f8...dd0

Nei, men autister er ofte høysensitive.

Høysensitive er ikke autister. 

Anonymkode: 1b945...459

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er ikke høysensitive egentlig autister?

Anonymkode: 997f8...dd0

Mange autister (de fleste?) er høysensitive, men man kan også ha et høysensitivt nervesystem uten å være autist. Nervesystemet utvikles både i mors liv og fra man er født til man er godt oppi tjueårene, det er derfor svært mye som kan påvirke denne utviklingen.

Jeg har lurt på både om jeg er autist og om jeg har adhd, for jeg kjenner meg igjen i mange av symptomene, men har nå gått lenge hos privat psykolog og vært innom spesialisthelsetjenesten - og de mener alle at det ikke stemmer.

Jeg har derimot hatt en mangelfull barndom: mine foreldre var opptatt av at babyer/barn ikke skulle få for mye trøst eller kos, for da ble de bortskjemte. De var aldri voldelige eller slemme, bare veldig distanserte, og jeg ble et veldig utrygt barn. Vi vet jo i dag at dette har direkte innvirkning på utvikling av nervesystemet, og kan gi en hjerne og en kropp som er veldig på vakt. 

Andre høysensitive har ikke nødvendigvis traumer i bagasjen heller, men det kan som sagt være mye som påvirker utviklingen av nervesystemet.

Anonymkode: fb76e...c60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Hvordan taklet dere nattevåk, stressende morgener, og å stå opp tidlig med barnet, barnegråt osv?

Anonymkode: 1b945...459

Takler det svært dårlig.

Har ikke noe problem med å stå opp tidlig men stress og lyder og lite nattesøvn gjør at jeg er en elendig mor og kone innimellom, full av dårlig samvittighet.

Rutiner er viktig for meg. Men de er også gift for meg.. jeg blir så rigid og om alt ikke går etter planen så blir jeg irritert. Klarer ikke å gi slipp. Havnet i en forferdelig vond spiral som jeg ikke kommer meg ut av...

Anonymkode: 5b8c3...18c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Hvordan taklet dere nattevåk, stressende morgener, og å stå opp tidlig med barnet, barnegråt osv?

Anonymkode: 1b945...459

Er et tiår siden jeg hadde småbarn, men kan jo si at jeg taklet dårlig både barnegråt, sutring, nattevåk og stressende situasjoner. Var dog heldig som kunne være hjemmeværende da barna var små, og jeg tror ikke jeg hadde klart å fungere i jobb (som barnehagelærer) samtidig som å ha to små hjemme. 

Hadde et par venninner som mente jeg gjorde for mye for å få stopp på f eks barnegråt, men for meg var det eneste utvei. Lærte meg å unngå situasjoner hvor barnegråt/hyling/sutring ville bli et resultat, f eks det å la barna bli overtrøtte. Fikk etterhvert inn veldig gode rutiner, og barna har i grunnen vært svært harmoniske og rolige gjennom hele oppveksten. 

Nå for tiden plages jeg mest av prat mens vi ser på tv sammen. Eldstemann på 15 skal absolutt kommentere og diskutere alt som skjer på skjermen, og jeg har x antall ganger forlatt stuen til fordel for tv'en på soverommet mitt. Jeg klarer rett og slett ikke høre babling samtidig som jeg prøver å høre hvem sangeren i Maskorama er, eller engasjere meg i Farmen-universet når noen konstant babler over (og ja, vedkommende har fått beskjed om at det blir for mye for meg). Ellers takler jeg dårlig å sitte rundt spisebordet og ha middag med mann og barn, klarer ikke konsentrere meg om maten, smaken eller spiseopplevelsen. Er alltid noen som må spørre eller diskutere noe, og vil helst ha svar fra meg akkurat når jeg har tatt et stort bit av noe. Unngår (dessverre) familiemiddager av den grunn.

Jeg er forøvrig ikke autist, men har unnvikende pf.

Anonymkode: 9fc9c...369

[AnonymBruker]

Ja, dette med måltider kan være utfordrende. Jeg har som sagt to barn på 6 og 9, og vi spiser som regel bare middag sammen. Det vil si: jeg  setter meg ned sammen med de til frokost, lunsj og kvelds også, men tar meg bare en kopp te mens de spiser, også spiser jeg selv når de er ferdige. 

Da kan jeg svare på spørsmål, være med i samtalen, megle under krangling, reise meg ørten ganger for å hente ketchup, tørke opp noe osv uten å bli totalt overstimulert, og så heller spise i ro og mak selv.

Anonymkode: fb76e...c60

[AnonymBruker]

Åpenbar trolling..

Anonymkode: 7e1be...144