Ende samboerskap med bonusbarn involvert

[AnonymBruker]

Hei

Har vært sammen med kjæresten i 4 år, vi bor i hans hus. 
Han har ett barn på 11. 

I det siste har jeg kjent på at jeg ikke klarer mer. Jeg har ikke egne barn. Og dette livet kveler meg, og det går utover alle i huset. 
Jeg gruer meg til barnet kommer hit annenhver uke, og er sur og masete fordi det er så mye rot og spetakkel. Jeg er rett og slett ikke egnet for det og er den første som sier det. «Problemet» er at jeg er glad i mannen, men det nytter ikke når jeg ikke «takler» familielivet. 
 

Det som stopper meg er at barnet igjen får oppleve brudd i familien. Jeg klarer jo å oppføre meg og er overhodet ikke urettferdig eller slem, tilføyer mye godt og som feks tilrettelegger for fritidsaktiviteter osv. 

Hvis det blir slutt, tar jeg bare med meg klærne og hunden (den har vært min siden valp), og ønsker ikke «robbe» huset for interiør og møbler siden det bor barn her. Ser for meg at vi ender forholdet som venner. 
 

Er det noen som har lignede erfaringer? Bør jeg gjøre dette? Eller bør jeg bite i meg og tenke at det er en fase som går over?

 

K27

Anonymkode: 17aff...8f2

[Bumoa]

Kanskje få deg en egen leilighet? Bo der noen dager alene når han har barnet. Kanskje litt dyrt for få dager, men som en investering om du har penger å avse.

[AnonymBruker]

Bumoa skrev (2 minutter siden):

Kanskje få deg en egen leilighet? Bo der noen dager alene når han har barnet. Kanskje litt dyrt for få dager, men som en investering om du har penger å avse.

Jeg har egen leilighet som jeg nå leier ut. Det gjør ting litt lettere med tanke på brudd. 
Men jeg er ikke interessert i sånn halvveis forhold, føler det bare er å drøye et brudd. 

Anonymkode: 17aff...8f2

[AnonymBruker]

Tenker du vet svaret selv, du er allerede mentalt ute av døra. 

Anonymkode: 77d89...4d8

[Tvist]

Hva med å være særboere? 

[AnonymBruker]

Stakkars barn. Du burde selvsagt aldri flyttet sammen med denne mannen, men det vet du jo selv. Ja, her er det bare å rive av plasteret. Når du ikke takler en 11-åring, så kommer du heller ikke til å takle en tenåring. Bare gjør kort prosess.

Anonymkode: 78f3f...53d

[AnonymBruker]

Høres udramatisk ut at du bare flytter ut. Men ta avskjed med barnet på en fin måte, ikke bare "forsvinn". 

Anonymkode: 781af...2a6

[AnonymBruker]

Hva er det dom gjør at du  sliter i forholdet? 
Savner du egne barn eller handler det om at du overhodet ikke ønsker barn i livet ditt ? 
Ser bort fra nieser og nevøer 

Anonymkode: 0dba8...a29

[Nymerïa]

Kan det være en mulighet å høre med barnet om det ønsker å henge med deg etter at det er slutt? Gå på tur med deg og hunden? Jeg ville ha latt det være opp til barnet, det er helt umulig å forutsi hvordan barnet opplever dette og det koster deg veldig lite å være raus her.

[Mrs.Under]

Barnet kommer jo til å bli voksen med tiden og dermed ikke komme annen hver uke, men det er jo mange år til. Og så lenge virker det ikke som du holder ut.

Selvsagt er det synd for barnet at det opplever et brudd til, men det kommer uansett til å gå seg til. Barnet har jo foreldre som kan støtte.

Her tror jeg du nok må tenke på deg selv, og hva som er rett for deg, ikke hva som blir rett for et 11 år gammelt barn. Altså, du kan ikke ofre ditt liv og lykke for hen.

[AnonymBruker]

Forstår deg godt. Er en grunn til at jeg har unngått menn med barn, det passer for noen å være bonusmamma - men ikke for meg. 💜 

Det er veldig omtenksomt av deg å tenke på barnet, men barnet er heller ikke ditt "problem" - det er barnefaren sitt. Høres ut som du står med en fot ut døren allerede, nå må du bare ta det siste steget. 

Anonymkode: 36056...028

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hva er det dom gjør at du  sliter i forholdet? 
Savner du egne barn eller handler det om at du overhodet ikke ønsker barn i livet ditt ? 
Ser bort fra nieser og nevøer 

Anonymkode: 0dba8...a29

 vi har forskjellige måter å «oppdra» på. Han er på ingen måte tafatt, og tar ansvar - men jeg blir gal av sånne «små» drypp som jeg ikke klarer å forstå - helt sikkert fordi jeg ikke har barn selv. 
Kan ikke få barn, så det er ikke det. 
i tillegg er han tydelig på at han ikke vil gifte seg, noe jeg ønsker. 
Barnas mor har det vært styr med, og kan enda være noen tak der.

Føler jeg «kaster» bort min «beste» tid på å være låst i en familie som ikke er min. Og når han er så klar på at han ikke vil gifte seg så føles det ikke ut som den noen gang kommer til å bli min heller, så ser ikke framtid i det. 
 

Barnet er i tillegg krevende, med mye tett oppfølging og tror hun er mye eldre enn hun er, veslevoksen, i starten var det ikke så ille men nå klarer jeg ikke å komme på hennes «bølgelengde». Synd å si det, jeg har bare ikke det som kreves å være en bedre voksen rundt henne, noe som gjør at jeg tror det vil føles bedre ut for henne - på sikt - å være uten meg i hus. 

Anonymkode: 17aff...8f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hva er det dom gjør at du  sliter i forholdet? 
Savner du egne barn eller handler det om at du overhodet ikke ønsker barn i livet ditt ? 
Ser bort fra nieser og nevøer 

Anonymkode: 0dba8...a29

Ble litt tulll i det forrige svaret.
vi har forskjellige måter å «oppdra» på. Han er på ingen måte tafatt, og tar ansvar - men jeg blir gal av sånne «små» drypp som jeg ikke klarer å forstå - helt sikkert fordi jeg ikke har barn selv. 
Kan ikke få barn, så det er ikke det. 
i tillegg er han tydelig på at han ikke vil gifte seg, noe jeg ønsker. 
Barnas mor har det vært styr med, og kan enda være noen tak der.

Føler jeg «kaster» bort min «beste» tid på å være låst i en familie som ikke er min. Og når han er så klar på at han ikke vil gifte seg så føles det ikke ut som den noen gang kommer til å bli min heller, så ser ikke framtid i det. 
 

Barnet er i tillegg krevende, med mye tett oppfølging og tror hun er mye eldre enn hun er, veslevoksen, i starten var det ikke så ille men nå klarer jeg ikke å komme på hennes «bølgelengde». Synd å si det, jeg har bare ikke det som kreves å være en bedre voksen rundt henne, noe som gjør at jeg tror det vil føles bedre ut for henne - på sikt - å være uten meg i hus. 

Anonymkode: 17aff...8f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Forstår deg godt. Er en grunn til at jeg har unngått menn med barn, det passer for noen å være bonusmamma - men ikke for meg. 💜 

Det er veldig omtenksomt av deg å tenke på barnet, men barnet er heller ikke ditt "problem" - det er barnefaren sitt. Høres ut som du står med en fot ut døren allerede, nå må du bare ta det siste steget. 

Anonymkode: 36056...028

Hvordan løste dere det etter bruddet? 
var det bare slutt - ingenting mer kontakt med barna?

Anonymkode: 17aff...8f2

[Gjest Kalsberg92]

Lurt å gå nå før den før den værste ungdomstiden setter inn. 

[AnonymBruker]

Bumoa skrev (20 timer siden):

Kanskje få deg en egen leilighet? Bo der noen dager alene når han har barnet. Kanskje litt dyrt for få dager, men som en investering om du har penger å avse.

Ja, og gjøre det tydelig for barnet at hun flyttet pga han/hun forstyrrer kjærlighetslivet til faren…. 😕

Anonymkode: 89b5a...629

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Ble litt tulll i det forrige svaret.
vi har forskjellige måter å «oppdra» på. Han er på ingen måte tafatt, og tar ansvar - men jeg blir gal av sånne «små» drypp som jeg ikke klarer å forstå - helt sikkert fordi jeg ikke har barn selv. 
Kan ikke få barn, så det er ikke det. 
i tillegg er han tydelig på at han ikke vil gifte seg, noe jeg ønsker. 
Barnas mor har det vært styr med, og kan enda være noen tak der.

Føler jeg «kaster» bort min «beste» tid på å være låst i en familie som ikke er min. Og når han er så klar på at han ikke vil gifte seg så føles det ikke ut som den noen gang kommer til å bli min heller, så ser ikke framtid i det. 
 

Barnet er i tillegg krevende, med mye tett oppfølging og tror hun er mye eldre enn hun er, veslevoksen, i starten var det ikke så ille men nå klarer jeg ikke å komme på hennes «bølgelengde». Synd å si det, jeg har bare ikke det som kreves å være en bedre voksen rundt henne, noe som gjør at jeg tror det vil føles bedre ut for henne - på sikt - å være uten meg i hus. 

Anonymkode: 17aff...8f2

Jeg synes at du har en fair forklaring på hvorfor du ønsker deg ut. 
Det jeg leser og hva jeg oppsummerer er : Hva har du fått ut av det forholdet ? 
Det virker som mannen er i sin egen boble og sine prinsipp, og så går dagene…..

Jeg støtter deg i at du bør flytte for deg selv, og begynner å kjenne etter om dette forholdet vil bli et så stort tap som du tror. 
Ikke sikkert det ..  Når en blir tatt som en selvfølge så er det ikke sikkert det er pga et barn er inne i bildet. 
Det har med personligheten til mannen å gjøre, og din evne til å kunne kreve like mye som du gir ❤️

Anonymkode: 0dba8...a29

[Biloba]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Det som stopper meg er at barnet igjen får oppleve brudd i familien.  

K27

Anonymkode: 17aff...8f2

Det som eventuelt burde stoppe deg, skulle være følelsene for mannen din. Jeg tenker at følelsene er kanskje ikke så veldig dype når du ønsker å gi opp pga barnet.

Jeg lurer også på hvor mye rot og spetakkel det blir med en 11 år gammel jente. Spesielle utfordringer? Og også om far tar ansvar for rotet og fungerende grensesetting for barnet. Kanskje dere kunne prøve ekstern veiledning? 

Jeg synes ikke du skal føle deg forpliktet til å opprettholde familielivet for barnet, du er ikke moren og har lov til å prioritere egne behov for samliv, slik begge foreldrene hennes gjorde i sin tid. 

[AnonymBruker]

BLI SÆRBOER!

 

Anonymkode: 16157...63d

[AnonymBruker]

Nymerïa skrev (7 timer siden):

Kan det være en mulighet å høre med barnet om det ønsker å henge med deg etter at det er slutt? Gå på tur med deg og hunden? Jeg ville ha latt det være opp til barnet, det er helt umulig å forutsi hvordan barnet opplever dette og det koster deg veldig lite å være raus her.

Gir ts utrykk for at hun vil det? 

Anonymkode: 81e55...2fc