Venn med autisme

[AnonymBruker]

Har en bekjent med diagnosen. Det verste er når vi kommer inn på diskusjoner der han har sterke meninger. Da er tankegangen helt svart/hvitt og han låser seg. Ser det ikke selv virker det som. Det er litt slitsomt for oss rundt. 
 

Han skal også alltid ha ting på sin måte. Hvis vi skal møtes en ettermiddag må det være på det og det tidspunket.

Samtidig har han god humor og vi ler godt sammen. Så når samtalen er på en godt punkt føles det bra. Han er også veldig til å stole på:) 

Anonymkode: 88835...fc3

[AnonymBruker]

Jeg har to barn og to venner med Asperger. Supre folk 😊

Anonymkode: fc369...f6a

[AnonymBruker]

On 1/15/2024 at 8:48 PM, AnonymBruker said:

Ingen problemer med bv pga diagnosen? Hva om det blir slutt med deg å din kjære tror du det blir problemer med bv da? Er redd selv får at vist jeg får noe diagnose at folk tror jeg ikke kan ta vare på barn og dyr.. selvom jeg er fult oppegående. Men jeg er ikke så sosial som deg jeg er helt motsatt. Jeg ser i bakken når jeg går og ser på tingene i kassa så jeg slepper å se på folk. Lite sosial men har venner men vi prater mest på telefon. Mye sammen med familien da. Godt voksen 27 år. Gjemmer meg ikke får folk når jeg er med barn får da er jeg så opptatt av ungene at jeg bryr meg ingenting😅

Anonymkode: 804d2...63c

Man får ikke problemer med bv pga diagnoser, bare pga omsorgsevne. Autisme er ikke ensbetydende med dårlig omsorgsevne  

Anonymkode: 0141d...1a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.1.2024 den 11.44):

Jeg misunner alle de autistene som har et tilfredsstillende sosialt liv. Er fullstendig ikke-fungerende sosialt, tror knapt jeg har møtt noen som er verre, og jeg har møtt mange autister. Men alle ser ut til å ha en sosial gruppe og folk de kan være sammen med. Har så store sosiale behov, men har aldri noen gang kjent tilhørlighet i noen sosial gruppe, og de få personene jeg kan treffe tar det alltid kjempelang tid å få avtalt noe med, blir aldri noe spontant, og det kjennes også temmelig formelt når vi er sammen. Skulle ønske jeg hadde noen jeg bare kunne sende en melding til, og så kunne vi møttes en time senere og bare gjort noe. Og jeg skulle ønske at det ikke bare var enkeltpersoner, har ingen gruppe jeg for eksempel kan be i bursdager eller feire nyttårsaften med.

Anonymkode: 490dd...34c

Sånn er deg her også. Jeg har ingen venner i det hele tatt. Fungerer ikke sosialt men ønsker meg venner som forstår.

Anonymkode: 5d992...9a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.1.2024 den 18.50):

Jeg er autist og det er veldig mange som vil være venner med meg. Tror jeg har god nok sosial kompetanse til at folk liker å være rundt meg også blir mangelen på antenner i enkelte settinger bare en morsom «quirk». 

Dessverre har jeg ikke kapasitet til å ta vare på mange relasjoner, så ting dør ut fordi jeg ikke svarer, ikke ringer, ikke ønsker å møres etc. Sånn sett kan man vel si jeg ikke er noen god venn. Jeg er for oppslukt i interessene mine og det jeg holder på med til å holde relasjoner varme. Er derimot en pratmaker sol er god likt i nærmiljøet, er på fornavn med både kassamannen på Kiwi, tilfeldige turgåere jeg møter på hyppig, naboer og andre som «henger rundt». Ja, bor i Oslo. 

Jeg fikk diagnosen som voksen og det var en lettelse, mange biter som falt på plass, så ville definitivt anbefalt utredning for andre med reell mistanke.

Jeg er annerledes, men jeg har mann og barn som jeg elsker over alt og barna mine har en normal oppvekst. Heldigvis ikke arvet autismen. Dersom de hadde arvet det føler jeg uansett at jeg ville vært godt rustet til å veilede de.

Jeg synes ikke noe spesielt om autisme (Asperger er utgått som diagnose). Det er det det er og en får gjøre det beste ut av det. 

Anonymkode: 2f336...a4f

Men er det vanlig at autister ikke liker sosiale ting? For jeg har en veninne som jeg mistenker er autist. Hun sliter veldig med å se ting fra andres perspektiver, vil ha ting på sin måte ( jeg må reise dit hun er, trene der hun er, osv, dra på ferie dit hun vil ) hun snakker litt robotisk og ha lite til overs for andres barn.. Bare sitt eget. Også da stikker hun av sted for å få en "pause" greier ikke jobbe fulltid. 🤔

Anonymkode: a5722...2bf

[Gjest Maatte_ha_konto]

Vanskelig tema. Jeg synes personer med autisme/aspbergers er interresante (avhengig av graden jeg blir berørt) og jeg ser opp til noen egenskaper «de» Ofte har som jeg sliter med.

Men så opplever jeg «de» ofte som veldig ensporede, «jeg vet», «sånn er det», «det er ikke bra fordi jeg reagerer sånn».

Avsnittet over er det som gjør at jeg irriterer meg over diagnosen(e), men jeg bearbeider det og er venn med folk enda:)

[ToneVie]

AnonymBruker skrev (På 15.1.2024 den 23.02):

Jeg har ei venninne som jeg tror har Aspergers, hun tikker alle boksene. Hun vet selv at noe er "galt", men har ikke gått sånn veldig inn for å utredes. Jeg vipper mellom å fortelle henne at hun kanskje burde utredes for Aspergers, samtidig som jeg bare vil la vennskapet gli ut mellom hendene. Jeg vet enda ikke hva jeg ender opp med å gjøre. Uansett kan ikke vennskapet fortsette slik det er nå, det er så mye som ikke henger på greip. 

Kanskje jeg kan spørre dere med Aspergers: hadde dere blitt lei dere dersom en god venn hadde foreslått utredning? Hadde det vært fælt dersom en god venn trodde du hadde en diagnose? 

Anonymkode: e99e7...07d

Jeg lurer da på, hva hadde blitt annerledes om hun hadde fått diagnosen?  Hun hadde hatt Asberger på papiret så da hadde det vært enklere å «akseptere henne som hun er?»  Jeg forstår ikke helt hva du mener. 

[ToneVie]

AnonymBruker skrev (På 16.1.2024 den 11.44):

Jeg misunner alle de autistene som har et tilfredsstillende sosialt liv. Er fullstendig ikke-fungerende sosialt, tror knapt jeg har møtt noen som er verre, og jeg har møtt mange autister. Men alle ser ut til å ha en sosial gruppe og folk de kan være sammen med. Har så store sosiale behov, men har aldri noen gang kjent tilhørlighet i noen sosial gruppe, og de få personene jeg kan treffe tar det alltid kjempelang tid å få avtalt noe med, blir aldri noe spontant, og det kjennes også temmelig formelt når vi er sammen. Skulle ønske jeg hadde noen jeg bare kunne sende en melding til, og så kunne vi møttes en time senere og bare gjort noe. Og jeg skulle ønske at det ikke bare var enkeltpersoner, har ingen gruppe jeg for eksempel kan be i bursdager eller feire nyttårsaften med.

Anonymkode: 490dd...34c

Har du ikke en lokal autismeforening der du bor da? Har en stepappa og en lillesøster som er på spekteret. Min pappa ble diagnostisert i voksen alder men min lillesøster fikk diagnosen i 1.klasse ( over 20 år siden) I oppveksten var mamma aktiv i den lokale adhd og Asberger foreningen hvor det var samlinger for barn på spekteret flere ganger i måneden. Noen av disse er fremdeles hennes venner den dag i dag. Det finnes forening for barn, ungdom og  for voksne på spekteret her jeg bor ihvertfall. Ikke det at du kun trenger venner på spekteret men ofte så kan en jo møte noen der som faktisk skjønner akkurat hvordan du har det. 😊

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.1.2024 den 20.59):

Merket at vist jeg treffer venner eller familie ute ( tur, butikker osv ) kommer de ofte bort får og prate, er det normalt? Jeg synes det er ubehagelig så jeg pleier å late som ingenting men er det ubehagelig får dem igjen? Burde jeg si hei å stoppe , hei å gå videre eller fortsette med det jeg gjør? Hva om jeg er med noen andre? 

Anonymkode: 804d2...63c

Hvis det er familie, eller venner/klassekamerater/kolleger du kjenner godt, så kan du stoppe og snakke litt. Trenger ikke være så lenge, du kan bare si at du må videre for du skal på en butikk eller noe sånt. Men hvis det er folk som du bare vet hvem er, men kanskje aldri har snakket så mye med, så sier du bare hei, og går videre. Det kommer altså an på hvor godt du kjenner de som du møter.

Selv om du er sammen med noen andre så kan du stoppe og prate. Da venter bare de ved siden av, og du trenger ikke stå så lenge, bare veksle noen ord.

Det kan være ubehagelig for andre hvis du bare overser dem, fordi det gjør at de kanskje tror du ikke liker dem, og at du ikke vil snakke med dem. Du kan øve litt på forhånd på sånne faste ting som du kan si eller svare, da blir det enklere når du kommer i situasjonen. Observer når andre møtes og snakker sammen, og så øver du på samme tingene.

Anonymkode: f4528...fdf