Venn med autisme

[AnonymBruker]

Ville du vært venn med noen som har autisme? Hadde det forandret vennskapet noe? Er folk med autisme veldig anneledes? Går det utover fremtiden med tanke på familieliv? Burde voksen med mistanke om Aspergers teste seg? Hva er dine helt ærlige tanker om autisme/aspergers? 

Anonymkode: 804d2...63c

[AnonymBruker]

Jeg hadde en venn med asperger. Hyggelig fyr som jeg av og til hadde det kjempefint med, men jeg irriterte meg mye over manglende sosial kompetanse. 

Noen eksempler: En gang traff jeg han tilfeldig i byen, når han var sammen med en annen kamerat. Da bare vinket han kort til meg, hastet videre og sa ikke engang hei. Jeg kunne også fortelle om den syke faren min, og så plutselig kunne han avbryte meg med å si noe helt trivielt, for eksempel "i dag skal jeg ha indisk til middag". Han inviterte meg også på besøk til rare tider, for eksempel middag på søndag kl. 15. Flere ganger sa jeg i fra at jeg er opptatt med å gå på ski da, og om vi ikke kunne ha det litt senere. Da kunne ha endre til 15:15... 

Oppsummert var det masse "småfeil" med det sosiale som jeg ble veldig sliten av! 

Anonymkode: 6d2f2...9c3

[AnonymBruker]

Jeg har en jevnaldrende fetter med Aspergers. Når vi vokste opp var det liksom bare sånn han var, han var jo en av oss og grei på de fleste måter, men så litt anderledes på sitt vis. Når han fikk diagnosen var det ganske aha, ja selvfølgelig for de fleste av oss. Tenker dette kommer veldig ann på graden. 

Anonymkode: c162a...860

[AnonymBruker]

Jeg blir venn med folk på grunn av personligheten deres. Det er ikke diagnose i seg selv som avgjør om vi passer som venner eller ikke. Autisme er ikke lik.

Ved mistanke om sykdom/syndrom bør man selvfølgelig teste seg så man kan få nødvendig tilrettelegging/forståelse.

Anonymkode: fdaea...bbc

[svartkatt]

Autister er like forskjellige som alle andre. Det er ikke et enkelt ja eller nei svar på det.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg hadde en venn med asperger. Hyggelig fyr som jeg av og til hadde det kjempefint med, men jeg irriterte meg mye over manglende sosial kompetanse. 

Noen eksempler: En gang traff jeg han tilfeldig i byen, når han var sammen med en annen kamerat. Da bare vinket han kort til meg, hastet videre og sa ikke engang hei. Jeg kunne også fortelle om den syke faren min, og så plutselig kunne han avbryte meg med å si noe helt trivielt, for eksempel "i dag skal jeg ha indisk til middag". Han inviterte meg også på besøk til rare tider, for eksempel middag på søndag kl. 15. Flere ganger sa jeg i fra at jeg er opptatt med å gå på ski da, og om vi ikke kunne ha det litt senere. Da kunne ha endre til 15:15... 

Oppsummert var det masse "småfeil" med det sosiale som jeg ble veldig sliten av! 

Anonymkode: 6d2f2...9c3

Jeg er vokst opp med søndagsmiddag kl 15, så det er ikke rart.

Anonymkode: 4e97e...69f

[Sirah]

Jeg har et par venninner med autisme og de er flotte folk som alle andre

Det sosiale kan ofte være litt vanskelig, men de er åpne om utfordringene så da tar vi bare «problemene» når de oppstår og lager ikke noe mer styr ut av det.

Jeg har garantert mine feil og mangler jeg også, forskjellen er at mine feil og mangler ikke har et navn.

[AnonymBruker]

Hadde ei venninne på videregående som var helt fantastisk, hun var seg selv fullstendig og virket som hun ga F i det andre mente om henne. Først når vi ble voksne fortalte hun at hun hadde fått autisme diagnose. Fortsatt ikke forandret syn på henne, hun er fortsatt helt seg selv og digger det. Hun hadde sin egen greie og var kjempe flink til det. Men husker de i klassen som gjorde narr av henne, hun fikk ikke med seg gudskjelov.

 

Diagnoser gjør at man automatisk dømmer, det er så viktig å se hele personen og ikke bare diagnosen. Mange med autisme føler på ensomhet og en del føler også på at folk skygger unna når diagnosen blir kjent. Idiotisk spør du meg. 

Anonymkode: cf8b0...4ec

[AnonymBruker]

Det hadde vært utfordrende. Har mye i livet mitt som det er og Humoren min er sarkasme og ironi. Men så har jeg mest sannsynlig hatt venner på spekteret uten å tenke så mye over det. Men så har jeg arbeidet med ungdom med autisme som ikke klarer å gå på do og må bruke bleie, og bruker bilder som språk og et mentalt nivå likt en 4 åring. Det ville blitt veldig skjevt å være venn med noen som har de utfordringene. Konklusjon: helt avhengig nivå og person, men mest sannsynlig hadde det vært vanskelig for meg. 

Anonymkode: 6e3cf...4d8

[AnonymBruker]

Det har jeg ingen problem med. Jeg er autist selv, partneren min er også autist og vi har helt normale sosiale sirkler begge to. 
Han er i jobb, det er ikke jeg men jeg har verv som medfører sosiale greier og selv om det sliter meg ut så er det verdt det. Noen vet om diagnosene mine, andre ikke og i min erfaring gjør det liten forskjell. Jeg er 40 så jeg er over og forbi mange av de mest prøvende årene i livet der relasjonsbygging er avhengig av å gjøre alt veldig riktig og korrekt på de mest sosialt intrikate vis. Nå er det mer basert på sette og respektere hverandres grenser, det er mye lettere og hyggeligere synes jeg.

Anonymkode: aa55b...ae4

[AnonymBruker]

Jeg er autist og det er veldig mange som vil være venner med meg. Tror jeg har god nok sosial kompetanse til at folk liker å være rundt meg også blir mangelen på antenner i enkelte settinger bare en morsom «quirk». 

Dessverre har jeg ikke kapasitet til å ta vare på mange relasjoner, så ting dør ut fordi jeg ikke svarer, ikke ringer, ikke ønsker å møres etc. Sånn sett kan man vel si jeg ikke er noen god venn. Jeg er for oppslukt i interessene mine og det jeg holder på med til å holde relasjoner varme. Er derimot en pratmaker sol er god likt i nærmiljøet, er på fornavn med både kassamannen på Kiwi, tilfeldige turgåere jeg møter på hyppig, naboer og andre som «henger rundt». Ja, bor i Oslo. 

Jeg fikk diagnosen som voksen og det var en lettelse, mange biter som falt på plass, så ville definitivt anbefalt utredning for andre med reell mistanke.

Jeg er annerledes, men jeg har mann og barn som jeg elsker over alt og barna mine har en normal oppvekst. Heldigvis ikke arvet autismen. Dersom de hadde arvet det føler jeg uansett at jeg ville vært godt rustet til å veilede de.

Jeg synes ikke noe spesielt om autisme (Asperger er utgått som diagnose). Det er det det er og en får gjøre det beste ut av det. 

Anonymkode: 2f336...a4f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er autist og det er veldig mange som vil være venner med meg. Tror jeg har god nok sosial kompetanse til at folk liker å være rundt meg også blir mangelen på antenner i enkelte settinger bare en morsom «quirk». 

Dessverre har jeg ikke kapasitet til å ta vare på mange relasjoner, så ting dør ut fordi jeg ikke svarer, ikke ringer, ikke ønsker å møres etc. Sånn sett kan man vel si jeg ikke er noen god venn. Jeg er for oppslukt i interessene mine og det jeg holder på med til å holde relasjoner varme. Er derimot en pratmaker sol er god likt i nærmiljøet, er på fornavn med både kassamannen på Kiwi, tilfeldige turgåere jeg møter på hyppig, naboer og andre som «henger rundt». Ja, bor i Oslo. 

Jeg fikk diagnosen som voksen og det var en lettelse, mange biter som falt på plass, så ville definitivt anbefalt utredning for andre med reell mistanke.

Jeg er annerledes, men jeg har mann og barn som jeg elsker over alt og barna mine har en normal oppvekst. Heldigvis ikke arvet autismen. Dersom de hadde arvet det føler jeg uansett at jeg ville vært godt rustet til å veilede de.

Jeg synes ikke noe spesielt om autisme (Asperger er utgått som diagnose). Det er det det er og en får gjøre det beste ut av det. 

Anonymkode: 2f336...a4f

Ingen problemer med bv pga diagnosen? Hva om det blir slutt med deg å din kjære tror du det blir problemer med bv da? Er redd selv får at vist jeg får noe diagnose at folk tror jeg ikke kan ta vare på barn og dyr.. selvom jeg er fult oppegående. Men jeg er ikke så sosial som deg jeg er helt motsatt. Jeg ser i bakken når jeg går og ser på tingene i kassa så jeg slepper å se på folk. Lite sosial men har venner men vi prater mest på telefon. Mye sammen med familien da. Godt voksen 27 år. Gjemmer meg ikke får folk når jeg er med barn får da er jeg så opptatt av ungene at jeg bryr meg ingenting😅

Anonymkode: 804d2...63c

[AnonymBruker]

Jeg har ei venninne som jeg tror har Aspergers, hun tikker alle boksene. Hun vet selv at noe er "galt", men har ikke gått sånn veldig inn for å utredes. Jeg vipper mellom å fortelle henne at hun kanskje burde utredes for Aspergers, samtidig som jeg bare vil la vennskapet gli ut mellom hendene. Jeg vet enda ikke hva jeg ender opp med å gjøre. Uansett kan ikke vennskapet fortsette slik det er nå, det er så mye som ikke henger på greip. 

Kanskje jeg kan spørre dere med Aspergers: hadde dere blitt lei dere dersom en god venn hadde foreslått utredning? Hadde det vært fælt dersom en god venn trodde du hadde en diagnose? 

Anonymkode: e99e7...07d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har ei venninne som jeg tror har Aspergers, hun tikker alle boksene. Hun vet selv at noe er "galt", men har ikke gått sånn veldig inn for å utredes. Jeg vipper mellom å fortelle henne at hun kanskje burde utredes for Aspergers, samtidig som jeg bare vil la vennskapet gli ut mellom hendene. Jeg vet enda ikke hva jeg ender opp med å gjøre. Uansett kan ikke vennskapet fortsette slik det er nå, det er så mye som ikke henger på greip. 

Kanskje jeg kan spørre dere med Aspergers: hadde dere blitt lei dere dersom en god venn hadde foreslått utredning? Hadde det vært fælt dersom en god venn trodde du hadde en diagnose? 

Anonymkode: e99e7...07d

Nå er jeg usikker selv om jeg har det men hadde ikke blitt fornærmet om en god venn sa noe nei 😊 men at du vill la vennskapet gli avsted da er dere ikke gode venner 😅 eller at du mener hun trenger hjelp får ting ikke henger på greip. Hun er som hun er så da ville jeg heller bare avsluttet vennskapet å latt henne leve som hun vill😊

Anonymkode: 804d2...63c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Kanskje jeg kan spørre dere med Aspergers: hadde dere blitt lei dere dersom en god venn hadde foreslått utredning? Hadde det vært fælt dersom en god venn trodde du hadde en diagnose?

Anonymkode: e99e7...07d

Aspergers brukes ikke lengre.

Mine venner vet at det er noe med meg og det har gått helt fint når de har ville prate om det. Jeg er til utredning for autisme nå, på eget initiativ. Jeg har stor evne til læring, men er også konstant sosialt klønete. Så mindre talentfull deromkring. Det merkes for eksempel på at veldig mange velger meg vekk før de egentlig kjenner meg.

I hverdagen hjemme plages jeg vel så mye av å ha vansker for å starte å gjøre ting, samt å avslutte det jeg gjør. Ferdigstillelse av prosjekter er kjempevanskelig.

Jeg er lite glad i de fleste andre som er et sted på autismespekteret. Alkohol-misbruk hos mange, arroganse mot de som er værre sosialt enn meg, mistrivsel med monotone stemmer og ren irritabilitet mot rigide mennesker er stort sett årsaken til dette.

Anonymkode: 28fa6...4d4

[AnonymBruker]

Jeg misunner alle de autistene som har et tilfredsstillende sosialt liv. Er fullstendig ikke-fungerende sosialt, tror knapt jeg har møtt noen som er verre, og jeg har møtt mange autister. Men alle ser ut til å ha en sosial gruppe og folk de kan være sammen med. Har så store sosiale behov, men har aldri noen gang kjent tilhørlighet i noen sosial gruppe, og de få personene jeg kan treffe tar det alltid kjempelang tid å få avtalt noe med, blir aldri noe spontant, og det kjennes også temmelig formelt når vi er sammen. Skulle ønske jeg hadde noen jeg bare kunne sende en melding til, og så kunne vi møttes en time senere og bare gjort noe. Og jeg skulle ønske at det ikke bare var enkeltpersoner, har ingen gruppe jeg for eksempel kan be i bursdager eller feire nyttårsaften med.

Anonymkode: 490dd...34c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Ingen problemer med bv pga diagnosen? Hva om det blir slutt med deg å din kjære tror du det blir problemer med bv da? Er redd selv får at vist jeg får noe diagnose at folk tror jeg ikke kan ta vare på barn og dyr.. selvom jeg er fult oppegående. Men jeg er ikke så sosial som deg jeg er helt motsatt. Jeg ser i bakken når jeg går og ser på tingene i kassa så jeg slepper å se på folk. Lite sosial men har venner men vi prater mest på telefon. Mye sammen med familien da. Godt voksen 27 år. Gjemmer meg ikke får folk når jeg er med barn får da er jeg så opptatt av ungene at jeg bryr meg ingenting😅

Anonymkode: 804d2...63c

Hvorfor skulle jeg ha problemer med bv pga diagnosen? Jeg er diagnostisert med mild autisme, men har da omsorgsevne likevel. Har full jobb, enebolig, god økonomi, barna trives i bhg og alle voksne som har noe med oss å gjøre ser at dette er fornøyde barn som utvikler seg slik de skal.

Om min mann og jeg skulle finne på å gå hver vår vei blir det vanlig saksgang og barnefordeling via familivernkontoret (ja, har sjekket fordi det var en periode hvor det var like før det ble en realitet og fryktet da at far automatisk skulle få omsorgen pga diagnosen).

Skal være sagt at jeg har fått veiledning via bup og ekstra timer på hs barnas første leveår og de har vært strålende fornøyd med omsorgen jeg gir og tilknytningen mellom mor og barn. Bare fint at de følger opp  

Folk tror og tror. Jeg har fortalt svært få om diagnosen min, fagfolk derimot vet hva de driver med og hva de skal se etter.

Dersom du er glad i, og flink med barn og har en mann som ønsker å stifte familie med deg kan jeg ikke hekt se hvorfor du ikke skulle oppfylle det ønsket. Eneste tankekorset er vel evt arveligheten. Er du klar for å evt ta vare på et barn med autisme? 

Anonymkode: 2f336...a4f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.1.2024 den 18.18):

Jeg er vokst opp med søndagsmiddag kl 15, så det er ikke rart.

Anonymkode: 4e97e...69f

Poenget her var jo at vedkommende var opptatt på skitur kl 15 den søndagen. Da skjønner de fleste at 15.15 samme dag ikke passer bedre..

Folk med Asberger må ha det på sin måte og har store problemer med å tilpasse seg. Det er i storgrad ‘enten-eller’. Andre må føye seg etter den med Asberger, ikke omvendt. Og det er selvsagt slitsomt i lengden.

Anonymkode: a02f5...84e

[AnonymBruker]

Jeg er ikke farlig å være venn med ihvertfall 🤗

Anonymkode: 8a7e2...cac

[AnonymBruker]

Merket at vist jeg treffer venner eller familie ute ( tur, butikker osv ) kommer de ofte bort får og prate, er det normalt? Jeg synes det er ubehagelig så jeg pleier å late som ingenting men er det ubehagelig får dem igjen? Burde jeg si hei å stoppe , hei å gå videre eller fortsette med det jeg gjør? Hva om jeg er med noen andre? 

Anonymkode: 804d2...63c