Angrer på bruk av donorsæd i Norge

[AnonymBruker]

Vi vurderte også donor fordi mannen min er bærer av en genetisk lidelse og pgd har bare så mange sjanser. 

Vi fikk biologiske, men jeg vet at det ikke hadde gjort noe forskjell om det var donor. De er sine egne personer, ikke noen delkopier av oss. Utseende betyr ikke så mye altså 

Anonymkode: 249a4...63b

[AnonymBruker]

Min erfaring: Søstera mi fikk barn alene med donor fra utlandet. Det var ingen regulering på den donoren, så 2-åringen har allerede masse søsken. Overraskende lett å finne, Facebook-gruppe for klinikken og sammenligne bilder med andre som hadde donorbarn. Hun sliter litt med at ungen ikke ligner på henne eller vår familie i det hele tatt, men derimot et par barn i landet klinikken ligger i. 

Det ER nødvendigvis litt rart å ha et barn som ikke ligner noen av foreldrene, dvs, man vet jo ikke om h*n ligner far, all den tid man ikke har sett far.. 

Når det er sagt så var ungen ønsket og planlagt, og dette er ikke noe som plager henne i hverdagen. Det er et tema vi tar opp med ujevne mellomrom etterhvert som ungen vokser og vi ser nye trekk og fakter som vi ikke kjenner igjen. 

Det skal og sies at min mellomste ligner hverken på meg eller far, selv om jeg er helt sikker på at vi er foreldrene. Eldste og yngste har trekk fra oss begge, men mellomste er jeg stadig usikker på 🤭 

Anonymkode: e0cf9...056

[AnonymBruker]

Jeg hadde personlig ikke taklet følelsen av å ha en fremmed manns barn i meg. For meg er det svært viktig at den er genetisk min manns barn, og selv da så jeg på monitoren og følte en slags merkelig følelse av hele opplevelsen.
Synes det er tøft av deg å gjøre det du gjør. Det er ikke for alle. Min mann og jeg hadde aldri godtatt ett barn som ikke var biologisk hans(eller mitt for den saks skyld). Det er jo ikke hans barn uansett hvordan man snur det. Bare ditt. Biologisk ivertfall.

Anonymkode: 55a60...58a

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Jeg hadde personlig ikke taklet følelsen av å ha en fremmed manns barn i meg. For meg er det svært viktig at den er genetisk min manns barn, og selv da så jeg på monitoren og følte en slags merkelig følelse av hele opplevelsen.
Synes det er tøft av deg å gjøre det du gjør. Det er ikke for alle. Min mann og jeg hadde aldri godtatt ett barn som ikke var biologisk hans(eller mitt for den saks skyld). Det er jo ikke hans barn uansett hvordan man snur det. Bare ditt. Biologisk ivertfall.

Anonymkode: 55a60...58a

Hvordan føler du at innlegget ditt bidrar til noe som helst i denne tråden? 

Anonymkode: 132fa...2e2

[AnonymBruker]

Takk for svar dere. Setter pris på at dere tar dere tid ❤️ Mye av det som kan være positivt med donor som skrives har vi tenkt på tidligere, det er en grunn til at vi tok valget i utgangspunktet. At det er oppveksten og kjærligheten vi kan gi barnet som betyr mest.

Likevel var jeg ikke forberedt på hvor skummelt det ville føles å faktisk være gravid og "fanget" til dette barnet resten av livet. Jeg aner jo ikke om donor er en kjekk, oppegående, utdannet fyr, eller en skikkelig uattraktiv og dum særing, for å si det rett ut. Tenker på hvem som egentlig donerer sæd? Er det egentlig oppegående folk? Kjenner ingen som gjør det, og det er jo litt spesielt å gjøre. I Danmark kunne vi valgt utdanningsnivå, til en viss grad personlighet, og sett at han var nogenlunde kjekk. Det har jo litt å si for barnets liv videre, enten man vil innrømme det eller ikke. Vi har gått privat i Norge, så det er uansett ikke norsk donor (det er kun offentlig). Å gjøre det i danmark hadde betydd samme spermbank, men et eget valg, i stedet for at en har valgt for oss. Vet ikke hvem på klinikken som valgte engang! Så vi burde absolutt gjort det. Det er kanskje ikke rett for alle, men jeg kjenner at for meg hadde det vært det.

 Jeg hadde vært mer rolig hvis jeg kunne sett at det var en person som virket ok i hvert fall. Hadde ikke forventet noe overmenneske ellerno, for meg er ingen så fin som mannen min uansett. Noen av dere sier det ikke har noe å si hvem donoren er, men hvis dere ser for dere den verste mannen dere vet, så ville vel ingen hatt barn med han. Sånn ser jeg for meg donor nå og det er vondt.

Mest av alt føler jeg meg dum som ikke forstod helt hva vi begikk oss ut på. Føles som en stor gambling med fremtiden. Er sikker på at jeg ikke hadde følt det sånn om det var en vanlig graviditet med min mann. Det kan ikke sammenlignes.

Jeg prøver å ta hensyn til mannen og ikke uttrykke for mye hva jeg føler, men tenker og at vi må klare å være såpass nær hverandre at vi kan være åpne. Synes også han nesten tar for lett på det, som bekymrer meg for hans reaksjoner når barnet kommer og potensielt ikke har noen kjente trekk.

Jeg håper så inderlig at dette endrer seg når barnet kommer eller etter hvert. Prøver å ikke forvente umiddelbar tilknytning, vet det kan ta tid. 

Skal også prøve å snakke med en terapeut om dette, men vet ikke hva hun kan si for å gjøre det bedre. Men skal absolutt prøve. 

Anonymkode: cc2c6...7e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Egg og sperm er kun det. Celler. En beholder for gener. Gener som danner et grunnlag for liv, men det stopper der. Barnet du bærer frem, er et barn som vil bli formet av dere. Det er deres barn. Det er et menneske dere skal lære ting, overrekke kunnskap, tradisjoner, og gjenoppleve verden med. 

Anonymkode: 132fa...2e2

Vel....det er vel en grunn til at de fleste velger en som kan ligne på far. 

Tviler på at noen med en lyshåret ektemann hadde valgt en asiatisk eller afrikansk donor.

Anonymkode: 79757...623

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Takk for svar dere. Setter pris på at dere tar dere tid ❤️ Mye av det som kan være positivt med donor som skrives har vi tenkt på tidligere, det er en grunn til at vi tok valget i utgangspunktet. At det er oppveksten og kjærligheten vi kan gi barnet som betyr mest.

Likevel var jeg ikke forberedt på hvor skummelt det ville føles å faktisk være gravid og "fanget" til dette barnet resten av livet. Jeg aner jo ikke om donor er en kjekk, oppegående, utdannet fyr, eller en skikkelig uattraktiv og dum særing, for å si det rett ut. Tenker på hvem som egentlig donerer sæd? Er det egentlig oppegående folk? Kjenner ingen som gjør det, og det er jo litt spesielt å gjøre. I Danmark kunne vi valgt utdanningsnivå, til en viss grad personlighet, og sett at han var nogenlunde kjekk. Det har jo litt å si for barnets liv videre, enten man vil innrømme det eller ikke. Vi har gått privat i Norge, så det er uansett ikke norsk donor (det er kun offentlig). Å gjøre det i danmark hadde betydd samme spermbank, men et eget valg, i stedet for at en har valgt for oss. Vet ikke hvem på klinikken som valgte engang! Så vi burde absolutt gjort det. Det er kanskje ikke rett for alle, men jeg kjenner at for meg hadde det vært det.

 Jeg hadde vært mer rolig hvis jeg kunne sett at det var en person som virket ok i hvert fall. Hadde ikke forventet noe overmenneske ellerno, for meg er ingen så fin som mannen min uansett. Noen av dere sier det ikke har noe å si hvem donoren er, men hvis dere ser for dere den verste mannen dere vet, så ville vel ingen hatt barn med han. Sånn ser jeg for meg donor nå og det er vondt.

Mest av alt føler jeg meg dum som ikke forstod helt hva vi begikk oss ut på. Føles som en stor gambling med fremtiden. Er sikker på at jeg ikke hadde følt det sånn om det var en vanlig graviditet med min mann. Det kan ikke sammenlignes.

Jeg prøver å ta hensyn til mannen og ikke uttrykke for mye hva jeg føler, men tenker og at vi må klare å være såpass nær hverandre at vi kan være åpne. Synes også han nesten tar for lett på det, som bekymrer meg for hans reaksjoner når barnet kommer og potensielt ikke har noen kjente trekk.

Jeg håper så inderlig at dette endrer seg når barnet kommer eller etter hvert. Prøver å ikke forvente umiddelbar tilknytning, vet det kan ta tid. 

Skal også prøve å snakke med en terapeut om dette, men vet ikke hva hun kan si for å gjøre det bedre. Men skal absolutt prøve. 

Anonymkode: cc2c6...7e5

Hilsen TS forresten.

Setter pris på de fine meldingene, det hjelper litt å lese selv om det kanskje ikke fremstod sånn i dette innlegget 🩷

Anonymkode: cc2c6...7e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg hadde personlig ikke taklet følelsen av å ha en fremmed manns barn i meg. For meg er det svært viktig at den er genetisk min manns barn, og selv da så jeg på monitoren og følte en slags merkelig følelse av hele opplevelsen.
Synes det er tøft av deg å gjøre det du gjør. Det er ikke for alle. Min mann og jeg hadde aldri godtatt ett barn som ikke var biologisk hans(eller mitt for den saks skyld). Det er jo ikke hans barn uansett hvordan man snur det. Bare ditt. Biologisk ivertfall.

Anonymkode: 55a60...58a

Dette syntes jeg var helt unødvendig å komme med her…. 

Anonymkode: 5bfc0...b1e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Hei.

Lang historie kort, vi er et heterofilt par som måtte bruke donorsæd for å kunne få barn. Det var ingen mulighet utenom. Da vi fikk vite det ble jeg veldig nedbrutt, og en lang prøveprosess hadde allerede tært på. 

Vi bestemte oss ganske fort for å gå for sæddonor. Jeg vet jeg vil ha barn, og er åpen for alternative metoder. Vi var hos en privat klinikk i Norge, og alt gikk ganske kjapt.

Det var ikke før jeg ble gravid at realiteten har slått meg skikkelig. Er gravid med en helt fremmed mann sitt barn, som jeg ikke aner noe om! Bare høyde og øyenfarge osv, sånn omtrentlig. På ultralyd da vi så barnet følte jeg meg helt kald og tenkte "hvem er du som ligger der", og føler ingen glede. 

Det er noe veldig naturstridig med å være gravid med en fremmed. Er så lei meg nå. Angrer sånn på at vi ikke dro til Danmark og gjorde det, der kan man velge donor selv basert på bilder og personlighet. Det hadde føltes så mye bedre. Skjønner ikke hvorfor jeg ikke innså det før... Synes reglene i Norge gjør det skikkelig vanskelig. 

Jeg vet at man aldri vet hvilket barn man får eller at barnet ikke ligner på foreldrene. Men ofte gjør de det. Og nå ser jeg for meg de verste mennene jeg kan tenke meg der ute, og får helt angst av hele opplegget. 

Mannen min takler det hele mye bedre, men han er en helt annen og enklere type. 

Er det noen som har vært i samme situasjon her inne?😔 redd for å ende med fødselddepresjon og ingen tilknytning. Så lei meg for at jeg ikke får den tryggheten og gleden i at det er mannen min sitt, som alle mine venninner får.

Anonymkode: cc2c6...7e5

Dette forstår jeg ingenting av. Jeg ble gravid med norsk donor, og følte overhode ikke som du. Hvorfor skulle du ikke få tilknytning til eget barn? 

Mitt barn er straks 18 år, og kan da finne ut hvem biologisk far er, hvis hun vil. 

Anonymkode: 4e5dc...ac6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg hadde personlig ikke taklet følelsen av å ha en fremmed manns barn i meg. For meg er det svært viktig at den er genetisk min manns barn, og selv da så jeg på monitoren og følte en slags merkelig følelse av hele opplevelsen.
Synes det er tøft av deg å gjøre det du gjør. Det er ikke for alle. Min mann og jeg hadde aldri godtatt ett barn som ikke var biologisk hans(eller mitt for den saks skyld). Det er jo ikke hans barn uansett hvordan man snur det. Bare ditt. Biologisk ivertfall.

Anonymkode: 55a60...58a

TS her. Jeg kan jo svare på denne jeg og. Du er heldig som slipper å være i den situasjonen. Da forstår jeg det som at du heller ville valgt å være barnløs enn å bruke donor. Det valget står det også respekt av.

Det jeg i hvert fall er glad for å kjenne på er at jeg heller ville valgt donor enn ingen barn. Jeg vet jeg vil ha barn og er heldig som kan få det  Det bare gnager på meg at det fantes en bedre metode for oss, men at vi ikke klarte å tenke klart nok.

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Dette forstår jeg ingenting av. Jeg ble gravid med norsk donor, og følte overhode ikke som du. Hvorfor skulle du ikke få tilknytning til eget barn? 

Mitt barn er straks 18 år, og kan da finne ut hvem biologisk far er, hvis hun vil. 

Anonymkode: 4e5dc...ac6

Jeg har skrevet to lange innlegg om det nå, så der utdyper jeg hvorfor. Du brydde deg ingenting om hvem donor var? Da er vi forskjellige og det er greit.

Anonymkode: cc2c6...7e5

[AnonymBruker]

Kjipt å ha sett bilde av donor og så plutselig se ansiktet hans i alle avisene som mistenkt seriemorder, også.

Anonymkode: 22462...00b

[AnonymBruker]

En av mine nærmeste venninner har en liten hjerteknuser som er donorbarn, de var også litt redd for de samme tingene som deg. Nå, når barnet er her og snart fyller to så føler begge virkelig at dette er deres barn, ikke hennes og donoren. 
 

Heldigvis er ikke gener alt, miljø er vel så viktig. Her ligner barnet på sin far både i fakter, skøyeraktighet og interesse. Husk at selvom du skulle se et bilde av donoren deres så sier det fint lite om han som person. 

Anonymkode: 94462...445

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

TS her. Jeg kan jo svare på denne jeg og. Du er heldig som slipper å være i den situasjonen. Da forstår jeg det som at du heller ville valgt å være barnløs enn å bruke donor. Det valget står det også respekt av.

Det jeg i hvert fall er glad for å kjenne på er at jeg heller ville valgt donor enn ingen barn. Jeg vet jeg vil ha barn og er heldig som kan få det  Det bare gnager på meg at det fantes en bedre metode for oss, men at vi ikke klarte å tenke klart nok.

Jeg har skrevet to lange innlegg om det nå, så der utdyper jeg hvorfor. Du brydde deg ingenting om hvem donor var? Da er vi forskjellige og det er greit.

Anonymkode: cc2c6...7e5

Har tenkt lite på donor, selv om jeg innimellom har lurt på hvem hun har de og de trekkene fra. Hun har feks smilehull, noe jeg har lest at en av foreldrene må ha for at du skal få det selv. Det har hun isåfall fra han. 

Tankene på donor har dukket opp litt mer nå som hun nærmere seg 18. Aner ikke om hun har behov for å finne biofar, hun har et meget nært forhold til min mann. Hvis hun ønsker å finne han; hva finner hun? Er han er bra mann, har hun halvsøsken mm. 

Jeg tror du vil få rett bånd til barnet. Men gi deg selv litt tid ❤️

Anonymkode: 4e5dc...ac6

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker said:

Takk for svar dere. Setter pris på at dere tar dere tid ❤️ Mye av det som kan være positivt med donor som skrives har vi tenkt på tidligere, det er en grunn til at vi tok valget i utgangspunktet. At det er oppveksten og kjærligheten vi kan gi barnet som betyr mest.

Likevel var jeg ikke forberedt på hvor skummelt det ville føles å faktisk være gravid og "fanget" til dette barnet resten av livet. Jeg aner jo ikke om donor er en kjekk, oppegående, utdannet fyr, eller en skikkelig uattraktiv og dum særing, for å si det rett ut. Tenker på hvem som egentlig donerer sæd? Er det egentlig oppegående folk? Kjenner ingen som gjør det, og det er jo litt spesielt å gjøre. I Danmark kunne vi valgt utdanningsnivå, til en viss grad personlighet, og sett at han var nogenlunde kjekk. Det har jo litt å si for barnets liv videre, enten man vil innrømme det eller ikke. Vi har gått privat i Norge, så det er uansett ikke norsk donor (det er kun offentlig). Å gjøre det i danmark hadde betydd samme spermbank, men et eget valg, i stedet for at en har valgt for oss. Vet ikke hvem på klinikken som valgte engang! Så vi burde absolutt gjort det. Det er kanskje ikke rett for alle, men jeg kjenner at for meg hadde det vært det.

 Jeg hadde vært mer rolig hvis jeg kunne sett at det var en person som virket ok i hvert fall. Hadde ikke forventet noe overmenneske ellerno, for meg er ingen så fin som mannen min uansett. Noen av dere sier det ikke har noe å si hvem donoren er, men hvis dere ser for dere den verste mannen dere vet, så ville vel ingen hatt barn med han. Sånn ser jeg for meg donor nå og det er vondt.

Mest av alt føler jeg meg dum som ikke forstod helt hva vi begikk oss ut på. Føles som en stor gambling med fremtiden. Er sikker på at jeg ikke hadde følt det sånn om det var en vanlig graviditet med min mann. Det kan ikke sammenlignes.

Jeg prøver å ta hensyn til mannen og ikke uttrykke for mye hva jeg føler, men tenker og at vi må klare å være såpass nær hverandre at vi kan være åpne. Synes også han nesten tar for lett på det, som bekymrer meg for hans reaksjoner når barnet kommer og potensielt ikke har noen kjente trekk.

Jeg håper så inderlig at dette endrer seg når barnet kommer eller etter hvert. Prøver å ikke forvente umiddelbar tilknytning, vet det kan ta tid. 

Skal også prøve å snakke med en terapeut om dette, men vet ikke hva hun kan si for å gjøre det bedre. Men skal absolutt prøve. 

Anonymkode: cc2c6...7e5

Jeg forstår godt du sitter med alle disse følelsene! Hvorfor ser du for deg den verste mannen? Hva er den verste mannen for deg?

Det er nokså strenge krav til donor i Norge også, selv om du ikke vet utseende. Det er ikke en anonym donasjon. Klinikkene blir kjent med sæddonorene, de må fortelle om familiens helse, psykisk og fysisk, og de må være ved god helse også. Det blir testet for smittsomme sykdommer, og det skal ikke være kjente arvelige sykdommer i familien. De kan heller ikke være rusmisbrukere eller ta narkotika. Det er ikke helt fritt frem å donere sperm heller.

Du skriver mye om utseende, og jeg forstår du føler det er viktig - men to vakre foreldre kan også få et mindre vakkert barn. Jeg er ganske sikker du kommer til å synes det er det fineste, ønskede barnet. Jeg skal ikke si umiddelbart, for jeg syns min så ut som et romvesen når det kom ut. Du må heller ikke føle du skal føle kjærlighet ved første blikk; det er helt vanlig å ikke gjøre det heller. Det er trossalt et menneske dere skal bli kjent med! 

Jeg kjenner noen som har donert sperm. De er helt vanlige, oppegående mennesker. Helt normalt, vanlig utseende. Det som er felles for dem alle er at de er veldig vennlige og snille, omsorgsfulle og tenker på andre. Det er jo noe du kan tenke på- det er noe altruistisk ved å donere sperm, og denne personen, hvem enn de er, har gjort det av et ønske om å hjelpe.

Anonymkode: 132fa...2e2

[AnonymBruker]

Du skriver også mye om at mannen din tar lett på det, men det er ikke så sikkert. Du skrev i første innlegg at å få vite at dere måtte bruke spermdonor gikk hardt inn på deg. Du skriver også du sikkert ikke følt det slik om du var gravid med ditt manns barn. Jeg forstår du tenker på dine følelser, og du vil være åpen med han, men har du tenkt litt på hvordan det egentlig må være for han? Hva han trenger av støtte i denne prosessen?

Jeg vil tippe han har masse tanker og mye bekymringer, til og med mer enn deg, men han prøver å være støttende og stille opp for deg. Ikke belaste deg med mer enn det som du har allerede. Du kan jo tenke at han har gått gjennom en del tanker som «Dette er jo min feil.. Kanskje hun forlater meg og finner en annen å få barn med?», «Hva kommer familie og venner til å si når de får vite at det er noe galt med mine sædceller?», «Blir vi noen gang likestilte foreldre? Det er jo hennes barn med en annen mann», «Vil jeg klare å få følelser for et barn som ikke er genetisk mitt?», «En annen manns sperm skal inn i kona mi og gjøre henne gravid». Kanskje til og med et håp om å få en jente, så det er mindre press om at det ligner / ikke ligner på han. 

For helt svart på hvitt, blir dette gitt genetiske barn, og ikke hans. Kanskje dere burde gå i terapi sammen og bearbeide dette?

Anonymkode: 132fa...2e2

[AnonymBruker]

Jeg tror egentlig det du har er en reaksjon på at du endelig er gravid (etter mange års prøving og feiling), og at du ubevisst prøver å "finne feil" fordi du er redd det skal gå galt. En slags depresjon som kommer til overflaten når du endelig har blitt gravid, fordi nå er alt stresset rundt det å bli gravid over.

Jeg tror mange førstegangsfødende ikke klarer å få bånd til barnet før de begynner å kjenne liv i magen - først da blir det ekte.

Og jeg er 100% sikker på at du blir forelsket i barnet når det kommer. Husk at babyen er 50% ditt genmateriale. Ha fokus på det. Mannen din er glad i deg, og siden han er det, så er det helt naturlig at han blir glad i barnet.

Det en terapeut kan hjelpe med, er at du får snakke ut følelsene dine, istedenfor å holde de inni deg, og gå og kverne og grunne på de dumme tankene.

Jeg heier på deg, og tror dette blir å gå fint:)

Anonymkode: 81dc7...3e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for svar dere. Setter pris på at dere tar dere tid ❤️ Mye av det som kan være positivt med donor som skrives har vi tenkt på tidligere, det er en grunn til at vi tok valget i utgangspunktet. At det er oppveksten og kjærligheten vi kan gi barnet som betyr mest.

Likevel var jeg ikke forberedt på hvor skummelt det ville føles å faktisk være gravid og "fanget" til dette barnet resten av livet. Jeg aner jo ikke om donor er en kjekk, oppegående, utdannet fyr, eller en skikkelig uattraktiv og dum særing, for å si det rett ut. Tenker på hvem som egentlig donerer sæd? Er det egentlig oppegående folk? Kjenner ingen som gjør det, og det er jo litt spesielt å gjøre. I Danmark kunne vi valgt utdanningsnivå, til en viss grad personlighet, og sett at han var nogenlunde kjekk. Det har jo litt å si for barnets liv videre, enten man vil innrømme det eller ikke. Vi har gått privat i Norge, så det er uansett ikke norsk donor (det er kun offentlig). Å gjøre det i danmark hadde betydd samme spermbank, men et eget valg, i stedet for at en har valgt for oss. Vet ikke hvem på klinikken som valgte engang! Så vi burde absolutt gjort det. Det er kanskje ikke rett for alle, men jeg kjenner at for meg hadde det vært det.

 Jeg hadde vært mer rolig hvis jeg kunne sett at det var en person som virket ok i hvert fall. Hadde ikke forventet noe overmenneske ellerno, for meg er ingen så fin som mannen min uansett. Noen av dere sier det ikke har noe å si hvem donoren er, men hvis dere ser for dere den verste mannen dere vet, så ville vel ingen hatt barn med han. Sånn ser jeg for meg donor nå og det er vondt.

 

Anonymkode: cc2c6...7e5

Jeg trekker ut dette her litt, for jeg syntes du fremstår littegranne overfladisk med slike uttalelser. Jeg forstår følelsen av " fremmed" "ukjent" " ikke min mann som jeg elsker ". Men her fremstår det mer som det er utseende i seg selv, om han er ser bra ut. Det ville altså vært lettere for deg om du hadde funnet mannen tiltrekkende, og at han så oppegående ut, ( hva enn det innebærer. ) Du dømmer også de som gjør dette, siden dere ikke kjenner noen, så.. kan de jo ikke være helt gode? For det første er det vel ikke noe alle går rundt å forteller om seg selv. Jeg vil også tro det kan være litt penger å hente. Og jeg er helt sikker på, at kravene for å være donor er strenge! Hvem som helst kan ikke bli det. Og er ikke det det viktigste? At personen er sunn og frisk? 

Husk også, at så lenge du faktisk ikke har sett donoren, så har du ikke noen andre trekk å se etter enn fra deg selv. 

Anonymkode: 98456...f11

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg trekker ut dette her litt, for jeg syntes du fremstår littegranne overfladisk med slike uttalelser. Jeg forstår følelsen av " fremmed" "ukjent" " ikke min mann som jeg elsker ". Men her fremstår det mer som det er utseende i seg selv, om han er ser bra ut. Det ville altså vært lettere for deg om du hadde funnet mannen tiltrekkende, og at han så oppegående ut, ( hva enn det innebærer. ) Du dømmer også de som gjør dette, siden dere ikke kjenner noen, så.. kan de jo ikke være helt gode? For det første er det vel ikke noe alle går rundt å forteller om seg selv. Jeg vil også tro det kan være litt penger å hente. Og jeg er helt sikker på, at kravene for å være donor er strenge! Hvem som helst kan ikke bli det. Og er ikke det det viktigste? At personen er sunn og frisk? 

Husk også, at så lenge du faktisk ikke har sett donoren, så har du ikke noen andre trekk å se etter enn fra deg selv. 

Anonymkode: 98456...f11

0.7% av 1G (118 620 kroner) kan en donor få per donasjon, i tillegg til reisekostnader. Jeg mener det er begrensning på 6 familier. Så det er svært lite økonomisk å hente  

Anonymkode: 132fa...2e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Hei.

Lang historie kort, vi er et heterofilt par som måtte bruke donorsæd for å kunne få barn. Det var ingen mulighet utenom. Da vi fikk vite det ble jeg veldig nedbrutt, og en lang prøveprosess hadde allerede tært på. 

Vi bestemte oss ganske fort for å gå for sæddonor. Jeg vet jeg vil ha barn, og er åpen for alternative metoder. Vi var hos en privat klinikk i Norge, og alt gikk ganske kjapt.

Det var ikke før jeg ble gravid at realiteten har slått meg skikkelig. Er gravid med en helt fremmed mann sitt barn, som jeg ikke aner noe om! Bare høyde og øyenfarge osv, sånn omtrentlig. På ultralyd da vi så barnet følte jeg meg helt kald og tenkte "hvem er du som ligger der", og føler ingen glede. 

Det er noe veldig naturstridig med å være gravid med en fremmed. Er så lei meg nå. Angrer sånn på at vi ikke dro til Danmark og gjorde det, der kan man velge donor selv basert på bilder og personlighet. Det hadde føltes så mye bedre. Skjønner ikke hvorfor jeg ikke innså det før... Synes reglene i Norge gjør det skikkelig vanskelig. 

Jeg vet at man aldri vet hvilket barn man får eller at barnet ikke ligner på foreldrene. Men ofte gjør de det. Og nå ser jeg for meg de verste mennene jeg kan tenke meg der ute, og får helt angst av hele opplegget. 

Mannen min takler det hele mye bedre, men han er en helt annen og enklere type. 

Er det noen som har vært i samme situasjon her inne?😔 redd for å ende med fødselddepresjon og ingen tilknytning. Så lei meg for at jeg ikke får den tryggheten og gleden i at det er mannen min sitt, som alle mine venninner får.

Anonymkode: cc2c6...7e5

Jeg er tante til tvillinger, som skulle vært trillinger, av en donor. Det fra danmark, men ikke valgt ut av min søster og mann, da det ikke var mulig den gangen.  

En gutt og jente. De ser ikke fremmede ut i det heletatt,  og sønnen ligner faktisk litt på sin far. Men han er også lik min onkel, som har grovt sett litt samme trekk som faren. Har aldri følt de som fremmede på noe vis. 

Og de hadde super godt forhold til besteforeldrene på sin fars side. 

Såkeg tenker du kanskje overtenker det litt.  For jeg tenker tankene dine er ganske normale, men at du mulig har hengt deg litt vel mye opp i det. Barnet i magen er ditt og din mann sitt barn og ønsket av begge to. Bare vær åpne om det. Mine tantebarn har alltid visst at de er halvt dansker. Og de har ikke sett på pappaen sin som mindre pappa av den grunnen.  

Anonymkode: a4e86...91e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg trekker ut dette her litt, for jeg syntes du fremstår littegranne overfladisk med slike uttalelser. Jeg forstår følelsen av " fremmed" "ukjent" " ikke min mann som jeg elsker ". Men her fremstår det mer som det er utseende i seg selv, om han er ser bra ut. Det ville altså vært lettere for deg om du hadde funnet mannen tiltrekkende, og at han så oppegående ut, ( hva enn det innebærer. ) Du dømmer også de som gjør dette, siden dere ikke kjenner noen, så.. kan de jo ikke være helt gode? For det første er det vel ikke noe alle går rundt å forteller om seg selv. Jeg vil også tro det kan være litt penger å hente. Og jeg er helt sikker på, at kravene for å være donor er strenge! Hvem som helst kan ikke bli det. Og er ikke det det viktigste? At personen er sunn og frisk? 

Husk også, at så lenge du faktisk ikke har sett donoren, så har du ikke noen andre trekk å se etter enn fra deg selv. 

Anonymkode: 98456...f11

Jeg innså selv at jeg fremstår litt overfladisk da jeg skrev det. Men kanskje er jeg det til en viss grad, og det får jeg vel stå for. Men jeg er redd på barnets vegne. Kanskje fordi jeg selv har en barndom hvor jeg ble mobbet for utseendet og vet hvor vondt det gjør og preger livet videre.

Folk velger jo også en partner de finner attraktiv bl.a pga underliggende biologiske instinkter. Samme som dyr hvor hunnen velger den største mannen osv. Det er kanskje ikke så unaturlig.

Men likevel, jeg er mer engstelig for personlighet enn utseendet. Redd for at donor er stikk motsatt av oss. 

Tar uansett til meg det du skriver.

 

TS

Anonymkode: cc2c6...7e5