Narsisistisk pappa?

[AnonymBruker]

Jeg har så lenge jeg kan huske hatt et anstrengt forhold til min pappa. Han har vært mye sint og veldig autoritær og krevd respekt. Har ofte hatt følelsen av å gå på eggeskall og være bevisst på å ikke si noe som kan få han sint. Jeg var ofte redd han som liten. Pappa har aldri tatt til seg noe kritikk, men har lett for å kritisere og finne feil med andre. Samtidig har han noen gode venner og fremstår hyggelig og utadvendt. 

Han har også gode sider der han er gavmild og gir oss ting vi trenger, og han viser at han er glad i barnebarna sine, selv om han ikke orker å være for mye sammen med de. 

Etter å ha lest mye om narsissisme mener jeg at han har mange narsisistiske trekk, spesielt et narsisistisk sinne der han kan virkelig klikke for det vi andre opplever som bagateller. Han sier heller aldri unnskyld og ser aldri at han kan ha oppført seg dårlig. 

Er det mulig at en person er narsisist, men også viser gode sider og kan vise evne til å bry seg om andre i enkelte tilfeller? 

Anonymkode: 6a40f...53b

[AnonymBruker]

Du skriver helt nøyaktige beskrivelser av hvordan jeg har beskrevet min far og min barndom til psykologen, og jeg er sikker på at han er narsissist. 

Min far, som jeg for tiden ikke har kontakt med, har alltid overbevist folk rundt seg at han er godt likt. Min mor sluker absolutt alt han sier, mens jeg og mine søsken tar ting med en klype salt. Han kan komme med skildringer over hvor vanvittig mye respekt han får av andre, og hvor viktige hans råd er for folk han kjenner. På den måten skaper han et inntrykk av å være en god kamerat, god kollega, god bror osv. Han ser nok på seg selv som en usedvanlig god bestefar, men sannheten er at han driter i barnebarna med én gang de er på besøk. Han setter seg i tv-stua og lukker døra, og lar min mor ta ansvaret for barna. Ikke vil han finne på noe med verken småbarn eller tenåringer, så jeg fatter ikke at han klarer å selge seg inn som en god bestefar overfor vennene sine. Han har aldri brydd seg nevneverdig om oss barna heller, men jeg har skjønt på andre at han har skrytt av hvor godt forhold han har til barna sine. Alt er jo bare løgn🙄

Etter at foreldrene hans døde, ble han veldig opptatt av å "bry seg om" tantene og onklene sine. Men når han har skildret møter med dem til meg, hører jeg jo fort at han er mest opptatt av å bli sett og lyttet til av dem, og ikke motsatt. Han elsker også å gi råd, driver stadig og skal overbevise disse eldre om at de bør ha en annen bil/leilighet/hus/hytte. Det er selvsagt baaare omtanke som ligger bak, og ikke det faktum at han har veldig behov for å kontrollere folk🙄

I veldig mange år prøvde jeg å overbevise meg selv at det lå omsorg og kjærlighet bak handlingene hans, men sannheten er at han er mest opptatt av egen vinning. Holdningen hans er at han vet best, derfor må alle andre bøye seg etter dette. Han er kun grei når han kan tjene noe på det.

Anonymkode: 3e9c1...58b

[AnonymBruker]

Lettfeldig bruk av narsissist her!! Elsket han dere? Ja, da var han ikke det…

Anonymkode: 00605...ddf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Du skriver helt nøyaktige beskrivelser av hvordan jeg har beskrevet min far og min barndom til psykologen, og jeg er sikker på at han er narsissist. 

Min far, som jeg for tiden ikke har kontakt med, har alltid overbevist folk rundt seg at han er godt likt. Min mor sluker absolutt alt han sier, mens jeg og mine søsken tar ting med en klype salt. Han kan komme med skildringer over hvor vanvittig mye respekt han får av andre, og hvor viktige hans råd er for folk han kjenner. På den måten skaper han et inntrykk av å være en god kamerat, god kollega, god bror osv. Han ser nok på seg selv som en usedvanlig god bestefar, men sannheten er at han driter i barnebarna med én gang de er på besøk. Han setter seg i tv-stua og lukker døra, og lar min mor ta ansvaret for barna. Ikke vil han finne på noe med verken småbarn eller tenåringer, så jeg fatter ikke at han klarer å selge seg inn som en god bestefar overfor vennene sine. Han har aldri brydd seg nevneverdig om oss barna heller, men jeg har skjønt på andre at han har skrytt av hvor godt forhold han har til barna sine. Alt er jo bare løgn🙄

Etter at foreldrene hans døde, ble han veldig opptatt av å "bry seg om" tantene og onklene sine. Men når han har skildret møter med dem til meg, hører jeg jo fort at han er mest opptatt av å bli sett og lyttet til av dem, og ikke motsatt. Han elsker også å gi råd, driver stadig og skal overbevise disse eldre om at de bør ha en annen bil/leilighet/hus/hytte. Det er selvsagt baaare omtanke som ligger bak, og ikke det faktum at han har veldig behov for å kontrollere folk🙄

I veldig mange år prøvde jeg å overbevise meg selv at det lå omsorg og kjærlighet bak handlingene hans, men sannheten er at han er mest opptatt av egen vinning. Holdningen hans er at han vet best, derfor må alle andre bøye seg etter dette. Han er kun grei når han kan tjene noe på det.

Anonymkode: 3e9c1...58b

Wow! Du beskrev min far også på en prikk!!😐 har heller ingen kontakt med min far grunnet dette og andre mer graverende grunner.. men det du beskriver er også skummelt likt min far ..

Anonymkode: dc1e6...fd7

[AnonymBruker]

Når jeg leser om narsissisme får jeg inntrykk av at det er veldig enten eller. Men jeg opplever som nevnt at pappa har flere sider. Om pappa virkelig elsker oss barna synes jeg er vanskelig å svare på, men jeg har ikke følt på ubetinget kjærlighet fra han. Han er beskyttende og vil at vi skal dra til legen hvis vi har mistanke om sykdom osv. Men han har ikke vist omsorg og kjærlighet slik mamma har. Han kjeftet mye, og vi søsknene turte ikke å fortelle han noe som han kunne bli sint for, f eks hvis vi ødela noe. Kan ikke huske at han har sagt at han er glad i oss. Som nevnt har han aldri sagt unnskyld etter en krangel, og vi måtte si unnskyld selv om vi ikke følte at vi hadde gjort noe galt. 

Jeg opplever at det viktigste for han er å fremstå vellykket utad, og han trives best i selskap med andre voksne med like meninger som han. I oppveksten kunne han komme med "stikk" til oss barna om at enkelte andre barn var så høflige, så bra ut og var flinke på skolen. Da opplevde vi at han indirekte sa at vi ikke hadde de egenskapene. 

TS

Anonymkode: 6a40f...53b

[ennivk]

Hvilken betydning har det for deg om han er "narsissist" eller ikke? Kanskje han er det, kanskje ikke. Du får aldri noe svar på det. 

Du kan erkjenne at han ikke har vært en god nok far og sørge den tapte omsorgen uansett om han er en "narsissist " eller ikke. 

[AnonymBruker]

ennivk skrev (5 minutter siden):

Hvilken betydning har det for deg om han er "narsissist" eller ikke? Kanskje han er det, kanskje ikke. Du får aldri noe svar på det. 

Du kan erkjenne at han ikke har vært en god nok far og sørge den tapte omsorgen uansett om han er en "narsissist " eller ikke. 

Enig. Forstår ikke behovet for et stempel. 

Anonymkode: cdee9...3a4

[AnonymBruker]

ennivk skrev (5 minutter siden):

Hvilken betydning har det for deg om han er "narsissist" eller ikke? Kanskje han er det, kanskje ikke. Du får aldri noe svar på det. 

Du kan erkjenne at han ikke har vært en god nok far og sørge den tapte omsorgen uansett om han er en "narsissist " eller ikke. 

Jo, men det kan gi meg en forklaring på hvorfor han er som han er. Vet at jeg aldri vil få et sikkert svar, han hadde klikket om jeg hadde nevnt dette for han, og utredning hos psykolog hadde han selvfølgelig aldri gått med på. 

Anonymkode: 6a40f...53b

[AnonymBruker]

Din far trenger ikke være psykopat/narsissist selv om han virker veldig følelses kald og fraværende. Det kan skyldes hans barndom og oppvekst der hans foreldrene og familie var "kalde" og fraværende og  aldri viste følelser som kjærlighet fordi det ble sett på som svakhet, mens hardhet, disiplin, god fasade og å korrekt oppførsel ble sett på som det viktigste å vise for omverdenen for å bli gode borgere. Slik jeg ser i min familie. Har snakket om det med min kusine. Men våre foreldre hadde ingen utdannelse og hadde ikke de opplysninger og kunnskaper som vi har i dag om psykologi og viktigheten med kjærlighet og omsorg i barneoppdragelsen. De hadde et helt annet syn på barneoppdragelse og opplevde selv å få ris og straff som en del av  oppdragelsen...så på en måte er de unnskyldt for sin "uforstand" . De elsket nok barna sine men var ikke i stand til å vise en kjærlighet som de selv aldri hadde fått. Det henger igjen fra fortiden.

Anonymkode: 81a22...f4f

[ennivk]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jo, men det kan gi meg en forklaring på hvorfor han er som han er. Vet at jeg aldri vil få et sikkert svar, han hadde klikket om jeg hadde nevnt dette for han, og utredning hos psykolog hadde han selvfølgelig aldri gått med på. 

Anonymkode: 6a40f...53b

Du trenger egentlig ingen forklaring. Hvorfor er dette viktig for deg? Mest sannsynlig handler det om en eller annen form for barndomstraumer, som igjen har skapt forsvarsmekanismer hos ham.