Jeg får ikke noe særlig kontakt med vennene mine. Hva nå?

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med angst og depresjon siden våres. Har slitt med det jevnlig før, så dette er ikke nytt, men det har kommet tilbake. Dette vet ikke min venn her jeg bor da dette vennskaper er ganske ferskt. Vi har kjent hverandre nå i 2 år. Og jeg stoler veldig på henne og hun er like gammel som meg i motsetning til de andre av vennene mine som er en del år yngre som ikke helt forstår hva jeg har slitt med. De har gitt elendige råd som jeg har gjort hele tiden. ta vitaminer, vær ute, tren, spis sunt. Og jeg gjør alle disse tinga.  Og de sammenligner mine problemer med sine. De sier ja, jeg også har vært sliten DENNE UKEN. Og jeg føler meg overhode ikke hørt, dette begynner å bli ganske ille mens jeg venter på hjelp. Det har vært sånn siden april. Legen snakker om en mulig utbrenthet. Og oppi dette, så har jeg OCD (det er også grunnen til jeg spiser ekstremt sunt). 

Så jeg har sluttet å bruke de vennene jeg omgås daglig. Jeg snakker ikke med de om det lenger. Jeg føler det ikke er rom for å snakke. Veldig ironisk. På verdensdagen for psykisk helse så er alle sånn "snakk med noen! Hvem som helst" også når man åpner seg, så hører det ikke. Men det verste er egentlig å ikke få forståelsen. Så man må jo gå med dette helt alene i ett år før man får hjelp av profesjonelle. Men de jeg har prøvd å snakke mer er 20 år og jeg er snart 30. Vi er studenter, så er en del aldersspenn. 

Så har jeg en annen venninne (like gammel som meg), som jeg har prøvd å møte en stund. Egentlig for å snakke. Hun vet ingenting om dette her som sagt. Jeg har spurt henne en del ganger om å møtes over en kopp kaffe. Men hun var under oppstart i en ny jobb da jeg spurte hun om å møtes tidligere. Forståelig at hun ikke kunne da. Så spurte noen uker senere om hun kunne, man da var det mye jobb. Spurte igjen her om dagen, og da skulle hun bort, men kunne om par uker. 

Jeg blir så gæren av å gå alene med alle tankene i hode mitt. Og ikke minst denne angsten. Jeg føler meg så alene. Jeg har ingen familie her jeg bor. Men skulle ønske at noen av mine venner kunne forstå meg. Jeg føler meg ikke forstått i det hele tatt. Jeg snakket med helsetilbud på campus i mellomtiden. Men det hjelper liksom ikke så mye når de jeg omgås med ofte ikke skjønner hva som foregår, eller som ikke skjønner hvorfor jeg ikke klarer å stille opp på ting. Det er jo de menneskene jeg møter ofte. Også sitter jeg igjen med enda mer dårlig samvittighet. Bare fordi de ikke forstår. Selv hun jeg snakker med på campus spør om vennene mine vet noe og at jeg bør snakke med de også. Men det er jo til ingen nytte. Jeg gidder ikke å plage de med det lenger. Fordi det kommer til ett punkt der det blir for mye. 

Hva nå? skal jeg bare gå med dette alene, og håpe at de vennene er der når jeg blir ferdig med behandlinger? Jeg er redd jeg vil miste de når jeg trekker meg såpass unna, men jeg klarer ikke å være så mye sosial. Og vil ikke være den som snakker noe mer til de om dette, for det finnes tross alt en grense. 

Anonymkode: 97736...392

[Gjest ti10]

Du bør kanskje heller snakke med profesjonelle, for det kan være tungt for venner å kun høre sykdomsprat om hvor tungt ting er osv. Det høres jo ut som om de yngre vennene dine har prøvd å muntre deg opp og gjøre det de kan for å støtte deg, ut fra egne evner. Det er ikke nødvendigvis slik at eldre folk har mer å bidra med enn yngre.

Det vil mest sannsynlig være tungt for de fleste, uansett aldersgruppe, når det kun blir negativ sykdomsprat. Og da er nok å henvende seg til profesjonelle veien å gå.

[Rainstorm2.0]

Altså OCD makes you go crazy! Og snakker du med noen om det så forstår de færreste noen ting. Og de fleste gir gode varme oppmuntringer, som bare "enabler" sykdommen. Fordi bekreftelser gang på gang er også en tvangshandling.

Så bra du får hjelp. Jeg forstår hva du står i. Det er mange som forstår det, bare ikke nødvendigvis rundt deg. ❤️

Hva tenker du selv at du kan gjøre for å få det bedre da? Det er jo alltids å gjøre litt ERP og ACT på seg selv, jeg hadde nytte av det, for å ikke bli helt spinnvill. Finnes en app NOCD, der pleide det være mulighet til å skrive innlegg litt som her, litt lite respons da, og kanskje det egentlig bare gjør en verre å være rundt masse folk som selv er livredd for eksponering. Men der er det forståelse å få i alle fall. 

[AnonymBruker]

Du må oppsøke hjelp. Å ville møte venner for å snakke om vanskelige tema gjør at vennskapet ikke er jevnbyrdig. 

Kunne din venninne snakket om vansker i sitt liv med deg? 

Anonymkode: 44e16...440

[AnonymBruker]

Jeg reagerer mest på at du vil ha kontakt med vennene dine for å snakke om dine psykiske lidelser. Er det alt de er for deg? Hva gjør du for dem? Kanskje de har kjent på at det blir altfor mye og trekker seg unna. 

Anonymkode: 65faa...04f

[AnonymBruker]

Men altså, yngre studievenner og en ny venninne som ikke aner noe om hva du sliter med psykisk - tenker du selv at dette er relasjoner det er rett å belaste med dine problemer?

Selvfølgelig er det begrenset hva de skjønner, og har mulighet til å hjelpe deg med. De er venner, ikke helsepersonell.

Det du bør si til dem, er å fortelle mer hvordan sykdommen påvirker deg praktisk. F.eks at du i perioder trekker deg litt unna, så er det fordi sykdommen er ekstra aktiv - ikke fordi du er sur eller ikke liker dem mer.

Fokuser på det de trenger å vite.

Men for å tømme hjertet eller hjernen din, så er det sunnere for alle parter om du går til helsepersonell. Mens du venter på behandling kan du f.eks gå fast til samtale hos fastlegen, eller studenthelsetjenesten.

 

Anonymkode: 49845...8f3

[AnonymBruker]

Ikke bruk opp dine venner på slikt. Folk har sitt de også, så dette bør du ta med profesjonelle. 

Anonymkode: fe38e...f93

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Jeg reagerer mest på at du vil ha kontakt med vennene dine for å snakke om dine psykiske lidelser. Er det alt de er for deg? Hva gjør du for dem? Kanskje de har kjent på at det blir altfor mye og trekker seg unna. 

Anonymkode: 65faa...04f

 

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Men altså, yngre studievenner og en ny venninne som ikke aner noe om hva du sliter med psykisk - tenker du selv at dette er relasjoner det er rett å belaste med dine problemer?

Selvfølgelig er det begrenset hva de skjønner, og har mulighet til å hjelpe deg med. De er venner, ikke helsepersonell.

Det du bør si til dem, er å fortelle mer hvordan sykdommen påvirker deg praktisk. F.eks at du i perioder trekker deg litt unna, så er det fordi sykdommen er ekstra aktiv - ikke fordi du er sur eller ikke liker dem mer.

Fokuser på det de trenger å vite.

Men for å tømme hjertet eller hjernen din, så er det sunnere for alle parter om du går til helsepersonell. Mens du venter på behandling kan du f.eks gå fast til samtale hos fastlegen, eller studenthelsetjenesten.

 

Anonymkode: 49845...8f3

Dere har helt rett. Jeg sendte nettopp en beklagelse til vennene mine for at jeg har fortalt de ting de ikke har trengt å vite og beklaget for om jeg har satt ned noe stemning eller belastet de.  Ts:)

Anonymkode: 97736...392

[AnonymBruker]

Men hva forventer du egentlig av dem når du tar opp ting. Det er mange måter å ta opp ting på. En måte kan være at du søker råd og hjelp,  en annen måte er forståelse pga ting som følger med.

Det kan være lettere for de rundt om du tar en prat for å få forståelse for at du gjør visse ting, feks ikke svarer på tlf hele tiden, osv. 

Men jeg tror ikke du kan forvente annet enn svar som ikke hjelper, fordi de er ikke utdanna terapeuter.  Så hvis det å gå i skogen fungerer, og det er rådene de gir,  så er det heller ikke mer enn det du kan forvente av dem. Dog er det godt ment fra deres sin side. 

Prater du om dette hele tiden,  vil andre ikke føle de strekker til, og du drenerer deres energi på noe de ikke kan gi.  De gir opp og trekker seg vekk.

Jeg har selv gitt råd til folk som nekter å gjøre noe som helst. Og som står bom fast. Men snakker til meg som om det er mitt ansvar å endre deres situasjon.  Hyggelig samvær uteblir totalt. Jeg har også et behov for bare ha det hyggelig uten å løse andres problemer hele tiden. Fordi jeg prøver å holde min engen psyke god. Og den går litt i kjelleren om jeg har for mange slike rundt meg, og ender opp som en litt drenerende person selv. 

Jeg er fysisk syk, bare ikke så synlig. Så av og til må jeg si fra at jeg kanskje ikke klarer å holde en avtale, pga stor sjanse for å bli liggende er stor, pga annet jeg også må. Men kanskje kan jeg klare det. Da får jeg ofte råd jeg ikke har bedt om, og det ender opp i en sykdomsprat jeg selv ikke ønsker. Jeg har ikke noe behov for at andre skal prøve å fikse en kronisk sykdom, som ikke kan kureres.  Jeg har allerede gjort alt som går an for å fungere best mulig. Og det har jo fungert iht at jeg fungerer bedre enn jeg gjorde. Andre har jo ikke det perspektivet.  Så eneste jeg egentlig trenger er at de har en viss forståelse for begrensninger jeg har, da noen tar det litt personlig om jeg må avlyse noe. 

Jeg tar aldri opp noe som andre skal løse for meg. Det kan de jo ikke. Av og til spør jeg direkte om et råd, når jeg vet noen har fått til noe. Men da svarer jeg aldri at det ikke er noe for meg osv. Da lar jeg de føle at de har gitt meg et godt råd, selv om det ikke gpr for min del. Også sier jeg heller at jeg prøvde uten hell, og takker for råd, da fikk jeg iallefall testet ut det. 

Anonymkode: 6d9f6...d10

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg har slitt med angst og depresjon siden våres. Har slitt med det jevnlig før, så dette er ikke nytt, men det har kommet tilbake. Dette vet ikke min venn her jeg bor da dette vennskaper er ganske ferskt. Vi har kjent hverandre nå i 2 år. Og jeg stoler veldig på henne og hun er like gammel som meg i motsetning til de andre av vennene mine som er en del år yngre som ikke helt forstår hva jeg har slitt med. De har gitt elendige råd som jeg har gjort hele tiden. ta vitaminer, vær ute, tren, spis sunt. Og jeg gjør alle disse tinga.  Og de sammenligner mine problemer med sine. De sier ja, jeg også har vært sliten DENNE UKEN. Og jeg føler meg overhode ikke hørt, dette begynner å bli ganske ille mens jeg venter på hjelp. Det har vært sånn siden april. Legen snakker om en mulig utbrenthet. Og oppi dette, så har jeg OCD (det er også grunnen til jeg spiser ekstremt sunt). 

Så jeg har sluttet å bruke de vennene jeg omgås daglig. Jeg snakker ikke med de om det lenger. Jeg føler det ikke er rom for å snakke. Veldig ironisk. På verdensdagen for psykisk helse så er alle sånn "snakk med noen! Hvem som helst" også når man åpner seg, så hører det ikke. Men det verste er egentlig å ikke få forståelsen. Så man må jo gå med dette helt alene i ett år før man får hjelp av profesjonelle. Men de jeg har prøvd å snakke mer er 20 år og jeg er snart 30. Vi er studenter, så er en del aldersspenn. 

Så har jeg en annen venninne (like gammel som meg), som jeg har prøvd å møte en stund. Egentlig for å snakke. Hun vet ingenting om dette her som sagt. Jeg har spurt henne en del ganger om å møtes over en kopp kaffe. Men hun var under oppstart i en ny jobb da jeg spurte hun om å møtes tidligere. Forståelig at hun ikke kunne da. Så spurte noen uker senere om hun kunne, man da var det mye jobb. Spurte igjen her om dagen, og da skulle hun bort, men kunne om par uker. 

Jeg blir så gæren av å gå alene med alle tankene i hode mitt. Og ikke minst denne angsten. Jeg føler meg så alene. Jeg har ingen familie her jeg bor. Men skulle ønske at noen av mine venner kunne forstå meg. Jeg føler meg ikke forstått i det hele tatt. Jeg snakket med helsetilbud på campus i mellomtiden. Men det hjelper liksom ikke så mye når de jeg omgås med ofte ikke skjønner hva som foregår, eller som ikke skjønner hvorfor jeg ikke klarer å stille opp på ting. Det er jo de menneskene jeg møter ofte. Også sitter jeg igjen med enda mer dårlig samvittighet. Bare fordi de ikke forstår. Selv hun jeg snakker med på campus spør om vennene mine vet noe og at jeg bør snakke med de også. Men det er jo til ingen nytte. Jeg gidder ikke å plage de med det lenger. Fordi det kommer til ett punkt der det blir for mye. 

Hva nå? skal jeg bare gå med dette alene, og håpe at de vennene er der når jeg blir ferdig med behandlinger? Jeg er redd jeg vil miste de når jeg trekker meg såpass unna, men jeg klarer ikke å være så mye sosial. Og vil ikke være den som snakker noe mer til de om dette, for det finnes tross alt en grense. 

Anonymkode: 97736...392

Jeg tror du heller bør snakke med noen profesjonelle. Selv om venner skal lytte til hverandre, synes jeg du forventer mye av dem. De skal FORSTÅ deg, ikke sammenligne med sin situasjon, og ikke komme med råd. Du må huske at mange blir usikre når slike tema kommer opp, og vet ikke hva de skal si. Da hender det at man ender opp med det som ikke er så lurt, nemlig å gi råd. 

Det virker absolutt som du trenger venner, så du bør ikkke trekke deg unna dem du har. Men trenger du abdolutt å snakke med dem om dine psykiske vnsker? Det er ikke sikkert at det blir så mye bedre om det er det eneste du prater om. Du bør også tenke på at det kan være belastende for dem om du snakker mest om dine personlige problemer. Og en ting til. Lytter du til dem? Forstår du dem? Du virker veldig orientert mot dine egne følelserog behov, men ikke så mye mot deres. I vennskap må man gi og ta. 

Når det gjelder den nye vennen, får jeg dessverre en følelse av at h*n ikke er så interessert i å møtes. Håper ikke det stemmer. 

 

Anonymkode: e80c0...c87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

 

Dere har helt rett. Jeg sendte nettopp en beklagelse til vennene mine for at jeg har fortalt de ting de ikke har trengt å vite og beklaget for om jeg har satt ned noe stemning eller belastet de.  Ts:)

Anonymkode: 97736...392

Nei bare nei TS… Hvorfor gjorde du det? Virker som at du ikke helt forstår sosiale koder. Så lenge du ikke har såret dem på noen måte, eller gjort noe galt så er ikke det vanlig å skrive en melding der du beklager deg. Jeg tipper at de har glemt det allerede at du ba om råd eller tips, om du ikke er påtrengende.

Anonymkode: f1157...904

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

 

Dere har helt rett. Jeg sendte nettopp en beklagelse til vennene mine for at jeg har fortalt de ting de ikke har trengt å vite og beklaget for om jeg har satt ned noe stemning eller belastet de.  Ts:)

Anonymkode: 97736...392

Gjorde du det for å få mer oppmerksomhet og sympati fra de? Hvorfor skrev du det? Vær ærlig.

Du kan ikke ta det personlig at de ikke har samme type erfaring med tristhet og utmattelse som deg. Om de ikke har vært deprimert selv så kan de rett og slett ikke vite eller forstå hvordan det er. Det verste noen har opplevd er fortsatt det verste de har opplevd uansett hvilket nivå det ligger på og ditt nivå er bare annerledes enn deres.

Anonymkode: 64e4e...79d

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg. 

Alle trenger venner. Selv når du har problemer. En venn har en annen rolle enn en profesjonell, og du trenger begge deler. Bare fordi du snakker med en profesjonell betyr ikke det at du plutselig ikke trenger venner lenger. Alle har et behov for å dele ting med andre i hverdagen. Det er veldig vanskelig å begrense det til en time nå og da med en profesjonell. Det er ikke mulig å si ingenting på flere uker og bare kunne si noe på en time med en profesjonell. Du må kunne være deg selv i et vennskap. Og ikke at du bare kan vise 30% av deg selv og benekte/ignorere resten av deg selv. Det fungerer ikke.

Det vanskelige er at mange ikke har lært å være den typen venn du trenger. Mange har liten eller ingen kunnskap og/eller ferdigheter om hvordan man kan ha god sosial kontakt med noen (eller en venn) som har det vanskelig. Og vennskap er ikke alltid vennskap. Noen ganger virker det mer som en avtale om å gjøre morsomme ting sammen enn at det egentlig er vennskap (vennskap går dypere). Og det er viktig å undersøke om man har de rette menneskene rundt seg. Noen ganger er menneskene vi ofte har kontakt med, bare ikke de rette menneskene. Det opplever vi alle.

Det er viktig å se hva du kan gjøre og diskutere  eller ikke kan gjøre og diskutere i et vennskap. Og hva du kan gjøre og diskutere med en profesjonell. Kanskje det er noe å snakke om med helsetilbud på campus eller noen andre som kan hjelpe deg med det. Hvordan bygge gode vennskap med andre i denne situasjonen du er i. Kanskje du kan søke på internett for å se om det er noen som kan lære deg mer om vennskap og hvordan du kan bygge et godt vennskap med de utfordringene du har.

Skriver du dagbok? 

Er det andre ting som hjelper deg? Sport, musikk, kanskje noe annet.
Kanskje du kan finne noen å gjøre det sammen med?

Anonymkode: 4dfff...f86

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

 

Dere har helt rett. Jeg sendte nettopp en beklagelse til vennene mine for at jeg har fortalt de ting de ikke har trengt å vite og beklaget for om jeg har satt ned noe stemning eller belastet de.  Ts:)

Anonymkode: 97736...392

Hadde nok rådført meg her inne eller med psykologen neste gang du vurderer dette. Dette kan fort fremstå som offermentalitet og passivt agressivt. 🫤 Masse lykke til ❤️

Anonymkode: f1fc9...dc3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Gjorde du det for å få mer oppmerksomhet og sympati fra de? Hvorfor skrev du det? Vær ærlig.

Du kan ikke ta det personlig at de ikke har samme type erfaring med tristhet og utmattelse som deg. Om de ikke har vært deprimert selv så kan de rett og slett ikke vite eller forstå hvordan det er. Det verste noen har opplevd er fortsatt det verste de har opplevd uansett hvilket nivå det ligger på og ditt nivå er bare annerledes enn deres.

Anonymkode: 64e4e...79d

Helt ærlig ville jeg beklage. Jeg tok til meg dette. Og følte jeg kanskje hadde vært til bry. Så jeg ville oppriktig talt beklage for det. Jeg vil bare prøve å være en god venn. Ts

Anonymkode: 97736...392

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hadde nok rådført meg her inne eller med psykologen neste gang du vurderer dette. Dette kan fort fremstå som offermentalitet og passivt agressivt. 🫤 Masse lykke til ❤️

Anonymkode: f1fc9...dc3

Enig, det virker temmelig dramatisk ...

Anonymkode: 91762...77e

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg skjønner hvordan du har det ts.
 

Når man er så akutt sliten og i behov for å bli sett og hørt som du er nå så blir relasjoner lett kompliserte. Jeg har vært der selv. Du har nå et enormt behov for å bli forstått og det er helt menneskelig når man har det vondt. Det som kan være skuffende er at folk selvom de prøver nødvendigvis ikke kan forstå deg helt. De har sine forutsetninger for å forstå deg og for de kanskje «prøv å gå tur» virkelig er det beste rådet de kan komme på. Det rådet er selvfølgelig ikke det du trenger nå, men det kan ikke de vite eller forstå. Og alle gir sikkert «feil» råd av og til, i beste mening. Jeg skjønner at det er provoserende for deg å få sånne råd akkurat nå. 
 

Du trenger noen profesjonelle å snakke med og jeg håper virkelig du får en dyktig behandler. Det er fort gjort når man er der du er nå å ta ting i verste mening eller som en avvisning. For alt du vet så sliter de rundt deg med sine ting. Venninne din som har ny jobb er kanskje helt utslitt av det å lære nye ting på jobb og prøve å prestere der. Kanskje kjæresten hennes akkurat har vært utro/moren hennes er syk osv. Samme med studievenner dine. Minst et par av de bærer nok på traumer fra tidligere i livet og har kanskje nok med det. 
 

Kan du kontakte fastlegen og si det haster for deg å få hjelp? Rask psykisk helsehjelp i kommunen kan du sjekke ut. 
 

lykke til 

Anonymkode: c83c7...a3d

[AnonymBruker]

Her var det mange nedlatende kommentarer, og det er leit når ts sliter. 
Av mange venner er det ofte en eller to man kan snakke med om det innerste. Man ser litt an hvem man kan prate med om hva. Folk som ikke har opplevd samme klarer ikke forstå fullt ut. Samtidig er det viktig at de også blir hørt når de har ting som er slitsomt, selv om det er mindre enn dine plager. 
Det er vondt å slite over tid og gå med et trykk inni seg som man ikke kan snakke om. Vi er i et samfunn der vi ikke skal belaste andre, og være glad og positiv. 
Jeg har venner jeg kan dele med. Har venner som kan ringe meg å gråte for ting jeg ikke kan relatere meg til, men som jeg likevel forstår er vanskelig for de. 
Men en må kanskje prøve finne en balanse. Men det er ikke lett når man har det veldig vondt. 
Da ender man heller opp med å isolere seg i frykt for å være for mye eller til bry for andre, og det er heller ikke bra. 
 

Anonymkode: 69239...f89

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

 

Dere har helt rett. Jeg sendte nettopp en beklagelse til vennene mine for at jeg har fortalt de ting de ikke har trengt å vite og beklaget for om jeg har satt ned noe stemning eller belastet de.  Ts:)

Anonymkode: 97736...392

Dette er bare rart. Forstår at du ønsker oppmerksomhet, men dette er ikke en god måte å gjøre det på. Du gjør at folk kan ønske å ta avstand fra deg. 

Anonymkode: f3076...1ec

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Her var det mange nedlatende kommentarer, og det er leit når ts sliter. 
Av mange venner er det ofte en eller to man kan snakke med om det innerste. Man ser litt an hvem man kan prate med om hva. Folk som ikke har opplevd samme klarer ikke forstå fullt ut. Samtidig er det viktig at de også blir hørt når de har ting som er slitsomt, selv om det er mindre enn dine plager. 
Det er vondt å slite over tid og gå med et trykk inni seg som man ikke kan snakke om. Vi er i et samfunn der vi ikke skal belaste andre, og være glad og positiv. 
Jeg har venner jeg kan dele med. Har venner som kan ringe meg å gråte for ting jeg ikke kan relatere meg til, men som jeg likevel forstår er vanskelig for de. 
Men en må kanskje prøve finne en balanse. Men det er ikke lett når man har det veldig vondt. 
Da ender man heller opp med å isolere seg i frykt for å være for mye eller til bry for andre, og det er heller ikke bra. 
 

Anonymkode: 69239...f89

Det er ikke nedlatende å påpeke at de færreste mennesker orker å høre på negative tanker ved hver interaksjon. Det er bare sunt å spørre hva ts føler hun bringer til vennskapet. Hun forventer de skal være der for henne, men mennesker har stort sett alle sitt å bryne seg på, og jeg er også sammen med vennene mine for å ha det gøy og glemme hverdagens mas. Hvis jeg ved hver interaksjon fikk servert masse negative tanker, noen som aldri klarte å snakke om noe annet eller gjøre noe annet, hadde jeg tatt litt avstand også. Jeg er ikke hobbypsykolog. 

Anonymkode: 65faa...04f