Hvorfor vil ikke menn gå i terapi?

[AnonymBruker]

Jeg vet at enkelte menn gjør det selvsagt, men det er et stort flertall som ikke vil. Selv når de vet at partner virkelig ønsker dette, og de selv virkelig vil at forholdet skal fortsette. Hvorfor velger de da heller å risikere forholdet enn å faktisk gå i terapi? Dette er jo en stor årsak til hele "ensomme-menn-pandemien", at kvinner vil ha menn som er hakket mer reflekterte og emosjonelt modne. Hvorfor kjemper menn imot med nebb og klør, og heller ofrer alt, tilsynelatende uten å forstå at det er det de gjør (selv med klare og tydelige samtaler)? Jeg er oppriktig nysgjerrig på dette fenomenet. 

Anonymkode: 7ee42...cb3

[AnonymBruker]

Gjør de?🤔 Ikke min erfaring 

Anonymkode: 7574c...f3d

[Gjest Maatte_ha_konto]

Sikter du til parterapi? Eller generelt for psyken?

[AnonymBruker]

Føles som utgangspunktet for tråden er litt for generaliserende. 

Anonymkode: 51a5c...af6

[AnonymBruker]

På samme måte som kvinner blir oppdratt til å være de følsomme, empatiske som skal 'ta vare på' alle andre, blir menn oppdratt til det motsatte. Man ser heldigvis at det har skjedd en bedring i denne oppdragelsen, men det er fremdeles veldig ofte slik det er. Og i den oppdragelsen og verdensbildet menn vokser opp med, er det lite mandig å dra i terapi. 

Det er veldig kjipt at kvinner skal bli oppdratt til en omsorgsrolle, og det er veldig kjipt at menn fremdeles blir oppdratt til å ikke skulle vise følelser. Det bidrar helt klart til dette 'ensomme menn' fenomenet. 

Håper vi som er mer bevisste på konsekvensene av hvordan et barn oppdras faktisk slutter med dette her. Gutter og menn må få lov til å uttrykke følelser, kjenne å dem og jobbe med dem uten å bli sett på som mindre mandige.

Anonymkode: def23...50d

[Trolltunge]

Min mann synes det var ubehagelig å skulle blottstille oss for en fremmed. Det oss to mellom hadde liksom ingen andre noe med å gjøre. Det var for intimt og personlig/privat. Han mente også at vi skulle klare å snakke sammen uten dette, men det klarte vi jo absolutt ikke. Det var jo derfor ting hadde gått veldig galt. 

Han ble vel egentlig med kun fordi jeg sa at enten... eller så orket ikke jeg å stå i situasjonen, for da ville vi i beste fall bare legge falske slør over grunnleggende utfordringer. Ikke egentlig komme noen vei. 

Tror det har mye med at menn ofte ikke er vant til å blottstille seg slik, og at det er en skremmende tanke å gjøre det ovenfor en fremmed. Det som hjalp min mann på vei var å vektlegge at vedkommende har dette som jobb. Er vant til den typen utfordringer, og det vil ikke være noe spesielt det vi trengte å snakke om. Ikke noe vedkommende kom til å gå rundt og tenke på, le av eller la seg sjokkere av. 

Han var avmålt og skeptisk i starten. Delte lite. Var også innstilt på at terapeuten skulle ta min side angående alt, fordi hun var kvinne, men ble tryggere etterhvert på at både hun og jeg også lyttet til ham. 

Uansett, han hadde nok ikke sagt ja med mindre jeg satte ufravikelig krav om det, men vi hadde inderlig godt av det begge to. Det var nødvendig. Ikke minst for at jeg skulle forstå ham, for han trengte virkelig en tredjeperson til hjelp for å få frem viktige ting jeg trengte å forstå. Jeg var såpass med piggene ute at når han formulerte seg litt uklart reagerte jeg på egentlig uvesentlige ting istedenfor å forstå budskapet, mens hun spurte saklig om presiseringer til jeg også klarte å forstå kjernen. Hva han faktisk mente og følte. Mannen som kan snakke for seg så ørene mine nesten ramler av var nemlig ikke særlig flink til å fortelle om sine vonde tanker og følelser på måter som gjorde at jeg kunne forstå ham. Det var han som mest trengte støtte for å få frem det jeg virkelig trengte å forstå skikkelig. Tid til det, ved at en tredjeperson holdt meg tilbake når jeg hang meg opp i dårlige formuleringer, og spørsmål om å utdype som medførte at jeg kunne forstå ham. Til slutt. 

Så menn er nok reddere for å utlevere seg slik, men kanskje også dem som har mest nytte av dette, for å få hjelp til dialog menn ofte ikke har så mye erfaringer med. For å si det slik, uten terapeuten hadde han fort gjort meg så såret og forbanna med sine formuleringer at det aldri hadde blitt mulighet til forståelse oss to mellom. I hvor uvant det var for ham å blottlegge sine opplevelser, tanker og følelser så personlig trengte han ofte både to og tre muligheter til å få hjelp til å formulere et klart budskap, som jeg kunne ta til meg, istedenfor å bli forbanna. Han hadde fått ett av meg alene, og det hadde vært den samtalen i vasken, med enda sårere kone som resultat. 

Endret 13. januar 2024 av Trolltunge

[AnonymBruker]

det er jo tross alt en fremmed person og det kan ha ganske store konsekvenser hvis det er en tulling.. sorry meg, men psykologi-utdannelsen gjør ikke folk automatisk til vise profeter heller.. 

Anonymkode: 6b553...78c

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

det er jo tross alt en fremmed person og det kan ha ganske store konsekvenser hvis det er en tulling.. sorry meg, men psykologi-utdannelsen gjør ikke folk automatisk til vise profeter heller.. 

Anonymkode: 6b553...78c

Poenget er heller ikke at de skal være vise profeter, men at de er en saklig tredjepart som kan styre samtalene litt. Se til at de blir likevektige og konstruktive, ikke angrep på hverandre, og at ingen vektlegger de feile tingene i dialogen, rett og slett fordi man i slik situasjon er veldig styrt av følelser. Mister hodet litt fort. Det er ikke nødvendigvis slik at terapeuten skal komme med noen løsninger. For vår del var saklig styring av dialogen svært vesentlig, og vi måtte selv komme frem til hva vi skulle vektlegger å jobbe med i oss selv frem til neste møte. Terapeuten var på ingen måte en profet, og det var heller ikke hva vi hadde behov for. 

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (2 minutter siden):

Poenget er heller ikke at de skal være vise profeter, men at de er en saklig tredjepart som kan styre samtalene litt. Se til at de blir likevektige og konstruktive, ikke angrep på hverandre, og at ingen vektlegger de feile tingene i dialogen, rett og slett fordi man i slik situasjon er veldig styrt av følelser. Mister hodet litt fort. Det er ikke nødvendigvis slik at terapeuten skal komme med noen løsninger. For vår del var saklig styring av dialogen svært vesentlig, og vi måtte selv komme frem til hva vi skulle vektlegger å jobbe med i oss selv frem til neste møte. Terapeuten var på ingen måte en profet, og det var heller ikke hva vi hadde behov for. 

fine ord  

Anonymkode: 6b553...78c

[Example]

Det tror jeg handler om både biologiske ting, hvordan menn er oppdratt og hvordan dette legges frem og tas opp. Å tvinge noen inn i terapi tror jeg fort kan oppleves som at det blir to mot én, at mannen føler at kvinnen bruker en utenforstående person for å fortelle han hvor ubrukelig han er. 

Så er det nok sånn at de fleste terapeuter er flinkere enn som så, og fullstendig klar over at det sjelden er mannen som tar initiativ til noe sånt. 

[AnonymBruker]

Fordi 75 % av terapeuter er kvinner og mange menn tror de er Supermann. 

Anonymkode: 5bfb9...cbd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Fordi 75 % av terapeuter er kvinner og mange menn tror de er Supermann. 

Anonymkode: 5bfb9...cbd

er det sant? 😮 

Anonymkode: 6b553...78c

[Trolltunge]

Example skrev (12 minutter siden):

Det tror jeg handler om både biologiske ting, hvordan menn er oppdratt og hvordan dette legges frem og tas opp. Å tvinge noen inn i terapi tror jeg fort kan oppleves som at det blir to mot én, at mannen føler at kvinnen bruker en utenforstående person for å fortelle han hvor ubrukelig han er. 

Så er det nok sånn at de fleste terapeuter er flinkere enn som så, og fullstendig klar over at det sjelden er mannen som tar initiativ til noe sånt. 

Tror du har mye rett i dette. Ikke minst siste avsnitt. 

Snakket med en kollega om dette for et par år siden. Kona ville ha ham med i terapi, men han ville ikke fordi; "Jeg har et klart inntrykk av at familieterapeuter vektlegger kvinnelige verdier, og jeg er helt sikkert på at jeg kommer til å få mest kritikk." Da svarte jeg "Dersom ønsket og behovet for å ha det godt sammen i et forhold er en kvinnelig verdi et det en falitterklæring fra menn, og om du er sikker på å få mest kritikk vet du kanskje innerst inne at du har en oppførsel som står i veien for at dere har et godt forhold. Noe du virkelig bør ta tak i." 

Han endte opp med å gå, for han mente jo egentlig ikke at det å ha et godt forhold var en kvinnelig verdi, men det var noe han også ønsket, og trengte. Han vedkjente også at han antagelig ikke var veldig god partner alltid, og at det skulle han tåle å høre, fordi han egentlig visste det også. De er fremdeles gift, og det hadde ikke vært så skummelt, ekkelt eller ubalansert som han hadde fordommer om. Tvert imot var det nyttig. Det hadde ikke vært et angrep mot ham. 

Det er litt tankegods og redsler som står i veien tenker jeg, men når man står i fare for å miste en person man egentlig ønsker å beholde, og egentlig også ønsker å ha det godt sammen med (hvilket så absolutt ikke bare er en kvinnelig verdi), så bør nok menn være modige nok til å gi det et forsøk. Da har man i det minste forsøkt, og ikke avvist et forslag fra partner som viser innsatsvilje til å rette opp i ting som har gått galt. Ofte er det nok en mye bedre opplevelse enn menn frykter. 

[AnonymBruker]

Her er det omvendt. Jeg vil, kona vil ikke.

Anonymkode: 17438...44e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg vet at enkelte menn gjør det selvsagt, men det er et stort flertall som ikke vil. Selv når de vet at partner virkelig ønsker dette, og de selv virkelig vil at forholdet skal fortsette. Hvorfor velger de da heller å risikere forholdet enn å faktisk gå i terapi? Dette er jo en stor årsak til hele "ensomme-menn-pandemien", at kvinner vil ha menn som er hakket mer reflekterte og emosjonelt modne. Hvorfor kjemper menn imot med nebb og klør, og heller ofrer alt, tilsynelatende uten å forstå at det er det de gjør (selv med klare og tydelige samtaler)? Jeg er oppriktig nysgjerrig på dette fenomenet. 

Anonymkode: 7ee42...cb3

En del menn som snakker om at de sliter blir sett på som "sytete". Mye fordommer ute å går. Blant begge kjønn...

Anonymkode: 147dc...7e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Fordi 75 % av terapeuter er kvinner og mange menn tror de er Supermann. 

Anonymkode: 5bfb9...cbd

Fordommer fordummer;)

Anonymkode: 147dc...7e4

[umAxa]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg vet at enkelte menn gjør det selvsagt, men det er et stort flertall som ikke vil. Selv når de vet at partner virkelig ønsker dette, og de selv virkelig vil at forholdet skal fortsette. Hvorfor velger de da heller å risikere forholdet enn å faktisk gå i terapi? Dette er jo en stor årsak til hele "ensomme-menn-pandemien", at kvinner vil ha menn som er hakket mer reflekterte og emosjonelt modne. Hvorfor kjemper menn imot med nebb og klør, og heller ofrer alt, tilsynelatende uten å forstå at det er det de gjør (selv med klare og tydelige samtaler)? Jeg er oppriktig nysgjerrig på dette fenomenet. 

Anonymkode: 7ee42...cb3

Det er en teori, eller kanskje fakta, at terapi slik som vi kjenner den i dag; ble "oppdaget" fordi den hadde en stor positiv effekt for kvinner ved å bare la dem snakke uavbrutt i løpet av behandlingen sin, fremfor hva som var standard praksis tidligere på den tiden. Muligens det var Sigmund Freud eller han andre karen som oppdaget det som grunnla den nye behandlingsmåten som har vedvart siden. Faktasjekk gjerne fordi jeg vet ikke hvor jeg har dette ifra. Om det stemmer så er det i grunn en løsning som fungerer for kvinner, som blir brukt på menn.

Menn har også mye godt av å snakke ut om sine tanker og følelser, men fordi menn er stort sett egenrådig og kan ha en aversjon mot å vise svakhet, så foretrekker menn å heller takle det selv, frem til et punkt det kanskje allerede er for sent. Selv om terapister er der for å hjelpe, så er det ikke en effektiv løsning dersom systemet vi har ikke gir resultatet vi ønsker.

En god venn å snakke med kan gi den samme positive terapeutiske effekten som å gå til en terapist. Og det kan være løsningen, fordi jeg forestiller meg at om en ensom deprimert mann kunne velge: Vil du hatt en terapist å snakke med dine problemer med, eller vil du ha en god venn å snakke med? Så tror jeg utelukkende fleste ensomme ville valgt en venn.

Det finnes selvsagt ikke et system der man kan bestille time hos en venn. Slike vennskap må naturligvis bygges over tid med sterke bånd. Med tanke på hvordan teknologi og internett har påvirket oss, så er vi i dag langt mindre sosiale enn før og mister da et naturlig nettverk av nære venner å lene seg på. Man skulle tro det var bare å tvinge to ensomme menn sammen, men det blir for enkelt. 

Uten en venn, og "uten" en terapist, så kan det forklare hvorfor vi har en pandemi av menn som forsvinner fra samfunnet vårt. Det sies at det er 2 selvmord i Norge hver dag, og det er unge menn på 20 og eldre menn på 45 som står for for meste parten av disse.

[Sadpanda]

Har vært til en psykolog og hadde kanskje hatt godt av flere møter, men har ikke den muligheten. 

Grunnen til at jeg er skeptisk er fordi en fokuserer så mye om å snakke om ting isteden for å gjøre ting. Jeg ønsker praktiske løsninger på reelle problem og det er vanskelig for meg å bare drive å prate uten at jeg ser noe formål 

Det er også en kjent sak at terapi er kvinne dominert, og ikke så godt tilpasset menn på grunn av dette. 

1

[Example]

Trolltunge skrev (3 timer siden):

Tror du har mye rett i dette. Ikke minst siste avsnitt. 

Snakket med en kollega om dette for et par år siden. Kona ville ha ham med i terapi, men han ville ikke fordi; "Jeg har et klart inntrykk av at familieterapeuter vektlegger kvinnelige verdier, og jeg er helt sikkert på at jeg kommer til å få mest kritikk." Da svarte jeg "Dersom ønsket og behovet for å ha det godt sammen i et forhold er en kvinnelig verdi et det en falitterklæring fra menn, og om du er sikker på å få mest kritikk vet du kanskje innerst inne at du har en oppførsel som står i veien for at dere har et godt forhold. Noe du virkelig bør ta tak i." 

Han endte opp med å gå, for han mente jo egentlig ikke at det å ha et godt forhold var en kvinnelig verdi, men det var noe han også ønsket, og trengte. Han vedkjente også at han antagelig ikke var veldig god partner alltid, og at det skulle han tåle å høre, fordi han egentlig visste det også. De er fremdeles gift, og det hadde ikke vært så skummelt, ekkelt eller ubalansert som han hadde fordommer om. Tvert imot var det nyttig. Det hadde ikke vært et angrep mot ham. 

Det er litt tankegods og redsler som står i veien tenker jeg, men når man står i fare for å miste en person man egentlig ønsker å beholde, og egentlig også ønsker å ha det godt sammen med (hvilket så absolutt ikke bare er en kvinnelig verdi), så bør nok menn være modige nok til å gi det et forsøk. Da har man i det minste forsøkt, og ikke avvist et forslag fra partner som viser innsatsvilje til å rette opp i ting som har gått galt. Ofte er det nok en mye bedre opplevelse enn menn frykter. 

Å ha det godt sammen er ikke bare en kvinnelig verdi, nei, men jeg skjønner hva kollegaen din fryktet. Par som ønsker å være sammen er nok begge enige om at målet er å ha det best mulig sammen, men at man spriker litt i veien dit. Ofte er det nok menns selvråderett og kvinners ønske om å ha en viss kontroll på mannen som krasjer litt i et forhold. Noen ganger går det også andre veien. Da blir det fort vanskelig å godta at enda en person skal mene noe om livet hans og hva han gjør. 

Nå har jeg aldri vært i terapi selv, og vil nok helst også unngå det. Det handler mer om at å slippe noen utenforstående så mye inn i det private er direkte ubehagelig. Da foretrekker jeg heller å ha slike samtaler med min samboer eller nære venner.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hvorfor velger de da heller å risikere forholdet enn å faktisk gå i terapi?

En av dem er nok at livet pr def skal ikke kreve manus og opplæring.  Hvis du er avhengig av en 3.part, er ikke denne delen av livet verd å redde.

For meg som faktisk har to erfaringer med terapi, handler det om at jeg ser ikke hvordan det har noen funksjon. Det kan være at vi to er flinke til å kommunisere og derfor ikke lærer noe nytt ved hjelp av den typen hjelp. Etter parterapi timene var i og for seg konklusjonen klar, og ingen av oss var klar for å ta konsekvensene.  

Når jeg var i andre typer terapi, fikk jeg en mengde arbeidsoppgaver som var ment å takle problemene, men de får ikke problemene til å gå vekk. Og da har det ikke noe poeng. 

Anonymkode: 8ef9f...e78