Alt er slitsomt, jeg er ikke sånn som jeg var før. Hva er dette for noe?

[AnonymBruker]

Dame på 27 her. Jeg var ikke så sosial før, alltid hatt ting jeg har strevd med. Men så begynte jeg å studere og ting forandret seg. Jeg ble mer sosial, spøken og livlig. Jeg ble mer eventyrlysten og generelt mer glad i livet. Jeg følte meg endelig som meg selv. Jeg følte alt gikk så bra, så jeg la mer i studier og venner. Og plutselig så smalt det. Jeg fikk nok en angstanfall i sommer og har siden bare gått på tærne og ikke hatt det noe bra. Tar mer og mer avstand fra mennesker, men er en del på besøk hos familie. Det er kjempe mye uro i meg som jeg ikke vet hvordan jeg skal bli kvitt. Jeg sliter også med tvangslidelse (kan stå å vaske henda mine 20-30 ganger etter å ha vært på do), det går også utover mat. Vil ikke si jeg har spiseforstyrrelser, men jeg spiser ekstremt sunt. Folk har rådet meg til å spise sunt, men jeg spiser veldig sunt. Jeg følger an anbefalte kostholdsplanen, fordi jeg er livredd for å bli syk og få kreft. Så jeg tenker nøye over ukesmenyen. I tillegg prøver jeg å være ute av døra hver dag. Om det så bare er å gå en tur, eller gå på kafe. Men jeg har ingen interesse av å være med vennene mine på fritiden lenger. Og jeg orker ihvertfall ikke å være på fritidsaktivitetene. Jeg har så og si sluttet å åpne gruppemeldingene, spesielt fritidsaktivitets gruppa. Jeg og ei har satt sammen et nytt band i fjor, så jeg har også ansvar for å følge opp med å sette opp øvinger. Så det er jo dumt jeg ikke klarer å delta eller å åpne disse meldingene. 

Jeg følte jeg endelig ble meg selv da jeg begynte å studere, mens nå så finner jeg ikke gleden i de tinga jeg gjorde før. Jeg vil bare være alene. Jeg skjønner ikke helt hva som har skjedd med meg. Er foresten halvveis i studie, så jeg burde jo holdt på denne gleden jeg fikk. Men plutselig så bare snudde det. Hva er dette for noe? 

Anonymkode: 0e1d1...3b7

[katties]

Greit å da ta utvidede blodprøver først og se om man har noen mangler eller om kroppen driver med et eller annet rart. Hvis du har begynt på noen nye medisiner det siste halve året er det også lurt å vurdere. I tillegg er det bra å trene da laktaten som bygger seg opp i kroppen hjelper mot angstanfall.

[AnonymBruker]

katties skrev (2 minutter siden):

Greit å da ta utvidede blodprøver først og se om man har noen mangler eller om kroppen driver med et eller annet rart. Hvis du har begynt på noen nye medisiner det siste halve året er det også lurt å vurdere. I tillegg er det bra å trene da laktaten som bygger seg opp i kroppen hjelper mot angstanfall.

Har sagt til legen at jeg vil ta blodprøver, men han mener det ikke er nødvendig da han er ganske sikker på at det bare er angst. Så vurderer å gjøre det privat istede. Ts

Anonymkode: 0e1d1...3b7

[AnonymBruker]

Ække alt pga traumer eller tilknytningsskader'a? Psykodynamisk terapi.

Anonymkode: 5e6c0...a9a

[AnonymBruker]

Du høres ut som meg! Jeg var heller ikke så sosial, jeg trodde jeg hadde sosial angst men fikk ingen diagnose på dette, men psykoedukasjon så jeg ble bedre til å forstå og samhandle med andre mennesker. Dette gjorde meg hypersosial og jeg følte virkelig at jeg hadde "kommet ut av skallet". Helt til det smalt. Jeg var utbrent. Tanken på å ha noe med andre mennesker å gjøre, utover det helt overflatiske, fylte meg med gru. Jeg har ennå ikke tatt opp kontakten med folk. 

Jeg også var livredd for å bli syk, og tenkte at jeg spiste ekstremt sunt, og skjønte ikke hvorfor jeg var så mye syk. Men så innså jeg at kostholdsreglene ikke var ment å følges fra A til Å, de er beregnet på folk som egentlig gir litt blaffen, ikke folk som tar ting på alvor. Dette har jeg omsider skjønt, så jeg spiser ordentlig nå, er i godt humør, ikke redd for helsa, og har god helse.

Det kan hende du tar ting til det ekstreme, i det minste for seriøst. 

Anonymkode: faa67...6ab

[AnonymBruker]

Du bør ihvertfall få profesjonell hjelp til tvangslidelsene dine.

Anonymkode: 29e2a...624

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du bør ihvertfall få profesjonell hjelp til tvangslidelsene dine.

Anonymkode: 29e2a...624

Er på saken. Er på venteliste. Ts

Anonymkode: 0e1d1...3b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er på saken. Er på venteliste. Ts

Anonymkode: 0e1d1...3b7

Så bra, håper du får hjelp snart 🤞

Anonymkode: 29e2a...624

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Er på saken. Er på venteliste. Ts

Anonymkode: 0e1d1...3b7

Har du forresten sett om de har noe psykisk helsehjelp tilbud der du studerer?

Anonymkode: 29e2a...624

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har du forresten sett om de har noe psykisk helsehjelp tilbud der du studerer?

Anonymkode: 29e2a...624

Ja. Har blitt råda til noe. Kan man gå på det mens man venter på DPS hjelp? Er bare snakk om 1 1.15 måned igjen til jeg får hjelp. Men er jo så klart slitsomt å vente også, så driver å vurderer det. Ts

Anonymkode: 0e1d1...3b7

[AnonymBruker]

Det beste rådet jeg kan gi deg, er å senke skuldrene og lære å betrakte livet med en god porsjon selvironi.

Hvorfor forsøke å ha kontroll på alt når vi til syvende og sist bare er ørsmå støvfnugg som lever på en mikroskopisk planet i et enormt hav av stjerner; når klokkene en dag ringer for oss og det blir vår tur til å dø, kan selv ikke det sunneste og beste kostholdet eller all verdens rikdom redde oss. Bare spør Steve Jobs.

Derfor kan man i stedet for å bekymre seg bare leve livet her og nå, og sette pris på det man har i stedet for å la tankene spinne rundt ting som kanskje aldri vil skje; tiden livet består av, er altfor dyrebar til å brukes på å engste seg, for dagen som er idag og mulighetene den er fylt av, kommer aldri tilbake igjen.

Mitt eget liv kommer en dag til å ta slutt uansett hva jeg enn gjør, men før den tid kommer, er jeg fortsatt her, og det er ingen grunn til å ta meg selv eller tilværelsen så voldsomt høytidelig; jeg er som sagt bare et ørlite støvfnugg på en mikroskopisk planet, omgitt av livets forgjengelighet.

Så å senke skuldrene og gi plass for humor og selvironi er kanskje ikke så dumt, selv om Dagbladet og andre medier kommer med katastrofeoverskrifter om det ene eller det andre.

Ønsker deg lykke til videre, og håper alt ordner seg for deg.

- Brian

Anonymkode: 3548e...9a4

[-Missi-]

Så bra du er i prosess med å få hjelp ❤️ville absolutt sjekket ut om det er noe student tilbud i mellomtiden. Ellers så finnes jo mental helse sitt telefon tilbud som er gratis det vil jeg absolutt anbefale ❤️

Det kan absolutt være noen underliggende traumer etc som gjør ting vanskelig. Jeg har vært sånn hele livet med slike dype daler som du beskriver hvor alt er tungt og jeg sliter med å komme gjennom dagen. Kan fortsatt ha slike dager etter årevis i terapi men de er færre enn før. Jeg har også slike perioder hvor alt funker sosialt og jobb osv og hvor ting går bare godt. 

Kjente meg mye igjen i det du beskrev. Jeg har kompleks PTSD, uspesifisert spiseforstyrrelse og panikk angst som mine diagnoser. 

Det er tungt å kjempe vær dag❤️sender deg en god klem ❤️

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Ja. Har blitt råda til noe. Kan man gå på det mens man venter på DPS hjelp? Er bare snakk om 1 1.15 måned igjen til jeg får hjelp. Men er jo så klart slitsomt å vente også, så driver å vurderer det. Ts

Anonymkode: 0e1d1...3b7

Jeg kan ikke se for meg at det skal ha noe å si, men jeg tør ikke si noe sikkert. Du kan jo kontakte de på studiestedet ditt å spørre?

Anonymkode: 29e2a...624

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det beste rådet jeg kan gi deg, er å senke skuldrene og lære å betrakte livet med en god porsjon selvironi.

Hvorfor forsøke å ha kontroll på alt når vi til syvende og sist bare er ørsmå støvfnugg som lever på en mikroskopisk planet i et enormt hav av stjerner; når klokkene en dag ringer for oss og det blir vår tur til å dø, kan selv ikke det sunneste og beste kostholdet eller all verdens rikdom redde oss. Bare spør Steve Jobs.

Derfor kan man i stedet for å bekymre seg bare leve livet her og nå, og sette pris på det man har i stedet for å la tankene spinne rundt ting som kanskje aldri vil skje; tiden livet består av, er altfor dyrebar til å brukes på å engste seg, for dagen som er idag og mulighetene den er fylt av, kommer aldri tilbake igjen.

Mitt eget liv kommer en dag til å ta slutt uansett hva jeg enn gjør, men før den tid kommer, er jeg fortsatt her, og det er ingen grunn til å ta meg selv eller tilværelsen så voldsomt høytidelig; jeg er som sagt bare et ørlite støvfnugg på en mikroskopisk planet, omgitt av livets forgjengelighet.

Så å senke skuldrene og gi plass for humor og selvironi er kanskje ikke så dumt, selv om Dagbladet og andre medier kommer med katastrofeoverskrifter om det ene eller det andre.

Ønsker deg lykke til videre, og håper alt ordner seg for deg.

- Brian

Anonymkode: 3548e...9a4

Godt skrive, Brian! 😍

Og, TS: prøv denne, kjenn korleis kroppen din følest etterpå. Og viss den fell i smak: ein gong kvar dag. 

https://www.youtube.com/watch?v=Lov0SQw5G-0&t=726s

 

Anonymkode: 313d2...6dc

[AnonymBruker]

Regner med at du er vaksinert,halve landet går i koma etter den....

Anonymkode: 55127...620

[Rainstorm2.0]

Jeg ville tippe at det er fordi kroppen din ikke orker mer, og at du er blitt deprimert for å roe ned og ta hensyn til deg selv. Om man lever med kronisk stress (noe de fleste med mye angst, OCD og traumer gjør) så er det en enorm belastning for kroppen. Så plusser du på med mer stress i form av glede, venner, studie, så blir kroppen sånn "du, dette er for mye, du må nesten fjerne noen av disse belastningene", og for å få deg til å bli motivert til å gjøre det så stopper den maskineriet og gjør deg deprimert og utslitt og at du mister interessen for ting. 

Bare vill gjetning. 

OCD tar en shitload med energi, og gjør at kroppen aldri slapper av. Det er en ufattelig uproduktiv og livsforringende måte å leve på. ERP-behandlingen de har ved de fleste OCD-team er ganske bra for de fleste som strever med tvang. Kanskje gjør du også en del mentale tvangshandlinger som tar mye energi. For mange er ACT en redning. Der er det også mulig å gjøre intervensjoner for seg selv. 

Masse lykke til til deg, det finnes håp. ❤️