Folk som smiler og snakker hyggelig til deg, men som baksnakker deg etterpå

[AnonymBruker]

Har dessverre vært bort i slike personer, og jeg liker dem ikke da jeg ikke føler at dem ikke er til å stole på. Kjenner og ei dame som er smilende og blid og hyggelig, men som har snakket mye negativt om meg til andre. Dette har hun aldri sagt til meg. Jeg vet ikke hvor jeg har slike folk og usikker på hva jeg skal gjøre ang slike. Noen som har råd til meg? Er et barn som er i sentrum her og. 

Anonymkode: 63cab...6e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Har dessverre vært bort i slike personer, og jeg liker dem ikke da jeg ikke føler at dem ikke er til å stole på. Kjenner og ei dame som er smilende og blid og hyggelig, men som har snakket mye negativt om meg til andre. Dette har hun aldri sagt til meg. Jeg vet ikke hvor jeg har slike folk og usikker på hva jeg skal gjøre ang slike. Noen som har råd til meg? Er et barn som er i sentrum her og. 

Anonymkode: 63cab...6e4

Alle mine venner har snakket dritt om meg og dem snakker dritt om hverandre hvem gjør ikke det? Er så lei folk🙄mister respekt.

Anonymkode: 92568...298

[AnonymBruker]

Det finnes ikke en eneste person i verden som ALDRI har gjort dette. Du også, ts. 

Anonymkode: 7bfb3...1e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Har dessverre vært bort i slike personer, og jeg liker dem ikke da jeg ikke føler at dem ikke er til å stole på. Kjenner og ei dame som er smilende og blid og hyggelig, men som har snakket mye negativt om meg til andre. Dette har hun aldri sagt til meg. Jeg vet ikke hvor jeg har slike folk og usikker på hva jeg skal gjøre ang slike. Noen som har råd til meg? Er et barn som er i sentrum her og. 

Anonymkode: 63cab...6e4

er ikke dette normen da omtrent? hehe.. det er jo sånn majoriteten er? eller tar jeg helt feil her..  dette er jo liksom opiumet til mange.. 

Anonymkode: 3aa95...02c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det finnes ikke en eneste person i verden som ALDRI har gjort dette. Du også, ts. 

Anonymkode: 7bfb3...1e4

Det tror jeg faktisk hun visste fra før. Hvorfor skal folk alltid vri og vende på spørsmålene som blir stilt her.

Det er snakk om en person som ts ser på som en venninne, som snakker MYE dritt om ts bak ryggen hennes. Og hun lurer på hvordan hun skal forholde seg til dette. Hun nevner et barn, dvs det er nok ikke bare å kutte ut denne kvinnen heller.

Ts, det er ikke rart du er usikker på hvordan du skal forholde deg til dette. Vi har alle sagt ting om andre vi angrer på, men det er ikke normalt å snakke dritt om venninnene sine. Det er skikkelig drittoppførsel. 

Tørr du å konfrontere henne? Jeg ville prøvd det. Gjorde det en gang. Ventet til jeg hadde nok "bevis", bl a at flere andre støtter meg i at de faktisk hørte baksnakkingen. Ta opp noe med henne som hun umulig kan vri seg unna sånn at hun ser hvor tåpelige det er det hun holder på med.

 

Anonymkode: 41a4f...71d

[AnonymBruker]

Alle snakker litt om hverandre. Av og til opplever man situasjoner en reagerer litt på, ønsker ikke ta det opp tilfelle en selv overreagerer.. så lufter man det med andre. Det kalles sosiale antenner. 
Å snakke om folk på den måten at det gjelder seg selv. F eks «i dag sa hun det, og jeg synes at.. osv.» det er ofte jeg hører folk lufte seg om andre. Jeg jobber med mennesker, pårørende og har mange kollegaer og folk å forholde meg til. Unaturlig å gå år inn og år ut uten å lufte frustrasjon en opplever med andre til noen. Folk er veldig ulike, og vi søker bekreftelse fra andre. 
Men å snakke dritt om, eller spre rykter og usannheter om andre, og dele deres hemmeligheter videre med andre er noe helt annet. Det er ikke fint 

Anonymkode: d1114...890

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det tror jeg faktisk hun visste fra før. Hvorfor skal folk alltid vri og vende på spørsmålene som blir stilt her.

Det er snakk om en person som ts ser på som en venninne, som snakker MYE dritt om ts bak ryggen hennes. Og hun lurer på hvordan hun skal forholde seg til dette. Hun nevner et barn, dvs det er nok ikke bare å kutte ut denne kvinnen heller.

Ts, det er ikke rart du er usikker på hvordan du skal forholde deg til dette. Vi har alle sagt ting om andre vi angrer på, men det er ikke normalt å snakke dritt om venninnene sine. Det er skikkelig drittoppførsel. 

Tørr du å konfrontere henne? Jeg ville prøvd det. Gjorde det en gang. Ventet til jeg hadde nok "bevis", bl a at flere andre støtter meg i at de faktisk hørte baksnakkingen. Ta opp noe med henne som hun umulig kan vri seg unna sånn at hun ser hvor tåpelige det er det hun holder på med.

 

Anonymkode: 41a4f...71d

vel saken er at for mange år siden så var jeg veldig syk psykisk, og jeg hadde et barn som var psykisk utviklingshemmet. Og barnevernet fikk inn til oss ei dame som skulle hjelpe oss og veilede oss. Dette var før mitt barn fikk diagnoser. Hun var alltid positiv og blid mot meg, sa aldri noe negativt eller sånn. så ble det rettsak og kommunen ville ta omsorgen for barnet mitt, og da fikk jeg alle papirene barnevernet la frem, og hun damen som var hos oss hadde skrivet rapport om hvert besøk hun var hos oss. Vel hun hadde skrivet så mye negativt om meg som person, og hun hadde og skrivet om at barna hennes reagerte.. Jeg ble så overrasket over dette da hun hadde ikke sagt noe slikt til meg. Hun rakket ned på meg som person. Ikke et positivt ord om meg. Barnet mitt kom i forsterhjem til henne og familien hennes. Jeg følte ikke det var lett å snakke med henne. Men for å gjøre dette kort. Så er barnet i dag voksen men er som et barn mentalt pga psykisk utviklingshemmet. Og bor i leilighet fra kommunen og har heldøgnsbemanning. Tidligere fostermor er økonomisk verge og hun og mannen besøker og har god relasjon til det voksne barnet mitt. Jeg hadde ikke så god relasjon til barnet mitt pga mine psykiske lidelser. men jeg kunne dessverre ikke noe for at jeg ble syk. kompleks ptsd, angst depresjoner. Er ufør og vært det i flere år. Men de siste årene har jeg og barnet fått en bedre relasjon og knyttet bånd. jeg har og blitt kristen, dette er og de tidligere fosterforeldrene. Men jeg sliter fortsatt med tillitt til henne. Hun er blitt rausere mot meg siden jeg har forandret meg og faktisk blitt noe bedre psykisk og. Men jeg klarer ikke stole på henne, jeg vet ikke hvor jeg har henne for jeg vet hun har snakket så mye negativt om meg til familien sin. De har flere barn og dem har familier. og da mitt barn ble konfirmert så hadde dem besøket hjemme hos seg. alle var der og jeg følte meg så alene og usikker. Merket og at mannen til ene datteren dems ikke hilste på meg. Han var og inn på rommet med barnet mitt men jeg turte ikke gå inn dit. Hun snakker lite om seg og sin familie, men hun er veldig opptatt av at mitt barn har det bra og dem har jobbet mye for at barnet mitt har hatt det bra og har det bra. Jeg er glad for alt dem har gjort og gjør for barnet mitt. Men jeg klarer ikke helt å stole på hun. Dette er vondt for meg og jeg får tankekjør om dette av og til. Jeg har ikke tatt dette opp med henne og jeg lurer på å gjøre det, men er usikker på det. Jeg må ha kontakt med henne pga barnet mitt, så lenge hun og mannen klarer å hjelpe mitt barn. Dem er opp i årene og jeg er jo yngre. Jeg vil ikke ødelegge noe men disse tankene og følelsene mine om dette som skjedde for mange år siden er der ennå. Når jeg snakker med henne vil hun snakke minst mulig om økonomien til barnet mitt, som om jeg ikke har noe med hva barnet for utbetalt. Jeg tenker ikke på å ta noe penger fra barnet mitt, vil bare vite om barnet mitt hadde ung ufør slik jeg har. Jeg merker det og i tonen hennes når hun prater og da hører jeg hun er litt anstrengt i stemmen sin. Jeg har aldri sett henne sint, sur eller noe, alltid blir og hyggelig. Men jeg er flink å lese folk, og merker fort om det er noe galt eller ikke. Så er lett å lese henne på en måte. Hun har og jobbet blant psykisk syke folk, og i dag har hun sagt at jeg skulle hatt mer hjelp osv ang situasjonen min med barnet da hun besøkte oss. Og sier at jeg ikke kunne noe for at jeg var psykisk syk. Men hun gjorde nå ikke noe den gangen for å hjelpe meg, bare fokusere på det negative med meg. Jeg har sett i ettertid at jeg var for syk og dårlig til å ha omsorgen for barnet mitt og det var rett at barnet var i fosterhjem. Men at hun tenkte så mye negativt om meg og fortalte det til familien og skrev rapporter om det, mens ovenfor meg var hun hyggelig og blid, så klarer jeg ikke stole og tro på henne. Er sårt for meg og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Dette er ikke lett for meg å skrive men jeg trenger råd for hva jeg skal gjøre. 

Anonymkode: 63cab...6e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

vel saken er at for mange år siden så var jeg veldig syk psykisk, og jeg hadde et barn som var psykisk utviklingshemmet. Og barnevernet fikk inn til oss ei dame som skulle hjelpe oss og veilede oss. Dette var før mitt barn fikk diagnoser. Hun var alltid positiv og blid mot meg, sa aldri noe negativt eller sånn. så ble det rettsak og kommunen ville ta omsorgen for barnet mitt, og da fikk jeg alle papirene barnevernet la frem, og hun damen som var hos oss hadde skrivet rapport om hvert besøk hun var hos oss. Vel hun hadde skrivet så mye negativt om meg som person, og hun hadde og skrivet om at barna hennes reagerte.. Jeg ble så overrasket over dette da hun hadde ikke sagt noe slikt til meg. Hun rakket ned på meg som person. Ikke et positivt ord om meg. Barnet mitt kom i forsterhjem til henne og familien hennes. Jeg følte ikke det var lett å snakke med henne. Men for å gjøre dette kort. Så er barnet i dag voksen men er som et barn mentalt pga psykisk utviklingshemmet. Og bor i leilighet fra kommunen og har heldøgnsbemanning. Tidligere fostermor er økonomisk verge og hun og mannen besøker og har god relasjon til det voksne barnet mitt. Jeg hadde ikke så god relasjon til barnet mitt pga mine psykiske lidelser. men jeg kunne dessverre ikke noe for at jeg ble syk. kompleks ptsd, angst depresjoner. Er ufør og vært det i flere år. Men de siste årene har jeg og barnet fått en bedre relasjon og knyttet bånd. jeg har og blitt kristen, dette er og de tidligere fosterforeldrene. Men jeg sliter fortsatt med tillitt til henne. Hun er blitt rausere mot meg siden jeg har forandret meg og faktisk blitt noe bedre psykisk og. Men jeg klarer ikke stole på henne, jeg vet ikke hvor jeg har henne for jeg vet hun har snakket så mye negativt om meg til familien sin. De har flere barn og dem har familier. og da mitt barn ble konfirmert så hadde dem besøket hjemme hos seg. alle var der og jeg følte meg så alene og usikker. Merket og at mannen til ene datteren dems ikke hilste på meg. Han var og inn på rommet med barnet mitt men jeg turte ikke gå inn dit. Hun snakker lite om seg og sin familie, men hun er veldig opptatt av at mitt barn har det bra og dem har jobbet mye for at barnet mitt har hatt det bra og har det bra. Jeg er glad for alt dem har gjort og gjør for barnet mitt. Men jeg klarer ikke helt å stole på hun. Dette er vondt for meg og jeg får tankekjør om dette av og til. Jeg har ikke tatt dette opp med henne og jeg lurer på å gjøre det, men er usikker på det. Jeg må ha kontakt med henne pga barnet mitt, så lenge hun og mannen klarer å hjelpe mitt barn. Dem er opp i årene og jeg er jo yngre. Jeg vil ikke ødelegge noe men disse tankene og følelsene mine om dette som skjedde for mange år siden er der ennå. Når jeg snakker med henne vil hun snakke minst mulig om økonomien til barnet mitt, som om jeg ikke har noe med hva barnet for utbetalt. Jeg tenker ikke på å ta noe penger fra barnet mitt, vil bare vite om barnet mitt hadde ung ufør slik jeg har. Jeg merker det og i tonen hennes når hun prater og da hører jeg hun er litt anstrengt i stemmen sin. Jeg har aldri sett henne sint, sur eller noe, alltid blir og hyggelig. Men jeg er flink å lese folk, og merker fort om det er noe galt eller ikke. Så er lett å lese henne på en måte. Hun har og jobbet blant psykisk syke folk, og i dag har hun sagt at jeg skulle hatt mer hjelp osv ang situasjonen min med barnet da hun besøkte oss. Og sier at jeg ikke kunne noe for at jeg var psykisk syk. Men hun gjorde nå ikke noe den gangen for å hjelpe meg, bare fokusere på det negative med meg. Jeg har sett i ettertid at jeg var for syk og dårlig til å ha omsorgen for barnet mitt og det var rett at barnet var i fosterhjem. Men at hun tenkte så mye negativt om meg og fortalte det til familien og skrev rapporter om det, mens ovenfor meg var hun hyggelig og blid, så klarer jeg ikke stole og tro på henne. Er sårt for meg og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Dette er ikke lett for meg å skrive men jeg trenger råd for hva jeg skal gjøre. 

Anonymkode: 63cab...6e4

Du er sikkert altfor snill.. 

Anonymkode: 3aa95...02c

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Alle snakker litt om hverandre. Av og til opplever man situasjoner en reagerer litt på, ønsker ikke ta det opp tilfelle en selv overreagerer.. så lufter man det med andre. Det kalles sosiale antenner. 
Å snakke om folk på den måten at det gjelder seg selv. F eks «i dag sa hun det, og jeg synes at.. osv.» det er ofte jeg hører folk lufte seg om andre. Jeg jobber med mennesker, pårørende og har mange kollegaer og folk å forholde meg til. Unaturlig å gå år inn og år ut uten å lufte frustrasjon en opplever med andre til noen. Folk er veldig ulike, og vi søker bekreftelse fra andre. 
Men å snakke dritt om, eller spre rykter og usannheter om andre, og dele deres hemmeligheter videre med andre er noe helt annet. Det er ikke fint 

Anonymkode: d1114...890

Forskjell på å lufte seg om andre og slenge dritt

[AnonymBruker]

Styrer blant unna vennskap med mennesker som baksnakker andre til meg. Man skjønner jo at man er neste på lista… det er ikke noe jeg ser på som vennskap. 

Anonymkode: 4924f...e43