Etter jeg fikk barn selv har jeg bare fått mer og mer nag mot faren min

[AnonymBruker]

Han flyttet fra meg, moren min og mine to yngre søsken da jeg var 11. At de skulle flytte fra hverandre var ikke et sjokk da det hadde vært mye krangling og dårlig stemning i noen år, men han valgte altså å stikke så langt unna som det var mulig omtrent, til motsatt side av landet for en annen dame. Ti timer å kjøre. Vi så ham maks to ganger i året, og jeg og han pratet i telefon med flere måneders mellomrom mellom hver gang. Han bodde der i 8-10 år før det gikk skeis med dama og han flyttet tilbake hit. Jeg skal ikke si at jeg ikke har vært preget av å bli forlatt av min egen far, men jeg har hatt det bra og ting har ordnet seg fint for meg og søsknene mine.

Etter jeg fikk mitt første barn har jeg kjent på at de vonde følelsene har blitt sterkere og sterkere med tiden, fordi det har blitt så totalt uforståelig for meg at han kunne forlate barna sine, nå når jeg vet hvor viktig jeg er for barnet mitt, og hvor enormt viktig han er for meg. Jeg er faktisk så forbanna sur på ham for alt han har dradd familien min igjennom, før han plutselig flyttet tilbake og latet som om ingenting hadde skjedd. Han har ikke nevnt det med et ord, og i hvert fall aldri sagt unnskyld. Det får være hans initiativ å ordne opp, for da han forsvant ut av livet mitt forsvant også min tilknytning til ham. Det føles som om jeg bare har en forelder, til tross for at jeg har sporadisk kontakt med faren min.

Kommer jeg til å bære på disse følelsene hele livet? Er det noen her som vet hvorfor enkelte foreldre velger å gjøre noe så grenseløst egoistisk og ødeleggende for barna sine?

 

Anonymkode: 083a0...171

[AnonymBruker]

Vondt å lese dette. Noen mennesker er bare utrolig egoistiske og kjipe. Godt å høre at du og dine søsken har klart dere bra på tross av dette ❤️ Har du snakket med en psykolog? Hvis du egentlig har klart deg fint og ikke sliter psykisk så kan du nok fort bli kvitt mange av de vonde følelsene ved å snakke ut med en psykolog. 

Anonymkode: ff895...b28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Vondt å lese dette. Noen mennesker er bare utrolig egoistiske og kjipe. Godt å høre at du og dine søsken har klart dere bra på tross av dette ❤️ Har du snakket med en psykolog? Hvis du egentlig har klart deg fint og ikke sliter psykisk så kan du nok fort bli kvitt mange av de vonde følelsene ved å snakke ut med en psykolog. 

Anonymkode: ff895...b28

Ja, vi har heldigvis en fantastisk mor som alltid har satt oss barna først uansett, og en stor og sammenknyttet familie på hennes side som alltid har stilt opp. Veldig takknemlig for det ❤️ Har vært inne på tanken om psykolog, men føler ikke jeg har nok problemer til at jeg kan prioritere det. Jeg er frisk og oppegående, men sliter med anspenthet, stress og tidvis angst som jeg tror kommer av at faren min kunne bli veldig oppfarende (men aldri voldelig) hele barndommen min, i kombinasjon med det faktum at han forlot oss. 

Av og til må jeg gråte litt når jeg tenker på at han bare stakk fra tre barneskolebarn. Spesielt sårt er det å tenke på broren min som var så liten at han nettopp hadde begynt på skolen og så veldig opp til faren vår, og som savnet å ha en far i hverdagen. Det er bare så uforståelig, og så ufattelig vondt, og jeg forstår ikke hvordan det går an å ha samvittighet til å gjøre noe sånt. Jeg synes det er mye vanskeligere å tenke på nå enn jeg gjorde den gangen.

Anonymkode: 083a0...171

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja, vi har heldigvis en fantastisk mor som alltid har satt oss barna først uansett, og en stor og sammenknyttet familie på hennes side som alltid har stilt opp. Veldig takknemlig for det ❤️ Har vært inne på tanken om psykolog, men føler ikke jeg har nok problemer til at jeg kan prioritere det. Jeg er frisk og oppegående, men sliter med anspenthet, stress og tidvis angst som jeg tror kommer av at faren min kunne bli veldig oppfarende (men aldri voldelig) hele barndommen min, i kombinasjon med det faktum at han forlot oss. 

Av og til må jeg gråte litt når jeg tenker på at han bare stakk fra tre barneskolebarn. Spesielt sårt er det å tenke på broren min som var så liten at han nettopp hadde begynt på skolen og så veldig opp til faren vår, og som savnet å ha en far i hverdagen. Det er bare så uforståelig, og så ufattelig vondt, og jeg forstår ikke hvordan det går an å ha samvittighet til å gjøre noe sånt. Jeg synes det er mye vanskeligere å tenke på nå enn jeg gjorde den gangen.

Anonymkode: 083a0...171

Det gjør vondt i hjertet mitt å tenke på lillebroren din og jeg kjenner dere ikke engang. Anbefaler deg virkelig å snakke med en psykolog. Du har nok blitt trigget av å få egne barn, som du skriver så skjønner du nå for første gang akkurat hvis grusomt det faren din gjorde faktisk var. Selv om dere barn har klart dere fint og ikke har store problemer er det åpenbart noe du sliter med i dag. Og man må ikke være psykisk syk eller i krise for å få god hjelp fra en psykolog. Går du privat kan du få time fort og du trenger sikkert ikke mange timer. 

Anonymkode: ff895...b28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det gjør vondt i hjertet mitt å tenke på lillebroren din og jeg kjenner dere ikke engang. Anbefaler deg virkelig å snakke med en psykolog. Du har nok blitt trigget av å få egne barn, som du skriver så skjønner du nå for første gang akkurat hvis grusomt det faren din gjorde faktisk var. Selv om dere barn har klart dere fint og ikke har store problemer er det åpenbart noe du sliter med i dag. Og man må ikke være psykisk syk eller i krise for å få god hjelp fra en psykolog. Går du privat kan du få time fort og du trenger sikkert ikke mange timer. 

Anonymkode: ff895...b28

Ja, du har nok rett i at å få mitt eget barn har trigget disse følelsene i meg, for det er først nå jeg har innsett hvor fælt det han gjorde var. Og hvordan kunne han ta det valget så lett, det som er så utenkelig for meg selv og de fleste andre foreldre? Hvorfor var det så lett for ham å bare forlate oss? Hvordan kunne han se på barna sine og tenke at ei dame på motsatt side av landet var viktigere, og attpåtil så mye viktigere at han ble der i rundt ti år? Det er så uforståelig for meg. Moren min fortalte etter jeg ble voksen at hun tryglet han om å ikke flytte så langt pga. oss barna, og da hadde han bare sagt at "barn tåler det meste". Noe så utrolig hensynsløst!

Skal tenke på det med psykolog, for det hadde nok vært godt å få blåst ut litt, men jeg er litt redd for at det skal rippe opp i ting og heller gjøre ting verre enn bedre...

Anonymkode: 083a0...171

[AnonymBruker]

Jeg kan kjenne på det samme i blant. 

Hvordan klarte moren min å slå sine barn? Stenge meg nede i kjelleren og høre vår redselfulle gråt uten å bry seg? Hvordan klarte hun å hate et barn? Hvorfor hatet hun meg? 

Til og med når mine barn har en virkelig dårlig dag og er trassen som fy, så forstår jeg ikke hvordan hun klarte. 

Hvordan klarte hun å avvise alle forsøk på kos fra meg? Så fort barna mine ønsker kontakt så er jeg der, mens hun dyttet meg vekk.

Min mor lever i beste velgående, men nekter å ha noe med meg å gjøre. Hvordan klarer hun å snu ryggen til barnet sitt?

Anonymkode: 1fc57...337

[AnonymBruker]

Jeg hadde en god oppvekst, selvfølgelig med foreldre som er mennesker som kan gjøre feil, men min mann har en far som flyttet til et annet land, slik at moren hans ble alenemor. De har fått et greit nok forhold i voksen alder. Men når jeg kan kjenne på bitterhet og sinne over at han kunne gjøre slikt mot mannen min som barn, og nå vil være involvert i barnebarna sine, så forstår jeg at man føler på mye følelser når man opplever slikt selv. Har snakket mye med mannen min om det. Jeg tror det er en ting man vil bære på hele livet, det vil være nye situasjoner som minner deg om det. Du trenger hverken tilgi eller glemme, men du kan kanskje finne trøst i at det gjør deg til en bedre forelder. Og kanskje snu tankegangen i de situasjonen det dukker opp, til å ikke handle om han, men deg - istedenfor «Tenk at han kunne gjøre det slik, at han ikke var der for å se meg gjøre dette» mot «Tenk at jeg er her på noe som er så viktig for barnet mitt, så stolt både jeg og barnet er».  

Anonymkode: 7d87e...826

[Kontorotta]

Alle mennesker er forskjellige og handler ulikt. Og alle reagerer forskjellig på disse handlingene. Noen føler som deg i denne sammenhengen, kanskje de fleste, men noen ser det også fra andre sider. 

 

Om du føler at dette plager deg mye nå, er dette stort nok i forhold til å ta kontakt med psykolog.

Jeg er nok av en annen type menneske enn deg. Der jeg ser mennesker handle på en annen måte enn jeg ville gjort, så forsøker jeg å fokusere på mine handlinger i samme situasjon. 

Mange opplever som meg, at alkoholen har betydd mer for enkelte familiemedlemmer, enn oss i familien. Jeg kan velge å stille spørsmål om dette, føle bitterhet over at flaska har vært kjærere enn noe annet. Eller jeg kan fokusere på mitt eget forbruk og hvordan jeg for eksempel velger å nyte alkohol i forhold til barna mine.

For hjelper det deg å føle nag overfor din far? Ja, du og dine søsken mistet mye da han forsvant, men dere slapp også oppfarenheten hans. Og tenk på alle gode minner dere har med en fantastisk mor og dere søsken mellom.

[AnonymBruker]

For din egen del tilgi...for å gi slipp på de vonde følelsene. La i stedet barnebarna få ha gleden av å ha en bestefar.

Anonymkode: bba24...403

[AnonymBruker]

Takk for tips, råd og at dere deler egne erfaringer! Jeg leser alt og setter pris på det ❤️

 

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

For din egen del tilgi...for å gi slipp på de vonde følelsene. La i stedet barnebarna få ha gleden av å ha en bestefar.

Anonymkode: bba24...403

Ja, barnet mitt har kontakt med faren min, men han er under to år, så for ham blir bestefaren som en fremmed hver gang de møtes, siden det ikke er særlig ofte. Jeg synes det er vanskelig å ta initiativ til besøk og kontakt med faren min fordi han like godt kunne vært en perifer inngift grandonkel. Det føles bare ikke naturlig, for relasjonen vår er såpass skadet. Sliter med dårlig samvittighet overfor faren min på grunn av dette, men jeg vet ikke hvordan jeg skulle gjort det bedre heller.

 

 

Anonymkode: 083a0...171

[AnonymBruker]

Svaret på hvordan han kunne oppføre seg så dårlig og egoistisk er nok at noen mennesker bare er drittsekker enten de er født sånn eller fordi de er skadet av egne opplevelser, kanskje begge deler. Selv hadde jeg nok ikke brukt krefter på å inkludere ham i familien, men jeg har en venninne som gjør alt for at barna skal ha et fint forhold til en slik bestefar. Ingen av delene er feil. Det handler nok mest om å kjenne på egne grenser. Du skylder ikke ham noe, det er i så fall bare hvis du føler at det er verdt noe for barna å ha kontakt. 

Anonymkode: ff895...b28

[Metalbitch]

Slike følelser kommer sterkere tilbake når du selv får barn og forstår mer. 

Det VAR egoistisk gjort. Han er den som burde ha skyldfølelse,  IKKE du! Du har ikke ansvar for å reparere relasjonen, HAN har! 

Glad du har klart deg så godt og at du identifiserer disse følelsene. Du kommer til å bli en utmerket pappa, med eller uten bestefar. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Ja, vi har heldigvis en fantastisk mor som alltid har satt oss barna først uansett, og en stor og sammenknyttet familie på hennes side som alltid har stilt opp. Veldig takknemlig for det ❤️ Har vært inne på tanken om psykolog, men føler ikke jeg har nok problemer til at jeg kan prioritere det. Jeg er frisk og oppegående, men sliter med anspenthet, stress og tidvis angst som jeg tror kommer av at faren min kunne bli veldig oppfarende (men aldri voldelig) hele barndommen min, i kombinasjon med det faktum at han forlot oss. 

Av og til må jeg gråte litt når jeg tenker på at han bare stakk fra tre barneskolebarn. Spesielt sårt er det å tenke på broren min som var så liten at han nettopp hadde begynt på skolen og så veldig opp til faren vår, og som savnet å ha en far i hverdagen. Det er bare så uforståelig, og så ufattelig vondt, og jeg forstår ikke hvordan det går an å ha samvittighet til å gjøre noe sånt. Jeg synes det er mye vanskeligere å tenke på nå enn jeg gjorde den gangen.

Anonymkode: 083a0...171

Det jeg ikke helt forstår er dette: du beskriver hvordan du aldri så det som et problem at han forlot dere, før du så din relasjon til ditt barn. Men denne relasjonen er ikke det samme som den du hadde til din far. 

Du beskriver din far som oppfarende, og da han forlot deg skjermet han deg fra 10 år til med eksplosivt sinne. Kanskje har du det bedre i dag fordi han dro. Kanskje han fortjener takk. Takk for at han innså at han ikke var det farsmaterialet du fortjente, og lot moren din få komme seg uten ham. Nå, når du ikke trenger ham lenger, og han ikke lenger kan ødelegge for deg, viser han deg at han ønsker deg med å flytte tilbake til dine trakter. 

Er det ikke litt usant å sammenligne deg selv med faren din, har dere like forutsetninger kanskje? Hvordan ville livet ditt og relasjonen deres vært uten denne tanken om at han burde si unnskyld, han burde ikke forlatt deg? Hva om alt er til det beste? 

Alt godt til deg, håper du finner den beste løsningen for deg. ❤️

Anonymkode: e55ac...abd

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker said:

Det jeg ikke helt forstår er dette: du beskriver hvordan du aldri så det som et problem at han forlot dere, før du så din relasjon til ditt barn. Men denne relasjonen er ikke det samme som den du hadde til din far. 

Du beskriver din far som oppfarende, og da han forlot deg skjermet han deg fra 10 år til med eksplosivt sinne. Kanskje har du det bedre i dag fordi han dro. Kanskje han fortjener takk. Takk for at han innså at han ikke var det farsmaterialet du fortjente, og lot moren din få komme seg uten ham. Nå, når du ikke trenger ham lenger, og han ikke lenger kan ødelegge for deg, viser han deg at han ønsker deg med å flytte tilbake til dine trakter. 

Er det ikke litt usant å sammenligne deg selv med faren din, har dere like forutsetninger kanskje? Hvordan ville livet ditt og relasjonen deres vært uten denne tanken om at han burde si unnskyld, han burde ikke forlatt deg? Hva om alt er til det beste? 

Alt godt til deg, håper du finner den beste løsningen for deg. ❤️

Anonymkode: e55ac...abd

Han fortjener virkelig ikke et takk. TS kan være glad for å være kvitt ham, hvis det er det du mener. 

Anonymkode: ff895...b28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Han fortjener virkelig ikke et takk. TS kan være glad for å være kvitt ham, hvis det er det du mener. 

Anonymkode: ff895...b28

Tror du faren til TS påvirkes av hennes indre tilstand? Jeg tror ikke det. 

Føles det bedre å være sint, bitter, krass, foraktfull, eller å være takknemlig og ha sinnsro?

Anonymkode: e55ac...abd

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Tror du faren til TS påvirkes av hennes indre tilstand? Jeg tror ikke det. 

Føles det bedre å være sint, bitter, krass, foraktfull, eller å være takknemlig og ha sinnsro?

Anonymkode: e55ac...abd

Man trenger ikke å takke ham, slik du foreslår, for å være takknemlig for å ha blitt kvitt ham. 

Anonymkode: ff895...b28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

 Tror du faren til TS påvirkes av hennes indre tilstand? Jeg tror ikke det. 

 Føles det bedre å være sint, bitter, krass, foraktfull, eller å være takknemlig og ha sinnsro?

 Anonymkode: e55ac...abd

Personlig behøver jeg ikke å "tilgi" en person for å komme meg videre i livet. Å komme seg videre i livet, og ikke gnage over noe som har skjedd for mange år siden, er ikke synonymt med at man har tilgitt de som førte til alle de problemene. 

Men smaken er som baken, så tråd-starter her får finne ut hva som egentlig passer best for deres egen situasjon. 

Anonymkode: e352f...da2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Personlig behøver jeg ikke å "tilgi" en person for å komme meg videre i livet. Å komme seg videre i livet, og ikke gnage over noe som har skjedd for mange år siden, er ikke synonymt med at man har tilgitt de som førte til alle de problemene. 

Men smaken er som baken, så tråd-starter her får finne ut hva som egentlig passer best for deres egen situasjon. 

Anonymkode: e352f...da2

Ja, jeg har tillit til at trådstarter velger det beste for seg selv. 

For meg handler det ikke om tilgivelse, men om å slutte å krangle med realiteten. Og gi mennesker som har såret meg bosted i hodet mitt. For meg virket det som TS fremdeles gnager og har vonde følelser, og opererer ut fra en tro om at "min far burde være far slik jeg er forelder" og hadde jeg holdt fast i slike tanker hadde jeg såret meg selv, og følt meg valgt bort, uelsket, sviktet, frustrert. Derfor har jeg valgt å åpne muligheten for at kanskje mine foreldre elsket meg selv om de oppførte seg dårlig. Det lever jeg mye bedre med. Det et dumt om TS, og hvem som helst skal lide fordi man tror på en tanke om hvilke intensjoner man tror andre har, når det er mulig at intensjonene var motsatt. 

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Man trenger ikke å takke ham, slik du foreslår, for å være takknemlig for å ha blitt kvitt ham. 

Anonymkode: ff895...b28

Selvsagt, man trenger ingenting. Og man trenger heller ikke tenke slik du foreslår. Og være bitter og sint på mennesker på Internett som har annerledes perspektiv på livet. Jeg har tillit til at du og TS velger deres beste vei. ❤️

Anonymkode: e55ac...abd

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Ja, jeg har tillit til at trådstarter velger det beste for seg selv. 

For meg handler det ikke om tilgivelse, men om å slutte å krangle med realiteten. Og gi mennesker som har såret meg bosted i hodet mitt. For meg virket det som TS fremdeles gnager og har vonde følelser, og opererer ut fra en tro om at "min far burde være far slik jeg er forelder" og hadde jeg holdt fast i slike tanker hadde jeg såret meg selv, og følt meg valgt bort, uelsket, sviktet, frustrert. Derfor har jeg valgt å åpne muligheten for at kanskje mine foreldre elsket meg selv om de oppførte seg dårlig. Det lever jeg mye bedre med. Det et dumt om TS, og hvem som helst skal lide fordi man tror på en tanke om hvilke intensjoner man tror andre har, når det er mulig at intensjonene var motsatt. 

Selvsagt, man trenger ingenting. Og man trenger heller ikke tenke slik du foreslår. Og være bitter og sint på mennesker på Internett som har annerledes perspektiv på livet. Jeg har tillit til at du og TS velger deres beste vei. ❤️

Anonymkode: e55ac...abd

? Jeg er ikke bitter og sint på mennesker på internett med annerledes perspektiv. Det er helt innafor å diskutere fordeler og ulemper ved ulike forslag når man tross alt deltar i et diskusjonsforum. Men om du tolker alle som er uenige med deg som bitre og sinte skjønner jeg  at du er så konfliktsky og martyr at du faktisk takker de som har gjort deg vondt for tjenesten! 

Anonymkode: ff895...b28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

? Jeg er ikke bitter og sint på mennesker på internett med annerledes perspektiv. Det er helt innafor å diskutere fordeler og ulemper ved ulike forslag når man tross alt deltar i et diskusjonsforum. Men om du tolker alle som er uenige med deg som bitre og sinte skjønner jeg  at du er så konfliktsky og martyr at du faktisk takker de som har gjort deg vondt for tjenesten! 

Anonymkode: ff895...b28

Jeg oppfattet "Han fortjener virkelig ikke et takk. TS kan være glad for å være kvitt ham, hvis det er det du mener." som sint. Da tok jeg feil. 

Nå oppfatter jeg personangrepene der du definerer meg som konfliktsky og martyr som at du er sint. Det er fint det. Spinn deg fantasier og håper du koser deg med det. 

Anonymkode: e55ac...abd