Kan noen fortelle meg hvorfor jeg skal fortsette å jobbe i eldreomsorgen?

[AnonymBruker]

Dette er en tung tråd å lage. 

Jeg har jobbet som ufaglært pleieassistent i eldreomsorgen i hele 12 år. Det er ikke mange uker til jeg skal opp til fagprøve. Grunnen til at det har tatt lang tid er personlige vansker som har gjort utdanning vanskelig for meg, men nå er jeg nærme målstreken. Jeg er trygg på at jeg klarer å stå på fagprøven. 

Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre videre. Jeg er så sliten. Jeg har jobbet med eldre hele mitt arbeidsliv, og jeg er glad i jobben min. Problemet er arbeidsbelastningen. Det er det psykiske. Det er arbeidsmengden. Konstant sykefravær, konstant mangel på folk. Det siste året har jeg ikke orket noe som helst etter jobb. Jeg klarer ikke ta vare på meg selv på fritiden, jeg bruker all energi og mitt gode humør på jobb. En 100% stilling, makter jeg ikke. Jeg har jobbet tilnærmet 100% alle årene jeg har jobbet. Nå klarer jeg knapt tre vakter i uken. Den dårlige samvittigheten henger tungt over meg når sykefraværet er høyt, men jeg vil ikke bli sykemeldt selv. 

Jeg vet ikke hvor jeg vil. En del av meg er lei av å jobbe med mennesker. Lei av å ikke strekke til, ikke kunne hjelpe godt nok, aldri være bra nok. Eldreomsorgen har blitt hetset i stor grad i media i noen år nå, og folk snakker nedlatende om jobben jeg gjør og sektoren jeg jobber i. Alt jeg prøver, er å gjøre så godt jeg kan og gjøre en forskjell, men det er ikke nok. Jeg har ikke nok hender, jeg løper ikke fort nok og hodet mitt klarer snart ikke mer. 

Hva skal jeg jobbe med? Hvor passer jeg inn? Dette er vondt og vanskelig. Jeg har aldri følt meg så utilstrekkelig og dårlig som jeg gjør nå. Aldri. Og jeg innser da, at jeg kanskje må skifte jobb, men jeg vet ikke til hva. Kan man føle seg tilstrekkelig i helsevesenet? Burde jeg tenke fullstendig omskolering? Hva gjør jeg? 

Jeg er forberedt på sinte og angripende svar, men jeg håper medmennesker tar seg tid til å svare. 

Anonymkode: 6da85...334

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er en fin anerkjennelse at man har fått nok, kanskje tiden er inne for å gjøre noe helt annet? Vanskelig å utvikle seg som menneske om man hele tiden trasker i samme spor. Spørsmålet er om du kan tenke deg å fortsette å jobbe med mennesker, eller om du vil gjøre noe helt annet? vet at nav kan være behjelpelig med omskolering om det går utover din egen helse.
 

 

Anonymkode: c9689...205

[AnonymBruker]

Fordi det er en av de viktigste jobbene vi har i samfunnet!

Jeg har stor respekt for deg som utdanner deg til å gjøre en enda bedre jobb i eldresektoren

Anonymkode: 2431b...4bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg tenker at det er en fin anerkjennelse at man har fått nok, kanskje tiden er inne for å gjøre noe helt annet? Vanskelig å utvikle seg som menneske om man hele tiden trasker i samme spor. Spørsmålet er om du kan tenke deg å fortsette å jobbe med mennesker, eller om du vil gjøre noe helt annet? vet at nav kan være behjelpelig med omskolering om det går utover din egen helse.
 

 

Anonymkode: c9689...205

Jeg er veldig, veldig usikker. Jeg har alltid ønsket å hjelpe mennesker og trives godt med pleie og omsorg. Sykepleie generelt trives jeg med, men jeg har ikke overskudd til å studere sykepleien. Drømmen har vært ambulansearbeider, men jeg har ikke bra nok helse til å jobbe i et slikt yrke nå. 

Jeg tror den delen av meg som ikke vil jobbe mer med mennesker, er den slitne, syke delen av meg. En "bedre versjon" av meg selv, vil nok fortsatt jobbe med mennesker. Men så er det å bli kvitt denne slitne, syke delen. Jeg vet ikke om jeg klarer det så lenge jeg står i den jobben jeg har, som tar alt fra meg. 

Anonymkode: 6da85...334

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Dette er en tung tråd å lage. 

Jeg har jobbet som ufaglært pleieassistent i eldreomsorgen i hele 12 år. Det er ikke mange uker til jeg skal opp til fagprøve. Grunnen til at det har tatt lang tid er personlige vansker som har gjort utdanning vanskelig for meg, men nå er jeg nærme målstreken. Jeg er trygg på at jeg klarer å stå på fagprøven. 

Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre videre. Jeg er så sliten. Jeg har jobbet med eldre hele mitt arbeidsliv, og jeg er glad i jobben min. Problemet er arbeidsbelastningen. Det er det psykiske. Det er arbeidsmengden. Konstant sykefravær, konstant mangel på folk. Det siste året har jeg ikke orket noe som helst etter jobb. Jeg klarer ikke ta vare på meg selv på fritiden, jeg bruker all energi og mitt gode humør på jobb. En 100% stilling, makter jeg ikke. Jeg har jobbet tilnærmet 100% alle årene jeg har jobbet. Nå klarer jeg knapt tre vakter i uken. Den dårlige samvittigheten henger tungt over meg når sykefraværet er høyt, men jeg vil ikke bli sykemeldt selv. 

Jeg vet ikke hvor jeg vil. En del av meg er lei av å jobbe med mennesker. Lei av å ikke strekke til, ikke kunne hjelpe godt nok, aldri være bra nok. Eldreomsorgen har blitt hetset i stor grad i media i noen år nå, og folk snakker nedlatende om jobben jeg gjør og sektoren jeg jobber i. Alt jeg prøver, er å gjøre så godt jeg kan og gjøre en forskjell, men det er ikke nok. Jeg har ikke nok hender, jeg løper ikke fort nok og hodet mitt klarer snart ikke mer. 

Hva skal jeg jobbe med? Hvor passer jeg inn? Dette er vondt og vanskelig. Jeg har aldri følt meg så utilstrekkelig og dårlig som jeg gjør nå. Aldri. Og jeg innser da, at jeg kanskje må skifte jobb, men jeg vet ikke til hva. Kan man føle seg tilstrekkelig i helsevesenet? Burde jeg tenke fullstendig omskolering? Hva gjør jeg? 

Jeg er forberedt på sinte og angripende svar, men jeg håper medmennesker tar seg tid til å svare. 

Anonymkode: 6da85...334

Som helsefagarbeider kan du ta videre utdanning, til alt ifra barnepleier til rus og psykiatri, flere helsefagarbeidere jobber nå også på sykehuset.

Du kan også gå videre og ta legesekretær studiet og jobbe på legesenter (kun dagtid) eller kanskje sekretær på en poliklinisk post på sykehuset? Også kun dagtid. 

Skift jobb om du er lei av geriatri, velg noe annet. Det er det fine med helse, du kan jobbe med mange ulike mennesker. Du får deg jobb på dagen. 

[AnonymBruker]

Hei

Jeg jobber også i eldreomsorgen. Jeg er sykepleier i hjemmesykepleien. Først vil jeg bare si godt jobba med å komme så langt og å ha fått til å bli helsefagarbeider (snart😊). 
 

Det du beskriver kan jeg godt kjenne meg igjen i. Når det eneste du «orker» er å jobbe, da har det gått for langt. Selv om det kan virke på ledelsen at vi burde leve for å jobbe, så stemmer dette altså ikke. Vi jobber for å leve. Å være helsearbeider kan være så utrolig givende og meningsfylt, men til syvende og sist så er dette en jobb vi gjør fordi vi trenger lønn, sånn at vi kan leve og ha gode opplevelser med de vi er glade i.

Du sier du trives i jobben, men at arbeidspresset er for høyt. Sånn er det her jeg jobber også. Dette er så utrolig trist, både for oss som så gjerne vil, men blir overbelastet, og for pasientene som kunne fått pleiere som deg, som trives med å være der og ønsker å hjelpe. Pleiere som står på, som øker sin kunnskap for å kunne hjelpe enda bedre og som er så engasjerte og empatiske at de sliter seg ut, og mister seg selv til jobben. 
 

En yngre meg ville spurt om du har lyst å bli værende? Isåfall kunne du prøve å kjempe for bedre arbeidsvilkår. Ledelsen, fagforeninger og media kunne satt fokus på situasjonen. Kjempe med håp om en bedre fremtid for de eldre og for oss som vil bruke vår kunnskap til å gi faglig forsvarlig og god helsehjelp.  Men dagens meg er eldre, og realiteten har vist seg gang på gang at det ikke nytter å si ifra, eller å kjempe. Ting blir ikke bedre. De blir bare verre og verre.

Du er også et menneske, som trenger å kunne fungere i hverdagen. Du får ingen medalje for å ofre deg selv til et system som er lagt for å utnytte alt du har og er, for så å kaste deg til side når de har tynt deg for all helse og livsgnist. Det er vanskelig å forsvare hvorfor du skal bli i eldreomsorgen. 
 

Som helsefagarbeider sitter du på en kunnskap som er uvurderlig for samfunnet. Det vet alle vi som jobber sammen med dere daglig. Vi sykepleiere hadde aldri klart oss uten assistenter og fagarbeidere. Dessverre er det for få av dere og av oss til at det er levbart. 
 

Jeg har stilt meg samme spørsmål som deg, og har dessverre ikke noe godt svar på hvorfor man skal bli. Dette fordi det ikke er forenelig å bli i eldreomsorgen uten å ofre vår fysiske og psykiske helse. 
 

Jeg tror jo at det finnes plasser en kan jobbe, der arbeidspresset er overkommelig, og hvor en kan trives lenge. Men jeg tror ikke det er i eldreomsorgen. Kanskje barneomsorg eller psykiatrien kunne være aktuelt? BPA er jo også høyaktuelt som helsefagarbeider. Det samme med boliger for utviklingshemmede eller dagsenter for forskjellige pasientgrupper. Dager med rolige tempo, der velvære og glede og livskvalitet står i sentrum. Der man går hjem fra jobb med et smil om munnen og ro i kroppen. 

 

Anonymkode: 725d1...808

[AnonymBruker]

Full Ugle skrev (5 timer siden):

Som helsefagarbeider kan du ta videre utdanning, til alt ifra barnepleier til rus og psykiatri, flere helsefagarbeidere jobber nå også på sykehuset.

Du kan også gå videre og ta legesekretær studiet og jobbe på legesenter (kun dagtid) eller kanskje sekretær på en poliklinisk post på sykehuset? Også kun dagtid. 

Skift jobb om du er lei av geriatri, velg noe annet. Det er det fine med helse, du kan jobbe med mange ulike mennesker. Du får deg jobb på dagen. 

Kan jeg bygge videre på fagbrevet som helsefagarbeider til å bli for eksempel helsesekretær? Vet at flere helsefagarbeidere jobber på sykehus nå. Dette er til sterk vurdering. 

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hei

Jeg jobber også i eldreomsorgen. Jeg er sykepleier i hjemmesykepleien. Først vil jeg bare si godt jobba med å komme så langt og å ha fått til å bli helsefagarbeider (snart😊). 
 

Det du beskriver kan jeg godt kjenne meg igjen i. Når det eneste du «orker» er å jobbe, da har det gått for langt. Selv om det kan virke på ledelsen at vi burde leve for å jobbe, så stemmer dette altså ikke. Vi jobber for å leve. Å være helsearbeider kan være så utrolig givende og meningsfylt, men til syvende og sist så er dette en jobb vi gjør fordi vi trenger lønn, sånn at vi kan leve og ha gode opplevelser med de vi er glade i.

Du sier du trives i jobben, men at arbeidspresset er for høyt. Sånn er det her jeg jobber også. Dette er så utrolig trist, både for oss som så gjerne vil, men blir overbelastet, og for pasientene som kunne fått pleiere som deg, som trives med å være der og ønsker å hjelpe. Pleiere som står på, som øker sin kunnskap for å kunne hjelpe enda bedre og som er så engasjerte og empatiske at de sliter seg ut, og mister seg selv til jobben. 
 

En yngre meg ville spurt om du har lyst å bli værende? Isåfall kunne du prøve å kjempe for bedre arbeidsvilkår. Ledelsen, fagforeninger og media kunne satt fokus på situasjonen. Kjempe med håp om en bedre fremtid for de eldre og for oss som vil bruke vår kunnskap til å gi faglig forsvarlig og god helsehjelp.  Men dagens meg er eldre, og realiteten har vist seg gang på gang at det ikke nytter å si ifra, eller å kjempe. Ting blir ikke bedre. De blir bare verre og verre.

Du er også et menneske, som trenger å kunne fungere i hverdagen. Du får ingen medalje for å ofre deg selv til et system som er lagt for å utnytte alt du har og er, for så å kaste deg til side når de har tynt deg for all helse og livsgnist. Det er vanskelig å forsvare hvorfor du skal bli i eldreomsorgen. 
 

Som helsefagarbeider sitter du på en kunnskap som er uvurderlig for samfunnet. Det vet alle vi som jobber sammen med dere daglig. Vi sykepleiere hadde aldri klart oss uten assistenter og fagarbeidere. Dessverre er det for få av dere og av oss til at det er levbart. 
 

Jeg har stilt meg samme spørsmål som deg, og har dessverre ikke noe godt svar på hvorfor man skal bli. Dette fordi det ikke er forenelig å bli i eldreomsorgen uten å ofre vår fysiske og psykiske helse. 
 

Jeg tror jo at det finnes plasser en kan jobbe, der arbeidspresset er overkommelig, og hvor en kan trives lenge. Men jeg tror ikke det er i eldreomsorgen. Kanskje barneomsorg eller psykiatrien kunne være aktuelt? BPA er jo også høyaktuelt som helsefagarbeider. Det samme med boliger for utviklingshemmede eller dagsenter for forskjellige pasientgrupper. Dager med rolige tempo, der velvære og glede og livskvalitet står i sentrum. Der man går hjem fra jobb med et smil om munnen og ro i kroppen. 

 

Anonymkode: 725d1...808

Tusen takk for et langt og godt svar. Jeg vet ikke om jeg orker å kjempe for bedre arbeidsvilkår. Jeg ser at andre gjør det, og jeg ser også at de foreløpig ikke kommer noen vei. Det høres feigt ut av meg, men jeg har ikke overskudd til det rett og slett. 

Jeg vurderer psykiatrien. Å jobbe med barn og unge tror jeg ikke er aktuelt for meg. Igjen, takk for svaret ditt. 

Anonymkode: 6da85...334

[Gjest issoras]

Prøv å skifte beite? Et annet sykehjem (arbeidspress og kultur varierer stort mellom sykehjem, selv innad i samme kommune), eller en bolig for PU, barnebolig, eller rus og psyk i kommunen. Noen av disse vil nok hevde det også er hektisk, men de fleste som har vært innom sykehjem eller hjemmetjeneste først synes tempoet er noe heeelt annet i en bolig. 

BPA var også et godt tips, enorm mangel på BPA nå. 

Vurder sykemelding før du er helt utbrent. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Kan jeg bygge videre på fagbrevet som helsefagarbeider til å bli for eksempel helsesekretær? Vet at flere helsefagarbeidere jobber på sykehus nå. Dette er til sterk vurdering. 

Helsesekretær er en egen utdanning så da må du ta fagbrev som som helsesekretær 

 

Anonymkode: 28010...1a4

[AnonymBruker]

Du må fortsette fordi de eldre trenger deg. 

Anonymkode: 54319...31b

[Pringle]

Med utdannelse burde du bli tryggere til å stå i jobb - den du har, eller en annen - innenfor feltet, tenker jeg, og når du er tryggere, blir du mindre sliten. Men hvis du er genuint utslitt, må du ta hensyn til det.

[AnonymBruker]

For det første så er det langt tyngre å jobbe som ufaglært eller helsefagarbeider da disse yrkesgruppene tar flest av de tunge stellene osv. 

For det andre så er det på ingen måte normalt å bli utbrent av å jobbe i 7,5 timer 3 dager i uka, så jeg vil anbefale deg å ta en tur til legen for en sjekk. 

Arbeidsbelastningen innen helsevesenet varierer ut i fra hvor du jobber så dersom du ikke trives så er et godt tips å bytte arbeidssted. 

Anonymkode: da8a8...545

[Knirke]

15 hours ago, AnonymBruker said:

Du må fortsette fordi de eldre trenger deg. 

Anonymkode: 54319...31b

Nei, det må hun ikke.

TS, kom deg ut av Helsevesenet.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Du må fortsette fordi de eldre trenger deg. 

Anonymkode: 54319...31b

Ikke hvis det er ødeleggende for helsen hennes!

Anonymkode: 47de8...763

[AnonymBruker]

Jeg hadde det akkurat som deg. Gikk over til nattevakt i bofellesskap for psykisk utviklingshemmede. Har det nå helt fantastisk, gleder meg til å gå på jobb. Bedre bemanning er det også. Forstår at nattevakt ikke er for alle, men det kan være verdt å prøve. 

Anonymkode: 607bb...be3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg hadde det akkurat som deg. Gikk over til nattevakt i bofellesskap for psykisk utviklingshemmede. Har det nå helt fantastisk, gleder meg til å gå på jobb. Bedre bemanning er det også. Forstår at nattevakt ikke er for alle, men det kan være verdt å prøve. 

Anonymkode: 607bb...be3

Hvor stor stillingsprosent har du?

Anonymkode: c4ab8...f9f

[AnonymBruker]

Det som må til for en forandring er at folk begynner å sykemelde seg mer. På den måten vil (forhåpentligvis) politikerne se at det ikke går an å holde på sånn som vi gjør. Slutt å vær en flink pike, dine arbeidsgiver DRITER FULLSTENDIG I DEG OG DIN HELSE!!!!!!

Anonymkode: 47de8...763

[AnonymBruker]

Du må komme deg ut. Folk som jobber i eldreomsorg, barnehage og sykehus som slites ut på jobb må slutte. Det er ikke verdt innsatsen for dårlig lønn. 
 

vi trenger et opprør. Hvorfor skulle noen finne seg i en slik arbeidshverdag? Du kan gå tre år på økonomi og tjene det dobbelte. Rolig hverdager med god tid til kaffe får du også

Anonymkode: 0d42e...d09

[Jdz]

Jeg vil heller anbefale at du slutter. Jeg startet som pleieassistent selv og begynte på sykepleierutdanning før jeg fant ut at jeg hadde fått nok.

Å slutte i eldreomsorgen er det beste jeg har gjort i mitt liv, både for karrieren, min egen livskvalitet og min egen psykiske helse.

Jeg har i dag en jobb jeg liker og arbeidskollegaer som ikke hater livet og arbeidsplassen sin, og jeg tjener dobbelt så mye som jeg ville tjent som sykepleier.

Det er ikke for sent for deg å snu!

[AnonymBruker]

Jeg er sykepleier i hjemmetjenesten, og er i samme situasjon. Jeg elsker i utgangspunktet jobben min: jeg har fantastiske kollegaer, jeg er glad i pasientene, jeg liker at jeg kommer meg ut i dagslys og frisk luft, at jeg får konsentrere meg om en pasient av gangen, at vi følger opp pasientene over tid og forsøker å ha et helhetlig fokus.

Men så er det så knapt med folk at all glede jeg i utgangspunktet hadde forsvinner. Vi må løpe mellom besøkene, slurve med tannstell, avlyse dusjer, har ikke tid til å trygge de som er utrygge eller trøste de som er ensomme. Jeg glemmer å videreføre beskjeder, fordi hodet mitt er stappfullt av alt mulig annet, jeg  drikker ikke vann fordi jeg har ikke tid til å kjøre inn til kontoret og gå på do, det blir ingen kontinuitet i oppfølgingen av pasienter, og pasientene kan risikere å få besøk av 15 ulike folk på en uke.

Vinteren er verst. Jeg tåler at det er mørkt og kaldt, men det er også glatt og ufremkommelig. Vi kjører oss fast og må bruke mye tid på å koste snø, skrape is og dytte biler, men bemanningen økes ikke. Tvert i mot: det er høyere fravær på vinteren, men ikke ressurser til å leie inn folk.

Jeg er nå kronisk stresset. Stresset slipper ikke taket i kroppen, og ikke en gang på fridager klarer jeg å slappe av og hente meg inn. Jeg har hjertebank, hodepine og utmattelse. Nå er jeg delvis sykemeldt og har skjønt at jeg må revurdere yrket/arbeidsplassen hvis jeg skal ta vare på egen helse, men det knuser hjertet mitt, for jeg vet jo at jeg kunne gjort en sabla god jobb og hatt det fantastisk hvis bare forholdene lå til rette for det.

Håper du finner ut av det, TS! ❤️ Jeg har dessverre ingen gode argumenter for å bli…

Anonymkode: 16b13...21c