Venninne med Alzheimers. Hvordan fortsette vennskapet?

[AnonymBruker]

Min venninne er relativt ung- kun 60 år, men likevel nå fått påvist Alzheimers. 

De siste årene har jeg følt at noe har skurret, men ikke greid å sette fingeren på hva det er. 

Selv har jeg slitt med alvorlig sykdom og ikke hatt så mye overskudd. 

Denne venninnen maser veldig på meg og gjentar hele tiden at vi snart må ses/ringes/prates osv. 

problemet er at jeg ikke lenger føler det er et gjensidig vennskap, da hun repeterer seg selv veldig mye og ikke lenger greier å delta aktivt i diskusjoner om hverken politikk eller hverdagsproblemer. Jeg er mer blitt en støtteperson. 

Likevel er hun frisk nok til å bo alene, ta bussen og går turer på senteret osv uten problemer.

Så hun er tilsynelatende ganske normalt fungerende, men husker ofte ikke fra gang til gang hva vi har snakket om. 

Jeg blir fryktelig sliten av dette, og kjenner at jeg ikke vil bruke det lille jeg har av energi på henne. 

Samtidig er hun en som alltid har vært der for meg og har betydd veldig mye når jeg har hatt det vanskelig. 

Så føler jeg står i en spagat mellom å ta vare på meg selv og å være der for henne. 

Sånn det er nå snakker vi ca 1 gang pr mnd i tlf og møtes litt sjeldnere. 

Det går helt greit, men jeg blir helt tappet/utladet hver gang jeg har kontakt m henne. 

 

Er det noen her som har vært gjennom noe lignende? 

Hva gjorde dere? 

Anonymkode: c3c80...9c2

[AnonymBruker]

Jeg tenker vel at jeg ville forsøkt å orke det nivået dere har nå, med en telefonsamtale i måneden og treff noe sjeldnere. 

Anonymkode: a6c3e...2b1

[AnonymBruker]

Hun kommer ikke til å være like oppegående for evig. Du vet faktisk ikke når hun blir skikkelig dårlig.. 

Så jeg tror jeg hadde vært hennes støtteperson. Hennes friske versjon hadde nok vært rørt over at du gjør det

Anonymkode: b8970...69e

[Sirah]

Hadde dette vært min venninne hadde jeg prøvd å stille opp for henne - husk at det er sykdommen som gjør henne sånn, hun er fremdeles den venninnen som alltid har stilt opp for deg innerst inne. 

Begrens kontakten så det ikke sliter deg fullstendig ut, men ikke bryt den fullstendig. Plutselig tar sykdommen fullstendig overhånd og da vil du nok være glad for at du var tilgjengelig så lenge du hadde mulighet ❤️

Slikt er TØFT å stå i TS, men det er nok ikke mindre tøft for din venninne. Kan dere ikke snakke om andre ting en politikk og hverdagsproblemer som kan være ganske tunge temaer? Prøve å holde det mer løst og ledig?

[AnonymBruker]

Jeg ville absolutt fortsatt å være der, du sier jo at hun alltid har vært der for deg og betydd mye, nå er det hun som har det vanskelig. Så vær en ekte venn da. Ta deg av henne slik som du gjør med å snakke i telefon og møtes, er jo ikke så ofte. Gjør noe du får energi av etterpå. 

Anonymkode: af63b...e1f

[AnonymBruker]

Det var kanskje litt slitsomt for henne da DU trengte støtte, men hun stilte opp likevel? Nå er det hun som behøver støtte, og jeg synes du burde bidra så mye du klarer.

 

Anonymkode: 17b38...3f4

[AnonymBruker]

Trist å høre at hun har stilt opp for deg, men så snart hun trenger en trygg person så orker ikke du. 

Anonymkode: d7eec...056

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.1.2024 den 7.52):

Min venninne er relativt ung- kun 60 år, men likevel nå fått påvist Alzheimers. 

De siste årene har jeg følt at noe har skurret, men ikke greid å sette fingeren på hva det er. 

Selv har jeg slitt med alvorlig sykdom og ikke hatt så mye overskudd. 

Denne venninnen maser veldig på meg og gjentar hele tiden at vi snart må ses/ringes/prates osv. 

problemet er at jeg ikke lenger føler det er et gjensidig vennskap, da hun repeterer seg selv veldig mye og ikke lenger greier å delta aktivt i diskusjoner om hverken politikk eller hverdagsproblemer. Jeg er mer blitt en støtteperson. 

Likevel er hun frisk nok til å bo alene, ta bussen og går turer på senteret osv uten problemer.

Så hun er tilsynelatende ganske normalt fungerende, men husker ofte ikke fra gang til gang hva vi har snakket om. 

Jeg blir fryktelig sliten av dette, og kjenner at jeg ikke vil bruke det lille jeg har av energi på henne. 

Samtidig er hun en som alltid har vært der for meg og har betydd veldig mye når jeg har hatt det vanskelig. 

Så føler jeg står i en spagat mellom å ta vare på meg selv og å være der for henne. 

Sånn det er nå snakker vi ca 1 gang pr mnd i tlf og møtes litt sjeldnere. 

Det går helt greit, men jeg blir helt tappet/utladet hver gang jeg har kontakt m henne. 

 

Er det noen her som har vært gjennom noe lignende? 

Hva gjorde dere? 

Anonymkode: c3c80...9c2

Så leit å høre om venninnen din! Har ingen gode tips men ville bare gjøre deg oppmerksom på at det finnes en gruppe for pårørende samt venner av de som er rammet av demens på Facebook. Gruppen heter Demensrådgiver. Den har over 25tusen medlemmer og man kan skrive anonyme innlegg der 😊 Kanskje du kan finne noen i samme situasjon som deg?

Er selv medlem der da faren min har fått alzheimer. Bare det å lese om andres erfaringer en god støtte.

Anonymkode: c1b1c...251

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.1.2024 den 7.52):

 

Er det noen her som har vært gjennom noe lignende? 

Hva gjorde dere? 

Anonymkode: c3c80...9c2

Jeg har opplevd det samme, og jeg ble også utslitt av det i begynnelsen, helt til jeg fant en strategi som passet oss.

Mitt råd er å gjøre småting sammen med henne, og heller kortere besøk litt oftere, enn lange sjeldnere besøk.  (Jeg valgte å besøke henne ca en time en dag i uken, men hvor lenge og hvor ofte det passer deg må du selv bestemme)

Som du sier kan det være vanskelig for henne å være en god samtalepartner, både om aktuelle hendelser, og om hverdagsting, men jeg fant raskt ut at lett aktivisering førte til at vi begge ble mer avslappede og fornøyde.  Jeg ble mye mindre sliten av å holde det på et overflatisk nivå, enn av å prøve å ha en samtale med henne.

Vi gjorde små ting sammen, og hadde mange flotte timer sammen på det viset. 

 

Eksempler på hva vi gjorde:

Gikk en tur i nabolaget, mens vi kommenterte det vi så.  ("Se den store rosebusken, den blir flott til sommeren")
Vi gikk en tur bort på nærmeste kafé, tok en kopp kaffe, og gikk hjem igjen.
Vi tok en tur til det lokale hagesenteret, så på alle blomstene (hun var veldig glad i blomster).
Jeg tok henne med på kafékonserter, og forestillinger.

 

Når det er snakk om tidlig Alzheimers er sykdommen veldig ofte aggressiv, og forverringen kommer fort.
Om ett år er hun kanskje ikke i stand til å kjenne deg igjen.
Og husk, det å ha en stille stund sammen kan også være verdifullt.

Anonymkode: 53e59...e56

[AnonymBruker]

Min mor var/er i samme situasjon, er da den syke, også ung. Når jeg leser ditt innlegg blir jeg trist på din venninnes vegne, det er jo nå hun trenger vennskapet som mest? Hun er jo alvorlig syk, og sykdommen gjør henne «slitsom»? Om du hadde vært i hennes situasjon, og vennene droppet ut pga din sykdom, hva hadde du følt? 
Venninnen din har en sykdom, hun er ikke sykdommen! 
 

Min mor er nå på sykehjem, husker alt, men har store problemer med det fysiske/kognitive. Men, der stiller alle de beste venninne opp! De har jo ikke valgt å droppe henne pga alt er mer «slitsom», men de stiller opp! De er jevnlig på besøk, de ringer min far for å høre hvordan det går, de er innom til jul/bursdager osv. De har vist fra dag en når hun ble syk, at de er der. På akkurat samme måte som jeg vet at min mor hadde vært der for dem. Min mor er den som får mest og oftest besøk på sin avdeling. Gode vennskap er en stor del av grunnen, samt arbeidskollegaer som også er jevnlig innom. 
 

Nei, min mening er; tenk mindre på deg selv og mer på din venninne. Tror du ikke sykdommen og alle utfordringene hun står oppi, er «slitsomme»? Må du klare å se litt lenger enn din egen nesetipp… Vær heller en støttende og trygg venninne, og gi tilbake det det høres ut som din venninne har gitt deg, og hadde gitt deg om du hadde vært i hennes situasjon. Veldig lite godt å ha på samvittigheten å svikte nære og kjære når de trenger deg som mest.

Anonymkode: 3786b...dfd

[AnonymBruker]

Jeg tenker, som en over her, og endre på besøkene, istede for å prate sammen på tlf, kan du heller ta henne med på tur, kafé, kunstutstilling, show, kino og liknende. Ikke for mye samtaler om her og nå, hvis hun sliter litt med dette, men prate om gamle dager, hvordan det var når dere vokste opp, osv. 

Anonymkode: 206a5...e70

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Nei, min mening er; tenk mindre på deg selv og mer på din venninne. Tror du ikke sykdommen og alle utfordringene hun står oppi, er «slitsomme»? Må du klare å se litt lenger enn din egen nesetipp… Vær heller en støttende og trygg venninne, og gi tilbake det det høres ut som din venninne har gitt deg, og hadde gitt deg om du hadde vært i hennes situasjon. Veldig lite godt å ha på samvittigheten å svikte nære og kjære når de trenger deg som mest.

Anonymkode: 3786b...dfd

Det er ikke det at jeg er uenig med konklusjonen din, men jeg må bare kommentere dette.

Demens er en veldig utfordrende sykdom, både for den som er rammet, men i høyeste grad også for familie og venner, og man skal ikke ha skyldfølelse for å føle på dette.

TS behøver hjelp og støtte til å finne en strategi som gjør at hun kan være der for sin syke venninne.

La oss hjelpe henne med å se løsninger og muligheter i stedet for å kritisere henne for å være selvopptatt.

 

Anonymkode: 53e59...e56

[Rosa Dartle]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Det var kanskje litt slitsomt for henne da DU trengte støtte, men hun stilte opp likevel? Nå er det hun som behøver støtte, og jeg synes du burde bidra så mye du klarer.

 

Anonymkode: 17b38...3f4

Ja, for søren. Ble skikkelig lei meg av å lese hovedinnlegget. Vi vet aldri hvem av oss som vil oppleve alvorlig sykdom. Har selv en i familien med demens. Han husker ikke alltid hva jeg har sagt og gjort, men personalet sier han blir roligere og gladere når jeg har vært der. Så det har en betydning selv om de ikke husker samtalene eller kan gi så mye lenger.

Stikk innom for en kaffekopp nå og da. Fortell litt om hverdagen din og se på litt gamle bilder. Det er som regel det som trengs. Jeg lagde en fotobok av mine opplevelser de siste årene sammen med denne personen. Det har vært veldig fint å se på sammen.

[Sirah]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har opplevd det samme, og jeg ble også utslitt av det i begynnelsen, helt til jeg fant en strategi som passet oss.

Mitt råd er å gjøre småting sammen med henne, og heller kortere besøk litt oftere, enn lange sjeldnere besøk.  (Jeg valgte å besøke henne ca en time en dag i uken, men hvor lenge og hvor ofte det passer deg må du selv bestemme)

Som du sier kan det være vanskelig for henne å være en god samtalepartner, både om aktuelle hendelser, og om hverdagsting, men jeg fant raskt ut at lett aktivisering førte til at vi begge ble mer avslappede og fornøyde.  Jeg ble mye mindre sliten av å holde det på et overflatisk nivå, enn av å prøve å ha en samtale med henne.

Vi gjorde små ting sammen, og hadde mange flotte timer sammen på det viset. 

 

Eksempler på hva vi gjorde:

Gikk en tur i nabolaget, mens vi kommenterte det vi så.  ("Se den store rosebusken, den blir flott til sommeren")
Vi gikk en tur bort på nærmeste kafé, tok en kopp kaffe, og gikk hjem igjen.
Vi tok en tur til det lokale hagesenteret, så på alle blomstene (hun var veldig glad i blomster).
Jeg tok henne med på kafékonserter, og forestillinger.

 

Når det er snakk om tidlig Alzheimers er sykdommen veldig ofte aggressiv, og forverringen kommer fort.
Om ett år er hun kanskje ikke i stand til å kjenne deg igjen.
Og husk, det å ha en stille stund sammen kan også være verdifullt.

Anonymkode: 53e59...e56

For et fint innlegg ❤️ Det var akkurat dette jeg ville frem til i mitt innlegg. Nei, kanskje ikke dette er venninnen man kan diskutere de tyngste og dypeste tingene med lenger, men det er innimellom jaggu deilig og bare være tilstede i øyeblikket også.

Vi har hatt flere i familien med demens og vi gjorde noe lignende der. Diskuterte det vi så på vår vei, besøkte parker og hagesenter og tok en kaffekopp mens vi snakket om været på utsiden. Ikke det mest givende kanskje, men det var veldig hyggelig. Og felles for de alle var at de hadde øyeblikk hvor de var mer eller mindre normale og vi fikk et glimt av den personen vi var så glade i. Disse øyeblikkene gjorde alt verdt det ❤️

[AnonymBruker]

Sirah skrev (48 minutter siden):

For et fint innlegg ❤️ Det var akkurat dette jeg ville frem til i mitt innlegg. Nei, kanskje ikke dette er venninnen man kan diskutere de tyngste og dypeste tingene med lenger, men det er innimellom jaggu deilig og bare være tilstede i øyeblikket også.

Vi har hatt flere i familien med demens og vi gjorde noe lignende der. Diskuterte det vi så på vår vei, besøkte parker og hagesenter og tok en kaffekopp mens vi snakket om været på utsiden. Ikke det mest givende kanskje, men det var veldig hyggelig. Og felles for de alle var at de hadde øyeblikk hvor de var mer eller mindre normale og vi fikk et glimt av den personen vi var så glade i. Disse øyeblikkene gjorde alt verdt det ❤️

Tusen takk!  Du klarte å formidle det jeg prøvde å få frem på en mye bedre enn jeg klarte selv. ❤️

Anonymkode: 53e59...e56

[Sirah]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Tusen takk!  Du klarte å formidle det jeg prøvde å få frem på en mye bedre enn jeg klarte selv. ❤️

Anonymkode: 53e59...e56

Tror det var et godt samarbeid 🥰

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne som fikk en annen sykdom enn alzheimers, men en som i aller høyeste grad rammer kognitivt. Ingen av oss rundt kuttet ut vedkommende, selv om det til tider var veldig slitsomt med gjentatte spørsmål/samtaler/kommentarer/manglende innsikt. Som en annen sier må man endre hvordan man tilbringer tiden sammen, det er bedre å ta en tur på kafe, rusle en tur, spise bolle i parken eller gå på konsert sammen enn å bare være på besøk der det forventes samtale. Jeg syns forøvrig det er utrolig stygt gjort av deg å ville kutte ut en som trenger deg fordi du syns det er slitsomt, når vedkommende har stilt opp for deg når du trengte deg.

Anonymkode: 02d18...937

[Pippi Lotta]

Du må være klar over at hun kommer til å bli vere, og det kan gå fort! Forestil deg at du aldri får se eller snakke med henne igjend, ville du angret på at du ikke brukte mer tid med henne?

Kanskje kan det å fokusere på at du ikke har mye tid igjend med vennen din være motivasjon for å prioritere henne? Kan du dra på kortere besøk som ikke er så slitsomt, men heller besøke henne oftere. Hva med å gå turer, lage mat hjelpe henne med noe eller finne en annen aktivitet som ikke sliter deg så veldig ut? Jeg synes det blir lettere når jeg gjør noe praktisk sammen med mennesker som har demens, om vi lager noe eller skal utføre noe så har vi noe å snake om. Det blir lettere og holde gang i en meningsfull samtale også.

Det er en grusom sykdom, for meg er det som gjør mest vont å se en jeg er glad i sakt men sikkert forsvinne (selv om personen fysisk fremdeles er der). Jeg er veldig glad for at jeg har prioritert å være så mye til stede som mulig. Så mitt råd vill være og prese deg så mye du kan, du vill ikke sitte i begravelsen og kjenne på at du sviktet når hun trengte deg mest. 

[AnonymBruker]

Dette er noe av det mest egoistiske jeg noen gang har lest her inne. Virkelig. Jeg håper ikke hun forstår hvor egoistisk du er. 

Anonymkode: afeec...703

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Dette er noe av det mest egoistiske jeg noen gang har lest her inne. Virkelig. Jeg håper ikke hun forstår hvor egoistisk du er. 

Anonymkode: afeec...703

TS er ikke frisk selv, og har tydelig veldig begrenset kapasitet. Kan være lurt å ikke dømme så hardt.

Anonymkode: cc25a...d6c