Deprimert datter som er utrivelig hjemme

[AnonymBruker]

Min datter, som er 17, er deprimert (har diagnose). Jeg synes det er vanskelig å vite hvor skillet går mellom "dette må hun nesten bare få gjøre siden hun er deprimert", og "her må man kunne forvente litt mer, selv om hun er deprimert". 

Hun svinger mye i humøret, naturlig nok. Enkelte dager er hun sammen med oss, ser på TV med oss, spiser med oss, sitter i stuen ved siden av oss og bare slapper av. Andre dager er hun så inni granskauen sur. Hun sier ikke hei og hadet til oss, holder seg på rommet, svarer knapt når vi spør om ting. Hvis hun snakker, er det "kjefting" eller kritikk. Ber jeg om hjelp til feks oppvaskmaskin på en slik dag, mumler hun bare "har ikke tid" og går. Selv om hun åpenbart har tid. Hun er rett og slett frekk, uhøflig og utrivelig. 

Hun er også generelt svært lite interessert i oss andre. Hun spør oss aldri om noe, annet enn hvis det er noe hun trenger. Hun fremstår veldig uinteressert og selvsentrert. Vi kan ikke huske sist hun kom bort til noen av oss for å starte en samtale, uten at det handler om noe hun trenger.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det, så jeg spør her i tilfelle noen har erfaring. På den ene siden vet jeg at hun er deprimert og at jeg dermed ikke kan forvente så mye bestandig. Samtidig lurer jeg på om jeg forventer for lite av henne. Jeg tenker jo at selv om man er deprimert kan man behandle familien med respekt. Og jeg er oppriktig bekymret for at hun er så lite interessert i oss andre og våre liv. 

Tanker?

 

Anonymkode: 91c7d...345

[AnonymBruker]

Har hun alltid vært selvsentrert slik at hun ikke viser interesse for dere?

Jeg vet ikke svaret her altså. Men min erfaring er at det hjelper å komme seg ut, og bruke kroppen fysisk. Å isolere seg, og gjøre ingenting, er ikke så god medisin.

Anonymkode: 1aa7a...a4d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har hun alltid vært selvsentrert slik at hun ikke viser interesse for dere?

Jeg vet ikke svaret her altså. Men min erfaring er at det hjelper å komme seg ut, og bruke kroppen fysisk. Å isolere seg, og gjøre ingenting, er ikke så god medisin.

Anonymkode: 1aa7a...a4d

I alle fall siden ungdomsskolen. Det var også da depresjonen startet, så jeg vet ikke hva som er hva. Jeg har forsøkt å lære henne hvordan hun kan vise interesse for vennene hennes. Feks at man sender en omtenksom melding hvis noen går gjennom noe vanskelig. Men jeg er usikker på om hun «har det i seg». 

Hun trener en del, så heldigvis ikke helt inaktiv. Men veldig uinteressert i det aller meste. Hun har aldri hatt noe som virkelig engasjerer henne. 
 

Ts

Anonymkode: 91c7d...345

[Gjest theTitanic]

Du forventer for lite. 

Hun KAN være høflig om hun må. Depresjon betyr ikke at hun MÅ være uspiselig. Hun blir uspiselig om omgivelsene tillater det å skje. Hun blir ikke friskere av å være frekk. Tvert om lærer hun at det godtas å la eget humør gå utover andre og at verden kun omhandler henne. Hun burde bes om å bidra og være til nytte. Det å føle seg unyttig og verdiløs er svært deprimerende. Skjønner at hun ikke får til mye, men mye trenger det heller ikke være i starten. Feks du gjør noe for henne og hun kan gjøre noe for deg. Lære gjensidig bidrag og hjelpsomhet. Om det så bare gjelder å legge merke til en dag DU er sliten og vente en kopp te til deg. Eller en kald drikke. Å lære å se andre, å se behov og vise omtanke. Og at omtanke er gjensidig. Hvorfor skal det være greit å bare se seg selv, bare få og la humøret gå utover andre? Ser for meg fremtidens venner flykte. 

Antagelig er hun også veldig understimulert og burde engasjert seg i noe. 

 

 

[AnonymBruker]

Datteren min på 15 har også depresjonsdiagnose. Her er forventningene mine til hva hun kan klare å gjennomføre av hverdagsaktivitet nå veldig lave. Bare det å spise et måltid er et ork for henne (både alene eller sammen med oss). Men der må jeg nesten sette grensen, for mat og drikke må hun få i seg. Det er veldig fortvilemde, men hos oss hjelper det ikke med alvorsord. Hun har for tiden ikke evne til å handle rasjonelt. Hadde hun vært voksen og jobbet hadde hun helt klart vært sykmeldt. 

Anonymkode: ef1cb...fea

[AnonymBruker]

17-åringer ER selvsentrerte. 
Deprimerte er selvsentrerte. 
Hun har dobbelt opp. 

Anonymkode: 1b9e0...689

[AnonymBruker]

Ved depresjon er det bra med noen ytre krav, helst noe hun selv er enig i er passe og lurt for henne. Hun risikerer en meget dårlig voksenutvikling slik du beskriver det. Snakk evnt med psykolog for å få foreldreveiledning for deprimert datter.

Anonymkode: cae2b...7f4

[AnonymBruker]

theTitanic skrev (5 minutter siden):

Du forventer for lite. 

Hun KAN være høflig om hun må. Depresjon betyr ikke at hun MÅ være uspiselig. Hun blir uspiselig om omgivelsene tillater det å skje. Hun blir ikke friskere av å være frekk. Tvert om lærer hun at det godtas å la eget humør gå utover andre og at verden kun omhandler henne. Hun burde bes om å bidra og være til nytte. Det å føle seg unyttig og verdiløs er svært deprimerende. Skjønner at hun ikke får til mye, men mye trenger det heller ikke være i starten. Feks du gjør noe for henne og hun kan gjøre noe for deg. Lære gjensidig bidrag og hjelpsomhet. Om det så bare gjelder å legge merke til en dag DU er sliten og vente en kopp te til deg. Eller en kald drikke. Å lære å se andre, å se behov og vise omtanke. Og at omtanke er gjensidig. Hvorfor skal det være greit å bare se seg selv, bare få og la humøret gå utover andre? Ser for meg fremtidens venner flykte. 

Antagelig er hun også veldig understimulert og burde engasjert seg i noe. 

 

 

Ja, jeg tror du har rett. Jeg er nok bare redd for å gjøre vondt verre mtp depresjonen. Takk for ditt innspill.

Ts

Anonymkode: 91c7d...345

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

17-åringer ER selvsentrerte. 
Deprimerte er selvsentrerte. 
Hun har dobbelt opp. 

Anonymkode: 1b9e0...689

Ja, jeg har også lurt på om det kan ha med det å gjøre. Det har bare vart så innmari lenge — 5 år 🥺 Så da blir jeg redd for at det bare er sånn hun er.

Ts

Anonymkode: 91c7d...345

[AnonymBruker]

Jeg var ganske lik mellom 15-18. Selv hadde jeg det helt forferdelig vondt inni meg. Og det å se andre rundt seg er en overskuddsting, noe som gir men også krever energi.  Når jeg tenker tilbake på hvordan jeg hadde det nå, forstår jeg hvor ille det egentlig var, men der og da trodde jeg at dette er bare livet, og sånn har alle det. Jeg hadde et intenst ønske om å dø til slutt, og gjorde ett ordentlig forsøk, men fikk det heldigvis ikke til. Jeg trodde alle følte det sånn som meg, og at der aldri ville bli bedre. Det var helt beksvart. Og jeg håper jeg aldri får det slik igjen.

Hvis jenta di har det sånn håper jeg du klarer å gi henne kjærlighet og omsorg selv om hun ikke klarer å vise det tilbake akkurat nå. Min egen mor latet som jeg ikke fantes, så jeg fikk absolutt ingen ytre krav, aldri tilsnakk eller kjeft, men heller aldri omsorg. Jeg ville veldig mye heller hatt begge deler, altså både krav og en utvist omsorg, som kan være både oppriktige samtaler, en klem, eller «slack» på de riktige dagene. 

Så jeg har egentlig to poeng. Det ene er at det virker som du bryr deg nok til å plukke opp ting og er tilstede i livet hennes, og krav sammen med omsorg er en god ting. Men det andre er at når du blir skikkelig frustrert kan det sikkert være lett å glemme hvor vondt det er for henne, og hvor fortapt hun sikkert føler seg. Husk på at hun elsker deg, hun er ikke drittsekk, men hun klarer faktisk ikke å gi av seg selv når det er helt tomt inni. Så når det er vanskelig å finne balansen, så pust med magen og ta ett skritt tilbake.

 

 

Anonymkode: 568a1...f07

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg var ganske lik mellom 15-18. Selv hadde jeg det helt forferdelig vondt inni meg. Og det å se andre rundt seg er en overskuddsting, noe som gir men også krever energi.  Når jeg tenker tilbake på hvordan jeg hadde det nå, forstår jeg hvor ille det egentlig var, men der og da trodde jeg at dette er bare livet, og sånn har alle det. Jeg hadde et intenst ønske om å dø til slutt, og gjorde ett ordentlig forsøk, men fikk det heldigvis ikke til. Jeg trodde alle følte det sånn som meg, og at der aldri ville bli bedre. Det var helt beksvart. Og jeg håper jeg aldri får det slik igjen.

Hvis jenta di har det sånn håper jeg du klarer å gi henne kjærlighet og omsorg selv om hun ikke klarer å vise det tilbake akkurat nå. Min egen mor latet som jeg ikke fantes, så jeg fikk absolutt ingen ytre krav, aldri tilsnakk eller kjeft, men heller aldri omsorg. Jeg ville veldig mye heller hatt begge deler, altså både krav og en utvist omsorg, som kan være både oppriktige samtaler, en klem, eller «slack» på de riktige dagene. 

Så jeg har egentlig to poeng. Det ene er at det virker som du bryr deg nok til å plukke opp ting og er tilstede i livet hennes, og krav sammen med omsorg er en god ting. Men det andre er at når du blir skikkelig frustrert kan det sikkert være lett å glemme hvor vondt det er for henne, og hvor fortapt hun sikkert føler seg. Husk på at hun elsker deg, hun er ikke drittsekk, men hun klarer faktisk ikke å gi av seg selv når det er helt tomt inni. Så når det er vanskelig å finne balansen, så pust med magen og ta ett skritt tilbake.

 

 

Anonymkode: 568a1...f07

Takk for din innsikt! 
Jeg er absolutt på tilbudssida når det gjelder samvær og omsorg. Så det håper jeg hun ser. 
Tror du at hun vil bli mer interessert i andre når hun får overskudd til det? Eller ikke, siden hun ikke har vent seg til det i oppveksten? 
Når det gjelder det du sier om at hun elsker meg, er jeg neimen ikke sikker. Jeg sier hver dag at jeg er glad i henne, hun svarer aldri 💔 Sånn har det vært i flere år.

Ts

Anonymkode: 91c7d...345

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Min datter, som er 17, er deprimert (har diagnose). Jeg synes det er vanskelig å vite hvor skillet går mellom "dette må hun nesten bare få gjøre siden hun er deprimert", og "her må man kunne forvente litt mer, selv om hun er deprimert". 

Hun svinger mye i humøret, naturlig nok. Enkelte dager er hun sammen med oss, ser på TV med oss, spiser med oss, sitter i stuen ved siden av oss og bare slapper av. Andre dager er hun så inni granskauen sur. Hun sier ikke hei og hadet til oss, holder seg på rommet, svarer knapt når vi spør om ting. Hvis hun snakker, er det "kjefting" eller kritikk. Ber jeg om hjelp til feks oppvaskmaskin på en slik dag, mumler hun bare "har ikke tid" og går. Selv om hun åpenbart har tid. Hun er rett og slett frekk, uhøflig og utrivelig. 

Hun er også generelt svært lite interessert i oss andre. Hun spør oss aldri om noe, annet enn hvis det er noe hun trenger. Hun fremstår veldig uinteressert og selvsentrert. Vi kan ikke huske sist hun kom bort til noen av oss for å starte en samtale, uten at det handler om noe hun trenger.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det, så jeg spør her i tilfelle noen har erfaring. På den ene siden vet jeg at hun er deprimert og at jeg dermed ikke kan forvente så mye bestandig. Samtidig lurer jeg på om jeg forventer for lite av henne. Jeg tenker jo at selv om man er deprimert kan man behandle familien med respekt. Og jeg er oppriktig bekymret for at hun er så lite interessert i oss andre og våre liv. 

Tanker?

 

Anonymkode: 91c7d...345

Men hvilken behandling får hun da? Må jo håpe at hun får både medisin og terapi? Hva sier psykologen? 

Anonymkode: 7e20a...8bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Men hvilken behandling får hun da? Må jo håpe at hun får både medisin og terapi? Hva sier psykologen? 

Anonymkode: 7e20a...8bc

Hun får behandling, men det hjelper ikke så mye. 

Ts

Anonymkode: 91c7d...345

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hun får behandling, men det hjelper ikke så mye. 

Ts

Anonymkode: 91c7d...345

Da må du jo kreve annen behandling da. Om det ikke hjelper. Snart er hun 18 og da får du ikke gjort noe, så det er nå du må gjøre det. 

Anonymkode: 1a636...062

[AnonymBruker]

Hun er deprimert. Da blir man svært ofte selvsentrert og lite interessert i det rundt seg. Julen og nyttår er ofte også noe som er veldig vanskelig for de som er syke. Å bli sur er gjerne e beskyttelsesmekanisme. 

Det som er kjipt for deg er nok helt jævlig for henne. Enig med hun over som skriver at det å innta mat kan være nok i løpet av en dag. At hun fortsatt klarer å holde på treningen er et stort pluss. Støtt henne, ikke bryt henne ned, jeg garanterer at ingen er strengere mot henne enn det hun er selv. 

Anonymkode: ed77f...ce5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Takk for din innsikt! 
Jeg er absolutt på tilbudssida når det gjelder samvær og omsorg. Så det håper jeg hun ser. 
Tror du at hun vil bli mer interessert i andre når hun får overskudd til det? Eller ikke, siden hun ikke har vent seg til det i oppveksten? 
Når det gjelder det du sier om at hun elsker meg, er jeg neimen ikke sikker. Jeg sier hver dag at jeg er glad i henne, hun svarer aldri 💔 Sånn har det vært i flere år.

Ts

Anonymkode: 91c7d...345

For min egen del har det vært litt begge deler. Interessen og empatien for andre er absolutt der, og jeg føler meg helt «normal» sånn sett. Men det har vært mye enklere med nye bekjentskap, for jeg har følt på at jeg brant litt broer i de årene, noe som er trist selvfølgelig. En av de broene er til moren min, for selv om vi kommer godt overens på overflaten, så har hun tatt litt avstand fra meg, og jeg fra henne. Det er egentlig veldig sårt, men sånn er det. Jeg er ofte redd for at hun tror at jeg fortsatt er selvsentrert og ikke ser andres behov. Men jeg har stilt opp for andre i nær familie og knyttet veldig gode relasjoner, og reparert en del. Så selv om jeg ikke mangler noe rent empatisk, var det litt bratt fordi man har et tillært mønster som må brytes, pluss forventninger om at du ikke bryr deg.

Anonymkode: 568a1...f07

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker said:

Hun får behandling, men det hjelper ikke så mye. 

Ts

Anonymkode: 91c7d...345

Hva slags behandling? Det er behandlingen du må fokusere på, ikke oppførselen. Får hun riktig behandling løser resten seg. 

Anonymkode: 7e20a...8bc

[AnonymBruker]

Går hun på skole?

Anonymkode: ca3a9...53c