Hvordan komme gjennom et samlivsbrudd med barn?

[AnonymBruker]

Hjelp meg nå, dere som har mer livserfaring en meg. Jeg er en kvinne i begynnelsen av 40 - årene, som frem til i sommer levde et normalt  familieliv med mann, barn, rekkehus og stasjonsvogn. Som de fleste andre har vi hatt mindre gode perioder i forholdet, men har ikke vært flinke nok til å kommunisere om utfordringer og egne behov. Dette eskalerte i sommer, og det viste seg at mannen min har det så dårlig at han ikke vet om han vil fortsette ekteskapet. Jeg ble knust, men tok samtidig tak i alt han mente jeg gjorde feil - og var innstilt på å gjøre hva som helst for å holde familien samlet. Saken er at det bare var jeg som tok grep, mannen gjorde ingen ting - og er fremdeles helt passiv…. 

Jeg har utviklet en fremtidsangst, og føler at jeg er helt alene om å sørge for familiens trygghet og velferd i det lange løp. Mannen tar sin andel av husarbeid og oppfølging av barna, men når det er gjort soner han helt ut - og unngår å snakke med meg. Dette gjelder alt fra betaling av regninger til hva vi skal i vinterferien. Kommunikasjonen er ikke-eksisterende. 

Tiden har gått, og jeg kan ikke leve på denne måten lengre. Jeg har mistet min egen handlekraft, og vet ikke lenger hva som er rett eller galt i livet. Et brudd mellom oss vil være svært komplisert på grunn av økonomiske og sosiale forhold. Vi har ingen nære familie eller venner som kan bidra/støtte, og jeg forstår ikke hvordan det skal være mulig å rydde opp i dette når han ikke vil snakke om praktiske ting og følelser. Konsekvenser for barna er det som bekymrer meg mest, men det virker som han ikke klarer å innse at ungene påvirkes negativt av dette. Hjelp meg, hva bør jeg gjøre nå? Hva vil være det beste for familien?

PS: FVK har avvist min forespørsel om veiledning da de ikke har kapasitet til individuelle samtaler. Mannnen vil ikke dra dit, pga. dårlig opplevelse tidligere (uengasjert terapeut som ikke forsto eller tok problemene vår på alvor). 

Anonymkode: 32a7e...d73

[AnonymBruker]

Mannen din er nok ferdig i ekteskapet men fordi du ikke ville gi slipp klarte han ikke å gå. Da blir det å lage planer med deg osv vanskelig, fordi han føler seg fanget. 

Selvsagt er det vondt at han vil ut, og du har femtidsangst. Men har dere pratet om dette? Fremtiden om dere skulle gått fra hverandre? Kanskje får du ham mer i tale om du prater med ham om det han faktisk ville, ut. 

Anonymkode: 6cfe8...978

[Carrot]

spør han "hvordan ser du for deg at vi skal være foreldre sammen hver for oss i fremtiden uten å være en familie" Be om svar på konkrete ting som samværsavtale, bidragsordning, bosted og økonomi med tanke på hvem som beholder felles bolig, hvem som flytter osv. Men ha samtidig gjort deg opp en mening om hva du tenker om disse tingene. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hjelp meg, hva bør jeg gjøre nå? Hva vil være det beste for familien?

Jeg er/har vært han, eller i samme situasjon. Det kan handle om at dere ikke drar i samme retning, ikke forstår hverandre, eller rett og slett er veldig forskjellige. Kanskje han synes han har forklart hva problemene er, men oppfatter at du enten ikke forstår, eller ikke vil forstå. Dette kan føre til store frustrasjoner, og å planlegge vinterferie, påske og sommerferie blir derfor noe han er svært ambivalent til. 

Jeg har vært der, er der, i den situasjonen. Forsøkte å forklare, men når vi ikke forstod hverandre, ga jeg opp, ble passiv, og var delvis en zombie som kun var der for ungene. Slik har jeg gått rundt i 6-7 år nå, og det er ikke bra for noen av oss. Men jeg vil være der for ungene, og det er fortsatt noen sider med henne jeg liker. Hadde du vært min samboer, så ville jeg godt forstå at du ble usikker på fremtiden. Er det selv. Men vet ikke hvordan jeg skal løse situasjonen. Men det er jo bare å gå ut av forholdet? For meg er det ikke så enkelt.

Anonymkode: f0f0c...391

[AnonymBruker]

Carrot skrev (1 time siden):

spør han "hvordan ser du for deg at vi skal være foreldre sammen hver for oss i fremtiden uten å være en familie" Be om svar på konkrete ting som samværsavtale, bidragsordning, bosted og økonomi med tanke på hvem som beholder felles bolig, hvem som flytter osv. Men ha samtidig gjort deg opp en mening om hva du tenker om disse tingene. 

Det har jeg gjort. Svarer er jeg vet ikke…. Og jeg vet heller ikke, så det virker helt umulig å navigere seg frem til dette alene.

- Ingen av oss har råd til å beholde hjemmet vårt, ingen av oss har råd til å kjøpe noe i nabolaget/skolekretsen hvor vi bor.

- Vi har ingen som vi kan bo hos midlertidig, ingen sparepenger eller mulighet til å betale depositum på leieboliger.

- Vi har ingen avlastning eller mulighet for barnepass,

- lite fleksibilitet i forhold til jobb osv. Mannen jobber turnus, og begynner stort sett lenge før barna står opp. 

- Ingen utvidet familie (tanter, besteforeldre, familievenner osv.) som barna kan støtte seg til.

Anonymkode: 32a7e...d73

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Jeg er/har vært han, eller i samme situasjon. Det kan handle om at dere ikke drar i samme retning, ikke forstår hverandre, eller rett og slett er veldig forskjellige. Kanskje han synes han har forklart hva problemene er, men oppfatter at du enten ikke forstår, eller ikke vil forstå. Dette kan føre til store frustrasjoner, og å planlegge vinterferie, påske og sommerferie blir derfor noe han er svært ambivalent til. 

Jeg har vært der, er der, i den situasjonen. Forsøkte å forklare, men når vi ikke forstod hverandre, ga jeg opp, ble passiv, og var delvis en zombie som kun var der for ungene. Slik har jeg gått rundt i 6-7 år nå, og det er ikke bra for noen av oss. Men jeg vil være der for ungene, og det er fortsatt noen sider med henne jeg liker. Hadde du vært min samboer, så ville jeg godt forstå at du ble usikker på fremtiden. Er det selv. Men vet ikke hvordan jeg skal løse situasjonen. Men det er jo bare å gå ut av forholdet? For meg er det ikke så enkelt.

Anonymkode: f0f0c...391

Har du tatt initiativ til å snakke med en tredjeperson som kan hjelpe dere da? Om ikke - gjør det.

Jeg føler meg sviktet og bedratt når min mann er passiv til å finne løsning når det var han som satte i gang dette her. Den følelsen er faktisk verre en følelsen av å bli forlatt. Det er respektløst ovenfor dine barns mor å være passiv. Ta grep, lag en plan, få hjelp om du ikke klarer det alene. 

Anonymkode: 32a7e...d73

[AnonymBruker]

Hvis du har utdannelse og full jobb, så kommer du til å klare deg helt fint.

Jeg var også redd for alt det praktiske da jeg ville skilles. Men det ordnet seg helt fint. Det er en tøff periode på noen mnd med en sånn omstilling, men så går det seg gjerne til.

Får du ingenting i forbindelse med salg av huset? Er ikke bra for barna å vokse opp med foreldre som ikke er på talefot.

Anonymkode: 25359...f9f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Det har jeg gjort. Svarer er jeg vet ikke…. Og jeg vet heller ikke, så det virker helt umulig å navigere seg frem til dette alene.

- Ingen av oss har råd til å beholde hjemmet vårt, ingen av oss har råd til å kjøpe noe i nabolaget/skolekretsen hvor vi bor.

- Vi har ingen som vi kan bo hos midlertidig, ingen sparepenger eller mulighet til å betale depositum på leieboliger.

- Vi har ingen avlastning eller mulighet for barnepass,

- lite fleksibilitet i forhold til jobb osv. Mannen jobber turnus, og begynner stort sett lenge før barna står opp. 

- Ingen utvidet familie (tanter, besteforeldre, familievenner osv.) som barna kan støtte seg til.

Anonymkode: 32a7e...d73

Da må dere spare dere opp penger. Ferier har dere ikke råd til nå. Dere sparer opp penger så dere kan flytte ut i hver deres utleieleilighet i skolekretsen. Kanskje får dere bare en leilighet med to rom, sa sover den voksne på stua. 

Jeg finner det bekymringsverdig at dere ikke har en buffer, som kan hjelpe i en situasjon som denne. Dere må be om avdragsfrihet på lån. 

Frem til da må du godta at du er stuck med en mann du er skillet med, at det er du som må ordne opp i det. Planlegg aktiviteter uten han. Ja, det går ut over barna men du får si til dem at pappa ikke vil være med. Du får skylde ppa t han feks er syk eller noe. Dette har du skrevet om siden i sommer, og det eneste som er løsningen er at du tar fatt. Du må sykemelde deg om det er nødvendig for å klare det. 

Anonymkode: 6cfe8...978

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hvis du har utdannelse og full jobb, så kommer du til å klare deg helt fint.

Jeg var også redd for alt det praktiske da jeg ville skilles. Men det ordnet seg helt fint. Det er en tøff periode på noen mnd med en sånn omstilling, men så går det seg gjerne til.

Får du ingenting i forbindelse med salg av huset? Er ikke bra for barna å vokse opp med foreldre som ikke er på talefot.

Anonymkode: 25359...f9f

Vil få noe egenkapital ved salg, men ikke nok til å etablere meg på nytt i samme område. Det er også stor usikkerhet i boligmarkedet, så vi får ikke mellomfinansiering. Det vil si at boligen må selges før kjøp av ny, og da risikerer vi plutselig å ikke ha noe sted å bo…. Klarer ikke å se for meg hvilke ekstra belastning en slik usikkerhet vil utgjøre for barna. Det er også svært vanskelig på leiemarkedet. Vi har også hund og katt…. 

Har høy utdanning og over snittet inntekt. Har også mye lån, og en livsstil som er tilpasset to inntekter. Jeg har ansvaret for økonomien i familien, og har (litt for) god innsikt i de praktiske konsekvensene her. Kommer til å tape mellom 500.000 - 1.000.000 kr ved salg nå. Ser ingen løsning på… 

Jeg har ikke noen som kan hjelpe meg med flytting en gang. Så lite er nettverket mitt her vI bor. Det er bare oss i kjernefamilien, og mange bekjente. Har familie og venner - men på en annen kant av landet. Når ikke engang FVK kan gi noen råd, hvordan går man frem da? 

Anonymkode: 32a7e...d73

[AnonymBruker]

Da må du bare godta livssituasjonen da. Slutt å ta tak i forholdet, tenk at dere er skilt men fortsatt bor sammen. Sånn må det være til dere får spart opp penger. 

I stedet for å presse på om forhold eller skils.isse må dere finne ut av hvordan dere kan bo sammen som venner og partnere. Kanskje er det lettere for ham å snakke om?

Anonymkode: 6cfe8...978

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Da må dere spare dere opp penger. Ferier har dere ikke råd til nå. Dere sparer opp penger så dere kan flytte ut i hver deres utleieleilighet i skolekretsen. Kanskje får dere bare en leilighet med to rom, sa sover den voksne på stua. 

Jeg finner det bekymringsverdig at dere ikke har en buffer, som kan hjelpe i en situasjon som denne. Dere må be om avdragsfrihet på lån. 

Frem til da må du godta at du er stuck med en mann du er skillet med, at det er du som må ordne opp i det. Planlegg aktiviteter uten han. Ja, det går ut over barna men du får si til dem at pappa ikke vil være med. Du får skylde ppa t han feks er syk eller noe. Dette har du skrevet om siden i sommer, og det eneste som er løsningen er at du tar fatt. Du må sykemelde deg om det er nødvendig for å klare det. 

Anonymkode: 6cfe8...978

Alt dette fordrer jo et samarbeid om en løsning. Det er det som er kjerneproblemet her. Klarer ikke å spare alene slik situasjonen er nå (det vil ta årevis). Har buffer, men den er også felles…. Utleiemarkedet her er ikke-eksisterende. 
 

Vil ikke sykmeldes, for jobb er det som holder meg oppe. Tenke på noe annet.

Anonymkode: 32a7e...d73

[Gjest Raphael]

Innse at det er over.

Bo i nærheten av hverandre, sånn at ungene kan komme og gå som de vil, og ha de samme vennene uansett hvem de er hos. 

Ha 50/50 barnefordeling som utgangspunkt, men vær ellers fleksible, og gjør ting lett for hverandre. 

Selg boligen om nødvendig. Ingen vits for noen av partene å bo seg ihjel. 

Dere er fortsatt en familie på sett og vis. Men forholdet er dødt, og da er det ingen vits i å tviholde på det romantiske aspektet av det. Dere er fortsatt foreldre og samarbeidspartnere. Dere kan (og bør) også være venner. 

Du har formert deg, du har kapital i form av en bolig, sannsynligvis også en jobb, så livet er sånn sett på stell. Nå kan du ha ungene 50% av tiden, og så kan du gjøre dine egne greier de andre 50% av tiden. Det er en fin situasjon, og legger grunnlaget for et godt liv. 

Så lenge dere snakker hverandre opp, bor i nærheten av hverandre, setter ungene først og ikke krangler og kriger, kommer ungene til å takle det her helt fint. 

La det som har vært være, og forsøk å se mulighetene fremover her. For de er det mange av. 

Endret 10. januar 2024 av Raphael

[AnonymBruker]

Hvorfor kan du ikke spare av dine egne penger og ta halvdelen av bufferen? Oppsi alt som er felles, slutte med dyr livsstil, osv.? 

 

Anonymkode: 6cc42...e91

[AnonymBruker]

Høres ut som han er helt ferdig. Innstill deg på skilsmisse. Flytt nærmere familie. Krev at han blir med på megling som man må når man skal skilles.

Anonymkode: 1cc77...c7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Høres ut som han er helt ferdig. Innstill deg på skilsmisse. Flytt nærmere familie. Krev at han blir med på megling som man må når man skal skilles.

Anonymkode: 1cc77...c7f

Kan jo ikke flytte fra barnas far mot hans vilje. Barna våre er ganske store (mellomtrinnet), det ville vær en svært egoistisk handling av meg. 

Anonymkode: 32a7e...d73

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Hvorfor kan du ikke spare av dine egne penger og ta halvdelen av bufferen? Oppsi alt som er felles, slutte med dyr livsstil, osv.? 

 

Anonymkode: 6cc42...e91

Vi er gift og har felleseie. Har sånn sett ingen egne midler, alt går i fellesen. 

Anonymkode: 32a7e...d73

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kan jo ikke flytte fra barnas far mot hans vilje. Barna våre er ganske store (mellomtrinnet), det ville vær en svært egoistisk handling av meg. 

Anonymkode: 32a7e...d73

Hvor bor familien hans da? Kan hende han skjønner at det er bedre å flytte for å få råd til hver deres leilighet og avlastning.

Anonymkode: 1cc77...c7f

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Vi er gift og har felleseie. Har sånn sett ingen egne midler, alt går i fellesen. 

Anonymkode: 32a7e...d73

Det må du jo endre på.

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Kan jo ikke flytte fra barnas far mot hans vilje. 

Anonymkode: 32a7e...d73

Mot hans vilje? Han vil skilles.  

Anonymkode: 6cc42...e91

[AnonymBruker]

Raphael skrev (16 minutter siden):

Innse at det er over.

Bo i nærheten av hverandre, sånn at ungene kan komme og gå som de vil, og ha de samme vennene uansett hvem de er hos. 

Ha 50/50 barnefordeling som utgangspunkt, men vær ellers fleksible, og gjør ting lett for hverandre. 

Selg boligen om nødvendig. Ingen vits for noen av partene å bo seg ihjel. 

Dere er fortsatt en familie på sett og vis. Men forholdet er dødt, og da er det ingen vits i å tviholde på det romantiske aspektet av det. Dere er fortsatt foreldre og samarbeidspartnere. Dere kan (og bør) også være venner. 

Du har formert deg, du har kapital i form av en bolig, sannsynligvis også en jobb, så livet er sånn sett på stell. Nå kan du ha ungene 50% av tiden, og så kan du gjøre dine egne greier de andre 50% av tiden. Det er en fin situasjon, og legger grunnlaget for et godt liv. 

Så lenge dere snakker hverandre opp, bor i nærheten av hverandre, setter ungene først og ikke krangler og kriger, kommer ungene til å takle det her helt fint. 

La det som har vært være, og forsøk å se mulighetene fremover her. For de er det mange av. 

Skulle ønske det var så enkelt som dette, men det krever jo også at man snakker sammen for å komme seg dit… Det er det som er så vanskelig nå. Forstår ikke hvordan jeg alene kan tilrettelegge for et godt samarbeid…

Anonymkode: 32a7e...d73

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Hvor bor familien hans da? Kan hende han skjønner at det er bedre å flytte for å få råd til hver deres leilighet og avlastning.

Anonymkode: 1cc77...c7f

Laaangt unna (fly er det beste transportalternativet). 

Anonymkode: 32a7e...d73