Barn med spesielle behov - barnehage og SFO

[AnonymBruker]

Jeg er alene med to gutter på (siste året i barnehagen på ene og tidlig barneskole på det andre). Jeg er en av de som kommenterte i tråden om barnehage når man selv har fri.. Eldste barnet mitt har spesielle behov og medisinske diagnoser. Var i barnehagen hver eneste dag det var åpent (med mindre han var syk eller innlagt), både av hensyn til hans spesial pedagogiske opplegg og for at jeg fikk litt hvile. Han går nå på skole og SFO og det er fortsatt slik. Yngstemann går også i barnehage hver dag, selv om jeg har hatt fri (jeg er periodevis sykemeldt grunnet utbrenthet på bakgrunn av situasjonen). Den klare anbefalingen til både legen, habiliteringen og barnevernet er at barna er i barnehage og SFO for at jeg skal hente meg inn og greie omsorgen. Det er uendelig mye bedre at de er i trygge rammer der enn å risikere plassering i fosterhjem eller institusjon. 
Så bare et innspill, ting er ikke sort hvitt. Nå er nok dette et litt spesielt tilfelle, men jeg har tiltro til at folk selv klarer å vurdere for seg og sine hva som er best. Man vet sjeldent alt om folks situasjon og lett å dømme.

Vet ikke hvorfor jeg skriver dette, kanskje for å illustrere / komme med et eksempel. Men i alle fall ingen forsvar, jeg vet at min løsning ikke er optimal, men best blant flere suboptimale

Anonymkode: 669ab...62f

[AnonymBruker]

Hvorfor et helt eget innlegg når du sa du skrev det i tråden? Vil du ha medalje? Hva vil du diskutere her?

Anonymkode: f1459...785

[AnonymBruker]

Jeg skrev også i den tråden. Har en med store behov i rullestol. Tenker at det det alltids kan lages tilpassede løsninger for slike situasjoner. Man har jo barnehage også som avlastning. Og 1 til 1 -ekstra assistent. Det er rimeligere for kommunen å løse det sånn.

Mer skeptisk til at barnehage skal subsidieres slik det faktisk gjøres, for at foreldre bare skal få mer tid. Det har ikke med at jeg ikke synes det er bra. Men at det går utover andre tjenester, som f.eks logoped i kommunen, styrket PPT, avlastning, BPA, bemanning i sykehjem osv. Man har ikke ubegrenset med midler, og det blir tøffere prioriteringer for kommunene framover.

Anonymkode: dff01...79a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Hvorfor et helt eget innlegg når du sa du skrev det i tråden? Vil du ha medalje? Hva vil du diskutere her?

Anonymkode: f1459...785

Ja, takk, gjerne en medalje 😂😂

Som jeg skrev, vet ikke hvorfor jeg skrev et eget innlegg, kanskje for å belyse saken med et eksempel..

Takk for svaret ditt! Kom gjerne med flere innspill om du har 

Anonymkode: 669ab...62f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Jeg skrev også i den tråden. Har en med store behov i rullestol. Tenker at det det alltids kan lages tilpassede løsninger for slike situasjoner. Man har jo barnehage også som avlastning. Og 1 til 1 -ekstra assistent. Det er rimeligere for kommunen å løse det sånn.

Mer skeptisk til at barnehage skal subsidieres slik det faktisk gjøres, for at foreldre bare skal få mer tid. Det har ikke med at jeg ikke synes det er bra. Men at det går utover andre tjenester, som f.eks logoped i kommunen, styrket PPT, avlastning, BPA, bemanning i sykehjem osv. Man har ikke ubegrenset med midler, og det blir tøffere prioriteringer for kommunene framover.

Anonymkode: dff01...79a

Godt innspill ☺️ TS

Anonymkode: 669ab...62f

[SPOCA]

Jeg har også skrevet i noen av disse trådene, men orket ikke å kommentere mer. Det er som man er dårlig forelder uansett.

Jeg er stemor (bonusmamma) til en fantastisk herlig gutt med syv ulike diagnoser, deriblant a-typisk autisme, lettere psykisk utviklingshemming og epilepsi (og flere andre alvorlige diagnoser). Det er en krevende hverdag, selv om vi har han 50/50. Han har grovmotorikken til en hvilken som helst 6-åring, men mentalt er han 2-3 år. Han er ekstremt aktiv, men krever konstant oppsyn. Dette gjelder også grunnet hans epilepsi, siden han ofte har mange anfall hver eneste dag. Han har 1,5 ressurs på seg i spesialbarnehagen har går i.

Her får man ikke avlastning fordi foreldrene skal være avlasting for hverandre (og klart vi har det jo sånn sett lettere med en uke av og en uke på), men vi får sjeldent kommet oss ovenpå. For, har vi ikke min stesønn den uka, så er det uansett møter med leger/BUP/helseteam/PPT osv. Det er alltid noe. Plutselig er det et opphold på sykehus for epilepsien hvor begge foreldre må være til stede, eller det er oppfølging på andre måter. Mor holder også igjen tilbake informasjon (alle instanser kontakter mor og ikke far, uansett hvor mye far maser på at han også MÅ få informasjon), som gjør at far hele tiden må lete med lys og lykte, som igjen også er slitsomt. 

Vi merker at barnehagen er viktig for oss alle. For det første har barnet hatt en rivende utvikling, mye takket være barnehagen som har tilrettelagt godt, men barnet trives der, og de to voksne som følger min stesønn spesielt er så omsorgsfulle og glade i ham. For det andre gir det rom for oss voksne å puste ut. Jeg jobber selv som lærer i småskolen, hvor jeg er kontaktlærer for blant annet flere autister, men vi klarer ikke å tilrettelegge slik som i en spesialskole/spesialbarnehage. Så jeg er helt utslitt når dagene er over, og når ferien kommer er jeg helt utkjørt. Da er barnet i barnehagen så vi enten kan få sovet ut (barnet er en del våken, og vi må våke mye om nettene grunnet epilepsien spesielt) eller gjort andre praktiske oppgaver. 

Jeg har ikke skrevet noe om far, men far er fantastisk og gir alt han kan, såpass mye at han ble helt utbrent i fjor og var sykemeldt i mange måneder. Dette har bedret seg, og han er tilbake i 100% jobb, men det krever at man faktisk tar vare på helsa og ikke kjører seg selv ned i grøfta. Og da er kanskje de dagene i barnehagen når man har fri verdifulle.

Og for de som lurer? Ja, jeg er nesten like involvert som far. Det blir man jo når man har et slikt barn 50/50. Unntaket er at jeg ikke er med på møter som angår barnet der mor er med. Jeg er med på møter som far har alene med ulike instanser. Jeg har et greit samarbeid med mor, selv om far og mor ikke samarbeider like godt.

Endret 10. januar 2024 av SPOCA

[AnonymBruker]

SPOCA skrev (17 minutter siden):

Jeg har også skrevet i noen av disse trådene, men orket ikke å kommentere mer. Det er som man er dårlig forelder uansett.

Jeg er stemor (bonusmamma) til en fantastisk herlig gutt med syv ulike diagnoser, deriblant a-typisk autisme, lettere psykisk utviklingshemming og epilepsi (og flere andre alvorlige diagnoser). Det er en krevende hverdag, selv om vi har han 50/50. Han har grovmotorikken til en hvilken som helst 6-åring, men mentalt er han 2-3 år. Han er ekstremt aktiv, men krever konstant oppsyn. Dette gjelder også grunnet hans epilepsi, siden han ofte har mange anfall hver eneste dag. Han har 1,5 ressurs på seg i spesialbarnehagen har går i.

Her får man ikke avlastning fordi foreldrene skal være avlasting for hverandre (og klart vi har det jo sånn sett lettere med en uke av og en uke på), men vi får sjeldent kommet oss ovenpå. For, har vi ikke min stesønn den uka, så er det uansett møter med leger/BUP/helseteam/PPT osv. Det er alltid noe. Plutselig er det et opphold på sykehus for epilepsien hvor begge foreldre må være til stede, eller det er oppfølging på andre måter. Mor holder også igjen tilbake informasjon (alle instanser kontakter mor og ikke far, uansett hvor mye far maser på at han også MÅ få informasjon), som gjør at far hele tiden må lete med lys og lykte, som igjen også er slitsomt. 

Vi merker at barnehagen er viktig for oss alle. For det første har barnet hatt en rivende utvikling, mye takket være barnehagen som har tilrettelagt godt, men barnet trives der, og de to voksne som følger min stesønn spesielt er så omsorgsfulle og glade i ham. For det andre gir det rom for oss voksne å puste ut. Jeg jobber selv som lærer i småskolen, hvor jeg er kontaktlærer for blant annet flere autister, men vi klarer ikke å tilrettelegge slik som i en spesialskole/spesialbarnehage. Så jeg er helt utslitt når dagene er over, og når ferien kommer er jeg helt utkjørt. Da er barnet i barnehagen så vi enten kan få sovet ut (barnet er en del våken, og vi må våke mye om nettene grunnet epilepsien spesielt) eller gjort andre praktiske oppgaver. 

Jeg har ikke skrevet noe om far, men far er fantastisk og gir alt han kan, såpass mye at han ble helt utbrent i fjor og var sykemeldt i mange måneder. Dette har bedret seg, og han er tilbake i 100% jobb, men det krever at man faktisk tar vare på helsa og ikke kjører seg selv ned i grøfta. Og da er kanskje de dagene i barnehagen når man har fri verdifulle.

Og for de som lurer? Ja, jeg er nesten like involvert som far. Det blir man jo når man har et slikt barn 50/50. Unntaket er at jeg ikke er med på møter som angår barnet der mor er med. Jeg er med på møter som far har alene med ulike instanser. Jeg har et greit samarbeid med mor, selv om far og mor ikke samarbeider like godt.

Takk for ditt fine og lange svar ☺️ barnet ditt (skriver ditt selv om du ikke biologisk sett er moren, for det virker som du tar deg av barnet på samme måte) har en del av de samme vanskene som mitt (epilepsi, autisme).. Tror det er vanskelig å sette seg inn i dette om man ikke har erfaring selv.. du beskriver spot on min hverdag, så ville bare takke for at du formidler forståelse på en så god måte  ❤️ og veldig fint å se at det er håp der ute, om at man kan finne en partner som bryr seg sånn om barnet ❤️ 

Anonymkode: 669ab...62f

[SPOCA]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Takk for ditt fine og lange svar ☺️ barnet ditt (skriver ditt selv om du ikke biologisk sett er moren, for det virker som du tar deg av barnet på samme måte) har en del av de samme vanskene som mitt (epilepsi, autisme).. Tror det er vanskelig å sette seg inn i dette om man ikke har erfaring selv.. du beskriver spot on min hverdag, så ville bare takke for at du formidler forståelse på en så god måte  ❤️ og veldig fint å se at det er håp der ute, om at man kan finne en partner som bryr seg sånn om barnet ❤️ 

Anonymkode: 669ab...62f

Takk for fine ord, og ja, jeg ser på han som "min", jeg er veldig, veldig glad i ham. Man blir veldig sterkt knyttet til barnet, når man har så sterke hjelpebehov. Og jeg visste jo hva jeg gikk til, og da er det alt eller ingenting. Jeg velger alt.  

[AnonymBruker]

Slike debatter tar jeg helt med ro. Det finnes helt sikkert foreldre som knapt orker være sammen med egne barn og har de mest mulig i barnehagen selv om de selv har fri, men helt ærlig tror jeg disse foreldrene er i mindretall. 

Har jeg selv hatt mine i barnehagen når jeg ikke har vært på jobb? Ja. Og det står jeg helt inne for fordi det på ingen måte skjer ofte og uten "grunn", eller for å få slippe de små menneskene jeg er mest glad i i hele verden. 

Anonymkode: d26eb...61c

[AnonymBruker]

TS, jeg er definitivt en av de som synes man skal være hjemme med barna når man har fri. Men - det er et MEN her - det skal ikke gå på helsa løs. Ingens livssituasjon er lik, ingen barn er lik. Din situasjon høres veldig krevende ut, og er helt annerledes enn min. Jeg har ett, tilsynelatende friskt, barn, og en samboer som tar sin del. Det kan være slitsomt av og til, men helt overkommelig. 

Jeg tror altfor mange går altfor hardt ut, fordi de ikke evner å se ting fra andre sider. I tillegg er det jo populært idag å rakke ned på andre foreldre og hvordan alle andre oppdrar barn, og hvor mye feil alle andre gjør. Ganske håpløst, men tydeligvis veldig gøy for enkelte å henge seg opp i. 

Jeg synes du skal føle deg trygg på deg selv som forelder. Du gjør det som er riktig i din situasjon, og best for deg selv og dine barn. 

Føkk den usikkerheten man kjenner på så altfor ofte. De aller fleste av oss er mer enn gode nok foreldre❤️

Anonymkode: 93813...da4