Innser nå at jeg har vært i et forhold med en som terroriserte meg

[AnonymBruker]

Jeg var i et lengere forhold (18 år). Jeg trodde forholdet var ganske bra, men begynner nå et halvt år senere etter jeg er ut fra det å se hvordan han styrte og kontrollerte meg. 

Jeg fløte han elsket meg, men om han gjorde så er det synd fordi han klarte å bryte meg ned litt og litt, isolere meg. Det hele kom litt snikende. Han var aldri voldelig og jeg trodde alltid, og kanskje fremdeles at han virkelig elsker meg. Men i dag er jeg usikker på om han jan ekdke nien, er det mulig det bare er utenpå? Samtidig var jeg hans hakkekylling og syndebukk for alt, og han krevde som en trassig unge at jeg hjelper ham med alt mulig og det MED EN GANG! Han kjeftet og gjorde alt mulig som stresset meg ut, ga meg angst. Hadde ikke tid energi eller lyst til å høre om mine problemer. Han ville ikke gjøre noe med sine egne fordi han hadde ingen og de han visste han hadde ville han ikke fikse. 

Ser mønstrene nå ganske tydelig, noe som var umulig å se da. Aggresjon var en taktikk for å få det som han ville, raskt.

Hvorfor dro jeg ikke? Det var forelskelsen, jeg syns han var så fin når han var snill, men han ble sakte verre og verre. Mer egoistisk, om jeg trengte luft og åpnet vinduet, ble han sint og aggressiv krevde vinduet lukket, straks før han ble syk, kunne aldri lufte huset. Hoppet over søppelpose jeg la foran døra, som jeg ba han ta med ut. Nektet å vaske badet, fordi han ikke brukte den så mye som oss andre, gjorde aldri husarbeid med mindre jeg var om det og når han gjorde det sørget han for å gjøre mitt liv til et helvete ved kjefting om hvor mye jeg roter, slik at jeg aldri skulle be om det igjen, han ble aggressiv om han luktet klor eller neglekakkfjerner, nektet å kysse meg på flere år, fordi jeg var alltid syk... 

Etter det ble slutt sa han bare at han aldri skulle kommunisere med meg igjen. Fordi " I'm the bad guy". 

Likevel savner jeg hans smil og humor, hans intelligens og kreativitet. Lurer på hvordan han har det. Har blitt glad likevel for at det er slutt, jeg har mindre angst og når jeg traff han de tre siste gangene innså jeg straks hvor ille ting hadde blitt. Til og med når han fortsatt prøvde å danne nytt forhold til meg fikk jeg høre en nedsettende kommentar om min genetikk. 

Nå ser jeg det, jeg vet ikke hvordan det ble sånn. Jeg trodde vel det var normalt. Han terroriserte meg. Ingenting av det jeg trodde var normalt og kjærlighet var det. Jeg har blitt brukt og han påstår nok at jeg brukte ham til alle rundt seg. 

Men fortsatt er jeg glad i ham. Hvorfor? 

 

Anonymkode: ebf3c...ba6

[AnonymBruker]

18 år er lenge. Vær glad du er fri. Han høres syk ut. Vær sterk og ikke gå tilbake. Selvfølgelig hadde dere fin tid også, og det er normalt å tenke på.

Dere var dårlig match, og man trenger ikke leve med noen som gir en angst og ubehag. Se lyst på livet og Vær glad dere ikke er sammen lengre.

Anonymkode: 07fce...e6f