Det er vanskelig å trøste, og å være nær

[AnonymBruker]

 

Når man ikke ble trøstet og ikke var nær foreldrene sine i oppveksten. Når man ble overlatt til seg selv med vonde tanker, redsel og sorg. 

Man skulle tro man ville bli god på å trøste da som voksen. Men det å ikke ha blitt bekreftet og tatt vare på i en situasjon der man trengte trøst og trygghet, gjør at man blir usikker på egen verdi. En føler seg uønsket. 

Noen andre som har det sånn? 

Anonymkode: ebcd5...050

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en slik oppvekst, det gikk greit med meg frem til midten av 30 årene. Da ble jeg samboer med en mann som utsatte meg for omfattende psykisk vold og traumene jeg hadde i oppveksten kom tilbake.

Det er en feilslutning at du skulle bli god på å gi noe du aldri har fått. Manglende eller ustabil emosjonell støtte i oppveksten kan gi alvorlige tilknytningsforstyrrelser.

Jeg har endt opp med det de kaller desorganisert tilknytning, jeg har store problemer med de helt nære relasjonene, mens venner, kollegaer stort sett har vært ok, ihvertfall i voksen alder.

Det er mye bra lesestoff om tilknytning på nett, og det hjelper å få kunnskap du kan kjenne deg igjen i.

Anonymkode: 8cd0a...c4d