Jeg kjenner sorgen/sjokket over dødsfallet i kroppen. Er det vanlig?

[AnonymBruker]

Jeg ble enke for 3 måneder siden, og helt siden han døde har jeg hatt en følelse i kroppen konstant som er som et slags trykk/prikking i muskulaturen og tung pusten.

Folk sier til meg at jeg må få tankene over på noe annet og at det er sunt for meg, men selv om jeg gjør andre ting kjenner jeg denne følelsen konstant i kroppen, og har hatt det sånn 24/7 i snart 12 uker.

Det er vanskelig å forklare det, men kjenner forskjell fra før han døde og nå.

Har andre det sånn?

Anonymkode: 1dc13...cec

[AnonymBruker]

Det kan kjennes i kroppen ja. Kanskje du burde forsøke å gå i sorggruppe, da blir du kjent med de ulike tingene mange kjenner på. Det er veldig fint å gå i slik gruppe og man får støtte og hjelp til å bearbeide sorgen.

Anonymkode: e7cd7...562

[AnonymBruker]

Ja.. Det er nok en del som kjenner det veldig sterkt i kroppen. Jeg ristet i flere uker etter at min mann døde. Sorg er tungt, energikrevende, og ganske annerledes enn folk forestiller seg.

Anonymkode: f3676...8a7

[AnonymBruker]

Ja jeg hadde det slik etter at faren min gikk bort. Vi var veldig nære, jeg fikk en skikkelig psykisk smell også det året, kjente det på hele kroppen slik du beskriver 

Anonymkode: 874fb...c08

[AnonymBruker]

Ts her

Ok, da vet jeg at dette har sammenheng med det jeg har gått igjennom.

Han døde etter to og et halvt år med alvorlig sykdom, hvor jeg gikk som en oppstemt buestreng og aldri slappet av, og satt flere uker ved dødsleiet uten nesten søvn og mat, så det er mye som skal prosesseres nå.

Det er en sorgruppe her hvor jeg bor, men den begynte ukene før han døde så der fikk jeg ikke plass, og neste uke begynner den neste gruppen men da skal jeg operere noe, så jeg går glipp av den også.

Alternativ er å snakke med en prest. 

Anonymkode: 1dc13...cec

[AnonymBruker]

Anbefaler deg yoga. Der får du tøyet ut kroppen, jobbet med pusten og tilstedeværelsen. Det er verdt å prøve. 
Det du kjenner på er normalt

Anonymkode: b5f38...ef9

[AnonymBruker]

Ts her

Jeg har i tiden etter at min mann døde, fortalt min svigerinne og svoger om hvordan jeg kjenner det i kroppen uansett hva jeg gjør eller tenker på, og de forstår ikke hva jeg prøver å fortelle de.

Min svigerinne sier hun tenker på sin bror når hun våkner og blir litt lei seg over at han ikke er mer, men så tenker hun på at han ikke har vondt lenger og da blir hun glad igjen, sier hun.

Kanskje det har noe med at jeg bodde med han og at han var min aller nærmeste og at jeg sitter alene igjen i huset, mens min svigerinne og svoger ikke merker noe forandring i hverdagen utenom at de ikke kan ringe til han mer og invitere han på hyttetur?

 

Anonymkode: 1dc13...cec

[LillaGorilla<3]

Ja, det er vanlig. 
Natta etter at mamma døde (brått og uventet) hadde jeg 160 i puls i mange timer, og pulsklokka registrerte trening, selv om jeg lå i senga. I flere dager etterpå fløy jeg ustanselig på toalettet til tross for at jeg hverken spiste eller drakk noe særlig.

I flere uker etterpå hadde jeg vondt i hele kroppen, nakken låste seg så jeg ikke greide bevege hodet og jeg måtte skrive ned alt folk sa for å i det hele tatt huske det. Jeg, som til vanlig snakker litt høyt, mistet nesten stemmen, den føltes veldig svak. Jeg gikk med konstante hodesmerter og følte jeg ikke fikk trukket pusten skikkelig.

Det gikk til slutt over, men det tok endel tid. Da svigerfar døde i høst merket jeg litt av det samme, selv om det ikke var like ille.
Kroppen og psyken henger sammen!

Klem til deg, det du står i er kjempetøft. Men det vil roe seg, du må bare gi det tid. Klisje, men sant. ❤️

[AnonymBruker]

Det du kjenner er en vanlig sorgreaksjon. Anbefaler absolutt å snakke med presten, og deretter sorggruppe. En time hos fastlegen for en sjekk kan også være lurt. Du har jo vært utsatt for en stor påkjenning over lang tid. Klem ❤️

Anonymkode: a995e...4bc

[AnonymBruker]

Dette er veldig vanlig! Det er slik sorg er. 

Samtidig er du sliten etter de siste årenes kamp. Du har til nå gått på restlager bare basert på adrenalin, og det kan holde en gående. Når ting da til slutt sipper og du ikke har mer å sloss for da slutter adrenalinet og man kjenner hvor sliten man egentlig er. 

Jeg har hørt sorg beskrevet som en åpen bok man alltid har med seg. Etter hvert kan boken lukkes i korte øyeblikk. Med tid kan man til og med klare å sette den litt bort i bokhylla og til sist tar man den bare frem inn i mellom. Det syntes jeg passer godt med det du beskriver. Du er i den fasen hvor boka alltid er åpen og slik kommer det til å være lenge. 

Du sørger ikke bare over hans død slik søsteren hans gjør. Du sørger over ditt eget liv, din tapte fremtid, du sørger over årene du har tapt til sykdommen. Du sørger over at alle tanker nå må tenke på ny, fremtiden er uviss og du er vant til å tenke ALLE tanker omkring ham. Å sørge over tapet av den man elsker og levde sammen med er noe helt annet enn å sørge over en bror. Nå må du lære deg å tenke på en helt annen måte, omorganiseringere hele hjernen til at han ikke enger er med i beregningene dine.  Din sorg er noe helt annet enn de andre i familien hans sin. 

Det eneste som hjelper er tid. Og å komme seg ut, selv om det ikke kjennes ut som at det hjelper pr nå. 

Anonymkode: 82b4b...78e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Dette er veldig vanlig! Det er slik sorg er. 

Samtidig er du sliten etter de siste årenes kamp. Du har til nå gått på restlager bare basert på adrenalin, og det kan holde en gående. Når ting da til slutt sipper og du ikke har mer å sloss for da slutter adrenalinet og man kjenner hvor sliten man egentlig er. 

Jeg har hørt sorg beskrevet som en åpen bok man alltid har med seg. Etter hvert kan boken lukkes i korte øyeblikk. Med tid kan man til og med klare å sette den litt bort i bokhylla og til sist tar man den bare frem inn i mellom. Det syntes jeg passer godt med det du beskriver. Du er i den fasen hvor boka alltid er åpen og slik kommer det til å være lenge. 

Du sørger ikke bare over hans død slik søsteren hans gjør. Du sørger over ditt eget liv, din tapte fremtid, du sørger over årene du har tapt til sykdommen. Du sørger over at alle tanker nå må tenke på ny, fremtiden er uviss og du er vant til å tenke ALLE tanker omkring ham. Å sørge over tapet av den man elsker og levde sammen med er noe helt annet enn å sørge over en bror. Nå må du lære deg å tenke på en helt annen måte, omorganiseringere hele hjernen til at han ikke enger er med i beregningene dine.  Din sorg er noe helt annet enn de andre i familien hans sin. 

Det eneste som hjelper er tid. Og å komme seg ut, selv om det ikke kjennes ut som at det hjelper pr nå. 

Anonymkode: 82b4b...78e

Takk for kloke ord ❤️

Ts

Anonymkode: 1dc13...cec