Bestevenn over telefonen?!?

[AnonymBruker]

Har et spørsmål… Jeg sliter med både psykiske og fysiske utfordringer og jeg er fryktelig mye alene. Jeg prater med min bestevenninne på telefonen så og si hver dag. Hun er et støttende menneske, stort sett. Jeg er ikke en person som klager og syter, men hun vet at jeg har det tøft innimellom. Hun stiller opp over telefonen, men hun har aldri tid til å møte meg. Hun vet at jeg er alene, og kanskje kunne trengt henne fysisk tilstede, men dette ønsker hun ikke. Hun bor 40 min unna med bil, men jeg har ikke sett henne på år og dag. Selv er jeg redd for å reise såpass langt, fordi jeg lider av alvorlig angst.  Er dette spesielt, eller krever jeg for mye? Hvis min venninne hadde hatt det så vondt, og jeg hadde vært i ok form selv så hadde jeg tilbudt henne det meste. Hun kunne sovet hos meg om hun ønsket! Må også få påpeke at denne venninna er singel og har ingen barn. Hun har en jobb, men også en del fritid. Hun sier at hun er her for meg, og at hun stiller opp, men det gjør det bare enda vondere når jeg føler at hun i realiteten  gjør det stikk motsatte. Er jeg for kravstor…?!?

Anonymkode: c935d...06f

[AnonymBruker]

Jeg har to «bestevenninner». Skriver det ikke sånn, fordi jeg heller kaller de for nære venninner eller noe i den duren. Jeg har møtt de på Facebook igjennom grupper. Hun ene bor i nabokommunen, men vi har aldri truffet hverandre. Hun andre bor flere timer unna. Vi har nummeret til hverandre, og har meldt hverandre ved behov, men stort sett er alt per Messenger. Å møtes har ikke vært nødvendig for vårt forhold. Vi er tette på hverandre uten å noen gang ha snakket sammen. Jeg vet ikke en gang hvordan hun ene snakker, som i dialekt osv. Hun andre har jeg hørt et intervjue med. 

Jeg er også veldig tett med min søster. Sist vi møttes var det over 5 år siden sist, og det er blitt en stund siden det også nå. Vi snakker til tider en del i telefonen, men i perioder så er vi begge såpass opptatt med vårt, og har ulik timeplan, at vi ikke får snakket sammen heller. Av og til litt meldinger, men det er i rykk og napp. Når vi har kontakt så er det som før. Vi er tette 💚 

Alle vennskap og forhold går i bølger. Jeg og min søster er så tette i alder at vi bytter på å være «storesøster», alt etter hva livet har gitt oss. Noen ganger trenger jeg mer, noen ganger hun, noen ganger går liv ganske greit for begge, og noen ganger rett vest for oss begge, og vi prøver å tilpasse. Det går sånn jeg opplever det ganske naturlig. Jeg er likevel en av dem som nok trekker meg mer unna folk når jeg sliter for jeg vil ikke belaste folk for mye.
 

Deler dette fordi at min erfaring er at en så absolutt kan ha gode forhold uten å møtes fysisk. 

Selv om en er singel og ikke har barn så fylles timeplanen likevel for veldig mange. Ser det på meg selv også. En har gjerne ikke to timer for å reise for et besøk, og det blir jo fort to timer når en skal gjøre seg klar, komme seg avgårde og så hjem igjen. En bør prøve å passe på at vennskapet ikke blir kun enveis, men at det i perioder er sånn at en har mer utfordringer tenker jeg er helt naturlig, men om det pågår over lengre tid, så kan folk bli veldig slitne. Jeg tror hun prøver, men har ikke mer å gi sånn livet er nå for henne, og de grensene har hun lov til å sette. Jeg vil også si de grensene er nødvendige å sette. Jeg skjønner du trenger mer, men har du andre du kan lene deg på i tillegg? Har du noe oppfølging eller hjelp med det du sliter med? Det kan være utmattende å være «hobbypsykolog» over tid, selv om de fleste av oss gjerne er det i perioder for hverandre. Jeg er ihvertfall gjerne det for de nær meg 💚

Ser du spør om du er kravstor, men det er vanskelig å gi et klart svar på. Venninnen din har lov til å sette grenser, og du har lov til å ha behov. Skjønner du gjerne skulle møtt henne, men prøv å tenk igjennom vennskapet, og vektfordelingen, og vær takknemlig for kontakten på telefonen. 💚
 

 

Anonymkode: 8c555...3e2

[AnonymBruker]

Kanskje hun er sliten etter jobb, og også har andre venner og familie hun møtes. 
Får du hjelp for angsten din? Hva er det verste som kan skje om du tar bussen til henne? Du kan i hverstefall på et angstanfall som du kan puste deg gjennom. Og en mestringsfølelse av å ha klart det. 
 

Anonymkode: 70906...d13

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Kanskje hun er sliten etter jobb, og også har andre venner og familie hun møtes. 
Får du hjelp for angsten din? Hva er det verste som kan skje om du tar bussen til henne? Du kan i hverstefall på et angstanfall som du kan puste deg gjennom. Og en mestringsfølelse av å ha klart det. 
 

Anonymkode: 70906...d13

Jeg er uføretrygdet pga min angst så det er ikke bare å puste seg i gjennom. Jeg har levd med dette i mange år, og har fått hjelp, men det fungerer ikke over tid. Jeg har jobbet mye med kognitiv terapi, og det gjør meg sykere. Problematikken i vørt vennskap er uansett ikke at jeg har problemer med å komme meg til henne. Hun ønsker meg ikke der…

Anonymkode: c935d...06f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Jeg har to «bestevenninner». Skriver det ikke sånn, fordi jeg heller kaller de for nære venninner eller noe i den duren. Jeg har møtt de på Facebook igjennom grupper. Hun ene bor i nabokommunen, men vi har aldri truffet hverandre. Hun andre bor flere timer unna. Vi har nummeret til hverandre, og har meldt hverandre ved behov, men stort sett er alt per Messenger. Å møtes har ikke vært nødvendig for vårt forhold. Vi er tette på hverandre uten å noen gang ha snakket sammen. Jeg vet ikke en gang hvordan hun ene snakker, som i dialekt osv. Hun andre har jeg hørt et intervjue med. 

Jeg er også veldig tett med min søster. Sist vi møttes var det over 5 år siden sist, og det er blitt en stund siden det også nå. Vi snakker til tider en del i telefonen, men i perioder så er vi begge såpass opptatt med vårt, og har ulik timeplan, at vi ikke får snakket sammen heller. Av og til litt meldinger, men det er i rykk og napp. Når vi har kontakt så er det som før. Vi er tette 💚 

Alle vennskap og forhold går i bølger. Jeg og min søster er så tette i alder at vi bytter på å være «storesøster», alt etter hva livet har gitt oss. Noen ganger trenger jeg mer, noen ganger hun, noen ganger går liv ganske greit for begge, og noen ganger rett vest for oss begge, og vi prøver å tilpasse. Det går sånn jeg opplever det ganske naturlig. Jeg er likevel en av dem som nok trekker meg mer unna folk når jeg sliter for jeg vil ikke belaste folk for mye.
 

Deler dette fordi at min erfaring er at en så absolutt kan ha gode forhold uten å møtes fysisk. 

Selv om en er singel og ikke har barn så fylles timeplanen likevel for veldig mange. Ser det på meg selv også. En har gjerne ikke to timer for å reise for et besøk, og det blir jo fort to timer når en skal gjøre seg klar, komme seg avgårde og så hjem igjen. En bør prøve å passe på at vennskapet ikke blir kun enveis, men at det i perioder er sånn at en har mer utfordringer tenker jeg er helt naturlig, men om det pågår over lengre tid, så kan folk bli veldig slitne. Jeg tror hun prøver, men har ikke mer å gi sånn livet er nå for henne, og de grensene har hun lov til å sette. Jeg vil også si de grensene er nødvendige å sette. Jeg skjønner du trenger mer, men har du andre du kan lene deg på i tillegg? Har du noe oppfølging eller hjelp med det du sliter med? Det kan være utmattende å være «hobbypsykolog» over tid, selv om de fleste av oss gjerne er det i perioder for hverandre. Jeg er ihvertfall gjerne det for de nær meg 💚

Ser du spør om du er kravstor, men det er vanskelig å gi et klart svar på. Venninnen din har lov til å sette grenser, og du har lov til å ha behov. Skjønner du gjerne skulle møtt henne, men prøv å tenk igjennom vennskapet, og vektfordelingen, og vær takknemlig for kontakten på telefonen. 💚
 

 

Anonymkode: 8c555...3e2

Takk for et flott og utfyllende svar. Jeg snakker sjeldent med noen om problemene mine, for jeg liker ikke å vise den siden av meg selv. Har alltid hatt rollen som «klassens klovn», og jeg foretrekker meg selv som den energiske og morsomme i venneflokken. Denne ene venninna har dog fulgt meg ganske tett, så hun vet at jeg ofte skjuler problemene mine, eller later som at alt er bra. Hun er veldig opptatt av at hun er der for meg, men jeg oppfatter det ikke alltid sånn. Mulig jeg krever for mye av henne. Det har jeg også snakket med henne om. Men hun har ikke tid til å møte meg, og plutselig er hun hos en annen venninne. Hun har allikevel tid til å snakke med meg flere timer i telefonen stort sett HVER eneste dag. Innimellom plager dette meg, mens andre ganger bryr jeg meg ikke så mye om det. Jeg har andre venninner også, men krever kanskje ikke like mye av dem. Jeg tror problematikken ligger i at hun har gitt meg en forventning til hvordan hun er, men så klarer hun ikke å leve opp disse forventningene. Jeg forsøker å jobbe med meg selv, men vurderer ofte å bryte vennskapet med henne pga dette. Så lenge vennskapet sårer meg så kan det være greit å gi slipp…

Anonymkode: c935d...06f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Takk for et flott og utfyllende svar. Jeg snakker sjeldent med noen om problemene mine, for jeg liker ikke å vise den siden av meg selv. Har alltid hatt rollen som «klassens klovn», og jeg foretrekker meg selv som den energiske og morsomme i venneflokken. Denne ene venninna har dog fulgt meg ganske tett, så hun vet at jeg ofte skjuler problemene mine, eller later som at alt er bra. Hun er veldig opptatt av at hun er der for meg, men jeg oppfatter det ikke alltid sånn. Mulig jeg krever for mye av henne. Det har jeg også snakket med henne om. Men hun har ikke tid til å møte meg, og plutselig er hun hos en annen venninne. Hun har allikevel tid til å snakke med meg flere timer i telefonen stort sett HVER eneste dag. Innimellom plager dette meg, mens andre ganger bryr jeg meg ikke så mye om det. Jeg har andre venninner også, men krever kanskje ikke like mye av dem. Jeg tror problematikken ligger i at hun har gitt meg en forventning til hvordan hun er, men så klarer hun ikke å leve opp disse forventningene. Jeg forsøker å jobbe med meg selv, men vurderer ofte å bryte vennskapet med henne pga dette. Så lenge vennskapet sårer meg så kan det være greit å gi slipp…

Anonymkode: c935d...06f

Tror dette er viktig å tenke på. Hva snakker dere om i flere timer hver dag? Det høres ut som et utrolig intenst vennskap. Kan det være at hun rett og slett ikke orker møte deg hvis alt er så vanskelig og angstfylt hele tiden? Når det skal nevnes, har jeg selv måttet «slå opp» med det som jeg anså som min bestevenninne tidligere. Hun var alltid den jeg skrev til når jeg hadde problemer og kunne greie ut i det vide og det brede, og hun svarte alltid med gode råd og en “skulder å gråte på”, men jeg innså etterhvert at hun aldri åpnet seg for meg om sine problemer. Et vennskap skal jo være en gjensidig tillit og deling av problemer? Når det gikk opp for meg at min «bestevenninne» ikke delte NOE tilbake og egentlig holdt meg på en armlengdes avstand, var det ikke lenger naturlig for meg å være så åpen og ærlig med henne. Vennskapet er nå med mer høflig distanse. 

Anonymkode: d4339...61f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tror dette er viktig å tenke på. Hva snakker dere om i flere timer hver dag? Det høres ut som et utrolig intenst vennskap. Kan det være at hun rett og slett ikke orker møte deg hvis alt er så vanskelig og angstfylt hele tiden? Når det skal nevnes, har jeg selv måttet «slå opp» med det som jeg anså som min bestevenninne tidligere. Hun var alltid den jeg skrev til når jeg hadde problemer og kunne greie ut i det vide og det brede, og hun svarte alltid med gode råd og en “skulder å gråte på”, men jeg innså etterhvert at hun aldri åpnet seg for meg om sine problemer. Et vennskap skal jo være en gjensidig tillit og deling av problemer? Når det gikk opp for meg at min «bestevenninne» ikke delte NOE tilbake og egentlig holdt meg på en armlengdes avstand, var det ikke lenger naturlig for meg å være så åpen og ærlig med henne. Vennskapet er nå med mer høflig distanse. 

Anonymkode: d4339...61f

Igjen så vil jeg få påpeke at jeg sjeldent snakker om angsten min. Ei heller med min bestevenninne. Hun spør meg ofte om det går bra, og jeg lyver til henne og svarer «ja, det går bra». Hun tror ikke alltid på meg, men lar det ligge. Hun er flinkere til å snakke med meg om sine problemer, og får mye mer utløp for sine  tanker og følelser. Jeg er tilgjengelig for henne natt og dag, og det vet hun. Hun ringer meg til alle døgnets tider, og det vil jeg at hun skal gjøre. Vi har et veldig spesielt vennskap, men jeg hadde sluppet alt jeg har i hendene for henne. Hun hadde nok ikke gjort deg samme, og det er greit. Mulig at det blir for intenst og at det faktisk er jeg som burde få henne litt på avstand.

Anonymkode: c935d...06f

[AnonymBruker]

Jeg har ikke krevd noe av henne. Jeg luftet tankene mine her inne bare. Jeg stiller mye mer opp for henne en hun gjør for meg, så jeg skjønner godt at hun ikke har kutta meg ut. Jeg snakker stort sett ikke om mine mentale plager så det er ikke sånn at hun merker noe til det i utgangspunktet. Når jeg går i gjennom mine verste perioder så holder jeg meg stort sett for meg selv.

Anonymkode: c935d...06f

[Gjest ti10]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har ikke krevd noe av henne. Jeg luftet tankene mine her inne bare. Jeg stiller mye mer opp for henne en hun gjør for meg, så jeg skjønner godt at hun ikke har kutta meg ut. Jeg snakker stort sett ikke om mine mentale plager så det er ikke sånn at hun merker noe til det i utgangspunktet. Når jeg går i gjennom mine verste perioder så holder jeg meg stort sett for meg selv.

Anonymkode: c935d...06f

Hvis du forventer å snakke med henne i timesvis hver dag, så krever du jo mye av henne.

Og hvis du sliter psykisk og fysisk og er mye alene, så er det kanskje begrenset hvor varierte samtaleemnene deres egentlig kan være? Selv om du mener at du ikke klager eller syter, kan det være at hun oppfatter det annerledes.

[AnonymBruker]

ti10 skrev (7 minutter siden):

Hvis du forventer å snakke med henne i timesvis hver dag, så krever du jo mye av henne.

Og hvis du sliter psykisk og fysisk og er mye alene, så er det kanskje begrenset hvor varierte samtaleemnene deres egentlig kan være? Selv om du mener at du ikke klager eller syter, kan det være at hun oppfatter det annerledes.

Kan dere ikke lese før dere svarer? Vi snakker i timesvis på telefonen hver dag, og hun ringer meg! Dette er fordi hun jobber turnus og den beste løsningen er derfor at hun ringer når hun har tid. Dette har hun stort dett hver dag. Tipper vi prater i gjennomsnitt 2-3timer i telefonen hver dag med noen få unntak. Dette er etter hennes ønske..Og jeg synes selvfølgelig at det er hyggelig.

Anonymkode: c935d...06f

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri ville eller orket å snakke med noen i tlf flere timer hver dag. 
 

Synes det er spesielt å aldri møtes når dere bor egentlig ganske nærmt. 

Anonymkode: a2ca0...320

[AnonymBruker]

6 hours ago, AnonymBruker said:

Har et spørsmål… Jeg sliter med både psykiske og fysiske utfordringer og jeg er fryktelig mye alene. Jeg prater med min bestevenninne på telefonen så og si hver dag. Hun er et støttende menneske, stort sett. Jeg er ikke en person som klager og syter, men hun vet at jeg har det tøft innimellom. Hun stiller opp over telefonen, men hun har aldri tid til å møte meg. Hun vet at jeg er alene, og kanskje kunne trengt henne fysisk tilstede, men dette ønsker hun ikke. Hun bor 40 min unna med bil, men jeg har ikke sett henne på år og dag. Selv er jeg redd for å reise såpass langt, fordi jeg lider av alvorlig angst.  Er dette spesielt, eller krever jeg for mye? Hvis min venninne hadde hatt det så vondt, og jeg hadde vært i ok form selv så hadde jeg tilbudt henne det meste. Hun kunne sovet hos meg om hun ønsket! Må også få påpeke at denne venninna er singel og har ingen barn. Hun har en jobb, men også en del fritid. Hun sier at hun er her for meg, og at hun stiller opp, men det gjør det bare enda vondere når jeg føler at hun i realiteten  gjør det stikk motsatte. Er jeg for kravstor…?!?

Anonymkode: c935d...06f

40 min kjøretur om man jobber turnus er tungt, hverdagen går ofte ikke opp. Når hun ringer deg, kan hun gjøre ting samtidig, som å rydde, lage mat, ta klesvasken, lufte bikkja, kjøre fra plass til plass.

Det å reise på besøk når vi snakker over en times reisevei for å komme seg til og fra, pluss kostnaden det koster, er ikke bare-bare.

 

Jeg ville spurt venninna mi jeg, om jeg var deg. Synes du er noe kravstor, da du er ufør og har store helse utfordringer. M du forteller egentlig for få detaljer, vi får ikke ett nyansert bilde av situasjonen her. 

Anonymkode: 3af8e...cf7

[AnonymBruker]

«Du, jeg setter veldig pris på at du støtter meg så mye. Men jeg er litt redd for at jeg sliter deg ut. Kanskje vi skal ta en pause, eller hvert fall kutte ned på telefonsamtalene. Kanskje bare snakke en dag i uka? Hva synes du om fast dag på mandager?»

Anonymkode: 3b2f5...635

[AnonymBruker]

Jeg tipper hun ringer deg fordi det er vane, og fordi hun ikke vil avslutte, mest for din del. Det er stor forskjell på å ha noen  på øret og å måtte besøke de samme, man er mye mer låst i et besøk. Å ha noen på ørene betyr at man kan gjøre noe annet samtidig, rydde, lage mat, gå tur, legge sammen klær, stryke, vaske gulv ect. Du påstår du aaaaaldri snakker om sykdom og angst, men du gjør nok det uten å være klar over det selv. Enten må du foreslå møte på en kafe e.l. i nærheten av henne, eller så må du akseptere at det blir med samtaler over tlf. Syns du det blir for mye kutter du ned som en over foreslår. 

Anonymkode: be60b...792

[Rhodiola]

Tråden er ryddet for brukerdebatt, brukerangrep, avsporing og svar til slettede innlegg.

Rhodiola, adm.

[sommerkroppen]

AnonymBruker skrev (På 9.1.2024 den 7.47):

Har et spørsmål… Jeg sliter med både psykiske og fysiske utfordringer og jeg er fryktelig mye alene. Jeg prater med min bestevenninne på telefonen så og si hver dag. Hun er et støttende menneske, stort sett. Jeg er ikke en person som klager og syter, men hun vet at jeg har det tøft innimellom. Hun stiller opp over telefonen, men hun har aldri tid til å møte meg. Hun vet at jeg er alene, og kanskje kunne trengt henne fysisk tilstede, men dette ønsker hun ikke. Hun bor 40 min unna med bil, men jeg har ikke sett henne på år og dag. Selv er jeg redd for å reise såpass langt, fordi jeg lider av alvorlig angst.  Er dette spesielt, eller krever jeg for mye? Hvis min venninne hadde hatt det så vondt, og jeg hadde vært i ok form selv så hadde jeg tilbudt henne det meste. Hun kunne sovet hos meg om hun ønsket! Må også få påpeke at denne venninna er singel og har ingen barn. Hun har en jobb, men også en del fritid. Hun sier at hun er her for meg, og at hun stiller opp, men det gjør det bare enda vondere når jeg føler at hun i realiteten  gjør det stikk motsatte. Er jeg for kravstor…?!?

Anonymkode: c935d...06f

Jeg synes absolutt ikke du er kravstor når du ønsker å treffe henne. 40 minutter er ikke lenge å kjøre, når man gjør det innimellom en sjelden gang. Og det bør ikke gå år mellom hver gang man fysisk treffer en så god venn. Dog kan det jo være at når hun ringer så mye som hun gjør, så føler hun kanskje at hun kompenserer for de manglende besøkene? Har du spurt henne helt direkte om grunnen til hvorfor hun ikke ønsker å komme på besøk?