Samspill, øyekontakt, språkutvikling

[AnonymBruker]

Har en gutt på 10 mnd, og er alene med han. Føler dagene blir ganske lange da han kun sover en dupp på dagtid på maks èn time. Nattsøvnen er ok, selv om det kan bli endel korte oppvåkninger. Planen er at han skal begynne i barnehage når han er 16 mnd, men jeg får se om jeg drøyer det enda lenger. Han krabber enda ikke. Bruker masse tid på han hver dag selvfølgelig, føler det går i ett. Han er veldig opptatt av øyekontakt, søker meg med blikket hele tiden (føles slik..), og er ikke så interessert i leker (har masse, mye varierte leker som jeg roterer på). Jeg er opptatt av å gi han alt han trenger av samspill og trygghet, samt opptatt av å legge et godt fundament for språkutvikling, så jeg snakker masse med og til han. Mye benevnelser, forklaringer etc.

Jeg føler jeg er iferd med å bli ganske kjørt av det hele. Det er ikke mulig for meg å sette meg ned med en kopp kaffe mens poden ligger på gulvet og leker litt for seg selv. Mulig jeg har "skjemt han bort" med nærmest konstant stimuli og at jeg har holdt på med dette såpass mye over tid at det har blitt en selvfølge for ham at vi skal ha stadig øyekontakt. Tenker at selv om tett kontakt jo er bra når de er så små, så er det jo nødvendig at barnet får erfaring med verden og å "være seg selv" også, uten at mor alltid er der og "nistirrer" på barnet. Jeg klarer nærmest ikke å fristille meg fra å være tilgjengelig for kommentarer og øyekontakt hele tiden..føler fort på dårlig samvittighet hvis jeg f.eks. snur ryggen til for å vaske opp noe småtteri. 

Dette er så utmattende, og jeg føler jeg må begynne å tone ned det stadige samspillet/interaksjonen/snakkinga slik at barseltida blir gjennomførbar for meg. Og at barnet også kan få være litt for seg selv, noe som jo må være sunt det også, innen rimelighetens grenser.

Er det noen som kjenner seg igjen i dette "kjøret" av å føle at man må være tilgjengelig i ett og alt for barnet, og at det på en måte kan bli for mye av det gode? Hvor går grensa, hvordan skape litt pusterom i hverdagen? Er klar over at dette er en begrenset periode i barnets liv og at det aldri vil bli like intenst igjen, men jeg lurer på om jeg overdriver det hele og gjør barseltida for intens for både meg selv og barnet. 

Anonymkode: 9fac7...e7d

[AnonymBruker]

Du sier du snakker mye med han, men har du ikke gitt han noe rom og tid til å leke selv, utforske og bevege seg etter leker? Hvordan har leken og interaksjonen deres sett ut? Har han ligget noe på gulvet på magen?

Jeg syns personlig det høres veldig intenst ut. Jeg passet også på å at barnet fikk noe egentid, og fikk ro og fred. Barn kan fort bli overstimulert også. 

Anonymkode: 04214...64e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du sier du snakker mye med han, men har du ikke gitt han noe rom og tid til å leke selv, utforske og bevege seg etter leker? Hvordan har leken og interaksjonen deres sett ut? Har han ligget noe på gulvet på magen?

Jeg syns personlig det høres veldig intenst ut. Jeg passet også på å at barnet fikk noe egentid, og fikk ro og fred. Barn kan fort bli overstimulert også. 

Anonymkode: 04214...64e

Han ligger mye på gulvet hver dag, i mange timer totalt sett. Han har ligget på magen som anbefalt, men han er bare treg mht. krabbingen. Jeg legger noen få leker rundt ham og lar han holde på selv, uten å blande meg. Men han mister raskt interessen og søker kontakt. Lar han ligge på kjøkkengulvet og introduserer gjenstander som f.eks sleiv, visp, slikkepotter etc, men han mister som sagt kjapt interessen og vil ha min oppmerksomhet, kan begynne å hyle i protest hvis jeg ikke er rett ved ham, roer seg når jeg setter meg ned med ham eller plukker ham opp. Jeg prøver på nytt og la han ligge og utforske for seg selv etter en liten stund, men samme scenario. Når det er sagt så kan han være aktiv på gulvet i lang tid, uten at han krabber. Han ruller og skyver seg bakover mye. Men da må jeg være rett i nærheten og stadig tilgjengelig for øyekontakt. 

Hvordan ser egentid ut for så små barn? Man oppholder seg i samme rom selvfølgelig, men lar de være i fred uten å sitte og se på de/snakke til og kommentere hele tiden? Man kan gjøre sine egne ting, f.eks snu ryggen til og være stille , for så å ta kontakt etter noen minutter og "sjekke inn" med barnet?

Jeg har vel for høye skuldre..

Anonymkode: 9fac7...e7d

[AnonymBruker]

Noen barn er klistremerker og krever veldig mye oppmerksomhet fra foreldrene. Syns ikke dette høres unormalt ut. Det at barnet ikke krabber kan være en faktor til at barnet vil ha deg involvert i leken. Når de blir mobile kan de i større grad utforske selv og aktivisere seg selv. Noen barn krabber ikke før de plutselig begynnner å gå. Du kan ikke lære barnet ditt å gå eller krabbe, men du kan legge tilrette for motorisk utvikling med å ha leker litt unna og oppmuntre til forflytning. Syns det høres ut som om du er en god og trygg mamma for barnet ditt og at barnet søker deg så mye nettopp på grunn av dette. Det blir som regle bedre etterhvert som barnet blir eldre. Stå på mamma!

Anonymkode: caf04...378

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Han ligger mye på gulvet hver dag, i mange timer totalt sett. Han har ligget på magen som anbefalt, men han er bare treg mht. krabbingen. Jeg legger noen få leker rundt ham og lar han holde på selv, uten å blande meg. Men han mister raskt interessen og søker kontakt. Lar han ligge på kjøkkengulvet og introduserer gjenstander som f.eks sleiv, visp, slikkepotter etc, men han mister som sagt kjapt interessen og vil ha min oppmerksomhet, kan begynne å hyle i protest hvis jeg ikke er rett ved ham, roer seg når jeg setter meg ned med ham eller plukker ham opp. Jeg prøver på nytt og la han ligge og utforske for seg selv etter en liten stund, men samme scenario. Når det er sagt så kan han være aktiv på gulvet i lang tid, uten at han krabber. Han ruller og skyver seg bakover mye. Men da må jeg være rett i nærheten og stadig tilgjengelig for øyekontakt. 

Hvordan ser egentid ut for så små barn? Man oppholder seg i samme rom selvfølgelig, men lar de være i fred uten å sitte og se på de/snakke til og kommentere hele tiden? Man kan gjøre sine egne ting, f.eks snu ryggen til og være stille , for så å ta kontakt etter noen minutter og "sjekke inn" med barnet?

Jeg har vel for høye skuldre..

Anonymkode: 9fac7...e7d

Tja, det kan jo være så mangt. De pusler med sitt. Leker med en leke, eller blar i en bok. Ligger i babygym. Lager lyd med en rangle. Jeg har aldri forstyrret babyen min hvis han finner noe å drive med. Hverken forsøk med stemme eller øyekontakt. Lar han være litt i sin egen verden. Vi leker mye, men noen tidspunkt på døgnet er vi i samme rom uten å være sammen. Men det har vært slik fra starten, og du har andre rutiner etablert nå. Har du forsøkt speil? Rullende speil? Er det noen leker han virker mer interessert i? Har du spurt om råd på helsestasjonen? Har de sagt noe spesielt?

Jeg tenker uansett, du kan senke skuldrene. Du gjør ingenting feil. Og jeg sier ikke den ene eller den andre fremgangsmåten er riktig eller feil, men det virker som om du trenger et avbrekk, og du trenger å få en bekreftelse på at det er også ingenting galt i å ikke se på, prate med eller interagere med barnet konstant hele tiden. Det er helt greit. Du trenger ikke ha dårlig samvittighet for det eller føle deg som en dårlig mor for du har blikket eller oppmerksomheten et annet sted. 

Anonymkode: 04214...64e

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar, dere to ❤️  Gav meg litt å tenke på og jeg skal forsøke senke skuldrene litt fremover..  

Anonymkode: 9fac7...e7d

[AnonymBruker]

Husk at du må ta vare på deg selv også! Det hjelper ikke han om du blir utslitt.

Anonymkode: d2531...199

[AnonymBruker]

Det høres utrolig slitsomt ut for deg, og tenker at du strekker deg lenger enn du strengt tatt må. Men kan forstå hvordan du har havnet i den situasjonen hvor du føler du må være tilgjengelig for blikkontakt hele tiden. Ny problemstilling for meg; jenta vår på 8 mnd åler seg rundt og leker ganske selvstendig over lengre tid. Hun vil ha meg i rommet, og søker blikket av og til, men for det meste er hun oppslukt av å åle seg rundt og mellom ulike leker. Har også merket at hun synes det er interessant når jeg konsentrerer meg om noe, for eksempel oppvask eller matlaging. Da følger hun nøye med og smiler. Kanskje gutten din bare har godt av å se deg holde på med ting og at det ikke er så farlig om han blir litt utålmodig innimellom. Men tror som noen nevner her at det vil bli bedre når han blir mer mobil. Babyen vår var skikkelig utålmodig og frustrert når hun lå alene frem til hun klarte å pivotere, og så ble det enda bedre når hun fikk til ålingen. 

Anonymkode: 49452...950

[AnonymBruker]

Her tror jeg mye av problemet ditt er at han ikke beveger seg. Min har vært omtrent i konstant bevegelse siden han lærte seg å dytte seg bakover da han var 6 måneder. En leke er ikke interessant mer enn noen få minutter, så da er han på vei et nytt sted for å se på noe annet. Etter rundt ti måneder følte jeg også det var en endring i hvilke leker han trengte, det var ikke nok lenger å utforske en ny form eller tekstur. De må kunne «gjøre» noe, helst ha knapper og lage lyd. Sånn puttekasse og byggeklosser er også populært. Og å ta tamponger inn og ut av en boks 😂

Anonymkode: 30368...c1f