Langt innlegg, krangling med samboer, samlivsbrudd?

[AnonymBruker]

Jeg må bare få skrevet fra meg, har ingen å prate med om dette. Dette blir langt..!

Først om oss, vi er et par i 30 årene, vært sammen i 8 år og har to barn, en på 3 år og og en 5 måneder.

Vårt første barn var planlagt og etterlengtet. Samboer stilte ikke opp under svangerskapet, så jeg sto alene med alt husarbeid, handling, hunder, montering, innkjøp ++ til tross for svangerskapsforgiftning. Jeg tenkte at dette var normalt, ofte hørt mennene som blir livredde og "flykter". Babyen kom, han begynte å jobbe da hun var 10 dager, for da "måtte" han, hvis ikke var han en dårlig ansatt. Igjen satt jeg, som mistet 1,5L blod, revna som pokker, vondt som pokker, og ikke for å snakke om de forferdelige hormonene. Men jeg fikset det, jeg tok babyen hver eneste natt, hver morgen, forsatte med all husarbeid ++.

Da hans permisjon sto for tur, bestemte han seg for å starte for seg selv når permisjonen var over. Han lovte at det ville gi mer tid til familien og oss. Permisjonen var over begge i 100% uten barnehageplass, vi så hverandre så vidt på 6mnd. Jeg jobbet skift, og han hadde akkurat startet for seg selv. Forholdet led svært mye.

Han fikk fødseldepresjon, jeg fikk tilbakefall på min depresjon. 

Rett før barnet var to år, hanglet forholdet vårt så vanvittig pga manglede tid sammen som par og familie, så jeg trumfet gjennom parterapi. Han satt i de to timene jeg klarte å få han med, helt stille. Ikke et eneste ord. Vi klarte likevel å ta til oss hvordan vi snakker til hverandre, og kommunikasjon vår ble bedre.

Kjærestelivet var fremdeles helt dødt, men jeg har jo alltid hørt at de tre første årene er unntakstilstand, så ok, jeg fikser det her.

Så kommer sjokket, jeg har blitt gravid på nytt, til tross spiral. Ok, dette fikser vi. Vi snakket mye om at han må jobbe mindre, han må stille mer opp, han må komme seg opp om morgenen. Jada, gull og grønne skoger.

Det svangerskapet hadde jeg tilløp til svangerskapsforgiftning og hyperemesis, så var innlagt ofte for overvåking og for å få væske, ultralyd annen hver uke og jordmor to ganger i uken, med en aktiv to åring hjemme. Jeg sto fremdeles med alt av familie, hunder, hus, planlegging. Jeg tok to åringen på natten, jeg sto opp, jeg hentet og leverte i barnehagen.

Vi kranglet mye hele svangerskapet, jeg var lei av å stå med alt alene, mens han sov til 11-12-13, levde som om han var singel og barnløs, når han i realiteten var en familiefar på 30 år. 

Helt på tampen av svangerskapet ble dessverre han utsatt for blindvold, det gikk heldigvis bra fysisk. Det gikk, og går, ikke bra psykisk da han følte seg mindre mann, og nektet plent å snakke om det. Dette var hans byrde å bære, han ville ikke at jeg skulle synes synd på han.

Baby nr2 melder sin ankomst, heldigvis gikk denne fødselen strålende og jeg var helt fin igjen rett etter. Han begynte å jobbe da babyen var 3 dager gammel, og jobbet 12t gjennom hele helgen. Der satt jeg proppfull av hormoner, "rett ut av fødestua" med en baby og en på 2,5år.

Denne gangen har han også fått fødseldepresjon. Men denne gangen har det gått for langt. Han har bare jobbet i ett kjør siden minste ble født. Det kan gå flere dager mellom hver gang han ser ungene, for han jobber eller sover. Han bidrar ikke med ungene, han bidrar ikke til hjemmet/familien eller hundene. Alt hviler på meg. 

Vi hadde en god prat igår, da jeg sa til han at jeg er konstant irritert på han, alt han gjør og ikke gjør irriterer meg. Jeg har nådd et punkt hvor jeg er redd jeg ikke klarer å snu tilbake. Han sa seg enig, og han skulle bli bedre, hjelpe meg med å tilgi han for alt han har latt meg stå med alene. Jeg har vært alenemor som deler hjemmet med barnefar.

Så kom dagen idag, egentlig bare en fillesak. Som nevnt tidligere, så har jeg alvorlig depresjon, og noen dager er ordentlig tøffe. Som idag, da begge ungene har styra hele natta, og jeg sto opp kl 07. Han drar seg ned kl 12, jeg er pottesur. Og da tilter det bare for han. Kalte meg masse stygge ting(ikke foran ungene), han ble bare mer og mer hissig. La skylda på meg, at jeg forgifter hele huset med den sure oppførselen min, jeg lever på min egen planet og jeg er som hans mor som er psykisk syk med tunge diagnoser.

Jeg kjenner at jeg er så lei. Jeg er så forsynt. Jeg er så mektig lei av å stå alene med alt, hvor han bare bor på et hotell. Alt blir bare fiksa for han. Jeg kjenner at jeg egentlig er så vanvittig ferdig med hele dusten, men så kjenner jeg på en skam og en sorg. Vi har en baby på bare fem måneder, hva vil folk tenke? Skal jeg virkelig bare se de nydelige ungene mine så lite? Jeg er jo glad i tidenes idiot også, veldig glad i han også.

Jeg har som mange andre sydd puter under armene på han. Alltid stelt i stand, planlagt for han, handlet klær, ja, rett og slett hvert mammaen hans også. Men vi har snakket så mye om det, og han lover bot og bedring hver eneste gang.

Nå er vi en såpass ond spiral, at jeg tror det ender med at jeg bryter ut. Jeg klarer ikke å forstå hvordan jeg skal klare å forsette lenger. Men det gjør så vondt, minste barna mine, familien min, samboeren min...

Anonymkode: d34b2...0f5

[Hengebuksvinet]

Jeg ser for meg at du infortsettelsen av dette blir bare mer og mer sliten og nedbrutt, og det blir vanskeligere og vanskeligere å ta tak i situasjonen. Og kommer han til å bedre seg? En del sånne menn mener at alt skal bli bedre når barna vokser til, og de for eksempel kan ta de med ut å spille fotball. Virkeligheten blir ofte at det ikke er noe enklere med større barn, det krever bare en annen type oppfølging.

Her er etter det du skriver liten grunn til å bli. Det er gode støtteordninger for aleneforeldre, og du kan også få avlastning. Ofte kommer energien tilbake, når man kommer ut av et dårlig forhold. Har dere noe nettverk du kan lene deg på?

[AnonymBruker]

Hengebuksvinet skrev (3 minutter siden):

Jeg ser for meg at du infortsettelsen av dette blir bare mer og mer sliten og nedbrutt, og det blir vanskeligere og vanskeligere å ta tak i situasjonen. Og kommer han til å bedre seg? En del sånne menn mener at alt skal bli bedre når barna vokser til, og de for eksempel kan ta de med ut å spille fotball. Virkeligheten blir ofte at det ikke er noe enklere med større barn, det krever bare en annen type oppfølging.

Her er etter det du skriver liten grunn til å bli. Det er gode støtteordninger for aleneforeldre, og du kan også få avlastning. Ofte kommer energien tilbake, når man kommer ut av et dårlig forhold. Har dere noe nettverk du kan lene deg på?

Jeg er allerede helt på felgen, den jula her tok helt knekken på meg. Han sov til langt på dag alle dager, så jeg sto med begge barna og pakket til juleselskapene vi skulle på. Pakket ut av bilen når vi kom frem og hatt ungene alene på selskapene. Han har har sittet å spist og koset seg med de andre voksne, for å så fra på jobb. Jeg er så sliten, fysisk og mentalt, at jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Handlet alene i romjula, kikka ut på elva og lurte på om jeg klarte å få set til å se ut som en ulykke. Men så stoppet tanken der, for jeg ønsker ikke at barna mine skal forbinde jula med at mamma døde.

Vi har dessverre dårlig med nettverk. Hans mor er psyk, min mor har ME,min far jobber på sjøen, hans far er småbarnsforelder selv.

Men jeg klarer ikke å forstå hvordan jeg skal bryte ut. Jeg er jo kjempe glad i han, i familien vår. Skal jeg bare vøre alene, helt alene annen hver uke? Hva slags liv er det?

 

Ts

Anonymkode: d34b2...0f5

[AnonymBruker]

Høres ut som du får mer omsorg enn 50/50 om du ønsker ved samlivsbrudd. Du gjør jo allerede alt, så for din del blir det trangere økonomi, men ekstreeeemt lite irritasjon og energisug fra mannebabyen din.

Tru ham med brudd, hvis ingen endring skjer, så gjennomfør.

Anonymkode: b20ea...c99

[Tipaa]

Når barna er så små så er det ikke anbefalt med annenhver uke, bare så det er sagt.

men en annen ting, hvorfor lar du han sove så lenge? Hvorfor står du alltid opp med barna? Her i huset så sier jeg, jeg tar lørdag og du tar søndag. Ferdig snakka. Sier jeg ikke ifra, så ender det opp med at han prøver seg og skal ha begge morgene fri. 
 

Slutt å vær mammaen hans, han klarer vel helt fint å kjøpe og vaske sitt eget tøy?

[AnonymBruker]

Kan det fungere for deg å forsøke å leve som en alenemor mens dere bor sammen? Dvs planlegg alt for deg og ungene, men la han ordne med seg selv. Da tar du bort et irritasjonsmoment (han bidrar aldri), samtidig som du får testet ut i praksis hvordan det er å være alene. Er det bedre eller verre en slik du har det nå? 

Anonymkode: 8ffe7...861

[AnonymBruker]

Du kommer til å få et langt lettere liv uten baby 3 som du deler seng med! 

Anonymkode: 0b808...281

[Hengebuksvinet]

Når et forhold blir destruktivt er det lurt å ta en pause, uansett. Hvis ikke fortsetter dere bare å bygge nedover. Du får uansett mesteparten av arbeidet med barna, men du slipper ekstrabelastningen.

Hva sier de andre i juleselskapene da? Reagerer de ikke på en mann som lar kona ta alt? 

Alt kommer til å bli litt lettere mot våren. Og jeg lover at livet en gang vil bli mer håndterlig. Du må kanskje gjennom en litt værre periode ved brudd, men jeg er ganske sikker på at du vil oppleve lettelse i etterkant.

Mange finner tilbake til hverandre. Men la det uansett gå litt tid, og ikke gi etter for de første løse lovnadene om at han skal bedre seg.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Skal jeg bare vøre alene, helt alene annen hver uke? Hva slags liv er det?

 

Ts

Anonymkode: d34b2...0f5

Nei, for det første virker han helt interessert i barna. Han vil ikke, og kan ikke ha de 50%. Ingen som vil si at det er en god ide heller. 
 

Kjenner barna han i det hele tatt??

Anonymkode: 0b808...281

[Hengebuksvinet]

Enda et tips fra meg. Fortell noen hvordan du har det, å sette ord på ting hjelper deg å rydde i hodet.

[AnonymBruker]

Kan aldri tenke meg at han ønsker 50/50, han har jo allerede meldt seg ut av familien.

Du kommer til å knekke sammen om dette fortsetter, bare frustrasjonen over oppførselen hans alene tærer på psyken din, og den blir du i det minste kvitt om du går. Det er noe med å vite hva du har å forholde deg til, nå vil du alltid gå og håpe på at han skal stille opp. Er man alene vet man at man er alene og legger opp livet deretter.

Du får to barn istedenfor to barn og en mannebaby. Selvfølgelig er det hardt med både fødselsdepresjon og dårlig psyke etter overfall, men alt kan likevel ikke falle på deg. 

Ikke tenk på hva folk vil si, de vet ikke hvordan du har det, eller hva som er best for dere og barna.

Anonymkode: a55e8...b76

[AnonymBruker]

Tipaa skrev (1 minutt siden):

Når barna er så små så er det ikke anbefalt med annenhver uke, bare så det er sagt.

men en annen ting, hvorfor lar du han sove så lenge? Hvorfor står du alltid opp med barna? Her i huset så sier jeg, jeg tar lørdag og du tar søndag. Ferdig snakka. Sier jeg ikke ifra, så ender det opp med at han prøver seg og skal ha begge morgene fri. 
 

Slutt å vær mammaen hans, han klarer vel helt fint å kjøpe og vaske sitt eget tøy?

Jeg lar han ikke sove. Jeg vekker han i ett kjør fra når tre åringen våkner. Jeg lar tre åringen være igjen på rommet mens jeg går ned med babyen. Jeg har fysisk dratt han ut av senga, men det hjelper ikke. Han legger seg igjen, blir pottesur, og da gjerne sover enda lenger. Jeg har forsøkt alle triks jeg har klart å komme på, det hjelper bare ikke. Nå har jeg kommet dit at hvorfor skal jeg bruke så mye tid og energi på noe som er dødfødt uansett?

Jeg vasker ikke tøyet hans lenger, skifter ikke på hans side av sengen.

Ts

Anonymkode: d34b2...0f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg lar han ikke sove. Jeg vekker han i ett kjør fra når tre åringen våkner. Jeg lar tre åringen være igjen på rommet mens jeg går ned med babyen. Jeg har fysisk dratt han ut av senga, men det hjelper ikke. Han legger seg igjen, blir pottesur, og da gjerne sover enda lenger. Jeg har forsøkt alle triks jeg har klart å komme på, det hjelper bare ikke. Nå har jeg kommet dit at hvorfor skal jeg bruke så mye tid og energi på noe som er dødfødt uansett?

Jeg vasker ikke tøyet hans lenger, skifter ikke på hans side av sengen.

Ts

Anonymkode: d34b2...0f5

Hva sier han om du tar dette opp med han når han er våken? Det høres helt merkelig ut å være en voksen mann og oppføre seg på den måten.

Anonymkode: f3097...efe

[Traktor]

Dump han, så slipper du i hvertfall å ta vare på dette mannebarnet i tillegg til to unger. 

[AnonymBruker]

Stakkars deg. Det høres skikkelig fælt ut å bo med han. Jeg har to barn selv, og vet hvor krevende det er. Veldig provoserende at han bare ikke gidder stå opp før 12. Det er helt sykt. Hvis en av oss får lov å sove lenge er det uansett ikke lenger enn 09. Dårlig gjort av han å bli sint på deg for å være «sur». Kanskje du bare må gjøre det slutt. 

Anonymkode: 8e9d1...a62

[AnonymBruker]

Jeg klarer ikke å se Hborfor du er glad i dette mennesket?

Anonymkode: 3a5da...4d1

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært deg så hadde jeg reist bort ei helg. Så må han ta ansvar. Så får du se etter det. Om han våkner eller ikke. 

Anonymkode: 981c3...aa0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Skal jeg bare vøre alene, helt alene annen hver uke? Hva slags liv er det?

Hvorfor tror du han skal ha en 5 måneder gammel baby 50% av tida når han ikke fungerer på grunn av depresjon?

Og når du er helt på felgen så kommer du til å trenge tid alene i den grad han fikser samvær for å komme deg igjen. Og så er det dem som klarer å avtale med arbeidsgiver at de jobber ekstra mye den tida de ikke har barna slik at de har mer tid med barna de ukene de er sammen med dem.

Jeg tror ikke du tenker klart nå.

Anonymkode: 3d344...889

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Kan det fungere for deg å forsøke å leve som en alenemor mens dere bor sammen? Dvs planlegg alt for deg og ungene, men la han ordne med seg selv. Da tar du bort et irritasjonsmoment (han bidrar aldri), samtidig som du får testet ut i praksis hvordan det er å være alene. Er det bedre eller verre en slik du har det nå? 

Anonymkode: 8ffe7...861

Jeg gjør delvis dette nå. Jeg planlegger livet våres uten han, men han blir så sur når jeg har avtalt playdates etc som faller på hans fridager, som han ikke en gang har sagt ifra om at han har fri. Jeg vet at mitt liv blir bedre om jeg går, men jeg klarer det ikke.

 

Hengebuksvinet skrev (8 minutter siden):

Når et forhold blir destruktivt er det lurt å ta en pause, uansett. Hvis ikke fortsetter dere bare å bygge nedover. Du får uansett mesteparten av arbeidet med barna, men du slipper ekstrabelastningen.

Hva sier de andre i juleselskapene da? Reagerer de ikke på en mann som lar kona ta alt? 

Alt kommer til å bli litt lettere mot våren. Og jeg lover at livet en gang vil bli mer håndterlig. Du må kanskje gjennom en litt værre periode ved brudd, men jeg er ganske sikker på at du vil oppleve lettelse i etterkant.

Mange finner tilbake til hverandre. Men la det uansett gå litt tid, og ikke gi etter for de første løse lovnadene om at han skal bedre seg.

Hans familie sier ikke noe, de er av den oppfatningen av at kvinnen skal ta barna, der er kvinnens jobb. Min familie kommer med små kommentarer for å ikke lage altfor dårlig stemning. Takk for gode ord.

Jeg venter på time til DPS, så jeg får snart hjelp, heldigvis!

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Nei, for det første virker han helt interessert i barna. Han vil ikke, og kan ikke ha de 50%. Ingen som vil si at det er en god ide heller. 
 

Kjenner barna han i det hele tatt??

Anonymkode: 0b808...281

Nei, han kjenner ikke yngste spesielt godt. Han har heller ikke hatt barna alene enda, ikke lagt yngste. Kanskje stått opp med eldste 3 ganger siden babyen kom?

Han mener likevel hardnakket at han skal ha 50/50 ved et eventuelt brudd. 

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Kan aldri tenke meg at han ønsker 50/50, han har jo allerede meldt seg ut av familien.

Du kommer til å knekke sammen om dette fortsetter, bare frustrasjonen over oppførselen hans alene tærer på psyken din, og den blir du i det minste kvitt om du går. Det er noe med å vite hva du har å forholde deg til, nå vil du alltid gå og håpe på at han skal stille opp. Er man alene vet man at man er alene og legger opp livet deretter.

Du får to barn istedenfor to barn og en mannebaby. Selvfølgelig er det hardt med både fødselsdepresjon og dårlig psyke etter overfall, men alt kan likevel ikke falle på deg. 

Ikke tenk på hva folk vil si, de vet ikke hvordan du har det, eller hva som er best for dere og barna.

Anonymkode: a55e8...b76

Det er hans ikke tilstedeværelse som sliter mest. Jeg ser eldste som savner pappaen sin, som utager fordi hun aldri får tid med han. Når de er sammen så må han ta en tlf, svare på en melding/mail, drikke kaffe, slappe av.

Nå høres han helt forferdelig ut, han leker med eldste altså, han er veldig leken og god når han er der. Men jobben må liksom snike seg inn hele tiden.

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hva sier han om du tar dette opp med han når han er våken? Det høres helt merkelig ut å være en voksen mann og oppføre seg på den måten.

Anonymkode: f3097...efe

Siste nytt er at han ar dysania(?). Ham klarer det bare ikke, og sier at det tærer på han

.

Ts

Anonymkode: d34b2...0f5

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i deler av det du forteller. Min tidligere samboer prioriterte jobb, trening, reise (både feriereiser og bijobbreiser/hobby), soving og pc/mobil fremfor meg og vårt barn. Han kunne sove til 10-11 i helga, spilte ingen rolle hva jeg sa. Ba jeg han være hjemme fra trening dagen etter at han hadde kommet hjem fra langhelg i London så dro han på trening alikavel fordi jeg ikke «spurte på riktig måte». Jeg stod opp med barnet, leverte/hentet i bhg, fant på aktiviteter, laget middag osv. Det gikk ikke ann å prate med han for fikk ingen respons. Parterapi var uaktuelt sa han. Han ville ikke skrive samboeravtale, avtaler på felles biler, kjøpe bolig sammen (noe han sa vi skulle gjøre da jeg solgte leiligheten min) osv. Alt gagnet han.

Det toppet seg da han plutselig skrev på Messenger at han hadde bestilt seg tur til England med kompis i februar uten å spørre meg først.. (skal sies at det har bygd seg opp med ekstra mye dritt i et halvt år før det også). Da sa jeg rett å slett at jeg kunne ikke bo med han lengre og flyttet ut 1,5 uke senere.

Og det er den beste avgjørelsen jeg har gjort for meg selv! Ja, det var en ekstremt skummel samtale å ta, men har hatt det så mye bedre i ettertid! Har veldig lyst til å råde deg å sette hardt mot hardt. Skjønner at han er deprimert og at han også har det tøft, men du kan virkelig ikke stå med alt ansvaret med barn og hus alene. Jeg var livredd for hva folk ville tenke, men det spiller jo ingen rolle. Folk må tenke hva de vil! Han fortalte aldri foreldrene sine at jeg hadde flyttet ut så jeg tok samtalen med dem etter 1 mnd ca, de forstod valget mitt fullt for de hadde sett hvordan han oppførte seg. Så jeg tror at folk rundt deg ser mer enn du tror og vil ha forståelse for det valget du tar. Husk at du har bare et liv og du må gjøre det som er best for deg og barna❤️

Anonymkode: 62100...534