Hvordan merker man om psykologtimene funker?

[AnonymBruker]

TLDR: Jeg har vært i terapi flere ganger, men vet aldri om det egentlig hjelper. Hvordan vet man om det hjelper eller om man bør droppe det - eller finne en ny terapeut?

-

Jeg har vært i terapi noen ganger gjennom livet, aldri for veldig alvorlige diagnoser eller noe, men for ting som plaget meg. Sorry for lang rant, men må forklare litt.

Den første psykologen gikk jeg til fordi jeg syntes det var så utrolig vanskelig å være skeiv,  men terapien syns jeg ikke hjalp noe særlig. Så gikk jeg noen år etter det i hele to år for behandling av utbrenthet, men fordi jeg er så konfliktsky, turte jeg ikke si at jeg ikke syns det virket, og hun lot meg prate om hva som helst og unngå faktiske problemer. I tillegg brukte vi de første timene på å gå gjennom livet mitt i DETALJ, fra første minne til datid. Dette er 10+ år siden, og var gjennom det offentlige.

Så opplevde jeg for noen år siden et veldig tragisk dødsfall i nær familie, fikk 10 timer psykolog gjennom jobb, og følte at jeg var for dypt i sjokk til at jeg fikk noe særlig utav det. Jeg distanserer meg fra følelsene og klarer ikke ta dem inn. 

I de få årene siden da, har jeg gjort det mer, til det punktet at jeg ikke synes noe er hverken bra eller dårlig, er ganske nummen og nøytral til alt, men ikke dypt deprimert eller suicidal eller noe. Derfor bestemte jeg meg for å prøve IGJEN med terapi, og fikk en annen via jobbforsikringen. Han er litt annerledes, merker hvis jeg prøver å snakke unna ting, men jeg føler han liksom har som mål at jeg skal få til å vise følelser/gråte hos ham, og det er sykt unatrulig for meg, jeg gråter nesten aldri, og spesielt ikke foran andre. Han sier ikke det direkte, men det er mye sånn "hva føler du når du sier det" og "hva tenker du om denne praten nå når vi skal ha en relasjon til hverandre". 

Men jeg føler ikke at noe har endret seg på de ni timene jeg har hatt der. På den ene siden har han sett et par ting i relasjonene mine som jeg ikke har tenkt på selv, og han utfordrer meg mer på å kjenne etter hva jeg føler. På den andre siden har ikke likegyldighetsfølelsen endret seg, jeg har ikke blitt mer istand til å ta inn eller akseptere dødsfallet, og jeg syns mye som er kortvarig ikke har noe poeng. (Feks pyntet jeg til jul, men hva er egentlig vitsen når man skal ta det vekk likevel? Hvorfor kjøper jeg denne genseren når det en gang bare er er plagg som noen andre må rydde og sortere og som ikke betyr noe?).

Nå har jeg bare 1 time igjen på forsikringen, men han sa jeg kan søke igjen for andre problemer og kanskje få flere hos ham. Men bør jeg ha merket mer forskjell for å gjøre det? Er det noe vits? Bør jeg finne en ny? Hvordan vet jeg at det funker? Jeg snakker lett med de fleste, og jeg kan også "fint" snakke om vanskelige ting, problemet er å føle meg trygg nok til å føle det jeg prater om.

Kort og godt: Hva gjør at man merker at en psykolog er den rette matchen?

Anonymkode: c9457...33f

[AnonymBruker]

Så vanskelig å si. Jeg har etter mange timer og lang tid fått en god og trygg relasjon til min psykolog, men det var utfordrende og jeg har vært usikker mange ganger underveis. Jeg merker at jeg egentlig ikke klarer å svare på det, men det var noe med måten h*n jobbet på som føltes litt riktig (selv om jeg var skeptisk til metoden også). Jeg husker ikke lenger hvorfor jeg fortsatte i begynnelsen, men tror det var fordi det tross alt var fint å få snakket ut om ting og noen nyttige innspill var det jo. 
Etter hvert merker jeg at ting har endret seg, hvordan jeg forholder meg til følelsene mine, hvordan jeg lettere står i det vonde i stedet for å skyve det bort. De rundt meg synes jeg er mindre negativ enn før, og jeg synes det er lettere å være litt mer som jeg ønsker i ulike sosiale situasjoner, men det skjer med babysteps. Det er derfor ikke så lett å se effekten direkte alltid. Jeg er likevel helt sikker på at det er til hjelp. Poenget mitt er egentlig at det har tatt mye mer enn 10 timer før noe begynte å skje. 

Anonymkode: 39f36...df2

[AnonymBruker]

Jeg tror hvis man begynner å tvile på ting man var helt sikker på før (angst, fobier osv.), er det et godt tegn 

Anonymkode: 70420...de6

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å si. På den ene siden så må man akseptere at ting knyttet til mental helse er komplekst og det tar tid å jobbe seg gjennom med en psykolog. Samtidig handler vel mye også om kjemi og om man føler at man er på bølgelengde med psykologen?

Jeg gikk til en psykolog 5 timer før jeg bestemte meg for å bytte. Allerede første timen var jeg i tvil. Jeg syns han var så pussig og følte aldri at vi kom ordentlig i gang. Har nå gått til en annen psykolog et par ganger og følte med en gang at hun var bedre og at vi allerede er i gang med å «jobbe» med ting. 
 

Kanskje det er best å følge magefølelsen litt.

Anonymkode: 2c1f5...ac3

[AnonymBruker]

Jeg gikk ca femten ganger over en periode på 3-4 mnd. Ble «kurert» og var veldig fornøyd med psykologen min 😊 Han fikset hodet og fikk meg til å tenke annerledes. 

Anonymkode: 47f6c...ea3

[Daria]

Jeg fikk fra første time en følelse av å ha funnet en terapeut som var riktig for meg og at vi var i gang med noe som ville være bra og nyttig, men det tok lang tid før jeg egentlig merket endringer (og han så det nok før jeg ble bevisst det). I starten var det viktigste å klare å snakke om ting og føle at jeg ble sett og forstått og møtt på en god måte. Det tok tid å bli trygg på situasjonen (selv om jeg hadde grunnleggende tillit til ham fra starten) og å føle at jeg at jeg skjønte terapikonseptet og det større bildet. Etter to år kan jeg si at jeg har mye utbytte av det, men å sette fingeren på konkrete endringer er fortsatt vanskelig - det har skjedd en hel del inne i meg, men akkurat hva og hvordan og hvor lang tid det tok...  Hva som er riktig for deg er jo ikke så lett for andre å si, men jeg ville gitt det litt mer tid - det at han ser og påpeker ting hos deg du ikke ser selv er jo en god start.

[AnonymBruker]

Ofte er det å bare snakke fritt og små og store hverdagslige problemer lite ekkeftivt. 
Man må kartlegge problemene dine, og ha ei plan. Trene på å være tilstede her og nå, slippe vanskelige tanker og komme tilbake i nuet. 
bearbeide traumet steg for steg, der må psykologen styre. For vi har lett for å fortelle historien bare, og den er innlært etter å ha fortalt den flere ganger. Dette hjelper ikke da det blir en presentasjon der kroppen er avstengt. 
psykologen tar gjerne bit for bit, og jobber da parallelt med hva tenkte du da? Hva skjedde i kroppen. Bruke god tid på slike bearbeidelser. 
Mye virker meningsløst der og da, og man tenker at man ikke kjenner på den følelsen han leter etter. Men da må du bare være ærlig, ikke Finn på noe. 
stol på han! Tenk gjennom hva dere jobbet med, og ta det med deg inn i hverdagen og øv deg godt frem til neste time. Plutselig er du i en situasjon du føler su kan bruke dette verktøyet. Det er mellom timene jobben skjer. 
kunsten er å være tilstede mer i nåtid. Ikke gruble på det som har vært vanskelig, ei heller bekymre seg og ha fantasier om ting som kan gå galt fremover. Det er ofte slike tanker som gjør oss dårlig. 
det å kjenne at du sitter godt, ha en varmeflaske på beina og kjenn varmen fra den. Se deg rundt i rommet, hva ser du? Hva legger du merke til? 
varme, kulde, lukt. Her og nå. På den måten vil kroppen komme tilbake i ro. 
ikke oppsøk konflikter, se stressende serier, ting som aktiverer nervesystemet. Men heller ting som skalper ro og harmoni. 
tarapi handler om litt prating, og mest tanke øvelser. Åpne opp og la det som komme komme, ikke stresss, da dette er en prosess. Om det tar 10 timer eller 2 år spiller ingen rolle. 
 

Anonymkode: 15c44...afd