Hjertesukk om dagens foreldre

[AnonymBruker]

Jeg skal ikke gjøre meg til noen bedreviter eller sitte her som noe ekspert. 
Vi lever i et diagnose samfunn, der den minste ting med barna er «bekymringsfullt» barn kommer til verden som de er, med sin personlighet. Barneoppdragelsen og måten man møter barnet sitt på kan og skal variere fra søsken til søsken, og vi foreldre skal oppdra barna våre etter deres personlighet og egenskaper. 
Vi kan ikke møte barna likt. 
Jeg jobber i barnehage og har gjort det i mange år. Dagens foreldre får altfor mange råd. Råd er fikt når man trenger det, men veldig mange foreldre gjør ting fordi andre gjør det, man leser artikler om at det er viktig og det er viktig, men så skal man møte barnet der barnet er. 
En artikkel om barneoppdragelse kan funke utmerket for enkelte, men helt feil for en annen familie. 
Vi har også en familiekultur. 
Det som er viktig er å skape trygge barn, og det er mange måter å gjøre det på. Ingen fasit. 
jeg møter så mange fantastiske foreldre hver eneste dag, som ikke vet hva godt de skal gjøre for barna sine, som likevel er usikre. 
samfunnet og smart tlf gjør at vi alltid bare er et klikk unna. Vi googler og får diagnoser og avvik som svar, som igjen gjør foreldre enda mer usikker. 
BUP har aldri hatt så lange ventelister som de har hatt de siste 10 årene. 
Husk at barn kan være svært aktive, sein med språk, ikke ligge perfekt på vekstkurven, lage lyder o.l uten at det er noe galt med barnet. Barna er gjennom en enorm utvikling i oppveksten og de er i vekst. 
Men ja, det er viktig med tidlig innsats og tidlig hjelp der det trengs. 
poenget mitt er at altfor mange foreldre er urolige for om barna deres er flinke nok. 
De lærer seg å sykle, svømme når de er klar for det, selv om barn på samme alder klarer det. Motorikken og koordinasjon utvikles ulikt. 

så kommer ungdomstiden og politiet er tidlig ute på skolene og forteller om rus og vold. Skremmer vettet av foreldrene. 
samtidig er det viktig med opplysninger om hva som skjer med ungdommen i dag. 
Ikke rart dagens foreldre er mer bekymret enn våre mødre som hadde barn på 80 tallet. 
Vi kopler til og med barna våre så vi kan se de på snap map og gps. 
Som innledning skriver jeg at jeg ikke er noe bedreviter, for selv om jeg har kunnskap og kompetanse havner jeg fort i denne verden selv som mor. 
tanker rundt dette?

Anonymkode: da92e...918

[AnonymBruker]

Vi har barn med diagnose. Ene epilepsi og add. Vi har mange ganger måtte kjempe og krangle med spesielt skole at barne skulle få gjøre ting som andre. Kun vært nøye med at ved vann ska voksen være 1 armlengdes unna. Vi får høre hvordan kan barne klatre kan jo få anfall, kan da ikke la barne kjøre at han jo få anfall osv. Vi mener er mye viktigere at barne kan få bli selvstendig å lære ting selv en å begrense alt som er, selv med en diagnose som er alvorlig.

Begge her er selvstendige , hjelpsomme og har nok gjort mye mer en andre på sin alder. 

Anonymkode: 6a37e...c17

[AnonymBruker]

Du høres ikke ut som noen bedreviter. 

Det er slitsomt å være forelder til krevende barn. Har selv "en av hver", der jeg til den ene har vært et prakteksemplar til mor og der jeg til den andre har vært en mor fra helvete. 

Jeg mener det selvsagt ikke bokstavelig. Men jeg vet at alt ikke bare beror på mine egenskaper som mamma, at barn har behov for helt ulike tilnærminger, og det er vanskelig å være to ulike typer mamma samtidig.

Det er forventet at en skal klare å stå rakt i enhver utfordring, kun fordi en er voksen og forelder. Som om all kunnskap om barn, oppdragelse, og relasjoner generelt, smeller på plass den dagen barnet kommer. Men! Selv med all kunnskap tilgjengelig og mye erfaring med barn, så blir det ikke nødvendigvis alltid bra. 

Vi forteller barna våre at de må være "litt mere sånn" og "litt mindre sånn", fordi vi ønsker at de skal passe best mulig inn. Istedenfor å lære dem å akseptere ulikheter hos hverandre, og det særegne ved dem selv. 

Det er bra med kunnskap, og bra å kunne dra nytte av hverandres erfaringer, bare vi husker at det ene barnet er ikke det andre lik, situasjonene er ikke de samme, ikke foreldrene og ikke relasjonene. Man er egentlig ikke i posisjon til å kritisere og dømme andre. 

Det er for mye av bedreviteren i mange av oss. Det hadde vært fint om vi Istedenfor beholdt troen på hverandre, så etter styrken i hverandre og løftet hverandre fram. Da tror jeg det hadde vært større aksept for ulikheter, mindre frykt, mere rom for oss alle. 

Anonymkode: d6aa1...6c2

[Mandagsunge]

Eg er åtte veker førstegangsgravid. Eg tør ikkje tenke på kor mange timar eg har brukt i google sidan positiv test. 

Småblødningar er vanlege! Ofte går det heilt bra men ein kan aldri vite. Men kva er forskjellen på "spotting" og "blødning"? Kor vanleg er det at symptom forsvinn? Bør eg vere bekymra for at eg er så lite kvalm? Kva er sjansane for å få eit barn som ikkje er friskt? Tvillingar er ein risikofaktor! Kor stor er sannsynlegheita for trisomiar når mor har alder XX? Er det normalt å vere så svolten så tidleg? Kjem eg til å leggje på meg?

For ikkje å snakke om alt eg som vordande mor skal og ikkje skal gjere. Ikkje et salami, ikkje et lakris, hald deg unna kaffe, ikkje løft tungt, lakk for guds skuld ikkje neglane. 

Og det var da eg forsto korfor foreldre no for tida er som dei er. For når kvart einaste lille avvik har eit svar eller åtte på det o store internettet, da blir alt eit problem som kan diagnostiserast, som treng tiltak, som krev at du må som forelder må gjere akkurat denne og desse tinga sånn at barnet ditt ikkje skal gå til grunne. 

Eg trur at det å få barn var mykje enklare før vi alle hadde svaret på all verdens medisinske og pedagogiske spørsmål i lomma. Eg veit ikkje om eg vil makte å slutte å slå opp kvar einaste lille ting som skjer, men eg trur eg vil bli ei betre mor om eg gjer det. 

[AnonymBruker]

Mandagsunge skrev (5 minutter siden):

Eg er åtte veker førstegangsgravid. Eg tør ikkje tenke på kor mange timar eg har brukt i google sidan positiv test. 

Småblødningar er vanlege! Ofte går det heilt bra men ein kan aldri vite. Men kva er forskjellen på "spotting" og "blødning"? Kor vanleg er det at symptom forsvinn? Bør eg vere bekymra for at eg er så lite kvalm? Kva er sjansane for å få eit barn som ikkje er friskt? Tvillingar er ein risikofaktor! Kor stor er sannsynlegheita for trisomiar når mor har alder XX? Er det normalt å vere så svolten så tidleg? Kjem eg til å leggje på meg?

For ikkje å snakke om alt eg som vordande mor skal og ikkje skal gjere. Ikkje et salami, ikkje et lakris, hald deg unna kaffe, ikkje løft tungt, lakk for guds skuld ikkje neglane. 

Og det var da eg forsto korfor foreldre no for tida er som dei er. For når kvart einaste lille avvik har eit svar eller åtte på det o store internettet, da blir alt eit problem som kan diagnostiserast, som treng tiltak, som krev at du må som forelder må gjere akkurat denne og desse tinga sånn at barnet ditt ikkje skal gå til grunne. 

Eg trur at det å få barn var mykje enklare før vi alle hadde svaret på all verdens medisinske og pedagogiske spørsmål i lomma. Eg veit ikkje om eg vil makte å slutte å slå opp kvar einaste lille ting som skjer, men eg trur eg vil bli ei betre mor om eg gjer det. 

Dette har jeg tenkt mye på. Det er bra med tilgjengelig informasjon, men det skal lite til før informasjonen ikke blir informasjon, men heller til bekymring. 
Da jeg var førstegangs gravid for 19 år siden hadde vi ikke smart tlf og vi fant ikke informasjon på nett på samme måte som i dag. Vi fikk en uke til uke bok hos jordmor og det var det. Egentlig heldigvis! Da slapp vi unna mye bekymring, det man ikke vet, vet man ikke. Jeg ble lagt inn med svangerskapsforgiftning ei uke før fødselen, men hadde ingen symptom og jeg visste heller ikke helt hva svangerskapsforgiftning var. 
Det enkleste er å leve normalt, og følge opp kontroller. Husk at kvinner har vært gravide i tusenvis av år, i alle land. 
men det vet du sikkert. 
Vi er en generasjon der vi vil gjøre ting riktig, og da googler vi og leter etter svar. 
kvalmen kommer faktisk av et hormon babyen skiller ut. Noen kvinner reagerer på det, andre ikke. Men kroppen venner seg til det og kvalmen går over ofte. 
 

Anonymkode: da92e...918

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Du høres ikke ut som noen bedreviter. 

Det er slitsomt å være forelder til krevende barn. Har selv "en av hver", der jeg til den ene har vært et prakteksemplar til mor og der jeg til den andre har vært en mor fra helvete. 

Jeg mener det selvsagt ikke bokstavelig. Men jeg vet at alt ikke bare beror på mine egenskaper som mamma, at barn har behov for helt ulike tilnærminger, og det er vanskelig å være to ulike typer mamma samtidig.

Det er forventet at en skal klare å stå rakt i enhver utfordring, kun fordi en er voksen og forelder. Som om all kunnskap om barn, oppdragelse, og relasjoner generelt, smeller på plass den dagen barnet kommer. Men! Selv med all kunnskap tilgjengelig og mye erfaring med barn, så blir det ikke nødvendigvis alltid bra. 

Vi forteller barna våre at de må være "litt mere sånn" og "litt mindre sånn", fordi vi ønsker at de skal passe best mulig inn. Istedenfor å lære dem å akseptere ulikheter hos hverandre, og det særegne ved dem selv. 

Det er bra med kunnskap, og bra å kunne dra nytte av hverandres erfaringer, bare vi husker at det ene barnet er ikke det andre lik, situasjonene er ikke de samme, ikke foreldrene og ikke relasjonene. Man er egentlig ikke i posisjon til å kritisere og dømme andre. 

Det er for mye av bedreviteren i mange av oss. Det hadde vært fint om vi Istedenfor beholdt troen på hverandre, så etter styrken i hverandre og løftet hverandre fram. Da tror jeg det hadde vært større aksept for ulikheter, mindre frykt, mere rom for oss alle. 

Anonymkode: d6aa1...6c2

Barn kommer ikke med bruksanvisning, og man må bli kjent med hvert enkelt barn og finne veien sammen med barnet. 
gode tips kan være godt å få, men vi foreldre må finne ut av en del ting selv også. Av og til sover ikke barnet på natta, man kan få tusen tips men ingenting hjelper. Så går det over av seg selv. 

Anonymkode: da92e...918

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du beskriver, både som barnehageansatt og mor. Det virker som mange er redde for å gjøre feil, og leter etter fasiten. Og når barnet ikke er på gjennomsnittet på et område, blir mange redde for å ha gjort noe galt eller for at det er noe galt med barnet. På samme dag har jeg både snakket med foreldre som bekymrer seg for at femåringen ikke får til r-lyden enda og foreldre som bekymrer seg for at femåringen har knekt lesekoden for tidlig (fordi det kanskje ble kjedelig å jobbe med lesing i 1. klasse, og at barnet da kanskje kom til å lage uro i klassen og miste motivasjonen).

All informasjonen over alt gjør det vanskelig å sortere, og finne sin vei, tror jeg. Og samtidig tenker jeg det er noe bra med at en kan finne informasjon om utfordringer en opplever. Og at foreldre var bekymret tidligere også. Mine foreldre var f.eks. veldig bekymret for at jeg var så liten, og spiste lite, som barn. Men så vidt jeg vet fant de ikke frem til informasjon om alt jeg kunne ha av næringsmangel og sykdommer, og slapp nok noen bekymringer på den måten. Kanskje jeg slapp unna tiltak jeg ikke trengte også. Men nå har jeg selv et barn barn nederst på vekstkurvene med lite apetitt, og jeg har googlet meg frem til og prøvd ut tips for å få barnet til å spise mer variert, med hell. Og det er nok bedre for henne enn honnikorna med sukker og helmelk som jeg fikk til alle måltider for å få i meg mest mulig næring. Jeg er heldig nok til å vite at barnets størrelse og manglende apetitt er genetisk. Men ellers ser jeg at hun kan ha både cøliaki, problemer med mandler og polypper, astma og helt sikkert en sjelden kreftform om jeg googler litt dypere, og jeg syns jammen ikke det er helt enkelt å sile ut det jeg skal ta inn av informasjon alltid.

Anonymkode: 55888...5bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg skal ikke gjøre meg til noen bedreviter eller sitte her som noe ekspert. 
Vi lever i et diagnose samfunn, der den minste ting med barna er «bekymringsfullt» barn kommer til verden som de er, med sin personlighet. Barneoppdragelsen og måten man møter barnet sitt på kan og skal variere fra søsken til søsken, og vi foreldre skal oppdra barna våre etter deres personlighet og egenskaper. 
Vi kan ikke møte barna likt. 
Jeg jobber i barnehage og har gjort det i mange år. Dagens foreldre får altfor mange råd. Råd er fikt når man trenger det, men veldig mange foreldre gjør ting fordi andre gjør det, man leser artikler om at det er viktig og det er viktig, men så skal man møte barnet der barnet er. 
En artikkel om barneoppdragelse kan funke utmerket for enkelte, men helt feil for en annen familie. 
Vi har også en familiekultur. 
Det som er viktig er å skape trygge barn, og det er mange måter å gjøre det på. Ingen fasit. 
jeg møter så mange fantastiske foreldre hver eneste dag, som ikke vet hva godt de skal gjøre for barna sine, som likevel er usikre. 
samfunnet og smart tlf gjør at vi alltid bare er et klikk unna. Vi googler og får diagnoser og avvik som svar, som igjen gjør foreldre enda mer usikker. 
BUP har aldri hatt så lange ventelister som de har hatt de siste 10 årene. 
Husk at barn kan være svært aktive, sein med språk, ikke ligge perfekt på vekstkurven, lage lyder o.l uten at det er noe galt med barnet. Barna er gjennom en enorm utvikling i oppveksten og de er i vekst. 
Men ja, det er viktig med tidlig innsats og tidlig hjelp der det trengs. 
poenget mitt er at altfor mange foreldre er urolige for om barna deres er flinke nok. 
De lærer seg å sykle, svømme når de er klar for det, selv om barn på samme alder klarer det. Motorikken og koordinasjon utvikles ulikt. 

så kommer ungdomstiden og politiet er tidlig ute på skolene og forteller om rus og vold. Skremmer vettet av foreldrene. 
samtidig er det viktig med opplysninger om hva som skjer med ungdommen i dag. 
Ikke rart dagens foreldre er mer bekymret enn våre mødre som hadde barn på 80 tallet. 
Vi kopler til og med barna våre så vi kan se de på snap map og gps. 
Som innledning skriver jeg at jeg ikke er noe bedreviter, for selv om jeg har kunnskap og kompetanse havner jeg fort i denne verden selv som mor. 
tanker rundt dette?

Anonymkode: da92e...918

Jeg er helt overbevist om at foreldrene mine behandlet meg RART bare på grunn av velmenende opplegg fra det offentlige. Der er GJORT I BESTE MENING, men når man sitter der hjemme så blir der bare kunstig og merkelig. Hvis de hadde fått sluppet den hjelpen hadde foreldrene fått være langt mer naturlige, og det er det som fungerer. At det er naturlig, ikke at en eller annen pedagog maser og vaser i beste mening om hva som er viktig, tror nok det alt i alt skader mer enn gjør godt. 
 

Det som er trist er at alle med feks en ‘utfordring’ havner i samme bås og de må igjennom samme pedagogiske vissvasset. Igjen sitter det foreldre ribbet for selvtillit - mens pedagogen sitter hjemme med et glass rødvin og bare: sukk, jeg er et uunnværlig bidrag. 

Anonymkode: 2e985...e01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg kjenner meg igjen i det du beskriver, både som barnehageansatt og mor. Det virker som mange er redde for å gjøre feil, og leter etter fasiten. Og når barnet ikke er på gjennomsnittet på et område, blir mange redde for å ha gjort noe galt eller for at det er noe galt med barnet. På samme dag har jeg både snakket med foreldre som bekymrer seg for at femåringen ikke får til r-lyden enda og foreldre som bekymrer seg for at femåringen har knekt lesekoden for tidlig (fordi det kanskje ble kjedelig å jobbe med lesing i 1. klasse, og at barnet da kanskje kom til å lage uro i klassen og miste motivasjonen).

All informasjonen over alt gjør det vanskelig å sortere, og finne sin vei, tror jeg. Og samtidig tenker jeg det er noe bra med at en kan finne informasjon om utfordringer en opplever. Og at foreldre var bekymret tidligere også. Mine foreldre var f.eks. veldig bekymret for at jeg var så liten, og spiste lite, som barn. Men så vidt jeg vet fant de ikke frem til informasjon om alt jeg kunne ha av næringsmangel og sykdommer, og slapp nok noen bekymringer på den måten. Kanskje jeg slapp unna tiltak jeg ikke trengte også. Men nå har jeg selv et barn barn nederst på vekstkurvene med lite apetitt, og jeg har googlet meg frem til og prøvd ut tips for å få barnet til å spise mer variert, med hell. Og det er nok bedre for henne enn honnikorna med sukker og helmelk som jeg fikk til alle måltider for å få i meg mest mulig næring. Jeg er heldig nok til å vite at barnets størrelse og manglende apetitt er genetisk. Men ellers ser jeg at hun kan ha både cøliaki, problemer med mandler og polypper, astma og helt sikkert en sjelden kreftform om jeg googler litt dypere, og jeg syns jammen ikke det er helt enkelt å sile ut det jeg skal ta inn av informasjon alltid.

Anonymkode: 55888...5bb

Det er nok altfor mye frykt og bekymring som ligger til bunns og det har aldri noensinne skapt noe positivt. Det krever nærmest et supermenneske av en pedagog å skulle gjøre noe de facto bedre for en familie og de er det neimen ikke mange av. Trist at så mange familier skal ofres bare fordi pedagogen skal føle seg flink og kompetent. 

Anonymkode: 2e985...e01

[AnonymBruker]

Avkom etter dessertgenrasjoen..

 

Anonymkode: 514ab...b1d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er nok altfor mye frykt og bekymring som ligger til bunns og det har aldri noensinne skapt noe positivt. Det krever nærmest et supermenneske av en pedagog å skulle gjøre noe de facto bedre for en familie og de er det neimen ikke mange av. Trist at så mange familier skal ofres bare fordi pedagogen skal føle seg flink og kompetent. 

Anonymkode: 2e985...e01

Jeg er jo selv pedagog, på jobb. 
Men hjemme er jeg mor. Barn trenger foreldre som er seg selv, ikke foreldre som spiller skuespill og leker pedagoger. 
Det tryggeste for barnet er at foreldrene er seg selv 100%
Med sine uvaner og mangler. 
Jeg kan f eks si til barna mine når de spør om jeg vil spille kort; det orker jeg ikke nå, er litt sliten. Kanskje seinere. 
Tenk at en pedagog sier «orker ikke» til barnet sitt, tenk all læringen de går glipp av med kortspill 🫣 

I en familie skal alle ha det bra. Mor må få hvile seg på sofaen etter jobb, far kan ta seg en løpetur eller gå i garasjen å fikse noe. 
Barn har godt av å se at foreldre har eget liv, behov og setter grenser. 
dagens foreldre blir utbrent av å føle at de må være 100% på barna sine fra de kommer hjem fra jobb til barna legger seg. 
Barn tåler at foreldre også må slappe av og ikke alltid har ork. 
Det kommer jo an på alder selvf. 
Jeg selv altoppofrende da de var små, og var på felgen hele tiden. 
Vi må finne en balanse

Anonymkode: da92e...918