Er jeg vrien/egoistisk/overdramatisk hvis jeg nekter å ha mer kontakt med svigerfar?

[LeonoraDorothea]

Jeg har vært sammen med mannen min i 20 år, gift i 15. Sammen har vi to store barn.

Helt i starten hadde jeg et godt forhold til svigerfar. Han ønsket meg varmt velkommen i familien, og var veldig glad for å skulle bli bestefar.

Etterhvert begynte han imidlertid å tråkke over en del grenser, noe jeg opplevde som ubehagelig. Jeg er ganske konfliktsky og fikser dårlig at folk blir sinte på meg, så jeg har forsøkt å sette grenser, men på en mild måte, og har så langt aldri blitt sint/ufin.

Her er noen (av mange) eksempler på hendelser hvor jeg opplever at grensene mine blir tråkket over.

Da vi var studenter og holdt på å flytte sammen inn i en trang studentleilighet ringte han meg og spurte om han kunne komme på overnatting. Jeg sa at det dessverre ikke passet siden vi holdt på å flytte inn og det var kasser over alt, men at en dagstur gikk bra. Tre ganger kom han med «løsninger» og like mange ganger sa jeg «beklager, det passer ikke». Da han kom hadde han med seg feltseng og «fant plass nok». Jeg klarte ikke å sette foten ned, og han ble i tre dager. De tre første dagene jeg og mannen skulle ha i vår første felles leilighet.

Jeg tok det opp med mannen min, men han så ikke problemet. Det ble jo plass, og svigerfar var jo bare så glad for at vi skulle flytte sammen at han ville dele opplevelsen med oss.

Da vi fikk barn presset han på å få komme på sykehuset på besøk allerede første dagen, selv om jeg hadde hatt en fryktelig tøff fødsel og spurte om han ikke kunne vente til vi hadde kommet hjem og fått landet litt. (Min familie var heller ikke der, de respekterte at jeg trengte ro for å komme meg/ikke var klar for å la andre enn meg og mannen holde barnet. I ettertid fikk jeg påvist PTSD pga fødselen, men er frisk nå.)

Han har aldri respektert grensene vi har satt for ungene når han har ville låne dem. Type gir dem mat de er for små til å tåle selv om vi har sagt at de ikke skal ha/lover å ringe hvis de gråter men gjør det ikke/legger ut på en skitur på en mil med fireåringen, selv om vi tydelig sa at det ikke var greit, og at de måtte ta den korteste løypa hvis han ville ha henne med på skitur. And the list goes on.

Mannen tolker stort sett slike ting som «misforståelser», men jeg har blitt mer og mer sikker på at det er bevisste overtramp for å få det som han vil. Det er for mange, og det gjentar seg hele tiden.

Barna har nå blitt store, og tar mer og mer avstand fra ham. De er høflige og greie, men stikker på rommene sine hvis de vet at han skal komme på besøk.

Når han er hjemme hos oss kan han ta seg friheter som å for eksempel endre system i kjøkkenskapene våre, gå i skittentøyskurven på soverommet vårt og hente tøy for å sette på en vask, gå inn på rommene til ungdommene for å «se seg om» selv om han vet at de ikke er hjemme og mye mer.

Han kommer på besøk uten å gi beskjed, og går rundt i hele huset og «leter etter oss» hvis vi ikke svarer når han roper «Hallo» i gangen. Hvis vi ikke er hjemme kan han finne på å sette seg ned og vente på oss.

En gang latet jeg som jeg sov middag, for jeg orket ikke besøk. Da satte han seg i stua og «ventet på at jeg skulle våkne». Han satt der i 30 minutter mens jeg «sov».

Han går inn i bodene våre/garasjen vår og leter etter ting han vil låne, uten å spørre oss først. Selv om mannen min har sagt fra om at vi ikke synes det er greit.

Jeg begynte ganske raskt å se et mønster med manglende respekt for grensene våre, og et unormalt behov for kontroll. Mannen min ser ikke det samme, og skylder på at svigerfar bare «glemmer»/ikke forstår/bare er så glad i oss at han «må» treffe oss og dermed glemmer å vise hensyn.

Jeg mener at mannen min på en måte er «hjernevasket» av sin far, samtidig som det gjør vondt å innse at faren er ugrei, slik at han  beskytter seg selv ved å ikke innse sannheten.

For et års tid siden svindlet faren hans oss for 200 000 kroner. Dette ble mannen min også skikkelig sint for, men mener at vi «må legge bak oss» siden det er familie. Vi har fått en slags forklaring, men ikke en unnskyldning.

Etter dette var grensen min litt nådd.

Jeg ba mannen min gi beskjed om at vi ønsket at han ringte/sendte mld før han kom på besøk. Barna ønsket også dette, da de synes det er ubehagelig at han stadig vekk bare «dukker opp».
Dette aksepterte han en kort stund, men nå holder det på å skli ut. Stadig oftere «glemmer» han å si fra, og står plutselig i gangen.

I tillegg har jeg i mange år hatt problemer med at svigerfar stadig vekk driver og klemmer meg. Hver gang vi møtes, og hver gang vi sier farvel, «må» han klemme meg.

Jeg er som sagt dårlig på konfrontasjoner, så jeg har prøvd å vise at jeg ikke ønsker det.

Jeg somler med å henge fra meg tøyet, jeg går den veien som er lengst unna ham, jeg gjengleder ikke klemmene og blir helt «stiv». Jeg legger en hånd over brystet for å øke avstanden mellom oss. Ingenting hjelper.

Han stiller seg rett bak meg og venter til jeg har hengt opp tøyet, uansett hvor mye jeg somler, og han omtrent styrter gjennom rommet hvis det ser ut som at jeg holder på å komme meg ut døra uten at han har fått klemmet meg.

For en stund siden tok jeg opp med mannen min at jeg synes dette er ubehagelig, og at jeg har prøvd på alle tenkelige måter å vise at jeg ikke er komfortabel, men at det ikke hjelper. Jeg spurte om han kunne ta en prat med faren sin om dette. Det gjorde han, og faren sa at «det var greit». Han skulle slutte.

Dette varte i noen uker, men nå er det paån igjen med klemmer. Første gang på selve julaften, noe jeg nekter å tro at er tilfeldig. Han var nok litt usikker på om jeg kunne finne på å si fra, men satset på at på selve julekvelden kunne jeg ikke finne på å lage dårlig stemning. Noe han har helt rett i.

For min del ble dette et ekstra stort overtramp. Han har fått beskjed om at jeg ikke liker det, og han velger å gjøre det allikevel. Det oppleves nesten som et slags overgrep, i mangel på et bedre ord.

Inni meg er jeg nå HELT ferdig med denne mannen. Jeg føler et fysisk ubehag hver gang jeg ser ham, og jeg skulle inderlig ønske at jeg kunne slippe å se ham igjen. Men kan jeg kreve det?

Er jeg vanskelig, da?

Mannen min må selvfølgelig gjerne ha kontakt med ham. Det er faren hans. Men jeg ønsker å si at fra nå av vil jeg at de i hovedsak møtes hos svigerfar, og at han ikke er velkommen hit hvis jeg er hjemme. Jeg kan godt dra bort på besøk av og til så de kan møtes her.

Men jeg får så dårlig samvittighet av å pålegge dette på mannen min. Det er jo ikke han som har gjort noe galt.

For ungene sin del får jeg dårlig samvittighet over å «skape drama» i livet deres, samtidig som jeg tenker at det vil være sunt for dem å se at jeg klarer å sette grenser for meg selv. De er begge to litt people-pleasere slik som meg, og jeg vet at de også føler ubehag rundt svigerfar. Hvis jeg setter en grense vil det kanskje gjøre det lettere for dem å sette grenser for seg selv dersom de en dag føler behovet for det.

Så? Kan jeg?

Og beklager at det ble langt, men har prøvd å fått med all nødvendig informasjon.

[AnonymBruker]

Det er mannen din som er problemet, ikke svigerfar.

Anonymkode: 559fc...6f5

[AnonymBruker]

Ja, du er vanskelig.  Mange av eksemplene dine viser mer at du og mannen er uenige. Jeg synes det er rart at svigerfar spør deg om å få overnatte da dere ble samboere. Eller spurte han først sønnen som sa ja, og då deg. Mannen din synes det var ok.

Det å kutte kontakten nå, fordi han besøkte deg på barsel for lenge siden, er rart.

Siden jeg ikke er en klemmer, er det vel dette jeg synes er det største overtrampet. Vær tydelig på grensene dine, noen rart å endre vaner etter lang tid.

Reduser kontakten, flytt gjerne samvær ut av egen bolig, men å kutte er bare demonstrativt. 

Anonymkode: f2ab5...a76

[Meowe]

LeonoraDorothea skrev (På 6.1.2024 den 21.38):

Jeg har vært sammen med mannen min i 20 år, gift i 15. Sammen har vi to store barn.

Helt i starten hadde jeg et godt forhold til svigerfar. Han ønsket meg varmt velkommen i familien, og var veldig glad for å skulle bli bestefar.

Etterhvert begynte han imidlertid å tråkke over en del grenser, noe jeg opplevde som ubehagelig. Jeg er ganske konfliktsky og fikser dårlig at folk blir sinte på meg, så jeg har forsøkt å sette grenser, men på en mild måte, og har så langt aldri blitt sint/ufin.

Her er noen (av mange) eksempler på hendelser hvor jeg opplever at grensene mine blir tråkket over.

Da vi var studenter og holdt på å flytte sammen inn i en trang studentleilighet ringte han meg og spurte om han kunne komme på overnatting. Jeg sa at det dessverre ikke passet siden vi holdt på å flytte inn og det var kasser over alt, men at en dagstur gikk bra. Tre ganger kom han med «løsninger» og like mange ganger sa jeg «beklager, det passer ikke». Da han kom hadde han med seg feltseng og «fant plass nok». Jeg klarte ikke å sette foten ned, og han ble i tre dager. De tre første dagene jeg og mannen skulle ha i vår første felles leilighet.

Jeg tok det opp med mannen min, men han så ikke problemet. Det ble jo plass, og svigerfar var jo bare så glad for at vi skulle flytte sammen at han ville dele opplevelsen med oss.

Da vi fikk barn presset han på å få komme på sykehuset på besøk allerede første dagen, selv om jeg hadde hatt en fryktelig tøff fødsel og spurte om han ikke kunne vente til vi hadde kommet hjem og fått landet litt. (Min familie var heller ikke der, de respekterte at jeg trengte ro for å komme meg/ikke var klar for å la andre enn meg og mannen holde barnet. I ettertid fikk jeg påvist PTSD pga fødselen, men er frisk nå.)

Han har aldri respektert grensene vi har satt for ungene når han har ville låne dem. Type gir dem mat de er for små til å tåle selv om vi har sagt at de ikke skal ha/lover å ringe hvis de gråter men gjør det ikke/legger ut på en skitur på en mil med fireåringen, selv om vi tydelig sa at det ikke var greit, og at de måtte ta den korteste løypa hvis han ville ha henne med på skitur. And the list goes on.

Mannen tolker stort sett slike ting som «misforståelser», men jeg har blitt mer og mer sikker på at det er bevisste overtramp for å få det som han vil. Det er for mange, og det gjentar seg hele tiden.

Barna har nå blitt store, og tar mer og mer avstand fra ham. De er høflige og greie, men stikker på rommene sine hvis de vet at han skal komme på besøk.

Når han er hjemme hos oss kan han ta seg friheter som å for eksempel endre system i kjøkkenskapene våre, gå i skittentøyskurven på soverommet vårt og hente tøy for å sette på en vask, gå inn på rommene til ungdommene for å «se seg om» selv om han vet at de ikke er hjemme og mye mer.

Han kommer på besøk uten å gi beskjed, og går rundt i hele huset og «leter etter oss» hvis vi ikke svarer når han roper «Hallo» i gangen. Hvis vi ikke er hjemme kan han finne på å sette seg ned og vente på oss.

En gang latet jeg som jeg sov middag, for jeg orket ikke besøk. Da satte han seg i stua og «ventet på at jeg skulle våkne». Han satt der i 30 minutter mens jeg «sov».

Han går inn i bodene våre/garasjen vår og leter etter ting han vil låne, uten å spørre oss først. Selv om mannen min har sagt fra om at vi ikke synes det er greit.

Jeg begynte ganske raskt å se et mønster med manglende respekt for grensene våre, og et unormalt behov for kontroll. Mannen min ser ikke det samme, og skylder på at svigerfar bare «glemmer»/ikke forstår/bare er så glad i oss at han «må» treffe oss og dermed glemmer å vise hensyn.

Jeg mener at mannen min på en måte er «hjernevasket» av sin far, samtidig som det gjør vondt å innse at faren er ugrei, slik at han  beskytter seg selv ved å ikke innse sannheten.

For et års tid siden svindlet faren hans oss for 200 000 kroner. Dette ble mannen min også skikkelig sint for, men mener at vi «må legge bak oss» siden det er familie. Vi har fått en slags forklaring, men ikke en unnskyldning.

Etter dette var grensen min litt nådd.

Jeg ba mannen min gi beskjed om at vi ønsket at han ringte/sendte mld før han kom på besøk. Barna ønsket også dette, da de synes det er ubehagelig at han stadig vekk bare «dukker opp».
Dette aksepterte han en kort stund, men nå holder det på å skli ut. Stadig oftere «glemmer» han å si fra, og står plutselig i gangen.

I tillegg har jeg i mange år hatt problemer med at svigerfar stadig vekk driver og klemmer meg. Hver gang vi møtes, og hver gang vi sier farvel, «må» han klemme meg.

Jeg er som sagt dårlig på konfrontasjoner, så jeg har prøvd å vise at jeg ikke ønsker det.

Jeg somler med å henge fra meg tøyet, jeg går den veien som er lengst unna ham, jeg gjengleder ikke klemmene og blir helt «stiv». Jeg legger en hånd over brystet for å øke avstanden mellom oss. Ingenting hjelper.

Han stiller seg rett bak meg og venter til jeg har hengt opp tøyet, uansett hvor mye jeg somler, og han omtrent styrter gjennom rommet hvis det ser ut som at jeg holder på å komme meg ut døra uten at han har fått klemmet meg.

For en stund siden tok jeg opp med mannen min at jeg synes dette er ubehagelig, og at jeg har prøvd på alle tenkelige måter å vise at jeg ikke er komfortabel, men at det ikke hjelper. Jeg spurte om han kunne ta en prat med faren sin om dette. Det gjorde han, og faren sa at «det var greit». Han skulle slutte.

Dette varte i noen uker, men nå er det paån igjen med klemmer. Første gang på selve julaften, noe jeg nekter å tro at er tilfeldig. Han var nok litt usikker på om jeg kunne finne på å si fra, men satset på at på selve julekvelden kunne jeg ikke finne på å lage dårlig stemning. Noe han har helt rett i.

For min del ble dette et ekstra stort overtramp. Han har fått beskjed om at jeg ikke liker det, og han velger å gjøre det allikevel. Det oppleves nesten som et slags overgrep, i mangel på et bedre ord.

Inni meg er jeg nå HELT ferdig med denne mannen. Jeg føler et fysisk ubehag hver gang jeg ser ham, og jeg skulle inderlig ønske at jeg kunne slippe å se ham igjen. Men kan jeg kreve det?

Er jeg vanskelig, da?

Mannen min må selvfølgelig gjerne ha kontakt med ham. Det er faren hans. Men jeg ønsker å si at fra nå av vil jeg at de i hovedsak møtes hos svigerfar, og at han ikke er velkommen hit hvis jeg er hjemme. Jeg kan godt dra bort på besøk av og til så de kan møtes her.

Men jeg får så dårlig samvittighet av å pålegge dette på mannen min. Det er jo ikke han som har gjort noe galt.

For ungene sin del får jeg dårlig samvittighet over å «skape drama» i livet deres, samtidig som jeg tenker at det vil være sunt for dem å se at jeg klarer å sette grenser for meg selv. De er begge to litt people-pleasere slik som meg, og jeg vet at de også føler ubehag rundt svigerfar. Hvis jeg setter en grense vil det kanskje gjøre det lettere for dem å sette grenser for seg selv dersom de en dag føler behovet for det.

Så? Kan jeg?

Og beklager at det ble langt, men har prøvd å fått med all nødvendig informasjon.

Huff. Får helt vondt inni meg på dine vegne. Sånn her skal det jo ikke være! 

Jeg har hatt litt av samme problemene med mine svigerforeldre. At de tok seg veldig til rette og tråkket på grensene mine. De gikk inn og ut av huset akkurat når det passet dem. De plantet plutselig blomster i mine utekrukker som jeg NETTOPP hadde plantet nye blomster i selv. En gang vandret svigerfar inn på soverommet mens jeg og mannen hadde sex. 

Tilslutt fikk jeg nesten hat for disse menneskene som liksom skulle være familien min. Jeg brukte flere uker på å ta mot til meg for å konfrontere dem, noe jeg også gjorde.

Jeg fortalte dem nøyaktig hvilke episoder jeg reagerte på og hvordan det fikk meg til å føle meg. For å kanskje kunne klare å bevare forholdet sa jeg at det ikke nødvendigvis var dems feil, men at vi er forskjellige som mennesker og at vi har forskjellige nivåer på når grensen er nådd. Jeg forklarte at jeg var oppvokst i en familie hvor privatliv var veldig viktig og at jeg da anså det som veldig grenseoverskridende når de alltid kom uanmeldt. 

Mannen min var dessverre veldig konfliktsky i denne samtalen og støttet meg lite. Men, jeg sto på mitt og det endte med at de ble veldig oppgitte over meg. Men, så gikk det noen år og nå har vi et godt forhold igjen. De ringer alltid før de kommer og jeg har aldri opplevd noe ubehagelig fra dem igjen.

Har du vurdert å ta et skikkelig oppgjør med svigerfar? Hvor du forteller han alt det du skriver her. Og hvordan de tingene som helt sikkert er «normalt» for han ikke er normalt for deg. Og at du syns det er ubehagelig. Hvis han etter dette ikke klarer å styre seg da heller så er det mer gyldig fra din side å bryte kontakt.

Føler virkelig med deg. Det er ikke lett.

[Raven.Writingdesk]

LeonoraDorothea skrev (På 6.1.2024 den 21.38):

Når han er hjemme hos oss kan han ta seg friheter som å for eksempel endre system i kjøkkenskapene våre, gå i skittentøyskurven på soverommet vårt og hente tøy for å sette på en vask, gå inn på rommene til ungdommene for å «se seg om» selv om han vet at de ikke er hjemme og mye mer.

Han kommer på besøk uten å gi beskjed, og går rundt i hele huset og «leter etter oss» hvis vi ikke svarer når han roper «Hallo» i gangen. Hvis vi ikke er hjemme kan han finne på å sette seg ned og vente på oss.

En gang latet jeg som jeg sov middag, for jeg orket ikke besøk. Da satte han seg i stua og «ventet på at jeg skulle våkne». Han satt der i 30 minutter mens jeg «sov».

Han går inn i bodene våre/garasjen vår og leter etter ting han vil låne, uten å spørre oss først. Selv om mannen min har sagt fra om at vi ikke synes det er greit.

Har dere ikke lås på dører hjemme hos dere? Hvordan kommer han seg inn? 
Nei det du beskriver er overhodet ikke greit, han tråkker over grenser, og ja han gjør det bevisst.

Din ektefelle må våkne, du må sette grenser mot din ektefelle.

Hvordan klarte han å svindle fra dere 200 000,- ?

fikk dere pengene tilbake?

Hadde aldri tilgitt at noen svindlet meg for så mye penger uten å gi det tilbake. 

[LeonoraDorothea]

AnonymBruker skrev (På 6.1.2024 den 22.12):

Ja, du er vanskelig.  Mange av eksemplene dine viser mer at du og mannen er uenige. Jeg synes det er rart at svigerfar spør deg om å få overnatte da dere ble samboere. Eller spurte han først sønnen som sa ja, og då deg. Mannen din synes det var ok.

Det å kutte kontakten nå, fordi han besøkte deg på barsel for lenge siden, er rart.

Siden jeg ikke er en klemmer, er det vel dette jeg synes er det største overtrampet. Vær tydelig på grensene dine, noen rart å endre vaner etter lang tid.

Reduser kontakten, flytt gjerne samvær ut av egen bolig, men å kutte er bare demonstrativt. 

Anonymkode: f2ab5...a76

Ang overnatting: han spurte meg fordi jeg hadde kjørt ned en del av flyttelasset og hentet nøkler dagen før. Mannen skulle komme dagen etter. Så det var jeg som var tilstede i leiligheten og visste hvordan den så ut/hvilke muligheter for overnatting vi hadde.

Ang besøket på barsel: det er jo bare brukt som et eksempel. Den konkrete hendelsen er jeg ferdig med for lengst, men det å stadig vekk få grensene mine trampet over klarer jeg ikke å komme over, for det gir seg jo aldri. 

Mannen skal ta opp det med klemmingen igjen. Til slutt går det sikkert inn. Men det burde ikke være nødvendig. Hvis noen går til det skrittet å ta opp med deg at du får dem til å føle deg ukomfortabel ved å klemme dem, vil de fleste beklage at de ikke har tatt hintet, og selvfølgelig ikke fortsette på samme viset etter en kort pause.

[AnonymBruker]

Høyrest ut som om det største problemet ditt er at du ikkje tør å seie frå. Om du set foten ned (sjølv), så ville nok mykje vore løyst. 

Anonymkode: 6bd49...ee3

[LeonoraDorothea]

Meowe skrev (På 6.1.2024 den 22.18):

Huff. Får helt vondt inni meg på dine vegne. Sånn her skal det jo ikke være! 

Jeg har hatt litt av samme problemene med mine svigerforeldre. At de tok seg veldig til rette og tråkket på grensene mine. De gikk inn og ut av huset akkurat når det passet dem. De plantet plutselig blomster i mine utekrukker som jeg NETTOPP hadde plantet nye blomster i selv. En gang vandret svigerfar inn på soverommet mens jeg og mannen hadde sex. 

Tilslutt fikk jeg nesten hat for disse menneskene som liksom skulle være familien min. Jeg brukte flere uker på å ta mot til meg for å konfrontere dem, noe jeg også gjorde.

Jeg fortalte dem nøyaktig hvilke episoder jeg reagerte på og hvordan det fikk meg til å føle meg. For å kanskje kunne klare å bevare forholdet sa jeg at det ikke nødvendigvis var dems feil, men at vi er forskjellige som mennesker og at vi har forskjellige nivåer på når grensen er nådd. Jeg forklarte at jeg var oppvokst i en familie hvor privatliv var veldig viktig og at jeg da anså det som veldig grenseoverskridende når de alltid kom uanmeldt. 

Mannen min var dessverre veldig konfliktsky i denne samtalen og støttet meg lite. Men, jeg sto på mitt og det endte med at de ble veldig oppgitte over meg. Men, så gikk det noen år og nå har vi et godt forhold igjen. De ringer alltid før de kommer og jeg har aldri opplevd noe ubehagelig fra dem igjen.

Har du vurdert å ta et skikkelig oppgjør med svigerfar? Hvor du forteller han alt det du skriver her. Og hvordan de tingene som helt sikkert er «normalt» for han ikke er normalt for deg. Og at du syns det er ubehagelig. Hvis han etter dette ikke klarer å styre seg da heller så er det mer gyldig fra din side å bryte kontakt.

Føler virkelig med deg. Det er ikke lett.

Takk for langt og godt svar!

Ja, slikt er vanskelig. Det er familie, og man vil så gjerne få ting til å fungere. Jeg har virkelig prøvd å legge godviljen til i alle disse årene, men nå kjennes det så vanskelig ut å skulle fortsette. Det knyter seg i hele meg.

Jeg har ikke prøvd å ta et skikkelig oppgjør. Vet ikke om jeg klarer det. Svigerfar blir veldig ufin hvis noen sier imot ham, selv på ubetydelige ting. Og jeg fikser så dårlig konflikter. Burde sikkert ha gjort det, men tror ikke jeg klarer. Dessuten har han en egen evne til å vri på ting slik at han kommer bedre ut av det, i så stor grad at jeg begynner å tvile på meg selv.

Kudos til deg som klarte det! Og så bra at dere fikk et godt forhold etterpå♥️

[AnonymBruker]

Bare å stå opp for deg selv. Bare du som kan gjøre noe med denne situasjonen ser det ut som. Jeg har kutta ut svigermor. Gikk langt over mine grenser og jeg sa ifra. Noe hun ikke tålte. Som min mann sa. Du er den første som har sagt imot henne. Så hun har lagt meg for hat. Og det er helt greit. Jeg har det godt uten henne. 

Anonymkode: 447cf...a79

[LeonoraDorothea]

Full Ugle skrev (På 6.1.2024 den 22.21):

Har dere ikke lås på dører hjemme hos dere? Hvordan kommer han seg inn? 
Nei det du beskriver er overhodet ikke greit, han tråkker over grenser, og ja han gjør det bevisst.

Din ektefelle må våkne, du må sette grenser mot din ektefelle.

Hvordan klarte han å svindle fra dere 200 000,- ?

fikk dere pengene tilbake?

Hadde aldri tilgitt at noen svindlet meg for så mye penger uten å gi det tilbake. 

Vi har lås, men bor på bygda, og her er det ikke vanlig å låse på dagtid. I høst trumfet jeg (og ungene) gjennom kodelås fordi vi ikke følte at vi kunne slappe av i eget hus. Mannen likte det ikke, men godtok det.

Etterpå har han irritert seg veldig over denne, da det er tungvint når han går mye ut og inn (hente ved, fikse noe i hagen/garasjen o.l). Vi har derfor deaktivert automatisk låsing. Det funket jo den korte stunden svigerfar respekterte at han måtte ringe først. På dette punktet står mannen min nå stødig, og går ut i gangen og avviser faren de gangene han kommer uanmeldt. Forhåpentligvis funker dette på sikt, hvis ikke aktiveres låse igjen.

Jeg vet ikke om jeg klarer å få min ektefelle til å våkne. Jeg tror han er «skadet» av å ha vokst opp med denne mannen, og at det gjør for vondt å innse hvordan faren er. Jeg har prøvd å snakke med ham flere ganger, men det hjelper ikke så mye. Og jeg prøver å ordlegge meg litt snilt. Ser at dette er sårt for ham, og ønsker ikke å såre ham.
Vurderer å prøve parterapi, hvis de kan hjelpe med slikt?

Hvordan han fikk det til er ikke så nøye. Er redd for å bli gjenkjent hvis jeg skriver det.

Men nei, vi har ikke fått pengene tilbake. Han har dem ikke. Da må han selge huset sitt, og det kan vi nesten ikke kreve. Det er jo familie.

AnonymBruker skrev (På 6.1.2024 den 22.26):

Høyrest ut som om det største problemet ditt er at du ikkje tør å seie frå. Om du set foten ned (sjølv), så ville nok mykje vore løyst. 

Anonymkode: 6bd49...ee3

Det har du nok rett i♥️

Men jeg er ikke den konfronterende typen, og svigerfar er veldig sterk. Så jeg klarer det ikke.

Det lengste jeg kunne ha gått ville ha vært å kuttet kontakten. Og det er altså det jeg nå lurer på om jeg kan gjøre.

Dersom det kommer en uforbeholden unnskyldning og en lovnad (som holdes) om å endre adferd, kan jeg gå med på å ha kontakt.

[LeonoraDorothea]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Bare å stå opp for deg selv. Bare du som kan gjøre noe med denne situasjonen ser det ut som. Jeg har kutta ut svigermor. Gikk langt over mine grenser og jeg sa ifra. Noe hun ikke tålte. Som min mann sa. Du er den første som har sagt imot henne. Så hun har lagt meg for hat. Og det er helt greit. Jeg har det godt uten henne. 

Anonymkode: 447cf...a79

Det er ikke «bare» for meg🙈 Det kjennes helt umulig ut. Spesielt når jeg ikke har støtte fra mannen min, som konsekvent underdriver disse hendelsene for å sette faren i et bedre lys.

[AnonymBruker]

Her er det mange ting som er grove overtramp, og i tillegg har han svindlet dere for 200.000!! Hvordan kan dere bare gå videre etter økonomisk svindel uten å reagere? Både du og din mann må jo være ekstremt konfliktskye.

Jeg ville bare kuttet kontakten, sagt at det har vært så mange ganger han ikke har respektert deg og familien, at nå er forholdet over. 

Anonymkode: 2d0cb...db7

[AnonymBruker]

Her må du og mannen din sammen gi klar beskjed. Null klemming fra nå, ingen uanmeldte besøk eller andre uønskede handlinger og en tilbakebetalingsplan der han betaler så mye som mulig tilbake hver måned. Brytes vilkårene så mye som en eneste gang til, betyr det at han ikke er velkommen hos dere og mannen og barna eventuelt får møte ham andre steder. Han må få tydelig felles beskjed fra dere om at begeret er fullt. 

Anonymkode: 90fc9...750

[LeonoraDorothea]

Han er ikke autistisk. Heller det motsatte. Han er en mester på manipulasjon. Jeg trodde lenge at det var dårlige sosiale antenner, men ser nå at de sosiale antennene er absolutt velutviklet. Han bare klarer ikke å dy seg, og lar sosiale spilleregler ryke for å oppnå kontroll/få viljen sin.

Han scorer høyt på narsissistiske personlighetstrekk. Inkludert manglende empati og grandiose forestillinger om seg selv. I så stor grad at han har hatt problemer med å holde på jobber over tid (har fått flere sluttpakker), og at han ikke har noen venner.

Parterapi er nok ikke så dumt. Som du sier, da vil det kanskje være lettere for mannen min å forstå♥️

AnonymBruker skrev (På 6.1.2024 den 22.48):

Her er det mange ting som er grove overtramp, og i tillegg har han svindlet dere for 200.000!! Hvordan kan dere bare gå videre etter økonomisk svindel uten å reagere? Både du og din mann må jo være ekstremt konfliktskye.

Jeg ville bare kuttet kontakten, sagt at det har vært så mange ganger han ikke har respektert deg og familien, at nå er forholdet over. 

Anonymkode: 2d0cb...db7

Ja, sant det er grove overtramp? Det er ikke bare jeg som overreagerer?

Vi reagerte, tro meg. Mannen min ble skikkelig sint, men svigerfar klarte på magisk vis å «snakke seg ut» av det. Og mannen min tilga, selv om svigerfar aldri egentlig ba om tilgivelse.

Jeg er veldig konfliktsky, men mannen min er over hodet ikke det. Bortsett fra mot sin far. Det er som om faren hans har balletak på ham.

Hadde dette vært noen som helst andre hadde mannen min stått på sitt og aldri backet.

Jeg har også lyst til å kutte kontakten, men vet ikke om jeg klarer. Er så redd for at jeg er urimelig/overreagerer. Mannen min kommer aldri til å ville kutte kontakten. Ungene må nesten bestemme selv. Tror de har han såpass på avstand at de kan klare å leve greit med å ha kontakt, selv om de tydelig ikke liker ham.

Endret 11. januar 2024 av Rhodiola
for å fjerne sitering av slettet innlegg - Rhodiola, adm.

[Elle Melle]

Den mannen kommer til å fortsette å gjøre alt han kommer unna med  og det er jo tydeligvis mye.

Han respekterer ingen av tingene dere sier, han driver med fysisk kontakt som er uønsket på tross av tydelig beskjed og han har stjålet mye penger fra dere. 

Konsekvensen for ham er at han fortsatt blir tatt hensyn til, ikke får høylydt kjeft, ingen klapper til ham når han klenger på sønnes kone og ingen har kuttet kontakten med ham selv om han har gjort ting mot dere som alminnelige mennesker blir anmeldt for (pengene).

Altså. Hvem skal fikse dette her hvis dere ikke har tenkt å gjøre det selv?

Det er forskjell på å være raus med familie som fortjener det og det å være dumsnill av ren frykt og dermed skade dere selv og egne barn. Hvorfor er han viktigere enn dere? 

Han oppfører seg skrekkelig og det er ikke bra for dere å late som om dette er ok. Mannen din har tydeligvis ikke evnen til å se dette for hva det er, og det er halve problemet. 

 

[LeonoraDorothea]

AnonymBruker skrev (På 6.1.2024 den 22.48):

Her må du og mannen din sammen gi klar beskjed. Null klemming fra nå, ingen uanmeldte besøk eller andre uønskede handlinger og en tilbakebetalingsplan der han betaler så mye som mulig tilbake hver måned. Brytes vilkårene så mye som en eneste gang til, betyr det at han ikke er velkommen hos dere og mannen og barna eventuelt får møte ham andre steder. Han må få tydelig felles beskjed fra dere om at begeret er fullt. 

Anonymkode: 90fc9...750

Jeg kommer aldri til å få med mannen på det. Og kommer ikke til å be om det heller. Det er hans far, og hans valg.

Men jeg kunne kanskje ha stilt noen slike krav selv før jeg kutter kontakten. I så fall må det være skriftlig. Både fordi jeg ikke er tøff nok til å klare det ansikt til ansikt, og fordi svigerfar ellers kommer til å klare å vri på det og nekte for å ha fått beskjed eller noe, og jeg kommer til å begynne å tvile på hva jeg egentlig har sagt.

Elle Melle skrev (På 6.1.2024 den 23.00):

Den mannen kommer til å fortsette å gjøre alt han kommer unna med  og det er jo tydeligvis mye.

Han respekterer ingen av tingene dere sier, han driver med fysisk kontakt som er uønsket på tross av tydelig beskjed og han har stjålet mye penger fra dere. 

Konsekvensen for ham er at han fortsatt blir tatt hensyn til, ikke får høylydt kjeft, ingen klapper til ham når han klenger på sønnes kone og ingen har kuttet kontakten med ham selv om han har gjort ting mot dere som alminnelige mennesker blir anmeldt for (pengene).

Altså. Hvem skal fikse dette her hvis dere ikke har tenkt å gjøre det selv?

Det er forskjell på å være raus med familie som fortjener det og det å være dumsnill av ren frykt og dermed skade dere selv og egne barn. Hvorfor er han viktigere enn dere? 

Han oppfører seg skrekkelig og det er ikke bra for dere å late som om dette er ok. Mannen din har tydeligvis ikke evnen til å se dette for hva det er, og det er halve problemet. 

Du aner ikke hvor enig jeg er med deg. 
Og allikevel er det så vanskelig at det nesten er umulig. Jeg får ikke til å forklare det♥️

[Bacteria]

Det verste her er at han svindlet dere. Hvordan fikk han til det? Og enda viktigere; har han betalt tilbake?

Det med klemmingen og å komme inn ubedt var typisk min svigerfar også. Han kom fra en liten bygd nordpå, så dette var kultur for ham. Jeg elsket min svigerfar, det gjorde ungene også. Så akkurat de to bitene greier jeg ikke å sette meg inn i. Er klemmer selv. 
 

Men det at ungene trekker seg unna, og at han fortsatt vil klemme når du tydelig viser med ord og handling at det ikke er greit, er røde flagg. 
 

Som alltid synes jeg det er dramatisk å kutte familie ut av livene sine, og ville nok heller valgt strategien «sette foten ned» kombinert med «å svelge kameler» men det er meg og ikke deg. 
Du må gjøre de som føles rett. Du har nok rett i at mannen din er litt «skadd».

[Elle Melle]

Og neste gang han prøver å klemme deg sier du NEI! 

NEI! SLIPP MEG!

Ikke bortforklar. Ikke si noe mer. Bare si NEI til han slutter. 

Stå opp for deg selv. Det er ikke viktig om han blir sur. Kvinner som er redd for å fornærme menn og som bryr seg om om de er uhøflig,  havner i bedritne situasjoner. Det er magefølelsen din som er viktig  ikke "om du har rett til" å føle som du gjør.

Du må ha litt høyere respekt for deg selv og ta litt bedre vare på deg.

Du har veldig lite å tape og mye å vinne. Og jeg vedder på at barna dine ville hatt godt av å lære seg litt om å sette grenser for mennesker. 

(Du MÅ jo selvfølgelig ingen ting, det bestemmer du jo helt selv siden du er et voksent menneske og må ta ansvar for egne valg, men jeg blir så utrolig opprørt på dine vegne. )

Du fortjener at mannen din er opptatt av hvordan du har det. Du fortjener støtte. Å bli hørt. Å bli respektert. Og mot til å si ting rett ut og ikke føle at hva andre synes er viktigere enn at du skal ha det bra.

[AnonymBruker]

Hva faaaaaaaen????? Og dette aksepterer du????? Jeg hadde gitt totalt faen i om han hadde blitt sur. Hadde sagt høyt og tydelig i fra om «nei, jeg vil ikke klemme. Du får ikke komme å gå som du vil» etc. Ungene tar avstand til ham og dere bare lar ham komme som han vil??? Jeg hadde seriøst skilt meg om mannen min ikke hadde støttet meg i grensesetting mot en sånn mann.

Jeg lever selv i et parforhold hvor svigerfar er narsissist og svigermor er preget av dette. Vi har satt masse grenser, de har vært sure, er alltid offer, kritiserer bestandig, forsøker å gi dårlig samvittighet osv. Men guuuuud hvor mye bedre livet vårt har blitt med klare grenser.

Anonymkode: a0337...ef8

[AnonymBruker]

Jeg tenker at den svindelen er grunn nok til å kutte kontakten uten at du blir sett på som vrang. For det er noe helt konkret, alle de andre tilfellene ser jeg for meg at han klarer å snakke seg ut av. 

Anonymkode: ba1df...857