Er dette virkelig tegn på depresjon? Legen mener det, men føler meg ikke deprimert

[AnonymBruker]

Jeg har ikke noe særlig interesse av å møte venner, har heller ikke så mye interesse av mine hobbyer lenger. Jeg vet ikke selv hva jeg egentlig vil for tiden. Tiden går mye i udefinert redsel. Jeg har ett stort uro i meg. Jeg føler meg også veldig liten, har så mange eksistensielle tanker. Jeg har var gjennom mange belastninger for par år siden. Opplevd 3 dødsfall på kort tid, som har gjort at jeg er mye redd for sykdom da jeg har sett sykdommer på nært hold og fulgt de inn i døden. Oppi dette så pushet jeg meg veldig mye og lenge. Det sa bare stopp til slutt. Så har hatt en udefinert uro i meg, men vet jeg redd for sykdom og død. Men denne redselen tar litt mindre plass enn før, nå har det gått mer inn i en annen fase jeg ikke har ord på. Da kommer vi tilbake til dette med eksistensielle tanker, og jeg ikke har noe særlig interesse for å være med venner, synes det er tungt å studere for tiden. Bandet mitt prøver å få oss til å samles for tiden, men jeg orker en gang ikke åpne meldingene i gruppechatten. Orker ikke ta stilling til det. Jeg er mer "gi meg rom og tid, så kanskje jeg kommer". Men vet ikke om jeg er klar for å delta for tiden. Jeg pusher studievenner fra meg også, i den grad jeg ikke tar noe kontakt, men bare svarer de om det er noe. Men jeg føler meg ikke deprimert heller. Jeg er grei i humøret, selvom jeg fort kan bli irritert, kanskje fortere enn vanlig. Jeg smiler og tuller med familie. Noen ganger er jo denne uroen/redselen kjempe stor, men jeg fortsetter å smile og tulle. Jeg orker ikke vise omverden at jeg strever. Men de nærmeste vet. Jeg bare blir så frustrert av at jeg ikke strekker til i å være en venn eller student. 

Legen mener dette er både angst og depresjon. Men jeg føler meg ikke deprimert. Er dette virkelig tegn på depresjon?

Anonymkode: c1443...359

[AnonymBruker]

Ja det høres jo depressivt ut. Preget av anhedoni. Ikke. Nødvendigvis så alvorlig depresjon da. 

Anonymkode: ad7f7...78f

[AnonymBruker]

jepp, dette nesten lærebokeksempel på depresjon

Anonymkode: 1cdd4...d3c

[Topsi]

Jeg synes det høres ut som depresjon ja

[AnonymBruker]

Ja, dette var kjent for meg som fikk terapi for min moderate tilbakevendende depresjon 

Anonymkode: 98741...7eb

[AnonymBruker]

Høres ut som tegn på depresjon/en begynnende depresjon. Også antydning til angst eller helseangst. Håper at du får hjelp fort ♥️ 

Gi deg selv litt slack, og tillat deg å kjenne på følelsene også - det er ofte veien ut av depresjon og angst, det blir jo bare verre når man forsøker å unngå følelsene. Det er en mørk verden vi lever i, synes det er unormalt dersom ikke folk blir litt påvirket av tiden vi er i nå - noen mer enn andre. I tillegg påvirker mørketiden serotonin- og dopamin-nivå. Finn små lysglimt i hverdagen som gir glede om du klarer - og få til mer av de.

Anonymkode: cceb5...353

[AnonymBruker]

Du beskriver min hverdag de siste 6 mnd! Jeg har en mild fødselsdepresjon

Anonymkode: 1f508...d78

[AnonymBruker]

Ja det er depresjon 💜

Anonymkode: 0128c...c87

[BobbySocks]

Generalisert angst og moderat depresjon. Utbrent? 

[AnonymBruker]

Jeg har lignende symptomer, har moderat depresjon

Anonymkode: 48a1a...470

[AnonymBruker]

1 minutt siden, BobbySocks said:

Generalisert angst og moderat depresjon. Utbrent? 

Virker ikke som generalisert angst. Dersom de symptomene oppstod pga belastninger i livet så hadde jeg heller sagt at det er en tilpasningsforstyrrelse (som oppstår som følge av en krise f.eks, men forventes at normaliseres etter 6 mnd ca). 
ellers kan man si f.eks blandet angst/depresjon. 
 

uansett, stol på fastlegen din. 

Anonymkode: 01030...d63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg har ikke noe særlig interesse av å møte venner, har heller ikke så mye interesse av mine hobbyer lenger. Jeg vet ikke selv hva jeg egentlig vil for tiden. Tiden går mye i udefinert redsel. Jeg har ett stort uro i meg. Jeg føler meg også veldig liten, har så mange eksistensielle tanker. Jeg har var gjennom mange belastninger for par år siden. Opplevd 3 dødsfall på kort tid, som har gjort at jeg er mye redd for sykdom da jeg har sett sykdommer på nært hold og fulgt de inn i døden. Oppi dette så pushet jeg meg veldig mye og lenge. Det sa bare stopp til slutt. Så har hatt en udefinert uro i meg, men vet jeg redd for sykdom og død. Men denne redselen tar litt mindre plass enn før, nå har det gått mer inn i en annen fase jeg ikke har ord på. Da kommer vi tilbake til dette med eksistensielle tanker, og jeg ikke har noe særlig interesse for å være med venner, synes det er tungt å studere for tiden. Bandet mitt prøver å få oss til å samles for tiden, men jeg orker en gang ikke åpne meldingene i gruppechatten. Orker ikke ta stilling til det. Jeg er mer "gi meg rom og tid, så kanskje jeg kommer". Men vet ikke om jeg er klar for å delta for tiden. Jeg pusher studievenner fra meg også, i den grad jeg ikke tar noe kontakt, men bare svarer de om det er noe. Men jeg føler meg ikke deprimert heller. Jeg er grei i humøret, selvom jeg fort kan bli irritert, kanskje fortere enn vanlig. Jeg smiler og tuller med familie. Noen ganger er jo denne uroen/redselen kjempe stor, men jeg fortsetter å smile og tulle. Jeg orker ikke vise omverden at jeg strever. Men de nærmeste vet. Jeg bare blir så frustrert av at jeg ikke strekker til i å være en venn eller student. 

Legen mener dette er både angst og depresjon. Men jeg føler meg ikke deprimert. Er dette virkelig tegn på depresjon?

Anonymkode: c1443...359

Ja det høres ut som depresjon. Når den kommer sakte men sikkert så er det ikke lett å se hva som foregår før etterpå er min erfaring. Du blir vant til det. En annen ting er at depresjonen også gjør at du ser ting på en depressiv måte så du forventer ikke mer glede i livet derfor tenker du bare alt er greit. Det var en grunn til at du gikk til legen ikkesant? Var det de fysiske symptomene som førte deg dit?

Anonymkode: edbdc...3c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ja det høres ut som depresjon. Når den kommer sakte men sikkert så er det ikke lett å se hva som foregår før etterpå er min erfaring. Du blir vant til det. En annen ting er at depresjonen også gjør at du ser ting på en depressiv måte så du forventer ikke mer glede i livet derfor tenker du bare alt er greit. Det var en grunn til at du gikk til legen ikkesant? Var det de fysiske symptomene som førte deg dit?

Anonymkode: edbdc...3c6

Jeg gikk til legen først fordi jeg var overbevist om at det feilte meg noe og at jeg skulle dø. Men hadde ikke ord på hva. Men i ettertid har jeg mer og mer klart å innse at det handler om angst. Selvom jeg til tider fortsatt er overbevist om at det er noe sol feiler meg fysisk. Jeg gikk i utgangspunktet fordi jeg var livredd for de fysiske symptomene ja. 
 

Hva mener du med  å se ting på depressiv måte? Ts

Anonymkode: c1443...359

[AnonymBruker]

Jeg er bipolar. Føler.meg sjelden deprimert som i trist og tårer, men resten av symptomene er soleklare.

Anonymkode: b8318...711

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg har ikke noe særlig interesse av å møte venner, har heller ikke så mye interesse av mine hobbyer lenger. Jeg vet ikke selv hva jeg egentlig vil for tiden. Tiden går mye i udefinert redsel. Jeg har ett stort uro i meg. Jeg føler meg også veldig liten, har så mange eksistensielle tanker. Jeg har var gjennom mange belastninger for par år siden. Opplevd 3 dødsfall på kort tid, som har gjort at jeg er mye redd for sykdom da jeg har sett sykdommer på nært hold og fulgt de inn i døden. Oppi dette så pushet jeg meg veldig mye og lenge. Det sa bare stopp til slutt. Så har hatt en udefinert uro i meg, men vet jeg redd for sykdom og død. Men denne redselen tar litt mindre plass enn før, nå har det gått mer inn i en annen fase jeg ikke har ord på. Da kommer vi tilbake til dette med eksistensielle tanker, og jeg ikke har noe særlig interesse for å være med venner, synes det er tungt å studere for tiden. Bandet mitt prøver å få oss til å samles for tiden, men jeg orker en gang ikke åpne meldingene i gruppechatten. Orker ikke ta stilling til det. Jeg er mer "gi meg rom og tid, så kanskje jeg kommer". Men vet ikke om jeg er klar for å delta for tiden. Jeg pusher studievenner fra meg også, i den grad jeg ikke tar noe kontakt, men bare svarer de om det er noe. Men jeg føler meg ikke deprimert heller. Jeg er grei i humøret, selvom jeg fort kan bli irritert, kanskje fortere enn vanlig. Jeg smiler og tuller med familie. Noen ganger er jo denne uroen/redselen kjempe stor, men jeg fortsetter å smile og tulle. Jeg orker ikke vise omverden at jeg strever. Men de nærmeste vet. Jeg bare blir så frustrert av at jeg ikke strekker til i å være en venn eller student. 

Legen mener dette er både angst og depresjon. Men jeg føler meg ikke deprimert. Er dette virkelig tegn på depresjon?

Anonymkode: c1443...359

Utbrent pga langvarige påkjenninger og stress muligens. Det kan jo ligne på depresjon. Om ikke du føler deg deprimert så trenger du ikke ta det legen sier for god fisk. Om du er utbrent så må man egentlig bare lytte innover og ta det med ro. Ikke føle press på å være sosial osv. 

Anonymkode: 2f1e3...819

[Stoltskeiv]

Du høres deprimert ut. Man trenger ikke bare være trist for å være deprimert ❤️ Det høres ut som du bare må gi deg selv litt tid. Men ikke isoler deg for mye heller ❤️ 

[AnonymBruker]

Hva definerer du selv som depresjon da? Ja det der er typisk depresjon. Jeg så det heller ikke selv. Legen min mente at jeg var det. Min familie mente jeg var det. Jeg dro til psykolog og tok en tekst og hun mente jeg hadde alvorlig depresjon. Jeg skåret høyt på alt uten at jeg ikke ønsket å ta mitt eget liv. Hadde jeg krysset av at jeg hadde noen tanker om det så hadde hun lagt meg inn sa hun. Så ja. Søk hjelp for å komme deg ut av det. To år siden til meg og er fortsatt ikke bra. Jeg vil ikke ha noen folk rundt meg enda. 

Anonymkode: 24b9d...41f