Jeg er blitt en svært engstelig mor

[AnonymBruker]

Tar sjansen og skriver her. 
Ønsker kun seriøse svar, useriøse svar scroller jeg forbi. 
 

Saken er følgende. Jeg har en ungdom som både er fornuftig og flink. Hun har tatt lappen og kjører mye sammen med venner. Hun har egen bil. 
Jeg får katastrofetanker og blir engstelig og redd når hun er i trafikken. 
I 2023 mistet jeg min niese i en trafikkulykke som er på samme alder som vår datter. 
Det har vært en tøff tid, og jeg er så redd for at noe skal skje med barna våre. 
Jeg har startet med psykolog for å bearbeide alt dette. 
Er det flere mødre som kjenner på samme frykten for barna? Har dere vonde opplevelser bak dere slik som meg, eller andre ting? 
Å miste min niese er det vondeste jeg har opplevd. Verden raste sammen og vi er knust. 
Jeg jobber med barn og unge, og har kunnskap om at jeg ikke skal overføre frykt på egne barn, og begrense de osv. Dette vet jeg, men kroppen skjønner ikke det. Da det er kroppen som reagerer 
sakte men sikkert har vi tatt livet og hverdagen tilbake, men skrekken sitter i. 
Takk til dere som tar dere tid til å svare 

Anonymkode: 43f69...af6

[AnonymBruker]

Forstår veldig godt at du blir engstelig når familien har opplevd et sånt tap. Og det er jo en risiko ved å kjøre bil, som mye annet i livet. Snakker du med datteren din om hvordan hun kjører? At hun ikke kjører beruset og ikke sitter på med andre som evt. har drukket? Du kan kanskje ta noen bilturer med henne og merke at hun er en god og trygg sjåfør.

Hvis dere har snakket om det og hun har en fornuftig tilnærming til dette, så er nok din neste jobb å stole på at det går nok bra. Vi har ingen garantier for noe i livet, og at du har mistet niesen din betyr ikke at det samme vil skje med datteren din. 

Anonymkode: 7c36f...69f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Forstår veldig godt at du blir engstelig når familien har opplevd et sånt tap. Og det er jo en risiko ved å kjøre bil, som mye annet i livet. Snakker du med datteren din om hvordan hun kjører? At hun ikke kjører beruset og ikke sitter på med andre som evt. har drukket? Du kan kanskje ta noen bilturer med henne og merke at hun er en god og trygg sjåfør.

Hvis dere har snakket om det og hun har en fornuftig tilnærming til dette, så er nok din neste jobb å stole på at det går nok bra. Vi har ingen garantier for noe i livet, og at du har mistet niesen din betyr ikke at det samme vil skje med datteren din. 

Anonymkode: 7c36f...69f

Hun er fornuftig, samtidig uerfaren. Når en nettopp har fått lappen har man lite erfaring, men det er jo samtidig nå hun skal få erfaring. 
du har helt rett i det du skriver, men når man har kjent på kroppen det vi har opplevd i familien sitter det i kroppen. Jeg må jobbe med min egen frykt og erfare at dette går bra. 
tusen takk for fint svar 

Anonymkode: 43f69...af6

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg så godt, jeg er helt lik og det er så slitsomt. Mange av min datters venner har fått førerkort og snart er det hennes tur, jeg kjenner på stor angst hver gang de er ute å kjører. Er hun på fest er jeg redd for at hun skal tulle seg borti dårlige gutter og slik fortsetter det, konstant bekymret for henne..

Anonymkode: f7fcd...a3c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg skjønner deg så godt, jeg er helt lik og det er så slitsomt. Mange av min datters venner har fått førerkort og snart er det hennes tur, jeg kjenner på stor angst hver gang de er ute å kjører. Er hun på fest er jeg redd for at hun skal tulle seg borti dårlige gutter og slik fortsetter det, konstant bekymret for henne..

Anonymkode: f7fcd...a3c

Dette er altså så vondt. Det er nå vi lengter tilbake til da de var små. Da vi hadde kontroll. 
 

Anonymkode: 43f69...af6

[AnonymBruker]

Kondolerer❤️ Slikt setter seg i deg og preger deg. Jeg vokste opp med et søsken som stadig holdt på å dø av sykdom, og det har satt spor. Jeg har mye generell angst, og går til samtaler for å få sortert tanker, få utløp og å få fokus på rett sted. Ikke tenk at du skal ta deg sammen, få utløp og jobb deg gjennom det, er mitt råd. 

Anonymkode: bd71c...a6b

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt frykten med tanke på det dere har vært gjennom ❤️

Men forsøk å tenke rasjonelt og logisk. Det er svært liten sannsynlighet for å bli skadd eller omkomme i en trafikkulykke. Jeg har selv mistet et familiemedlem til drukning, og det knyter seg litt i magen hver gang ungene skal bade. Men jeg vet jo at det er tilnærmet ingen sjanse for at det skjer noe galt, og de tar forholdsregler. Statistisk sett er det mye mer sannsynlig at de skader seg hjemme i huset enn i trafikken. Eller i sjøen, for den saks skyld. 

Mitt beste råd er å godta at du er redd og at det er greit, samtidig som du minner deg på at det er veldig lite sannsynlighet for at noe går galt. Vet ikke om det hjelper deg, men det har hjulpet meg  

Anonymkode: c7e81...530

[AnonymBruker]

Synes dette høres ut som en ganske typisk reaksjon når man opplever noe så opprivende som å miste et ungt familiemedlem ❤️  I sånne situasjoner er ikke reaksjonene rasjonelle. Det har jo ikke blitt noe farligere for ditt barn å kjøre bil etter den ulykken enn det var før, men man blir overfokusert på den konkrete faren man har erfaring med. Jeg tenker det er et naturlig instinkt og ville beskytte seg og sine nærmeste mot det samme en gang til. Alt dette er noe du vil få hjelp til hos psykologen, der kan du prossesere disse vanskelige følelsene❤️

Snakker av erfaring! Mistet mitt første barn i en uventet akutt komplikasjon i fødsel og selv om sannsynligheten for at det skulle skje noe akutt og uventet med mine neste barn ikke var noe større enn for alle andre, så var jeg ekstremt på vakt for alt mulig som kunne skje med de.. sjekket om de pustet flere ganger om natten osv.. Dessverre tok det alt for lang tid før jeg oppsøkte hjelp til å bearbeide dette, og jeg utviklet en form for generalisert angst etter å ha vært i "beredskap" over lengre tid (fikk ingen tilbud eller hjelp til dette fra det offentlige heller). Oppsøkte etterhvert en psykolog privat, og selv om det koster skjorta så er det virkelig verdt det! Savnet etter sønnen min kommer aldri til å forsvinne, og jeg vil alltid ha med meg en ekstra bagasje og sårbarhet når det kommer til bekymringer. Men katastrofetenkingen er borte, og det har vært veldig verdifullt med hjelp til å normalisere reaksjonene mine. Da slapp litt av engstelsen av seg selv.. 

Håper du også får god hjelp til å håndtere det du opplever som vanskelig ❤️

Anonymkode: c1eb9...b63