Er jeg en en for avhengig mor?

[AnonymBruker]

Jeg elsker barna mine overalt i denne verden. Vi har ekstremt godt forhold og jeg vil si at jeg gjør alt for dem. Noen ganger litt for mye.   Tanken på at de en dag flytter ut gjør meg redd. En av de skal på tur nå og blir borte en uke ( skolesammenheng) og jeg gruer meg skikkelig til å ikke få se eller snakke med barnet mitt. Er jeg helt koko avhengig? 

Vi klemmer hver eneste dag og forteller hverandre at vi er glade i hverandre hver dag. 

Andre som er sånn? Jeg er også en bekymret mor som er livredd for at noe skal skje de.. 

Anonymkode: 5d3b4...a4d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg elsker barna mine overalt i denne verden. Vi har ekstremt godt forhold og jeg vil si at jeg gjør alt for dem. Noen ganger litt for mye.   Tanken på at de en dag flytter ut gjør meg redd. En av de skal på tur nå og blir borte en uke ( skolesammenheng) og jeg gruer meg skikkelig til å ikke få se eller snakke med barnet mitt. Er jeg helt koko avhengig? 

Vi klemmer hver eneste dag og forteller hverandre at vi er glade i hverandre hver dag. 

Andre som er sånn? Jeg er også en bekymret mor som er livredd for at noe skal skje de.. 

Anonymkode: 5d3b4...a4d

Det er veldig normalt, og vi har det alle slik. Det som er viktig er at du ikke begrenser barna dine, og gjør de engstelige fordi du er redd. Du må jobbe med egen frykt, og skape deg et liv ved siden av barna. 
Sier hun som har ligget livredd i senga da poden fikk lappen i dag og har vært ute å kjørt med venner.. og har en som skal flytte på hybel neste mnd. 
Det er helt pyton! Men lyttet til Hedvig Montgomery på YouTube i kveld, med live Nelvik om nettopp dette med frykten for barna sine. 
Anbefaler deg den. 
Vi er programmert til å beskytte barna våre, og vi går over styr inni oss selv når vi ikke føler vi har kontroll. Fordi barna er det mest dyrebare vi eier, og hvis vi skulle miste de er det en stor katastrofe. 
du er helt normal. Bare jobb litt med tankene dine, jeg jobber med det jeg også 

Anonymkode: 39dcc...943

[AnonymBruker]

Jeg er en mamma som har fulgt opp barna på absolutt alt. Har vært til stede på hver eneste kamp, konsert og forestilling.  Jeg elsker å være med de og å følge de opp. 

Men samtidig ønsker jeg at de skal få så mange opplevelser som mulig i livet sitt. Da må de få reise ut, uten meg.

Jeg klarer heldigvis å glede meg med de, og se at de vokser på opplevelsene.

Flere av mine er på vei til å flytte ut. Det er veldig vemodig, men samtidig helt riktig. Det er jo dette vi har jobbet med i alle disse årene, at de skal bli fine selvstendige voksne.  

All tiden og jobben jeg har lagt i, og med  barna har gjort oss sammensveiset, så jeg er trygg på at de alltid vil komme til meg om det er noe. 

Det er viktig å la de få prøve seg selv. Det vokser de på. 

Anonymkode: bf9dd...a3f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg elsker barna mine overalt i denne verden. Vi har ekstremt godt forhold og jeg vil si at jeg gjør alt for dem. Noen ganger litt for mye.   Tanken på at de en dag flytter ut gjør meg redd. En av de skal på tur nå og blir borte en uke ( skolesammenheng) og jeg gruer meg skikkelig til å ikke få se eller snakke med barnet mitt. Er jeg helt koko avhengig? 

Vi klemmer hver eneste dag og forteller hverandre at vi er glade i hverandre hver dag. 

Andre som er sånn? Jeg er også en bekymret mor som er livredd for at noe skal skje de.. 

Anonymkode: 5d3b4...a4d

Helt normalt. Og alle klemmer vel barn hver dag og sier rde er glad i dem. Og alle er livredde for at noe skal skje med barna deres. 

Anonymkode: 7ba31...8f6

[AnonymBruker]

Det er da normalt å klemme og si til barna sine at de er glade i dem hver dag.

Hvor gammelt er barnet ditt? For det jeg tenker ikke er sunt er om du f.eks har en sjetteklassing som skal på leirskole en uke og  at du gruer deg til det. Noe annet er jo om det er et barn i barnehagen kanskje..

Jeg også er redd for at det skal skje barna mine noe, men om det er en frykt som du kjenner på hver dag, og som gjør at det begrenser hva barna får lov til - så burde du kanskje prate med noen om det. 

Anonymkode: 8f672...732

[ennivk]

Det et ikke normalt. Høres ut som angst og et alt for stort behov for kontroll. 

[AnonymBruker]

Min mor var sånn, og er fortsatt sånn (nærmer meg 40…). Det har begrenset meg masse fordi jeg har tatt hensyn til at hun har vært bekymret og unnlatt å reise ut/flytte langt bort/gjøre ekstreme ting. 

Nå når jeg ser hvordan svigers er (sikkert muligens bekymret, men holder det for seg selv i så fall og viser glede med oss i stedet for bekymring om vi f.eks. skal på ferie), ser jeg hvor sykt det har vært, og er. Jeg føler meg fanget og jeg føler kun forakt for henne. Skulle ønske hun kunne glede seg over opplevelsene våre, men hun sitter kun å biter negler og venter på at det er over. 

Jeg har barn selv, og er såklart redd for at det skal skje dem noe, men aldri om jeg kommer til å begrense dem. Vær bevisst på det!

Anonymkode: ee5b4...068

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Min mor var sånn, og er fortsatt sånn (nærmer meg 40…). Det har begrenset meg masse fordi jeg har tatt hensyn til at hun har vært bekymret og unnlatt å reise ut/flytte langt bort/gjøre ekstreme ting. 

Nå når jeg ser hvordan svigers er (sikkert muligens bekymret, men holder det for seg selv i så fall og viser glede med oss i stedet for bekymring om vi f.eks. skal på ferie), ser jeg hvor sykt det har vært, og er. Jeg føler meg fanget og jeg føler kun forakt for henne. Skulle ønske hun kunne glede seg over opplevelsene våre, men hun sitter kun å biter negler og venter på at det er over. 

Jeg har barn selv, og er såklart redd for at det skal skje dem noe, men aldri om jeg kommer til å begrense dem. Vær bevisst på det!

Anonymkode: ee5b4...068

Tror nok hun innerst inne er glad på deres vegne, og ønsker dere alt godt.  
Men det er sikkert grunner til at hun er så engstelig. Du har små barn? Hvordan tror du det blir når de blir ungdommer, drikker seg full og sovner i ei grøft? Din mor ønsker nok ikke å føle det slik, men frykten tar henne. Du har selv valgt å flytte langt bort og gjøre ekstreme ting, så feil å skylde på din mor. Hun må takle dette med seg selv uansett. Men ja, jeg skjønner du har følt deg kvalt og begrenset. 
Det er ikke lett å hverken være deg eller henne. 

Anonymkode: 39dcc...943

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Tror nok hun innerst inne er glad på deres vegne, og ønsker dere alt godt.  
Men det er sikkert grunner til at hun er så engstelig. Du har små barn? Hvordan tror du det blir når de blir ungdommer, drikker seg full og sovner i ei grøft? Din mor ønsker nok ikke å føle det slik, men frykten tar henne. Du har selv valgt å flytte langt bort og gjøre ekstreme ting, så feil å skylde på din mor. Hun må takle dette med seg selv uansett. Men ja, jeg skjønner du har følt deg kvalt og begrenset. 
Det er ikke lett å hverken være deg eller henne. 

Anonymkode: 39dcc...943

Nå skriver den du svarer at hun har unnlatt å flytte langt bort og gjøre ekstreme ting. Men enig i at hun selv har valgt dette, likevel foreldres innstilling kan bety mye.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.1.2024 den 2.02):

Det er veldig normalt, og vi har det alle slik. Det som er viktig er at du ikke begrenser barna dine, og gjør de engstelige fordi du er redd. Du må jobbe med egen frykt, og skape deg et liv ved siden av barna. 
Sier hun som har ligget livredd i senga da poden fikk lappen i dag og har vært ute å kjørt med venner.. og har en som skal flytte på hybel neste mnd. 
Det er helt pyton! Men lyttet til Hedvig Montgomery på YouTube i kveld, med live Nelvik om nettopp dette med frykten for barna sine. 
Anbefaler deg den. 
Vi er programmert til å beskytte barna våre, og vi går over styr inni oss selv når vi ikke føler vi har kontroll. Fordi barna er det mest dyrebare vi eier, og hvis vi skulle miste de er det en stor katastrofe. 
du er helt normal. Bare jobb litt med tankene dine, jeg jobber med det jeg også 

Anonymkode: 39dcc...943

Tusen takk for fint svar 😊Skal høre den nå faktisk.  Jeg begrenser de ikke og  ja de har vært borte før.  Jeg vil også at de skal bli sterke og selvstendige individer. Men du har nok rett i at jeg må jobbe litt med tankene.  

TS

Anonymkode: 5d3b4...a4d

[AnonymBruker]

Å grue seg til at barnet skal bort noen dager er ikke normalt. Du må begyne å leve DITT liv også, ikke leve kun gjennom barna. 
Jeg lever mitt liv i tillegg til de tre barna mine. Gruer meg ikke når de skal bort noen dager, men gleder meg på deres vegne. 

Anonymkode: ace8b...4e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Å grue seg til at barnet skal bort noen dager er ikke normalt. Du må begyne å leve DITT liv også, ikke leve kun gjennom barna. 
Jeg lever mitt liv i tillegg til de tre barna mine. Gruer meg ikke når de skal bort noen dager, men gleder meg på deres vegne. 

Anonymkode: ace8b...4e7

Det kommer an på hva en er vant til, og hvordan barna er. 
Da jeg sendte min 11 åring på speiderleir i Bodø var det ganske tøft. 
vi selv bor på Sunnmøre. Han ringte første kvelden og gråt og ville hjem. Det var grusomt. 
Når man er vant til at barna reiser på tur alene og får erfaringer med at det går bra blir det bedre. 
Vi foreldre er ulike. 

Anonymkode: 39dcc...943

[AnonymBruker]

Ja jeg synes du overreagerer. Kjærlighet til barna er fint. Krampaktig kontroll er ikke bra. Ungene fanger opp mye mer enn du tror.

Kanske jobbe litt mer med å skape ditt eget liv?

Anonymkode: 65b41...bb2