Opplevd vold i oppveksten, skjønner ikke helt at det gjelder meg. Flere?

[AnonymBruker]

Denne overskriften var litt vanskelig å forme.

Saken er at jeg har vokst opp i et hjem med vold, mamma og pappa kranglet mye, min far var voldelig og jeg husker litt fra det. Små glimt, blant annet at vi rømte til mine besteforeldre med mamma. Så ringte pappa og vi kunne reise hjem igjen.
Husker mamma ropte ring politiet vi trenger hjelp, jeg ble etterhvert det barnet som skulle beskytte min mor og da ble far voldelig med meg. Min mor så på ofte på at han slo og sparket meg og brøt ikke inn, og var heller ikke en kjærlig mor for oss barna. 
Som voksen skjønner jeg liksom at min oppvekst var ikke bra, som barn var jeg mye redd og dett har påført meg traumer. 
Nå i voksen alder når jeg hører om barn som opplever vold, overgrep, utrygghet så får jeg fryktelig vondt av banet, tenker at hvordan kan noen være slik med barn. Jeg kan til og med snakke med min far om hvor grusomt det er å høre. Og det er som om jeg ikke har opplevd dette, at jeg liksom ikke skjønner at jeg var den lille jenta. Jeg kan liksom tenke at nei så ille var det ikke, vi hadde jo noen lykkelige stunder. 
Det er som hjerne ikke helt forstår den barndommen jeg hadde. 
Dere som har vokst opp med vold hvordan er dette for dere? Klarer dere å se dere selv og deres oppvekst? Eller tenker dere som meg at de barna har det mye verre en meg, det var jo ikke så verst. 
Min far nekter for volden, og jeg delte ikke dette med noen før jeg var godt voksen. 
Jeg driver nok å bearbeider det nå. 

Anonymkode: f2307...e78

[AnonymBruker]

Det er nok veldig veldig vanlig det du opplever.. Hvis du skal ta fullt og helt innover at du ble utsatt for vold og omsorgssvikt, så kommer også reaksjonene som sorg og sinne. Det vil gjøre noe med forholdet til din far.. Så det er forståelig at du holder det på en armlengdes avstand. 

Om det er sunt... Hm.. Nei. 

Hvis du leser mer om vold i nære relasjoner vil du kanskje også forstå din mor bedre. Så alvorlig vold gjorde henne til en dårlig mor. Hvis du er konstant redd for å bli skadet eller drept så går det utover omsorgsevne. Ikke sikkert hun ville vært en strålende mor uten vold, men hun levde i et forferdelig regime hun også. Og strevde sikkert med dårlig samvittighet for å ikke beskytte deg. 

Det er en person i livet ditt som slipper unna både ansvaret og skylden... Så er spørsmålet om du vil, orker eller klarer å gå inn i dette. Det vil bli smertefullt

Anonymkode: ee85f...fe2

[AnonymBruker]

Bare et lite PS. Du har nok blitt utsatt for alvorlig vold. De fleste som banker kona lar ungene være i fred. Og det er fortsatt veldig alvorlig at barn er vitne til vold..

Anonymkode: ee85f...fe2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det er nok veldig veldig vanlig det du opplever.. Hvis du skal ta fullt og helt innover at du ble utsatt for vold og omsorgssvikt, så kommer også reaksjonene som sorg og sinne. Det vil gjøre noe med forholdet til din far.. Så det er forståelig at du holder det på en armlengdes avstand. 

Om det er sunt... Hm.. Nei. 

Hvis du leser mer om vold i nære relasjoner vil du kanskje også forstå din mor bedre. Så alvorlig vold gjorde henne til en dårlig mor. Hvis du er konstant redd for å bli skadet eller drept så går det utover omsorgsevne. Ikke sikkert hun ville vært en strålende mor uten vold, men hun levde i et forferdelig regime hun også. Og strevde sikkert med dårlig samvittighet for å ikke beskytte deg. 

Det er en person i livet ditt som slipper unna både ansvaret og skylden... Så er spørsmålet om du vil, orker eller klarer å gå inn i dette. Det vil bli smertefullt

Anonymkode: ee85f...fe2

Høres veldig logisk ut, bare det å sette ord på dette å fortelle mine barn og mannen hva jeg har opplevd som barn var veldig vondt. Da hadde jeg vært mamma i 13 år allerede og ingen visste. Mannen har skjønt at min far ikke er snill for vi har jo fortsatt episoder. 
Skulle gjerne ha kuttet han ut for alltid, men jeg klarer ikke å bære det.
Jeg forstod dessverre ikke min mor før hun var død, at det kanskje var min far som gjorde at min mor ikke fungerte som mor. Mine søsken som er eldre enn meg kan fortelle om en kjærlig mor og far, lykkelig liv til jeg kom til verden. Mye vi barna ikke vet; men jeg har fått det mest for jeg gikk i mellom de voksene. 
Skulle så ønske at jeg opplevde min mor uten min far, hadde hun da vært en mor, kunne vi da hatt et godt forhold. 
Så er ikke sint på mamma i dag, litt på meg selv som ikke forstod. Og jeg har et behov inni meg å redde alle barn for smerte, jeg kan ikle ta virkeligheten inn. Den er ødeleggende. 
Ts
 

Anonymkode: f2307...e78

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Bare et lite PS. Du har nok blitt utsatt for alvorlig vold. De fleste som banker kona lar ungene være i fred. Og det er fortsatt veldig alvorlig at barn er vitne til vold..

Anonymkode: ee85f...fe2

Får helt vondt å tenke på det at så mange barn er vitne til dette og opplever dette den dag i dag. Så at jeg var det lille barnet er vondt å tenke på. 

Anonymkode: f2307...e78

[forkjølajente]

Får du noe hjelp med dette? Terapi e.l Burde hjulpet deg med å sortere følelsene dine ❤️

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker said:

Får helt vondt å tenke på det at så mange barn er vitne til dette og opplever dette den dag i dag. Så at jeg var det lille barnet er vondt å tenke på. 

Anonymkode: f2307...e78

Mm, det er vondt...

https://www.ark.no/produkt/boker/fagboker/barn-som-lever-med-vold-i-familien-9788215016375

Hvis du vil lese om vold anbefaler jeg denne. Ikke alt vil være like aktuelt for deg, men noen kapitler er nok gode 

Anonymkode: ee85f...fe2

[AnonymBruker]

forkjølajente skrev (9 timer siden):

Får du noe hjelp med dette? Terapi e.l Burde hjulpet deg med å sortere følelsene dine ❤️

Nei, har ikke det. Jeg tror også det er greit at det ikke graves for mye. Jeg er litt redd for å huske alt. Det er sikkert en grunn til at jeg ikke klarer å se meg selv som det barnet. Det at barn opplever slik er helt ødeleggende og jeg bærer på slikt i ukesvis. Når Christoffer saken var i norge så sov jeg ikke, gråt og var fullstendig i oppløsning. Jeg har lært at jeg ikke kan lese om sånt, og kanskje det er derfor jeg ikke takler det for det blir for vondt at jeg var det barnet som opplevde ganske tøff vold i huset. 
ts

 

Anonymkode: f2307...e78

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Mm, det er vondt...

https://www.ark.no/produkt/boker/fagboker/barn-som-lever-med-vold-i-familien-9788215016375

Hvis du vil lese om vold anbefaler jeg denne. Ikke alt vil være like aktuelt for deg, men noen kapitler er nok gode 

Anonymkode: ee85f...fe2

Vet du den boken skal jeg kjøpe meg, kanskje jeg forstår litt mer av min mor blant annet. Ts

Anonymkode: f2307...e78

[AnonymBruker]

Det er nok en forsvarsmekanisme du har. Hjernen begraver det litt for å skjerme deg, fokuserer på nå-tid. Så blir det vondt når noe lignende kommer tett på og påminner.

Du kan kanskje leve et helt liv, et fint liv, i den tilstanden. Eller demningen kan briste.

Høres smart ut at du bearbeider litt og litt sakte men sikkert nå. I porsjoner du kan håndtere. Du kan også få hjelp av psykolog, gjerne spesialisert i traumer.

Du må ikke ta noe stort oppgjør med din far. Gjør det som sitter best i din magefølelse. Alt er greit, du har fortjent retten til å velge fritt. Du kan også bare fase ham lengre og lengre ut uten noe slags oppgjør.

 

Anonymkode: c961c...d43

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er nok en forsvarsmekanisme du har. Hjernen begraver det litt for å skjerme deg, fokuserer på nå-tid. Så blir det vondt når noe lignende kommer tett på og påminner.

Du kan kanskje leve et helt liv, et fint liv, i den tilstanden. Eller demningen kan briste.

Høres smart ut at du bearbeider litt og litt sakte men sikkert nå. I porsjoner du kan håndtere. Du kan også få hjelp av psykolog, gjerne spesialisert i traumer.

Du må ikke ta noe stort oppgjør med din far. Gjør det som sitter best i din magefølelse. Alt er greit, du har fortjent retten til å velge fritt. Du kan også bare fase ham lengre og lengre ut uten noe slags oppgjør.

 

Anonymkode: c961c...d43

Jeg har prøvd å ta et lite oppgjør med han, har også prøvd å kutte han ut flere ganger. Jeg synes bare synd på han og min samvittighet spiser meg opp innvendig. Den samvittigheten er nok godt plantet i meg fra jeg var barn, så jeg har funnet ut at for å ha et godt liv må jeg ha den personen i livet mitt. Men det er ikke noe veldig nært, stikker innom i blant, ringer en 2 ganger i uken. 
Dette har han skjønt, så det er ikke lenger mas i det minste. 
Jeg har et veldig godt liv i dag, jeg har også blitt bevisst på at dett påvirker litt reaksjoner hos meg, blant annet sinne. Som ung kastet jeg ting, ødela ting sinne, nå har jeg lært mer og mer å beherske meg. Jeg prøver å være bevist på at jeg må si unnskyld til barna mine når jeg trår feil. Det har jeg aldri opplevd før så det å si unnskyld er veldig vanskelig, jeg kan fortsatt bli brå sint da fjerner jeg meg fra situasjonen og jeg prøver alt jeg kan å være en god mor med både omsorg, grenser og kjærlighet. Var en liten periode der jeg var veldig opptatt av å ikke være som de var så barna hadde ikke noe særlig grenser, så har oppsøkt litt foreldreveiledning. Der fikk jeg litt forklaring på mitt reaksjonsmønster. Så det er mye terapi i morsrollen, der jeg også lærer å bli er bra menneske❤️ts

 

Anonymkode: f2307...e78

[AnonymBruker]

Høres veldig bra ut!

Akkurat dette kan være noe du snakker fortrolig om med mannen din og barna dine. At det er viktig å ha det godt i barndommen, å være greie med hverandre, ellers kan man få skader og arr i følelsene sine. Mamma hadde mye fint i barndommen, men også mye vondt. Det var for mye vold. Mamma har litt arr på følelsene sine fortsatt, noen ganger er mamma snarsint og ikke så behersket som hun gjerne vil være som voksen. Det jobber du med, og trekker deg litt unna for en kort periode når du kjenner det svir i følelses-arrene. Det går bedre og bedre, og du elsker å være mamma til dem. Hvis det likevel bobler over, så vil du be om unnskyldning. Og du synes det er fint at alle hos dere ber om unnskyldning, for det gjorde ingen da du vokste opp, så det er fin erfaring å lære av for deg.

Anonymkode: c961c...d43

[AnonymBruker]

Jeg har det slik også. Det er som om jeg ser min barndom utenfra. Jeg husker bruddstykker fra min far sitt raseri. At han kastet tallerken etter min mor, at han låste hun ute. At min mor satt på sengekanten min midt på natten og ikke visste hvor hun skulle gjøre av seg. Jeg var veldig redd som barn, og livredd for min far. Når han kom hjem fra jobb kunne jeg sense hvilket humør han var i ut i fra måten han tok i dørhåndtaket på. Det er så mye….. Samtidig er det som du sier; vi var vel en lykkelig familie?? Når jeg ser bilder av meg selv som barn blir jeg uvel, og da er det som om jeg ser på et barn som ikke er meg - og jeg ser at dette barnet har det vondt. For 1 år siden fikk jeg nok, jeg har ikke lenger kontakt med min far. Bare min mann nevner han så blir jeg så sint, den mannen skal aldri inn i mitt liv igjen! Jeg har aldri sagt dette til noen, og vet ikke hvor jeg skal begynne en gang…..

Anonymkode: 1c206...bbc