Vanskelige familieforhold

[AnonymBruker]

Hvor skal jeg starte?

Er en godt voksen kvinne med tre barn. Har fire søsken hvorpå jeg har et nært forhold til min søster som er nær i alder, men et ikke-eksisterende forhold til eldstebror og et helt greit (skriver av og til sammen forhold) til min yngste bror. 

Jeg har gjennom oppveksten hatt det til tider svært vanskelig hjemme. Jeg har alltid hatt det bra utad, dvs hatt mange venner, et godt sosialt liv og aldri blitt mobbet utenfor familien. Men jeg ble mobbet og utsatt for vold hjemme som liten jente. Og det var ikke av mine foreldre, men av min storebror som fra jeg var helt liten kalte meg de styggeste ting og brukte vold mot meg hvis jeg svarte tilbake eller ikke responderte som han ønsket. Han brukte ord jeg knapt forsto da jeg var ung når mishandlingen startet. Jeg var feit, fleskeberg, uintelligent, dum, ekkel o.l  Jeg var et helt vanlig barn som så helt vanlig ut. Jeg fikk frysninger hver gang jeg var alene med han og jeg måtte gå på tå hev i frykt for om jeg gjorde noe feil. Han mobbet meg på det groveste, han truet meg, og han banket meg. Husker en episode med flere fettere og kusiner på en familiefest hvor vi sitter i en annen etasje enn de voksne. Jeg var 8 år og min bror sitter og sier de styggeste ting om meg foran våre slektninger hvorpå han påstår at jeg veier 80 kg. Han tvinger meg til å gå på vekta og selv min jevnaldrende kusine på 7 år gråter på mine vegne. Det er et av mange spor som har satt seg, men den gangen ble mobbingen så utleverende og gjenstand for flere sitt åsyn, det var et freakshow hvor jeg var freaken.  Dette er et av mange spor som har satt seg i meg. Jeg utviklet et enormt sinne mot verden rundt meg. Jeg isolerte meg, og når jeg på ungdomskolen ble skilt fra mine beste venner i forhold til klassesammensetning gikk det galt. Jeg ble fryst ut, og selvtilliten kombinert med ensomheten gjorde meg psykisk syk med aggresjon og sinne mot familiemedlemer . Jeg hadde behov for hjelp og ble innlagt både på familieinstitusjon  (i et par måneder) og barn og ungdomspsykiatrisk i et år. Jeg var problemet. Ingen så min bror og hans adferd, han var jo bare en vill gutt ble det sagt.  Min bror skilte seg etterhvert mer og mer ut fra mengden gjennom sin adferd, og til slutt satt han igjen uten venner og nettverk. Han var så spesiell at ingen kunne forholde seg til han. Mine foreldre skulle sett dette fra helt ung alder av, og i voksen alder viser det seg at han har diagnoser som skulle vært satt fra barnsben av. Jeg ville gjerne presisere at gjennom alt jeg måtte gå gjennom så kunne ingen finne ut hva som hva galt med meg, fordi det ikke var noe, jeg ble utsatt for mobbing og vold i mitt eget hjem og derav kom mitt sinne og aggresjon, men det ble dysset ned. Hvorfor jeg ikke sa noe? Min bror var eldre og svært skremmende, jeg trodde til tider at jeg skulle dø. Min far jobbet på andre siden av jordkloden og var mye på reisefot i min barndom og var med det svært fraværende. Min mor hadde fullt opp med fire barn og hadde nok ikke så mye kapasitet til å forstå hva som foregikk. Min søster og lillebror var fritatt storebrors vrede, det var jeg som fikk alt. Lillebror var storebrors yndling og ble dullet og dallet med av han.Skal sies at i voksen alder så er dette forholdet også ødelagt av storebrors adferd.  Jeg var helt normalvektig og svært aktiv. Spilte fotball, svømte, syklet, gikk på ski, akte osv. Jeg var et fotballtalent som elsket å spille fotball, men de gangene min far var med på kamper fikk jeg alltid høre at jeg var så god i pasninger og at jeg hadde et blikk for spillet som ingen andre hadde men at jeg var for treig. Min mor satte meg på slankekur etter hver jul og hver påske o.l hvor jeg måtte spise cottage cheese, kokt egg og mager suppe over tid fordi buksene ble så stramme så mamma. Jeg var bannlyst smør og fikk kun drikke skummet melk. Alt dette endte med at jeg utviklet anoreksi i starten av 20-årene. Jeg tok fagbrev og fikk jobb, men fikk et vanskeligere og vanskeligere forhold til meg selv og min kropp. Jeg gikk også i terapi for det etterhvert. 

I dag er vi det jeg vil kalle en dysfunksjonell famille med mange konflikter innad. Det er flere kontakter som er brutt, og blant annet mellom min lillebror og far. Jeg har i voksen alder hatt et godt forhold til mine foreldre, men så er min mor noe spesiell hvor jeg aldri vet hvor jeg har henne. Vi har i årevis bodd nære som i gåavstand. De var helt fantastiske når jeg var alenemor 100% for min eldste og jobbet turnus hvor de hadde barnet helger og helligdager når jeg jobbet. Når jeg fikk nr.2 og nr. 3 (med samboer) endret alt seg og min mor gadd knapt å se oss. Vi hadde 10 min gåavstand og hun hadde barna maks 3 ganger i året, og da var det åååååhhh, gaaaaahhhh, kanskje hvis jeg spurte de tre gangene. Vi har glidd mer og mer fra hverandre og til slutt fikk jeg nok! Jeg tar meg av mine barn selv, jeg er evig takknemlig for at de stilte opp med eldstemann, men hva mer skal jeg gjøre? Jeg klarer meg, men jeg sliter enormt psykisk og jeg har en ødelagt selvtillit, helt i bunnen. Min far maste noen ganger i fjor at vi skulle komme innom (ca annenhver måned) for å si hei, og hver gang følte jeg at jeg ble møtt av en negativ mor. Til slutt fikk jeg nok og skrev henne noen sannhetens ord om hvordan jeg har det og hvilken effekt barndommen har hatt på mitt liv, det endte opp med en total utfrysning og vi har nå ikke hatt kontakt på over et halv år, ei heller har hun sett barna. Hun har tviholdt på kontakt med mine tre andre søsken, og selv min eldstebror som på et tidspunkt prøvde å ta over firmaet min far drev. Det er mer imellom her og da spesielt med mine brødre. Men alt kan tilgis, bare ikke meg. 

Dette ble langt. Men min far maser om at jeg må slutte fred med min mor, Jeg føler jeg ikke skylder henne noe, men hva mener dere? Man lever jo bare en gang og har selv jobbet på sykehjem hvor jeg ser hvor trist sånne familieforhold er. Jeg er nok skadet av alt, og mulig trenger jeg hjelp for å bearbeide alt. 

Anonymkode: 7d47d...91a

[AnonymBruker]

Høres komplekst og heavy ut. Du bør prioritere å gå til psykolog. Uansett om du må dekke det selv. Har betalt for psykolog selv, og det er en av de beste investeringene jeg har gjort noensinne. 
 

Klem til deg ❤️

Anonymkode: 1d8cf...e55

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Høres komplekst og heavy ut. Du bør prioritere å gå til psykolog. Uansett om du må dekke det selv. Har betalt for psykolog selv, og det er en av de beste investeringene jeg har gjort noensinne. 
 

Klem til deg ❤️

Anonymkode: 1d8cf...e55

Ja det er svært komplekst, ingen tvil om det. Skjønner selv jeg trenger hjelp utenfra. Takk for klemmen, har noen få jeg snakker med dette om, men fint å få innputt fra utenforstående som kanskje har stått i lignende selv.

Anonymkode: 7d47d...91a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Hvor skal jeg starte?

Er en godt voksen kvinne med tre barn. Har fire søsken hvorpå jeg har et nært forhold til min søster som er nær i alder, men et ikke-eksisterende forhold til eldstebror og et helt greit (skriver av og til sammen forhold) til min yngste bror. 

Jeg har gjennom oppveksten hatt det til tider svært vanskelig hjemme. Jeg har alltid hatt det bra utad, dvs hatt mange venner, et godt sosialt liv og aldri blitt mobbet utenfor familien. Men jeg ble mobbet og utsatt for vold hjemme som liten jente. Og det var ikke av mine foreldre, men av min storebror som fra jeg var helt liten kalte meg de styggeste ting og brukte vold mot meg hvis jeg svarte tilbake eller ikke responderte som han ønsket. Han brukte ord jeg knapt forsto da jeg var ung når mishandlingen startet. Jeg var feit, fleskeberg, uintelligent, dum, ekkel o.l  Jeg var et helt vanlig barn som så helt vanlig ut. Jeg fikk frysninger hver gang jeg var alene med han og jeg måtte gå på tå hev i frykt for om jeg gjorde noe feil. Han mobbet meg på det groveste, han truet meg, og han banket meg. Husker en episode med flere fettere og kusiner på en familiefest hvor vi sitter i en annen etasje enn de voksne. Jeg var 8 år og min bror sitter og sier de styggeste ting om meg foran våre slektninger hvorpå han påstår at jeg veier 80 kg. Han tvinger meg til å gå på vekta og selv min jevnaldrende kusine på 7 år gråter på mine vegne. Det er et av mange spor som har satt seg, men den gangen ble mobbingen så utleverende og gjenstand for flere sitt åsyn, det var et freakshow hvor jeg var freaken.  Dette er et av mange spor som har satt seg i meg. Jeg utviklet et enormt sinne mot verden rundt meg. Jeg isolerte meg, og når jeg på ungdomskolen ble skilt fra mine beste venner i forhold til klassesammensetning gikk det galt. Jeg ble fryst ut, og selvtilliten kombinert med ensomheten gjorde meg psykisk syk med aggresjon og sinne mot familiemedlemer . Jeg hadde behov for hjelp og ble innlagt både på familieinstitusjon  (i et par måneder) og barn og ungdomspsykiatrisk i et år. Jeg var problemet. Ingen så min bror og hans adferd, han var jo bare en vill gutt ble det sagt.  Min bror skilte seg etterhvert mer og mer ut fra mengden gjennom sin adferd, og til slutt satt han igjen uten venner og nettverk. Han var så spesiell at ingen kunne forholde seg til han. Mine foreldre skulle sett dette fra helt ung alder av, og i voksen alder viser det seg at han har diagnoser som skulle vært satt fra barnsben av. Jeg ville gjerne presisere at gjennom alt jeg måtte gå gjennom så kunne ingen finne ut hva som hva galt med meg, fordi det ikke var noe, jeg ble utsatt for mobbing og vold i mitt eget hjem og derav kom mitt sinne og aggresjon, men det ble dysset ned. Hvorfor jeg ikke sa noe? Min bror var eldre og svært skremmende, jeg trodde til tider at jeg skulle dø. Min far jobbet på andre siden av jordkloden og var mye på reisefot i min barndom og var med det svært fraværende. Min mor hadde fullt opp med fire barn og hadde nok ikke så mye kapasitet til å forstå hva som foregikk. Min søster og lillebror var fritatt storebrors vrede, det var jeg som fikk alt. Lillebror var storebrors yndling og ble dullet og dallet med av han.Skal sies at i voksen alder så er dette forholdet også ødelagt av storebrors adferd.  Jeg var helt normalvektig og svært aktiv. Spilte fotball, svømte, syklet, gikk på ski, akte osv. Jeg var et fotballtalent som elsket å spille fotball, men de gangene min far var med på kamper fikk jeg alltid høre at jeg var så god i pasninger og at jeg hadde et blikk for spillet som ingen andre hadde men at jeg var for treig. Min mor satte meg på slankekur etter hver jul og hver påske o.l hvor jeg måtte spise cottage cheese, kokt egg og mager suppe over tid fordi buksene ble så stramme så mamma. Jeg var bannlyst smør og fikk kun drikke skummet melk. Alt dette endte med at jeg utviklet anoreksi i starten av 20-årene. Jeg tok fagbrev og fikk jobb, men fikk et vanskeligere og vanskeligere forhold til meg selv og min kropp. Jeg gikk også i terapi for det etterhvert. 

I dag er vi det jeg vil kalle en dysfunksjonell famille med mange konflikter innad. Det er flere kontakter som er brutt, og blant annet mellom min lillebror og far. Jeg har i voksen alder hatt et godt forhold til mine foreldre, men så er min mor noe spesiell hvor jeg aldri vet hvor jeg har henne. Vi har i årevis bodd nære som i gåavstand. De var helt fantastiske når jeg var alenemor 100% for min eldste og jobbet turnus hvor de hadde barnet helger og helligdager når jeg jobbet. Når jeg fikk nr.2 og nr. 3 (med samboer) endret alt seg og min mor gadd knapt å se oss. Vi hadde 10 min gåavstand og hun hadde barna maks 3 ganger i året, og da var det åååååhhh, gaaaaahhhh, kanskje hvis jeg spurte de tre gangene. Vi har glidd mer og mer fra hverandre og til slutt fikk jeg nok! Jeg tar meg av mine barn selv, jeg er evig takknemlig for at de stilte opp med eldstemann, men hva mer skal jeg gjøre? Jeg klarer meg, men jeg sliter enormt psykisk og jeg har en ødelagt selvtillit, helt i bunnen. Min far maste noen ganger i fjor at vi skulle komme innom (ca annenhver måned) for å si hei, og hver gang følte jeg at jeg ble møtt av en negativ mor. Til slutt fikk jeg nok og skrev henne noen sannhetens ord om hvordan jeg har det og hvilken effekt barndommen har hatt på mitt liv, det endte opp med en total utfrysning og vi har nå ikke hatt kontakt på over et halv år, ei heller har hun sett barna. Hun har tviholdt på kontakt med mine tre andre søsken, og selv min eldstebror som på et tidspunkt prøvde å ta over firmaet min far drev. Det er mer imellom her og da spesielt med mine brødre. Men alt kan tilgis, bare ikke meg. 

Dette ble langt. Men min far maser om at jeg må slutte fred med min mor, Jeg føler jeg ikke skylder henne noe, men hva mener dere? Man lever jo bare en gang og har selv jobbet på sykehjem hvor jeg ser hvor trist sånne familieforhold er. Jeg er nok skadet av alt, og mulig trenger jeg hjelp for å bearbeide alt. 

Anonymkode: 7d47d...91a

Det høres vondt og komplekst ut og jeg er enig med de andre her om at det kan være en god investering å få gått til psykolog. Traumer fra barndom som dette er en stor belastning som du trekker med deg hele tiden, og kan påvirke dine barn uten at du merker det. Har selv et vanskelig forhold til familien, spesielt mor, og det har vært en belastning som har ballet på seg som en snøball i unnabakke. Går til psykolog nå, og håper det kan hjelpe. 
 

klem fra meg også❤️

Anonymkode: 98ce5...94a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Det høres vondt og komplekst ut og jeg er enig med de andre her om at det kan være en god investering å få gått til psykolog. Traumer fra barndom som dette er en stor belastning som du trekker med deg hele tiden, og kan påvirke dine barn uten at du merker det. Har selv et vanskelig forhold til familien, spesielt mor, og det har vært en belastning som har ballet på seg som en snøball i unnabakke. Går til psykolog nå, og håper det kan hjelpe. 
 

klem fra meg også❤️

Anonymkode: 98ce5...94a

Tusen takk for at du deler og forstår ❤️

Anonymkode: 7d47d...91a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Hvor skal jeg starte?

Er en godt voksen kvinne med tre barn. Har fire søsken hvorpå jeg har et nært forhold til min søster som er nær i alder, men et ikke-eksisterende forhold til eldstebror og et helt greit (skriver av og til sammen forhold) til min yngste bror. 

Jeg har gjennom oppveksten hatt det til tider svært vanskelig hjemme. Jeg har alltid hatt det bra utad, dvs hatt mange venner, et godt sosialt liv og aldri blitt mobbet utenfor familien. Men jeg ble mobbet og utsatt for vold hjemme som liten jente. Og det var ikke av mine foreldre, men av min storebror som fra jeg var helt liten kalte meg de styggeste ting og brukte vold mot meg hvis jeg svarte tilbake eller ikke responderte som han ønsket. Han brukte ord jeg knapt forsto da jeg var ung når mishandlingen startet. Jeg var feit, fleskeberg, uintelligent, dum, ekkel o.l  Jeg var et helt vanlig barn som så helt vanlig ut. Jeg fikk frysninger hver gang jeg var alene med han og jeg måtte gå på tå hev i frykt for om jeg gjorde noe feil. Han mobbet meg på det groveste, han truet meg, og han banket meg. Husker en episode med flere fettere og kusiner på en familiefest hvor vi sitter i en annen etasje enn de voksne. Jeg var 8 år og min bror sitter og sier de styggeste ting om meg foran våre slektninger hvorpå han påstår at jeg veier 80 kg. Han tvinger meg til å gå på vekta og selv min jevnaldrende kusine på 7 år gråter på mine vegne. Det er et av mange spor som har satt seg, men den gangen ble mobbingen så utleverende og gjenstand for flere sitt åsyn, det var et freakshow hvor jeg var freaken.  Dette er et av mange spor som har satt seg i meg. Jeg utviklet et enormt sinne mot verden rundt meg. Jeg isolerte meg, og når jeg på ungdomskolen ble skilt fra mine beste venner i forhold til klassesammensetning gikk det galt. Jeg ble fryst ut, og selvtilliten kombinert med ensomheten gjorde meg psykisk syk med aggresjon og sinne mot familiemedlemer . Jeg hadde behov for hjelp og ble innlagt både på familieinstitusjon  (i et par måneder) og barn og ungdomspsykiatrisk i et år. Jeg var problemet. Ingen så min bror og hans adferd, han var jo bare en vill gutt ble det sagt.  Min bror skilte seg etterhvert mer og mer ut fra mengden gjennom sin adferd, og til slutt satt han igjen uten venner og nettverk. Han var så spesiell at ingen kunne forholde seg til han. Mine foreldre skulle sett dette fra helt ung alder av, og i voksen alder viser det seg at han har diagnoser som skulle vært satt fra barnsben av. Jeg ville gjerne presisere at gjennom alt jeg måtte gå gjennom så kunne ingen finne ut hva som hva galt med meg, fordi det ikke var noe, jeg ble utsatt for mobbing og vold i mitt eget hjem og derav kom mitt sinne og aggresjon, men det ble dysset ned. Hvorfor jeg ikke sa noe? Min bror var eldre og svært skremmende, jeg trodde til tider at jeg skulle dø. Min far jobbet på andre siden av jordkloden og var mye på reisefot i min barndom og var med det svært fraværende. Min mor hadde fullt opp med fire barn og hadde nok ikke så mye kapasitet til å forstå hva som foregikk. Min søster og lillebror var fritatt storebrors vrede, det var jeg som fikk alt. Lillebror var storebrors yndling og ble dullet og dallet med av han.Skal sies at i voksen alder så er dette forholdet også ødelagt av storebrors adferd.  Jeg var helt normalvektig og svært aktiv. Spilte fotball, svømte, syklet, gikk på ski, akte osv. Jeg var et fotballtalent som elsket å spille fotball, men de gangene min far var med på kamper fikk jeg alltid høre at jeg var så god i pasninger og at jeg hadde et blikk for spillet som ingen andre hadde men at jeg var for treig. Min mor satte meg på slankekur etter hver jul og hver påske o.l hvor jeg måtte spise cottage cheese, kokt egg og mager suppe over tid fordi buksene ble så stramme så mamma. Jeg var bannlyst smør og fikk kun drikke skummet melk. Alt dette endte med at jeg utviklet anoreksi i starten av 20-årene. Jeg tok fagbrev og fikk jobb, men fikk et vanskeligere og vanskeligere forhold til meg selv og min kropp. Jeg gikk også i terapi for det etterhvert. 

I dag er vi det jeg vil kalle en dysfunksjonell famille med mange konflikter innad. Det er flere kontakter som er brutt, og blant annet mellom min lillebror og far. Jeg har i voksen alder hatt et godt forhold til mine foreldre, men så er min mor noe spesiell hvor jeg aldri vet hvor jeg har henne. Vi har i årevis bodd nære som i gåavstand. De var helt fantastiske når jeg var alenemor 100% for min eldste og jobbet turnus hvor de hadde barnet helger og helligdager når jeg jobbet. Når jeg fikk nr.2 og nr. 3 (med samboer) endret alt seg og min mor gadd knapt å se oss. Vi hadde 10 min gåavstand og hun hadde barna maks 3 ganger i året, og da var det åååååhhh, gaaaaahhhh, kanskje hvis jeg spurte de tre gangene. Vi har glidd mer og mer fra hverandre og til slutt fikk jeg nok! Jeg tar meg av mine barn selv, jeg er evig takknemlig for at de stilte opp med eldstemann, men hva mer skal jeg gjøre? Jeg klarer meg, men jeg sliter enormt psykisk og jeg har en ødelagt selvtillit, helt i bunnen. Min far maste noen ganger i fjor at vi skulle komme innom (ca annenhver måned) for å si hei, og hver gang følte jeg at jeg ble møtt av en negativ mor. Til slutt fikk jeg nok og skrev henne noen sannhetens ord om hvordan jeg har det og hvilken effekt barndommen har hatt på mitt liv, det endte opp med en total utfrysning og vi har nå ikke hatt kontakt på over et halv år, ei heller har hun sett barna. Hun har tviholdt på kontakt med mine tre andre søsken, og selv min eldstebror som på et tidspunkt prøvde å ta over firmaet min far drev. Det er mer imellom her og da spesielt med mine brødre. Men alt kan tilgis, bare ikke meg. 

Dette ble langt. Men min far maser om at jeg må slutte fred med min mor, Jeg føler jeg ikke skylder henne noe, men hva mener dere? Man lever jo bare en gang og har selv jobbet på sykehjem hvor jeg ser hvor trist sånne familieforhold er. Jeg er nok skadet av alt, og mulig trenger jeg hjelp for å bearbeide alt. 

Anonymkode: 7d47d...91a

Har fire søsken var feil, det skulle stå vi ER fire søsken. Ikke så relevant kanskje, men rett skal være rett. 

TS

Anonymkode: 7d47d...91a

[AnonymBruker]

Jeg ville og gått til psykolog og fått sortert noen tanker. Høres veldig tung ut det du har opplevd. Har selv opplevd  ting og kan kjenne meg igjen av noe.

Hørte på en podcast en psykolog som sa at det svært sjelden kommer noe godt av å konfrontere gamle foreldre med ting som skjedde i barndommen. En sjelden gang kan man få forståelse og en unnskyldning, men det er absolutt unntakene. 
Jeg selv prøvde å ta noen ting opp med mine foreldre, men det ble helt benektet eller bagatellisert. Det oppleves som dobbelt sårende.
Jeg har et godt forhold til familien min nå, fordi de mener godt og har stilt mye opp for meg og mine barn, og jeg føler de selv har opplevd så mye trist og urettferdig, men det betyr ikke at ting ikke har skjedd og at det som skjedde absolutt ikke er greit. Men jeg aksepterer at de aldri kommer til å erkjenne det. Så styrker jeg meg selv og anerkjenner alt jeg har opplevd, har god omsorg for meg selv og er min beste venn. Lar ingen få behandle meg dårlig igjen. Og jeg gjør alt for at mine barn ikke skal opplevde lignende ting som jeg opplevde.

Anonymkode: 2569a...4a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Har fire søsken var feil, det skulle stå vi ER fire søsken. Ikke så relevant kanskje, men rett skal være rett. 

TS

Anonymkode: 7d47d...91a

Tenker og fire barn er mye. Det er ingen unnskyldning absolutt, men det ble kanskje for mye for din mor å takle. Så valgte hun de letteste (dårligste) løsningene som hun klarte å se, og hun har ikke lyst til å bli konfrontert med dette, som gammel. Kanskje.

Anonymkode: 2569a...4a7