Jeg liker ikke moren min, men likevel har jeg konstant skyldfølelse.

[AnonymBruker]

 Takk til deg som leser! Håper noen har mulighet til å gi meg noen gode råd. 
 

Jeg er 20 år og bor hjemme hos mamma med lillebroren min. Jeg sliter med konstant skyldfølelse/ dårlig samvittighet ovenfor mamma. I utgangspunktet klarer jeg ikke å fordra henne, sikkert fordi vi er veldig ulike, men jeg tenker at det kanskje blir bedre når jeg flytter ut. Problemet er at jeg synes så synd på henne at jeg aldri drar noen steder og er redd jeg aldri vil få meg et eget liv. Selv når jeg er hjemme, føler jeg at jeg må sitte ved siden av henne 24/7, ellers får jeg dårlig samvittighet.

Min mor har oppdratt meg og broren min alene, og jeg hører konstant at "Jeg satte livet mitt på pause for dere, jeg gjorde alt alene» osv. Hun mener at vi er alt hun har, og uten oss vil hun ikke klare seg i livet. Mamma fant seg aldri en ny mann fordi hun mente at hun ville fokusere på oss selvom jeg alltid ønsket det for henne. Hun var aldri alene før men har nå mistet mange venner gjennom årene. Folk på jobben hennes har ikke vært noe særlig snille mot henne og hun er nå sykemeldt og alene. Jeg føler at jeg må være der for henne døgnet rundt. Jeg drar ingen steder utenom på trening og der får jeg heller ikke til å slappe av fordi jeg tekster med henne hele tiden og føler jeg må kjappe meg hjemme. Men når jeg er hjemme så føler jeg meg også miserabel, slik har jeg det uansett hvor jeg er. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for den skyldfølelsen forsvinner aldri, og jeg er redd for å aldri kunne leve et eget liv. 😔 

P.S.: Mamma sier jeg skal gå ut og leve, men samtidig ser jeg at hun gråter ofte, noe som tyder på at hun ikke har det bra.

 

 

Anonymkode: 73e88...401

[AnonymBruker]

Kjære deg❤️ Du høres ut som er veldig godt menneske som er glad i og opptatt av at moren din skal ha det fint. Men du er 20 år og det er ikke ditt ansvar å passe på mammaen din. Du kan være en god datter selv om du bare er hos henne i blant. Det er nå det er tiden for deg og komme deg ut og oppleve verden. Feks studere, reise? Det høres ut som både du og mammaen din trenger noen å snakke med, feks. psykolog.

Skjønner godt de blandete følelsene dine, for moren din sender deg mixed signals, når hun både gir deg er slags ansvar for hennes lykke fordi hun «satte livet sitt på pause» osv. og dermed nuller litt ut at hun sier du skal ut og leve. Voksne og foreldre er også bare mennesker, og gjør ikke alt rett. Kanskje det at du får deg et eget liv på sett og vis kan hjelpe moren din til å ta tak i livet sitt også. Uansett er det ikke ditt ansvar.

Anonymkode: 9cfa2...f6d

[AnonymBruker]

Flytt ut. Det er ikke din oppgave å gjøre din mor lykkelig. Anbefaler deg å begrense kontakten til en gang i mnd. Du skylder ikke henne noe!

Anonymkode: 64b9c...c8d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

 Takk til deg som leser! Håper noen har mulighet til å gi meg noen gode råd. 
 

Jeg er 20 år og bor hjemme hos mamma med lillebroren min. Jeg sliter med konstant skyldfølelse/ dårlig samvittighet ovenfor mamma. I utgangspunktet klarer jeg ikke å fordra henne, sikkert fordi vi er veldig ulike, men jeg tenker at det kanskje blir bedre når jeg flytter ut. Problemet er at jeg synes så synd på henne at jeg aldri drar noen steder og er redd jeg aldri vil få meg et eget liv. Selv når jeg er hjemme, føler jeg at jeg må sitte ved siden av henne 24/7, ellers får jeg dårlig samvittighet.

Min mor har oppdratt meg og broren min alene, og jeg hører konstant at "Jeg satte livet mitt på pause for dere, jeg gjorde alt alene» osv. Hun mener at vi er alt hun har, og uten oss vil hun ikke klare seg i livet. Mamma fant seg aldri en ny mann fordi hun mente at hun ville fokusere på oss selvom jeg alltid ønsket det for henne. Hun var aldri alene før men har nå mistet mange venner gjennom årene. Folk på jobben hennes har ikke vært noe særlig snille mot henne og hun er nå sykemeldt og alene. Jeg føler at jeg må være der for henne døgnet rundt. Jeg drar ingen steder utenom på trening og der får jeg heller ikke til å slappe av fordi jeg tekster med henne hele tiden og føler jeg må kjappe meg hjemme. Men når jeg er hjemme så føler jeg meg også miserabel, slik har jeg det uansett hvor jeg er. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for den skyldfølelsen forsvinner aldri, og jeg er redd for å aldri kunne leve et eget liv. 😔 

P.S.: Mamma sier jeg skal gå ut og leve, men samtidig ser jeg at hun gråter ofte, noe som tyder på at hun ikke har det bra.

 

 

Anonymkode: 73e88...401

Kjære deg, det høres vel litt ut som din mor sliter litt. Men det er ikke din oppgave å fikse henne. Dette kommer du nok til å se når du flytter ut.

Din mor har nok satt mange regler og grenser for seg selv. Og blitt avhengig av dere. og siden hun har bodd med kun dere, så har nok dere fått den voksenpraten, mammaen din egentlig skulle hatt med en partner. 

Høres litt ut som hun også trenger å sparkes litt ut døra og ut på ting. Siden ordene hennes vitner om mye ensomhet. Og mulig hun blir flinkere på det når dere flytter ut.

Av og til er tøff kjærlighet det som må til for å åpne øynene til noen. Og det første du skal slutte med, er å ringe/tekste hele tiden når du er på trening. Også skal du gå mer ut.

Ila 2024 skal du flytte ut. Og det uten 1000meldinger hver dag. Det er ikke bra for noen av dere.  Og du vil aldri klare å skape eget liv når det blir så mye. For du mister fokus på det som er viktig.

Denne kontakten deres er ikke normal, og det må du fortelle deg selv. Og dårlig samvittighet er vanskelig å bli kvitt. Men det går bra med mye øving. Har slitt med det samme.  Det går over, men du må sette grenser for deg, og følge de, gi beskjed  til henne .

Også må du legge en plan om hvordan du ønsker deres forhold skal være. 

Om moren din klager på at du ikke er der. Så bare anerkjenn henne,  og snu det til noe positivt. Feks si at jeg vet det er vanskelig for deg, når det bare har vært vi i så mange år. Men det går bra. Du har lært meg så mye. Også er det enda bedre når vi sees. Se så mye jeg har lært av deg. 

Sånne ting vil kunne hjelpe på din mammas humør.

Let litt i deg selv, så finner du mange gode svar, og du må lære deg å gi samme omsorg til deg selv, som du gir andre. Det er veldig viktig 

Anonymkode: 2cabe...c28

[AnonymBruker]

Hun satte sitt liv på pause? Hun har ikke skapt seg et annet liv uten dere, og det er ikke deres feil. Uansett - man sier ikke sånt til barna sine 

Anonymkode: 3a907...ca4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Kjære deg, det høres vel litt ut som din mor sliter litt. Men det er ikke din oppgave å fikse henne. Dette kommer du nok til å se når du flytter ut.

Din mor har nok satt mange regler og grenser for seg selv. Og blitt avhengig av dere. og siden hun har bodd med kun dere, så har nok dere fått den voksenpraten, mammaen din egentlig skulle hatt med en partner. 

Høres litt ut som hun også trenger å sparkes litt ut døra og ut på ting. Siden ordene hennes vitner om mye ensomhet. Og mulig hun blir flinkere på det når dere flytter ut.

Av og til er tøff kjærlighet det som må til for å åpne øynene til noen. Og det første du skal slutte med, er å ringe/tekste hele tiden når du er på trening. Også skal du gå mer ut.

Ila 2024 skal du flytte ut. Og det uten 1000meldinger hver dag. Det er ikke bra for noen av dere.  Og du vil aldri klare å skape eget liv når det blir så mye. For du mister fokus på det som er viktig.

Denne kontakten deres er ikke normal, og det må du fortelle deg selv. Og dårlig samvittighet er vanskelig å bli kvitt. Men det går bra med mye øving. Har slitt med det samme.  Det går over, men du må sette grenser for deg, og følge de, gi beskjed  til henne .

Også må du legge en plan om hvordan du ønsker deres forhold skal være. 

Om moren din klager på at du ikke er der. Så bare anerkjenn henne,  og snu det til noe positivt. Feks si at jeg vet det er vanskelig for deg, når det bare har vært vi i så mange år. Men det går bra. Du har lært meg så mye. Også er det enda bedre når vi sees. Se så mye jeg har lært av deg. 

Sånne ting vil kunne hjelpe på din mammas humør.

Let litt i deg selv, så finner du mange gode svar, og du må lære deg å gi samme omsorg til deg selv, som du gir andre. Det er veldig viktig 

Anonymkode: 2cabe...c28

Tusen takk for langt svar og gode råd! Det kommer nok til å være veldig vanskelig i starten, men jeg skal prøve mitt beste. Jeg skal starte med å ikke tekste henne mens jeg er på trening som du foreslår og evt ikke svare hvis hun skriver til meg. 

Så skal jeg prøve å lage meg en liten plan og håpe det blir litt lettere med tiden. Takk igjen☺️

Anonymkode: 73e88...401

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Tusen takk for langt svar og gode råd! Det kommer nok til å være veldig vanskelig i starten, men jeg skal prøve mitt beste. Jeg skal starte med å ikke tekste henne mens jeg er på trening som du foreslår og evt ikke svare hvis hun skriver til meg. 

Så skal jeg prøve å lage meg en liten plan og håpe det blir litt lettere med tiden. Takk igjen☺️

Anonymkode: 73e88...401

Jeg har barn på vei ut av huset selv. Ene flyttet for en uke siden. Jeg syntes selvsagt det er litt trist og leit at tiden med de hjemme er over. Ja felt en liten tåre også,  fordi de har vært hovedfokuset mitt i 20år nesten. 

Men mest av alt så er jeg også veldig glad på deres vegne, og det er jo min jobb å skape meg et nytt liv uten dem. Jeg bryr meg litt for mye av og til, og da sier de ifra. Og det syntes jeg er veldig fint. Fordi jeg har mine vaner iht dem, og tenker ikke alltid på at jeg blander meg litt mye.og det tåler vi, fordi vi er jo fortsatt glade i hverandre,  og jeg er veldig stolt av dem. Og det i seg selv gjør meg veldig glad. Også er de gode på klemmer å si de er glad meg også. 

Hadde de valgt å bli boende, hadde jeg kastet de ut, fordi det er ikke riktig at de ikke skal forlate barndomshjemmet. 

Å føle litt på at det er tungt. Er helt normalt. Men det går over og det blir bra ❤️

Anonymkode: 2cabe...c28

[AnonymBruker]

Jeg er også enslig forsørger, og ja livet endret seg masse da jeg fikk barn. Men dette er jo ikke barnet sin feil. Det var mitt valg, på lik linje som det var din mor som tok valget om å få dere to. Du og broren din er ikke ansvarlig overfor henne.

Du MÅ leve ditt eget liv. Du har kun dette. Du skal vel kanskje også snart starte på høyere utdannelse. Husk at utdannelse er noe av det viktigste du kan gjøre for deg selv. Så om det betyr å flytte unna for å gå på skole, skal du gjøre det med god samvittighet.

Din mpr høres handlingslammet og låst ut.

Om du ønsker, kanskje du kan hjelpe henne å komme seg ut. Altså vis henne ting hun kan gjøre. Om hun vil være sosial, finn fram frivillige organisasjoner. Hvis ikke, kanskje finne noen hobbier for henne. Spør hva hun likte å gjøre før hun fikk dere. Kan hun finne tilbake til dette igjen? Hva ga henne glede? Hva blir hun glad av nå? Det blir jo litt hjelp til selvhjelp. Det kan kanskje også hjelpe på samvittigheten din.

Anonymkode: aec65...a13