Belastende barndomserfaringer og familieliv

[AnonymBruker]

Hei! 

Jeg har opplevd alvorlig og grunnleggende omsorgssvikt som barn (psykisk utviklingshemming og rus hos foreldre), i tillegg til å bli utsatt for vold og høykonflikt mellom voksne rundt meg. 

Jeg er typisk et løvetannbarn som likevel har klart meg bra, fordi jeg hadde noen voksne som så meg. Jeg ble også plassert i et godt fosterhjem etterhvert. I tillegg har jeg gått i terapi som har hatt god effekt, og yrkesretningen min nok handlet om et ønske om å forstå/bearbeide opplevelser gjennom å lese teori og forskning. Dette har hjulpet meg veldig, og har ført til at jeg klarer å se sammenhenger. 

Jeg jobber i dag i akademia innenfor temaet barnevern og barn og unges psykiske helse og opplever arbeidet mitt som veldig meningsfullt. 

Jeg har stort sett god helse, og har gode og sunne relasjoner i livet. Jeg kan imidlertid streve med at jeg blir overstimulert av stress, har dårlig arbeidsminne, og strever med angst og perfeksjonisme på jobb. Derfor må jeg sette ned krav og forventinger til meg selv, og være streng med å ha struktur. 

Spørsmålet mitt; Er det noen flere som har det slik som meg og har barn? Jeg vil gjerne høre erfaringer - både gode og dårlige. 
Jeg er veldig glad i barn, og har lyst til å stifte familie med samboeren min. Men er redd for at dette vil medføre et stress som jeg ikke tåler, og at det vil dukke opp noe grums som jeg ikke har fått tak i før (jeg har gjort alt jeg kan for å grave opp det jeg kan finne, og bearbeidet det jeg har funnet). Er spesielt redd for å få fødselsdepresjon og at jeg ikke takler stresset med familieliv. I livet mitt nå har jeg mulighet til å tilrettelegge slik at jeg har de rammene jeg har behov for, og derfor har jeg god helse. Men risikoen er høy for at tilrettelegging jeg har behov for ikke lar seg forene hvis vi får barn med spesielle behov f.eks. 

Anonymkode: 3e4de...674

[AnonymBruker]

🙋‍♀️ 

Hei! Kjenner meg veldig igjen, bare at jeg jobber direkte med familiene og i de aller alvorligste sakene. 

Jeg har flere barn, og er nok ikke verdens beste forelder alltid. Men jeg har mye kunnskap, og mange verktøy jeg kan bruke (og som jeg også lærer bort til andre). Noen ganger går pulsen min så fort, og toleransevinduet mitt er veldig smalt. Det gjelder for eksempel av og til når de hyler og skriker fordi de ikke får det som de vil.  Det kan vise seg i unødvendig kjefting fra min side (Andre ganger tåler jeg alt). Men jeg reparerer alltid, og barna mine er sunne, nydelige barn. Jeg pleier å si til de foreldrene jeg jobbe med at det hadde vært synd med perfekte foreldre, tenk på de barna som ikke får se at det er lov å gjøre feil og at man kan be om unnskyldning og likevel være glad i hverandre.

Du har kunnskapen, du vet hva du ikke ønsker å føre videre. Noen ganger vil du feile, men det er også en del av livet. Reparer, vis kjærlighet, sett gode grenser. 

Anonymkode: 30822...3bd