Tårene triller og jeg føler meg som en dårlig mamma

[AnonymBruker]

Hei

 

Jeg har en gutt på 1 år og 4 mnd. Jeg er førstegangsmor og pga hastekeisersnitt og kolikktendenser hos baby de første mnd var begynnelsen en tøff tid og det tok tid før morsfølelsen kom.

 

Han går i barnehage da jeg og far jobber 100 %, men lillegutt trives der.

 

Men jeg synes det er skikkelig tøft for tiden. Jeg var ikke forberedt på at 1-åringer kan være så trasse og så bestemte. Det å stelle og kle på er en kamp og han skriker og vrir seg (det høres ut som han blir misdhandlet) I barnehagen sier dem at det går helt fint å stelle og kle på. 

Vi har mange fine stunder og da sier jeg til han hvor høyt jeg elsker han og vi koser oss. Men i løpet av dagen er det mye sutring, roping/vrir seg unna ved bleieskift/stell osv. Jeg vet at dette sikkert ikke er unormalt men jeg sliter med følelser inni meg når dette skjer. Kan få følelser at jeg ikke føler meg som mamma, at jeg er en dårlig mamma og mister liksom litt følelser for han. Men etter en stund når ting roer seg kjenner jeg på skikkelig kjærlighet igjen. Flere som kan kjenne på det samme? Når ble det bedre?

 

I dag før barnehagelevering trillet tårene mine, da alt jeg gjorde ble feil og det var mye skrik og trass.

 

Ts

Anonymkode: 92eb2...e18

[AnonymBruker]

Høres kjent ut,du er nok ikke alene om dette.Lykke til:)

Anonymkode: d2be7...2aa

[AnonymBruker]

Jeg tror de færreste av oss går rundt og kjenner etter at vi er mamma, føler oss som mamma eller viser kjærlighet som mamma. Det kommer ofte i de små øyeblikk hvor man blir stolt, eller ser på dem mens de pusler med sitt. Jeg går heller ikke rundt og kjenner etter dagen lang hvor forelsket jeg er i mannen min. Syns det er urealistiske forventninger til det å være forelder og følelsene man skal ha for barna. De fleste elsker dem, kjempehøyt, men de færreste går rundt og tenker på det hvert øyeblikk. Jeg hadde verken morsfølelse eller rus når babyen ble født; men det sier ingenting om meg som mamma  

Anonymkode: f9d3d...dd6

[Eva-Lena]

Høres helt normalt ut. Mine var også «vanskelige» til tider og jeg leverte de faktisk i bhg i pysj noen få ganger. Orket ikke den kampen innimellom.

Jeg gjorde istand matpakker på kvelden før og klær de skulle ha på seg lagt på badet. Alt var planlagt, allikevel skar det seg når barna syntes alt var galt på morran.

[Fighter83]

Er helt normalt at han begynner å bli mer "jeg". Det er ikke så mye "vi" lengre men heller jeg og deg. Å lære å bli selvstendig tar tid og ikke alltid barn vet sitt eget beste. Noen synes det er trass men egentlig handler det mer om hans forventinger ang hva han får til og ønsker å få til og når det skjer brudd i disse😅 Gi han kun 2 alternativ og finn frem disse, kanskje klarer han å ta de på seg, hvis ikke så må han spørre deg om hjelp. Blir litt mye støy og tar en del tid men sett da av tid til det 💓

Les om grensesetting og å være en konsekvent men tydelig omsorgsfull forelder. Vi er der for å veilede og støtte de små til å bli selvstendige og trygge men det finnes visse grenser. 

[Fighter83]

Btw: gå over til trusebleier og dusje barnet nedentil om du ikke gjør dette. Da vil det bli lettere å få unnagjort det viktigste av morgenstellet i en hektisk morgenrutine 😅

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker said:

Hei

 

Jeg har en gutt på 1 år og 4 mnd. Jeg er førstegangsmor og pga hastekeisersnitt og kolikktendenser hos baby de første mnd var begynnelsen en tøff tid og det tok tid før morsfølelsen kom.

 

Han går i barnehage da jeg og far jobber 100 %, men lillegutt trives der.

 

Men jeg synes det er skikkelig tøft for tiden. Jeg var ikke forberedt på at 1-åringer kan være så trasse og så bestemte. Det å stelle og kle på er en kamp og han skriker og vrir seg (det høres ut som han blir misdhandlet) I barnehagen sier dem at det går helt fint å stelle og kle på. 

Vi har mange fine stunder og da sier jeg til han hvor høyt jeg elsker han og vi koser oss. Men i løpet av dagen er det mye sutring, roping/vrir seg unna ved bleieskift/stell osv. Jeg vet at dette sikkert ikke er unormalt men jeg sliter med følelser inni meg når dette skjer. Kan få følelser at jeg ikke føler meg som mamma, at jeg er en dårlig mamma og mister liksom litt følelser for han. Men etter en stund når ting roer seg kjenner jeg på skikkelig kjærlighet igjen. Flere som kan kjenne på det samme? Når ble det bedre?

 

I dag før barnehagelevering trillet tårene mine, da alt jeg gjorde ble feil og det var mye skrik og trass.

 

Ts

Anonymkode: 92eb2...e18

Jeg vet ikke hva du har forsøkt før, men et lite tips hvis du vil prøve noe: På NRK TV er det en sang om kroppen, Minibarna Mini. Om nesa, hånda, beinet, magen osv. «Hånda- hvor er den? På armen, vis den frem» osv. Vi bruker den til å kle på og tulle litt på morgenen, både klær og yttertøy. Opplever at han hjelper mer til, kanskje det er verdt å prøve  

Anonymkode: f9d3d...dd6

[AnonymBruker]

Alt du skriver er normalt. Så og si ALLE førstegangs mødre føler på det du skriver. 

Anonymkode: a7661...5f7

[AnonymBruker]

Helt normalt. Min er 2 år nå og det hjelper veldig når språket kommer. Det hjelper veldig for oss å forberede barnet på hva som skal skje. F.eks «Når du er ferdig med å spise skal vi kle på oss og dra til barnehagen». Mulig din sønn er litt for ung til dette enda, men det er jo viktig for barn med forutsigbarhet. 

Anonymkode: 20630...1b4

[LadeJarl]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Hei

 

Jeg har en gutt på 1 år og 4 mnd. Jeg er førstegangsmor og pga hastekeisersnitt og kolikktendenser hos baby de første mnd var begynnelsen en tøff tid og det tok tid før morsfølelsen kom.

 

Han går i barnehage da jeg og far jobber 100 %, men lillegutt trives der.

 

Men jeg synes det er skikkelig tøft for tiden. Jeg var ikke forberedt på at 1-åringer kan være så trasse og så bestemte. Det å stelle og kle på er en kamp og han skriker og vrir seg (det høres ut som han blir misdhandlet) I barnehagen sier dem at det går helt fint å stelle og kle på. 

Vi har mange fine stunder og da sier jeg til han hvor høyt jeg elsker han og vi koser oss. Men i løpet av dagen er det mye sutring, roping/vrir seg unna ved bleieskift/stell osv. Jeg vet at dette sikkert ikke er unormalt men jeg sliter med følelser inni meg når dette skjer. Kan få følelser at jeg ikke føler meg som mamma, at jeg er en dårlig mamma og mister liksom litt følelser for han. Men etter en stund når ting roer seg kjenner jeg på skikkelig kjærlighet igjen. Flere som kan kjenne på det samme? Når ble det bedre?

 

I dag før barnehagelevering trillet tårene mine, da alt jeg gjorde ble feil og det var mye skrik og trass.

 

Ts

Anonymkode: 92eb2...e18

Unger kan være trassige...Det fine er at de er mer trassig dess mer du nærmer deg deres nivå..

Klarer du å være voksen og ikke avsløre dine egne følelser men være tydelig og bestemt med kjærlighet slipper du masse styr..

[AnonymBruker]

Been there! Det blir bedre, jeg lover ❤️

Anonymkode: 2ac70...5cd

[AnonymBruker]

Min har og trasset og tullet fra før 1 år. Og ja man blir oppgitt. Har og følt meg som elendig mor fordi jeg ikke var tålmodig nok eller fordi jeg blir irritert når barnet er så "vanskelig". Tenker man må få lov å bli irritert og synes at ting kan være utfordrende uten at det betyr man er dårlig mor. Det er ikke vanlig å konstant føle på lykkefølelse og kjærlighet til barnet sitt. Når jeg er trøtt og forsøker skifte bleie og barnet vrir seg og drar i bleia så bæsjen faller på gulvet så tenker ikke jeg "åh lille gullet mitt ❤️" altså. Men jeg jobber alltid for å ikke kjefte på barnet.

Tips som funker litt her (noe er sikkert veldig vanlige tips men skriver alt jeg kommer på): Bruke buksebleier og skifte tissebleier stående. Forberede barnet, gi noen valg der mulig (vil du gå selv til stellebordet eller skal jeg løfte deg? La barnet velge ut en bleie fra bleiepakka). Være konkret og bestemt, ikke still spørsmål om det er noe som ikke er et valg, bare si hva som skal skje. Bekreft barnets følelser, spesielt når barnet mitt er lei seg fordi det ikke klarer å uttrykke hva det vil føler jeg at det hjelper, at jeg hjelper barnet å sette ord på hva som var galt. Når jeg forstår det da  Bruker og mye tull og tøys og masse sang, synes også det hjelper meg ved at syngingen hjelper på mitt eget humør og reaksjon også  For bleieskift har jeg printet ut noen bilder og hengt over stellebordet så barnet kan se på og snakke om (tips fra barnehagen som har det samme). Og så synes jeg at ting går i perioder, det med bleieskift var en utfordring her en periode men så gikk det over. Nå er det andre ting som er utfordrende. 

Anonymkode: 5bc59...dfb

[AnonymBruker]

Vi har en 1,5-åring og han hae blitt mer «trasig» de siste månedene. Han startet i barnehagen i august. Han er som ditt barn, relativt medgjørlig der. Kommer hjem og kan ha raserianfall og motstand på det meste 🤪 Men det er mest trivelig med ham selvfølgelig. Det som hjelper meg er å være helt rolig uansett og bare akseptere at «ok, nå klikker han fordi han ikke fikk løpe mes pennen i munnen. Eller fordi han ikke ville skifte bleie, kle på seg etc». Og så gjennomføres ting med rolig tvang eller venter til han har rast fra seg.

Jeg vet jeg er en god mamma og tviler aldri på det. Og jeg vet at sønnen vår har det bra med nok kjærlighet, omsorg osv, og at hans atferd er nødvendig og normal for utviklinga  Prøv og jobb med disse tankene og det er livsendrende. Jeg har også vært på gråten flere ganger, og det er ikke rart. Det er jo slitsomt! 🤪

Anonymkode: 1e644...42d

[AnonymBruker]

https://www.folkom.no/a-vaere-forelder

Her fant jeg god trøst - det finnes andre som sliter med, og tenker det samme!

Min er også 1 år og 4 mnd. Jeg har hatt fødselsdepresjon og nylig blitt friskmeldt og avsluttet behandling. Brukte lang tid på å finne morsfølelsen.

Når det gjelder trass er jeg foreløpig litt i andre enden, føler meg nesten litt slem for det hender jeg bryter ut i latter fordi jeg får et regelrett hyl til svar når jeg sier mamma må få den og tar fra han ostehøvelen fordi den er skarp og skummel, eller han kaster seg dramatisk bakover i armene mine fordi jeg prøver å få vasket hendene hans før måltid.

Altså, han er en liten dramaqueen, men mye av det han driver med er ren testing av grenser - akkurat slik de skal i den alderen. Har egentlig ingenting med oss foreldre å gjøre, men alt å gjøre med et nødvendig utviklingstrinn.

Forøvrig synes jeg du bør få deg en time på hs og ta opp denne problemstillingen. Forhåpentligvis får du god hjelp der ❤️

Anonymkode: 58449...183

[AnonymBruker]

Jeg tenker ofte også: Tenk hvor store følelser som er i sving i den lille kroppen når de trasser. Det var ikke DEN brødbiten jeg gav den han ville ha, det var den andre han pekte på. «DEEEEN!» gråt. Okay. Jeg prøver å humre litt inni meg og tenke på - tenk at jeg var slik også. Det var det største i livet. Denne lille verden hvor foreldre er nesten alt. Tenk at han skal bli som meg. Alle bekymringene man får som voksen, ville gjerne slitt med hvilken del av kjøttstykket mannen kuttet til meg. Tror man må også bare finne en måte, som fungerer for en selv, til å ha noe som roer deg ned. Min mann liker å synge når det starter og jobber seg gjennom en sang; herlighet, så irriterende for meg, men han får ha sitt  

Anonymkode: f9d3d...dd6

[AnonymBruker]

Følt det sånn tidvis med alle. Nå er de store flotte gutter jeg er svært glad i og stolt av, men som småbarn gjorde de meg gale!

Anonymkode: e765f...86c

[AnonymBruker]

1 hour ago, Fighter83 said:

Er helt normalt at han begynner å bli mer "jeg". Det er ikke så mye "vi" lengre men heller jeg og deg. Å lære å bli selvstendig tar tid og ikke alltid barn vet sitt eget beste. Noen synes det er trass men egentlig handler det mer om hans forventinger ang hva han får til og ønsker å få til og når det skjer brudd i disse😅 Gi han kun 2 alternativ og finn frem disse, kanskje klarer han å ta de på seg, hvis ikke så må han spørre deg om hjelp. Blir litt mye støy og tar en del tid men sett da av tid til det 💓

Les om grensesetting og å være en konsekvent men tydelig omsorgsfull forelder. Vi er der for å veilede og støtte de små til å bli selvstendige og trygge men det finnes visse grenser. 

Alternativ når man er 1 år? Man skal ha like mange alternativ som alder. Barnet er 1 år altså 1 alternativ=inget alternativ. Grunnen til hvorfor det går så bra I bhg å kle på er fordi personalet er mer bestemt og lar seg ikke bli bestemt over, de er konsekvente og det er ikke noen alternativ i bhg. 

Anonymkode: aa934...2b8

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Alternativ når man er 1 år? Man skal ha like mange alternativ som alder. Barnet er 1 år altså 1 alternativ=inget alternativ. Grunnen til hvorfor det går så bra I bhg å kle på er fordi personalet er mer bestemt og lar seg ikke bli bestemt over, de er konsekvente og det er ikke noen alternativ i bhg. 

Anonymkode: aa934...2b8

Jeg er ikke helt enig; man må se an barnet sitt. Man må gi riktige valg dog, et valg som egentlig ikke er et valg. To valg som er likestilt for deg og ikke forvente annet: Den eller den? To ulike tøfler, men tøflene skal på. Eller spørre «Kan du hente de tøflene? Vi skal ut». Barna er oftere mye flinkere til å kle på seg hvis man gjør det samme. Akkurat som med spising. Det er sosiale aktiviteter i barnehagen. Hjemme blir man ganske ofte kledd på uten mer informasjon eller samarbeid. Og mange liker det ikke. 

Anonymkode: f9d3d...dd6

[AnonymBruker]

Begynn med å aldri sammenligne deg med barnehagen. De voksne i barnehagen er på jobb, de føler ingenting for ungen din, de bare gjør det de skal. I tillegg er det andre unger der, så det blir en slags massesuggesjon, ungene gjør som de andre ungene. Unger kan oppføre seg heeeelt annerledes i barnehagen, spiser ting de ikke spiser hjemme, og klarer mystisk nok mye bedre feks det å kle på seg 😅

Det er og sånn at unger reagerer annerledes mot de de kjenner best og stoler på, det er her alle følelsene kommer ut. Sånn er det bare. Ta det som et kompliment 😊

Unger trasser. De skal lære å være selvstendige mennesker som kan ta gode avgjørelser, og da må de trasse litt. Det er et steg på veien til selvstendighet. Og det går over.

Og hva er egentlig følelsen av å være mamma? Jeg vil si det er overraskende likt som før, og jeg har flere barn. Jeg er mer bekymret, har mer å tenke på, flere å organisere for, men jeg går ikke rundt og føler så mye på at jeg er mamma. Det er mer noe som dukker opp når de gjør noe fint eller bare smiler bredt til meg eller noe sånt. Resten av tiden kjenner jeg ikke så mye på det. 

Og med tiden lærer du deg å ignorere at det høres ut som mishandling når man kler på/vasker/blir fratatt kvasse kniver. Det er bare sånn det er. Det går over 😊

Anonymkode: 185e3...49c

[AnonymBruker]

Vær glad for at det ikke blir brukt mot deg. 

Anonymkode: 92749...74b