ADHD å partner

[Odasol]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Å bli fortalt at jeg skal sette meg ned å slappe av litt, eller ligg rolig osv gjør meg ingenting, det ler jeg av å hører på han, det er kommentarene når jeg har det fint å er glad som sårer meg, det er den biten han ikke tåler, jeg blir sikkert for gira å høylytt å vil veldig gjerne dele gleden min.  

Anonymkode: 35932...55e

Føler akkurat det samme som det du beskriver der. 

[AnonymBruker]

Jeg har også adhd, og kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Dette er trist, du mister deg selv hvis han fortsetter på denne måten. Ett sted må du også få lov til å være trygg - deg selv. Hvis ikke det går hjemme med partneren…. Ja, du skriver jo svaret selv. Jeg kunne hvertfall ikke klare det. 
Adhd Norge gjennomfører kurs om adhd og samliv. Kan det være en løsning å delta på et slikt kurs? Eller å få hjelp av noen på Familievernkontoret med kunnskap om adhd? Det er helt klart verdt et forsøk med en partner du ønsker å stifte familie med. 
 

Jeg for min del har valgt å bo alene etter flere samboerskap. Det funker ikke for meg rett og slett. Jeg syns det er trist å ha de problemene min adhd gir meg. Er distre, ufokusert eller hyperfokusert, skravler mye til tider, eller er helt avslått pga at jeg har brent lyset i begge ender. Uforutsigbar, men levende. Blir lett lei meg fordi jeg ofte blir misforstått, kan være for ærlig og åpen, impulsiv og på. Intensjonene mine kan lett misforstås. Og ja, jeg er lei av denne maskeringen, derfor skal hjemme mitt være mitt trygge fristed. Inntil jeg finner en partner som kan tåle meg, så blir jeg alene. 
 

@Andro Har du noen kloke ord her?

Anonymkode: 62f84...186

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kan du forklare min negative innstilling? Jeg føler jeg strekker meg langt å gjør alt her hjemme. Jeg prøver å være så normal som mulig, er jeg som tar meg av alt med barna. 

Anonymkode: 35932...55e

Jeg kan ikke snakke  for din partner, men for meg var det ekstremt mange ganger jeg ikke sa ifra. Jeg satt og smilte og lot han hyperfiksere. Det ble ikke lagt merk til. Jeg prøvde å gi og han tok det for gitt. Ganger jeg ble så lei meg fordi jeg måtte svelge vekk det som var viktig for meg, og han så ingenting siden han hyperfikserte. Jeg sa ifra 1 av 100 ganger når hyperfiksering ble for mye, føltes det ut for meg. Mens han opplevde at jeg så på hans feil under lupe. Vi satt jo med helt motsatte virkelighetsforståelser. Vi gikk i parterapi og jeg prøvde å lære om adhd og møte han på hvor han var. Men jeg fikk akkurat de samme beskyldningene som du sier til din partner. Jeg tvang han til å maske, jeg tillot han ikke være seg selv, jeg gjorde det vanskelig hjemme så han slet på jobb. Det er grusomt å bli demonisert som partner slik. Hele tiden tolket negativt. Jeg kunne til slutt ikke være meg selv eller slappe av. Jeg følte meg avvist og lite sett. Så akkurat hva du føler, følte jeg og. Du skriver hvor mye du prøver å være «normal» for han, akkurat slike ting sa min partner til meg. Men i det ligger det en martyr holdning som er grobunnen for dine negative tolkninger av partneren din. 

Anonymkode: 1cbf4...47b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du har kanskje negativ erfaring med ADHD, men folk er forskjellige, jeg forstår helt å fult hun som du kommenterer her. Følelser er vanskelige, for min del skal det mye til for jeg reagerer da jeg er svært vant til å bli korrigert fra jeg var liten av. Men å få en kommentar når du bare er glad å har en fin dag er kjipt å unødvendig, vi med ADHD er også individer med følelser som andre. 

Hvis jeg misforsto innlegget dit nå så beklager jeg det. 

Anonymkode: 35932...55e

Skjønner st du ikke prøvde å forstå hvor vanskelig dette var for meg og kun fokuserer på eget perspektiv.Du har akkurat dette kravet til perfeksjonisme som jeg opplevde. Vet du hvor mange ganger jeg ble skumper borti og ikke sa noe? Hvor ofte han ødela tingene mine og jeg smilte og sa det går bra, når jeg i virkeligheten var lei meg. Fordi jeg viste han hadde adhd og ikke mente det. Jeg viste at han aldri gjorde ting med vilje, men jeg klarte ikke la vær å noen ganger bli irritert. Jeg er ikke perfekt, det var ganger jeg ikke klarte å holde tilbake og det kom et blikk eller en kommentar. Det var små sekunder der ting boblet til overflaten etter st jeg hadde svelget x-antall kameler. Og nøyaktig det du skriver sa han. Jeg er bare glad, hvorfor unner du meg det ikke? Hvorfor vil du ikke at jeg skal kose meg? Hvorfor øderlegger du en hel kveld? Det var et blikk i et sekund, og det var ikke akseptabelt. Jeg hadde ikke en milimeter i tabbekvote uten at beskyldningene kom at jeg ikke forstod, ikke så han, ikke var snill, ikke unnet han noe godt. Alt på grunn av et blikk som jeg gjorde feil, så mente og tenkte jeg tyderligvis jeg en hel hau av negative ting om han. Med et blikk. Du aner ikke hvor gal man blir av å leve med slike krav til perfeksjonisme

Anonymkode: 1cbf4...47b

[Andro]

Du må oppsøke hjelp. Han må være med. Du sliter deg ut med maskering, og det er ikke riktig.
Han har valgt deg, og kan ikke straffe deg for å være den du er. Dine behov er like gyldige som hans,
og han kan ikke bo sammen med deg om han ikke kan kommunisere på en sivilisert måte.

Noen skriver - helt feilaktig - at "alle kan ta seg sammen". Nei, noen "tar seg sammen" hele tiden,
og blir faktisk sjuke av det. Å aldri kunne slappe av, og stole på omgivelsene er rett og slett farlig.

[lillevill]

AnonymBruker skrev (På 4.1.2024 den 7.44):

Nå begynner jeg å tvile på forholdet å tror ikke jeg kan være sammen med han mer, dette er en del av meg å hvem jeg er, jeg føler jeg hele tiden ikke kan vise han virkelige meg for den tåler han ikke, jeg er sliten av å hele tiden maske, jeg masker når jeg er på jobb å når jeg er sosial, jeg får aldri senke skuldrene å bare være meg selv. 
I det siste så har jeg begynt å følt meg deprimert å mye sliten, begynt å slite på jobb for jeg er blitt så var på kritikk etter all  klagingen som jeg får hjemme.  Hva skal jeg gjøre? Skal jeg bryte opp familien pga dette?
 

Nei det synes jeg ikke, ikke om dere elsker hverandre.. 😰 

Jeg tror du må kommunisere, og så må han være villig til å lære om adhd. Du har din hjerne, og den er som den er. Du er god nok som du er. Men det du kan gjøre, er å styre deg litt og så kan dere møte hverandre på midten. Feks: han liker ro. Du liker å snakke. Da kan du snakke masse feks før middag. Men etter middag, da er det ro. Da kan du kanskje ta en løpetur.

Dere må respektere hverandres natur, sånn er det bare. Og det skal gå an synes jeg, i et samliv. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.1.2024 den 7.44):

Jeg har ADHD, noe jeg forstår kan være slitsomt for partner til tider. Han er svært avslappet mann å jeg mer hyperaktiv, jeg er aldri sint eller noe slikt, men sitter ikke så mye rolig. 
Positive for han er at jeg gjør alt av husarbeid å all matlaging å barn da jeg rett og slett har overskuddet.

Men det som er et problem er at han taklet ikke at jeg er hyperaktiv å veldig rask å utålmodig sjel. Vi krangler om dette hver uke å jeg prøver virkelig moderere meg, holder igjen å prøver å ikke vise så mye av denne siden av meg, men jeg glemmer meg innimellom å blir overivrig i noe jeg skal fortelle, å det resulterer at han blir irritert å sint. Å sier sint «ro deg ned» . Nå begynner jeg å tvile på forholdet å tror ikke jeg kan være sammen med han mer, dette er en del av meg å hvem jeg er, jeg føler jeg hele tiden ikke kan vise han virkelige meg for den tåler han ikke, jeg er sliten av å hele tiden maske, jeg masker når jeg er på jobb å når jeg er sosial, jeg får aldri senke skuldrene å bare være meg selv. 
I det siste så har jeg begynt å følt meg deprimert å mye sliten, begynt å slite på jobb for jeg er blitt så var på kritikk etter all  klagingen som jeg får hjemme.  Hva skal jeg gjøre? Skal jeg bryte opp familien pga dette?
 

Dere med ADHD hvordan er livet deres? Å hvordan er deres partner? 

Anonymkode: 35932...55e

Har adhd og har kommet til den konklusjonen at jeg ikke orker å være sammen med noen som ikke tåler at jeg er meg. Da er jeg heller singel!

Ja, jeg er hyper, snakker altfor mye, sitter knapt nedpå, trenger myyye alenetid (autist også...), og til nå er det ingen som har holdt ut med meg. De blir sur eller fornærmet hvis jeg ikke orker å bruke hele helgen på de. Uten min alenetid fungerer jeg ikke. 

Anonymkode: b52ba...c96

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.1.2024 den 13.50):

 

Jeg er så sykt sliten for tiden å føler jeg tømt å helt tom. 
Jeg er ikke en engel å når ting blir tøft så skrur jeg av, å vet det kan virke som om jeg er likegyldig å ikke bryr meg om han. 

Anonymkode: 35932...55e

Men du er ikke sykt sliten fordi du gjør alt husarbeid, barn osv hjemme da? Greier du begrense energien utover dagen? Det er ikke hyggelig å føle at man må legge lokk på seg selv. Jeg har add så har ikke din energi og lopper i blodet, har ikke hyperaktiviteten. Kan bli veldig entusiastisk og forstår hvordan du mener når folk ber deg roe ned. Tar meg ikke nær av det fordi jeg vet folk sier det fordi de ikke får med seg hva jeg sier og mister poenget i historien. Eller at jeg sporer av..

Vanskelig å si uten at du kommer med  eksempler. Du føler det er sårt, men synes det kommer an på hvordan typen din sier disse tingene også. Et surt "ro ned".  Eller "Du snakker så fort at jeg ikke henger med" med et lite smil.

Anonymkode: a1060...844

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Nei, jeg tror ikke det. Har prøvd å forklart å gitt han fagstoff men virker ikke som om han ønsker å ta til seg noe. 

Anonymkode: 35932...55e

Veldig dårlig tegn. At han er ikke interessert i å sette seg inn i noe som har så stor innvirkning på livet ditt. Samtidig kritiserer han deg sier du. Han kritiserer deg og får deg til å føle deg dårlig, men er ikke interessert i å sette seg inn i noe som berører dere begge. Hadde jeg hatt en mann som omtrent ikke visste noe om adhd hadde jeg slitt bigtime. 

Anonymkode: a1060...844

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men du er ikke sykt sliten fordi du gjør alt husarbeid, barn osv hjemme da? Greier du begrense energien utover dagen? Det er ikke hyggelig å føle at man må legge lokk på seg selv. Jeg har add så har ikke din energi og lopper i blodet, har ikke hyperaktiviteten. Kan bli veldig entusiastisk og forstår hvordan du mener når folk ber deg roe ned. Tar meg ikke nær av det fordi jeg vet folk sier det fordi de ikke får med seg hva jeg sier og mister poenget i historien. Eller at jeg sporer av..

Vanskelig å si uten at du kommer med  eksempler. Du føler det er sårt, men synes det kommer an på hvordan typen din sier disse tingene også. Et surt "ro ned".  Eller "Du snakker så fort at jeg ikke henger med" med et lite smil.

Anonymkode: a1060...844

Mulig jeg er utslitt pga lange arbeidsdager, jobber 12/14 timer 4 dager i uken vanlig 1 dag i uken. Begynner på jobb kl 0330 å ferdig mellom 16/17 tide + barn å hjem så kan det sikkert bli litt mye, men jeg har jobbet slik i mange år så skal jo egentlig være vant til det.  
 

Et eksempel kan du få. Jeg opplever noe gøy på jobben å gleder meg veldig til å fortelle mannen det når jeg kommer hjem, jeg blir nok veldig ivrig å rekker nok ikke å få av meg sko før jeg snakker. Å da kan han si kraftig å sint ro deg ned, å han går vekk å vil ikke høre på det jeg skulle fortelle, han vil som regel ikke høre når jeg skal fortelle noe, ofte så føler jeg at jeg må være rask slik at jeg får sakt det jeg vil si.  Dette er noe jeg har jobbet med å prøver hele tiden å ta meg sammen å ikke virke så ivrig eller glad, men jeg glemmer meg av og til. 

Anonymkode: 35932...55e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Mulig jeg er utslitt pga lange arbeidsdager, jobber 12/14 timer 4 dager i uken vanlig 1 dag i uken. Begynner på jobb kl 0330 å ferdig mellom 16/17 tide + barn å hjem så kan det sikkert bli litt mye, men jeg har jobbet slik i mange år så skal jo egentlig være vant til det.  
 

Et eksempel kan du få. Jeg opplever noe gøy på jobben å gleder meg veldig til å fortelle mannen det når jeg kommer hjem, jeg blir nok veldig ivrig å rekker nok ikke å få av meg sko før jeg snakker. Å da kan han si kraftig å sint ro deg ned, å han går vekk å vil ikke høre på det jeg skulle fortelle, han vil som regel ikke høre når jeg skal fortelle noe, ofte så føler jeg at jeg må være rask slik at jeg får sakt det jeg vil si.  Dette er noe jeg har jobbet med å prøver hele tiden å ta meg sammen å ikke virke så ivrig eller glad, men jeg glemmer meg av og til. 

Anonymkode: 35932...55e

Men vil du leve sammen med en som behandler deg slik? Og du, hvor lett er det "å ta seg sammen"? Og du mener du skal "ta deg sammen" gjennom hele livet med han? Du kommer til å gå mer og mer i kjelleren, bli deprimert og miste deg selv. Da vil du få det mye bedre alene, eller med tiden, sammen med en som tar deg for den du er. For dem finnes! Jeg svarte deg tidligere, jeg har en mann som er rolig og som elsker meg nøyaktig slik jeg er, men før jeg traff han, så hadde jeg bestemt meg for å være alene. Jeg har en eks som ikke taklet meg slik jeg var, det skal sies at det var mye mer enn bare det med adhd'en, det var bla psykisk vold. Og etter han var jeg helt sikker på at jeg aldri mer skulle ha en mann i livet, men så traff jeg mannen min, og han er så annerledes enn eksen. Han klarte å krype inn under huden på meg og nå snart 10 år etter, er han fremdeles den samme mannen.

Anonymkode: f10e5...357

[AnonymBruker]

Eksen min har ADHD som for det meste gikk veldig fint, og kun et par ganger gjennom 8 år problematiserte jeg det for han. Begge ganger knyttet til at jeg syns det var vanskelig at han ikke klarte å fokusere når jeg ville ta opp viktige ting.

Og jeg lærte å være fryktelig tålmodig for å finne vinduene hans når det ikke var vanskelig for han. Han er en utrolig fin fyr da, og jeg elsker energien hans. Både for underholdningsverdien, og alle overraskelsene i løpet av en dag. Og jeg beundrer han for alt han klarer å gjøre i løpet av en dag, og hvor talentfull han er på så mange områder! Som sikkert kom av å ha så mye energi. Alt fra å bygge ting, til å lage musikk, mat, hoppe høyt eller løpe fort. Selv om det skapte utfordringer for han, så er det litt en superpower også.

ts, du fortjener noen som syns du er søt og sjarmerende og morsom, når du er glad og travel også. Og som du kan være deg selv med. Jeg ble lei meg for å lese måten du ble møtt med. Du kan ikke maskere for å tilfredstille han, og dere må finne mestringsteknikker for dere begge. Og aller mest må han vise interesse for å få økt forståelse for deg og deres behov. 

Anonymkode: a59da...ad8