ADHD å partner

[AnonymBruker]

Jeg har ADHD, noe jeg forstår kan være slitsomt for partner til tider. Han er svært avslappet mann å jeg mer hyperaktiv, jeg er aldri sint eller noe slikt, men sitter ikke så mye rolig. 
Positive for han er at jeg gjør alt av husarbeid å all matlaging å barn da jeg rett og slett har overskuddet.

Men det som er et problem er at han taklet ikke at jeg er hyperaktiv å veldig rask å utålmodig sjel. Vi krangler om dette hver uke å jeg prøver virkelig moderere meg, holder igjen å prøver å ikke vise så mye av denne siden av meg, men jeg glemmer meg innimellom å blir overivrig i noe jeg skal fortelle, å det resulterer at han blir irritert å sint. Å sier sint «ro deg ned» . Nå begynner jeg å tvile på forholdet å tror ikke jeg kan være sammen med han mer, dette er en del av meg å hvem jeg er, jeg føler jeg hele tiden ikke kan vise han virkelige meg for den tåler han ikke, jeg er sliten av å hele tiden maske, jeg masker når jeg er på jobb å når jeg er sosial, jeg får aldri senke skuldrene å bare være meg selv. 
I det siste så har jeg begynt å følt meg deprimert å mye sliten, begynt å slite på jobb for jeg er blitt så var på kritikk etter all  klagingen som jeg får hjemme.  Hva skal jeg gjøre? Skal jeg bryte opp familien pga dette?
 

Dere med ADHD hvordan er livet deres? Å hvordan er deres partner? 

Anonymkode: 35932...55e

[AnonymBruker]

Begge må ta hensyn. Du kan ikke ta han helt ut når du lever sammen med andre. Samtidig må han tåle at du har flere lopper i blodet enn andre + at når du tar deg sammen hele dagen på jobb, må du få lov til å være deg selv og senke skuldrene når du kommer hjem. Så lenge du oppfører deg greit. Virker som han ikke takler ADHD og at du bare skal slutte å ha ADHD. Hadde du klart det, så hadde det jo vært helt revolusjonerende. Alle kan ta seg litt i sammen, men ikke fjerne symptomene helt!

Anonymkode: ba69b...33d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Begge må ta hensyn. Du kan ikke ta han helt ut når du lever sammen med andre. Samtidig må han tåle at du har flere lopper i blodet enn andre + at når du tar deg sammen hele dagen på jobb, må du få lov til å være deg selv og senke skuldrene når du kommer hjem. Så lenge du oppfører deg greit. Virker som han ikke takler ADHD og at du bare skal slutte å ha ADHD. Hadde du klart det, så hadde det jo vært helt revolusjonerende. Alle kan ta seg litt i sammen, men ikke fjerne symptomene helt!

Anonymkode: ba69b...33d

Jeg prøver å ta hensyn så godt jeg kan, og som oftes klarer jeg det, men så blir jeg for ivrig å glemmer meg å blir litt over glad/ hyper. Jeg er lei av å føle meg dum å lei av å hele tiden bli kritisert, jeg er glemsk å blir fort distrahert. Men jeg prøver så godt jeg kan der også, skriver ned alt å prøver å lage lister, men dette er ikke enkelt alltid å huske på at man har lister osv. 

Jeg er så sykt sliten for tiden å føler jeg tømt å helt tom. 
Jeg er ikke en engel å når ting blir tøft så skrur jeg av, å vet det kan virke som om jeg er likegyldig å ikke bryr meg om han. 

Anonymkode: 35932...55e

[AnonymBruker]

Min mann er roligheten selv, mens jeg har adhd, samtidig er jeg ikke veldig hyper, men det går jo litt unna innimellom. Jeg vet jeg noen ganger er litt mye, snakker om forskjellige ting samtidig, holder på med flere ting på en gang osv, og jeg vet at ikke alle hadde kunne levd med meg. Jeg har også mye tankekjør, har alltid prosjekter på gang, eller planlegger osv.

Jeg blir noen ganger sliten av meg selv, men mannen har aldri blitt sint eller irritert, det hender han kanskje må trekke pusten, men det stopper der. Han vet hva han gikk inn i, og sier han aldri har angret og at han elsker meg nøyaktig slik jeg er. Han har aldri fått meg til å føle meg dum, og oppfordrer meg til å fortsette å være meg. Både han og jeg vet at jeg ikke kunne klart å være en annen, det hadde gått utover psyken min, og jeg hadde ikke vært den han forelsket seg i. 

Anonymkode: f10e5...357

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Min mann er roligheten selv, mens jeg har adhd, samtidig er jeg ikke veldig hyper, men det går jo litt unna innimellom. Jeg vet jeg noen ganger er litt mye, snakker om forskjellige ting samtidig, holder på med flere ting på en gang osv, og jeg vet at ikke alle hadde kunne levd med meg. Jeg har også mye tankekjør, har alltid prosjekter på gang, eller planlegger osv.

Jeg blir noen ganger sliten av meg selv, men mannen har aldri blitt sint eller irritert, det hender han kanskje må trekke pusten, men det stopper der. Han vet hva han gikk inn i, og sier han aldri har angret og at han elsker meg nøyaktig slik jeg er. Han har aldri fått meg til å føle meg dum, og oppfordrer meg til å fortsette å være meg. Både han og jeg vet at jeg ikke kunne klart å være en annen, det hadde gått utover psyken min, og jeg hadde ikke vært den han forelsket seg i. 

Anonymkode: f10e5...357

Min å viste hva han gikk til, det var noe av det første jeg sa til han, jeg sa jeg er ikke enkel å være sammen med, jeg er skuffet å lei meg av hele greia. Tror nok ikke jeg kan være med han noe mer, jeg blir ødelagt. 

Anonymkode: 35932...55e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Jeg er ikke en engel å når ting blir tøft så skrur jeg av, å vet det kan virke som om jeg er likegyldig å ikke bryr meg om han. 

Anonymkode: 35932...55e

Har du sagt dette til han?

Anonymkode: ba69b...33d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Har du sagt dette til han?

Anonymkode: ba69b...33d

Ja mange ganger, beklager meg for at jeg er slik å sier at jeg har full forståelse for at det er kjipt men jeg klarer ikke å skru på igjen, er akkurat som om jeg blir lammet å mister alle følelser i kroppen å blir helt stille. Dette har eskalert å hver gang han blir sint eller misfornøyd så skjer dette. 

Anonymkode: 35932...55e

[AnonymBruker]

Det er jo et probkem på jobben også, skriver du. Har du testet ut medisin? 

Anonymkode: f0349...d6c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er jo et probkem på jobben også, skriver du. Har du testet ut medisin? 

Anonymkode: f0349...d6c

Problemene på jobber kommer av hjemmesituasjonen, aldri hvert et problem før. De på jobben er fornøyde med meg, men man kan jo gjøre feil innimellom å jeg bruker ikke å ta meg nær av det, men nå så tar jeg det mye mer til meg, som om det er kritikk. Jeg er nesten blitt redd for å gjøre feil. 

Anonymkode: 35932...55e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Min å viste hva han gikk til, det var noe av det første jeg sa til han, jeg sa jeg er ikke enkel å være sammen med,

Vet/forstår han hva adhd er og hvordan det kan utarte seg, sånn utover det å være rastløs/fysisk hyperaktiv? Det tok meg et par år å skjønne at adhd var så mye mer enn bare å "ha mark i rumpa". (Og det tok meg enda noen år å forstå at jeg har adhd selv, bare uten den fysisk hyperaktive delen ...)

Anonymkode: eec60...9cd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Vet/forstår han hva adhd er og hvordan det kan utarte seg, sånn utover det å være rastløs/fysisk hyperaktiv? Det tok meg et par år å skjønne at adhd var så mye mer enn bare å "ha mark i rumpa". (Og det tok meg enda noen år å forstå at jeg har adhd selv, bare uten den fysisk hyperaktive delen ...)

Anonymkode: eec60...9cd

Nei, jeg tror ikke det. Har prøvd å forklart å gitt han fagstoff men virker ikke som om han ønsker å ta til seg noe. 

Anonymkode: 35932...55e

[Odasol]

Ja

Endret 4. januar 2024 av Odasol

[AnonymBruker]

Jeg var gift med en med adhd. Ting gikk fint før barn og fullstendig krise etter barn. Vi er skilt nå.

Kjenner meg igjen i å være partneren din. Jeg synes du har lite forståelse for hvor vondt det er å være partneren din. Det er ekstremt smertefullt med noen som har så negativ innstilling som du har

Anonymkode: 1cbf4...47b

[AnonymBruker]

Min mann har adhd og jeg har veldig høy terskel for å «klage» på han. Det eneste jeg sier ifra om er når han fikler med ting som lager irriterende lyder eller rister med beina/tærne inntil kroppen min - det blir jeg gal av. At han er distre, glemmer til, får hyperfokus og slike ting kommenterer jeg aldri. Det har skjedd og da blir han lei seg (forståelig nok) så det gjør jeg ikke. 
Skjønner godt at du trenger mer aksept. Han er nok ikke så god for deg. 

Anonymkode: baad8...ab5

[AnonymBruker]

Vel vi krangler 🙈 (mest nagging)

Så lager vi avtaler og forsøker å møta kvarandre på behov vi har. 

Min partner er inaktiv, rotete, glemsk, vandrande katastrofe. Evig tidsoptimist. Eg er detaljeorientert og hater rot.  

Eg minner han på ting. Har få ting på planen. Skryter av det som han gjer bra.  Senker krava.

Anonymkode: cdf3d...a5b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Min å viste hva han gikk til, det var noe av det første jeg sa til han, jeg sa jeg er ikke enkel å være sammen med, jeg er skuffet å lei meg av hele greia. Tror nok ikke jeg kan være med han noe mer, jeg blir ødelagt. 

Anonymkode: 35932...55e

Han, og min, kan jo ikke egentlig vite, før de har opplevd det, men uansett så har han valgt det. Dere kan  gjerne ha en ny samtale om hvordan det er å leve med det, og at du faktisk er som du er, og at du ikke kan endre deg. Jeg forstår godt at det er vanskelig for deg, og kanskje du skal revurdere forholdet, for enten bør han velge å godta deg som du er, eller så tror jeg ikke det er noen vits. Dessverre. 

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Ja mange ganger, beklager meg for at jeg er slik å sier at jeg har full forståelse for at det er kjipt men jeg klarer ikke å skru på igjen, er akkurat som om jeg blir lammet å mister alle følelser i kroppen å blir helt stille. Dette har eskalert å hver gang han blir sint eller misfornøyd så skjer dette. 

Anonymkode: 35932...55e

Og slik kan du ikke leve, du skal ikke endre deg på den måten at du utsletter deg selv, du vil risikere å opp med å ikke kunne være deg selv og over tid vil du bli deprimert, du vil gå rundt og føle at du må bli "bedre" osv.

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Nei, jeg tror ikke det. Har prøvd å forklart å gitt han fagstoff men virker ikke som om han ønsker å ta til seg noe. 

Anonymkode: 35932...55e

Jeg ville prøvd å "forlange" at han setter seg inn i hva det faktisk er, at du er som du er og at det ikke bare er å endre seg.

For han vil vel ikke at du skal være ulykkelig og ikke være deg selv? Samtidig så vil du vel dele livet med en som godtar deg som du er?

Anonymkode: f10e5...357

[AnonymBruker]

Odasol skrev (9 minutter siden):

Jeg forstår hvordan du har det. Jeg har ADHD og min kjæreste veit om det. Han drømmer om barn med meg, men jeg blir usikker. Bare nå nylig når vi var på kino med hans familie. Hele gjengen stod å ventet ute i gangen for å komme inn i kinosalen,  og jeg skulle ta hånden min opp, så kom jeg borti popcornet hans. Det falt ikke ut popcorn en gang. Men da fikk jeg ett skikkelig blikk av han og han sa at nå måtte jeg roe meg ned for at jeg nå hadde vært ivrig/overgiret. Ett eller annet i en nedverdigende kommentar fra han. Familien kikket på meg. Jeg bare sa lavt at jeg tok bare hånden min opp og kom desverre borti popcornet ditt….. Og på det tidspunktet var jeg bare glad og hadde vært glad og meg selv tidligere den dagen, og veit at når jeg var i det gode humøret den dagen så pratet jeg nok fort, høyt, ivrig, rask og det meste. Men jeg var bare glad og meg selv. Etter den kommentaren så ble jeg så jævelig lei meg at jeg måtte kikke vekk, fordi jeg fikk tårer i øynene. Jeg ble også kort, mutt og stille… 

Hvordan blir det hvis stifter familie ????? 

Ja akkurat slik var min adhd partner mot meg. Jeg måtte være perfekt til en hver tid. Kunne ikke vise noe form for negative følelser på hans atferd. Et feil blikk som du beskriver, og han gikk i kjelleren og jeg ble beskyldt for å øderlegge hans kveld. Det var så mye kritikk og så høye forventninger. Du aner ikke hvor skadelig det er å bli forventet perfeksjonisme og konstant gå på eggeskall. Jeg gjorde mitt beste men det var ikke godt nok

Anonymkode: 1cbf4...47b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg var gift med en med adhd. Ting gikk fint før barn og fullstendig krise etter barn. Vi er skilt nå.

Kjenner meg igjen i å være partneren din. Jeg synes du har lite forståelse for hvor vondt det er å være partneren din. Det er ekstremt smertefullt med noen som har så negativ innstilling som du har

Anonymkode: 1cbf4...47b

Kan du forklare min negative innstilling? Jeg føler jeg strekker meg langt å gjør alt her hjemme. Jeg prøver å være så normal som mulig, er jeg som tar meg av alt med barna. 

Anonymkode: 35932...55e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Ja akkurat slik var min adhd partner mot meg. Jeg måtte være perfekt til en hver tid. Kunne ikke vise noe form for negative følelser på hans atferd. Et feil blikk som du beskriver, og han gikk i kjelleren og jeg ble beskyldt for å øderlegge hans kveld. Det var så mye kritikk og så høye forventninger. Du aner ikke hvor skadelig det er å bli forventet perfeksjonisme og konstant gå på eggeskall. Jeg gjorde mitt beste men det var ikke godt nok

Anonymkode: 1cbf4...47b

Du har kanskje negativ erfaring med ADHD, men folk er forskjellige, jeg forstår helt å fult hun som du kommenterer her. Følelser er vanskelige, for min del skal det mye til for jeg reagerer da jeg er svært vant til å bli korrigert fra jeg var liten av. Men å få en kommentar når du bare er glad å har en fin dag er kjipt å unødvendig, vi med ADHD er også individer med følelser som andre. 

Hvis jeg misforsto innlegget dit nå så beklager jeg det. 

Anonymkode: 35932...55e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Min mann har adhd og jeg har veldig høy terskel for å «klage» på han. Det eneste jeg sier ifra om er når han fikler med ting som lager irriterende lyder eller rister med beina/tærne inntil kroppen min - det blir jeg gal av. At han er distre, glemmer til, får hyperfokus og slike ting kommenterer jeg aldri. Det har skjedd og da blir han lei seg (forståelig nok) så det gjør jeg ikke. 
Skjønner godt at du trenger mer aksept. Han er nok ikke så god for deg. 

Anonymkode: baad8...ab5

Å bli fortalt at jeg skal sette meg ned å slappe av litt, eller ligg rolig osv gjør meg ingenting, det ler jeg av å hører på han, det er kommentarene når jeg har det fint å er glad som sårer meg, det er den biten han ikke tåler, jeg blir sikkert for gira å høylytt å vil veldig gjerne dele gleden min.  

Anonymkode: 35932...55e