Skilsmisse for å slippe barna, noen med erfaring.

[AnonymBruker]

Jeg elsker mannen min mer enn noe annet og klarer ikke se for meg livet mitt uten han.  Men jeg klarer heller ikke se for meg livet mitt og barna våre sitt liv med meg her.

Jeg ønsket egentlig ikke barn, men mannen min overtalte meg. Og jeg angrer akkurat som jeg antok jeg ville.

Livet mitt er en endeløs tortur som ikke vil ende på mange år.  Jeg vokste opp med grov omsorgssvikt og jeg takler ikke mammarollen, jeg føler meg like fanget og hjelpesløs som jeg gjorde som barn.  
 

Jeg føler livet til barna mine blir bedre med minst mulig kontakt med meg.  Mannen min kommer sikkert til å hate meg om jeg drar fra dem.  Han jobber mye og har egentlig ikke så mye tid til å være pappa.  
 

Jeg vil bare ha minst mulig med barn å gjøre. Jeg har hatt drømmer hvor se har død, og i drømmen føler jeg litt sorg men også en enorm lettelse.  For jeg kan ikke gjøre de vondt, og jeg blir endelig fri.

Jeg bare føler at uansett hvor mye jeg smiler og prøver være tålmodig og forståelsesfull, klarer jeg det dårlig. Barna merker nok at jeg blir lei dem og ikke takler dem.

Er det noen som har gått gjennom skilsmisse for å slippe unna barna? Hvordan gikk det i så fall etterpå med alle parter?

Anonymkode: 0653d...d13

[AnonymBruker]

Søk hjelp hos fastlegen for å få henvisning til psykolog ❤️ det er først noen andre ting du bør få hjelp til å bearbeide før tingene du nevner i det heletatt havner på bordet. 

Det er ikke vanlig å ha det slik, og du fortjener hjelp for å få det bedre ❤️

Anonymkode: c3b3e...5aa

[AnonymBruker]

Så trist ❤️håper du kan søke hjelp før du bestemmer deg?❤️

Anonymkode: 1762d...c4b

[cattleya]

Dette var utrolig vondt å lese💔 Ta kontakt med fastlegen din og få hjelp! 

[AnonymBruker]

Mannen din må skjerpe seg og jobbe mindre så han kan ta mer av ansvaret for barna. 

Du må dra til psykolog ❤️ Snakk ut om alt, og så får du råd fra psykologen. 

Anonymkode: 03289...fa9

[AnonymBruker]

❤️

Anonymkode: 940aa...358

[Fighter83]

Ring barnevernet å hør om du kan få hjelp med det du sliter med + time på familievernkontoret for deg og mannen. Jeg synes du skal være dønn ærlig sånn som du skriver her.  Jeg har absolutt troa på at du kan få det mye bedre men det krever litt tilrettelegging og partneren din må absolutt samarbeide mer for å ta større del av ansvaret. Ved en skilsmisse så må han uansett ta 50 %. 

[AnonymBruker]

Ts

Jeg har gått mye hos psykolog og psykiatere, har nå samtaler via helsetjeneste i kommuen.  Jeg går på Max dose av antidepressiva, og andre medisiner.  Det er ikke så mye mer hjelp å få som jeg ser.

Anonymkode: 0653d...d13

[AnonymBruker]

Fighter83 skrev (1 minutt siden):

Ring barnevernet å hør om du kan få hjelp med det du sliter med + time på familievernkontoret for deg og mannen. Jeg synes du skal være dønn ærlig sånn som du skriver her.  Jeg har absolutt troa på at du kan få det mye bedre men det krever litt tilrettelegging og partneren din må absolutt samarbeide mer for å ta større del av ansvaret. Ved en skilsmisse så må han uansett ta 50 %. 

Må man ha delt omsorg ved skilsmisse, om den ene parten nekter kan man vel og gi omsorg?

Anonymkode: 0653d...d13

[katties]

Ja, jeg kjenner noen som hadde det slik. Heldigvis bare ett barn da, men hun taklet ikke det barnet (og det var i tillegg et vanskelig barn), så etter hvert skilte hun seg, og så tok faretruende til barnet over for omsorgen. Damen har det bedre slik, og barnet er fortsatt en drittsekk den dag i dag. Så, ja, slikt skjer innimellom, men trist er det jo selvfølgelig. 

[AnonymBruker]

Du må hverfall ta deg en alvorsprat med mannen din, slik at han forstår hvor alvorlig dette er. Han må mer på banen i hverdagen hjemme med barna og avlaste deg, før dette går galt, Lykke til, klem til deg ❤️ 

Anonymkode: ba378...07e

[AnonymBruker]

12 minutter siden, katties said:

Ja, jeg kjenner noen som hadde det slik. Heldigvis bare ett barn da, men hun taklet ikke det barnet (og det var i tillegg et vanskelig barn), så etter hvert skilte hun seg, og så tok faretruende til barnet over for omsorgen. Damen har det bedre slik, og barnet er fortsatt en drittsekk den dag i dag. Så, ja, slikt skjer innimellom, men trist er det jo selvfølgelig. 

Barnet er drittsekk?

Anonymkode: fd9eb...1f7

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg elsker mannen min mer enn noe annet og klarer ikke se for meg livet mitt uten han.  Men jeg klarer heller ikke se for meg livet mitt og barna våre sitt liv med meg her.

Jeg ønsket egentlig ikke barn, men mannen min overtalte meg. Og jeg angrer akkurat som jeg antok jeg ville.

Livet mitt er en endeløs tortur som ikke vil ende på mange år.  Jeg vokste opp med grov omsorgssvikt og jeg takler ikke mammarollen, jeg føler meg like fanget og hjelpesløs som jeg gjorde som barn.  
 

Jeg føler livet til barna mine blir bedre med minst mulig kontakt med meg.  Mannen min kommer sikkert til å hate meg om jeg drar fra dem.  Han jobber mye og har egentlig ikke så mye tid til å være pappa.  
 

Jeg vil bare ha minst mulig med barn å gjøre. Jeg har hatt drømmer hvor se har død, og i drømmen føler jeg litt sorg men også en enorm lettelse.  For jeg kan ikke gjøre de vondt, og jeg blir endelig fri.

Jeg bare føler at uansett hvor mye jeg smiler og prøver være tålmodig og forståelsesfull, klarer jeg det dårlig. Barna merker nok at jeg blir lei dem og ikke takler dem.

Er det noen som har gått gjennom skilsmisse for å slippe unna barna? Hvordan gikk det i så fall etterpå med alle parter?

Anonymkode: 0653d...d13

Jeg tror løsningen er at far kommer mer på banen. Du er nødt til å prate med han. Du trenger ikke skille deg for å få mer avlastning. 

Anonymkode: fd9eb...1f7

[Ebbeliten]

Du må jo søke hjelp. 

[katties]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Barnet er drittsekk?

Anonymkode: fd9eb...1f7

Ja, damen tenkte at kanskje det var bare henne som ikke klarte å oppdra barnet - faren var strengere, så kanskje han ville få til ting bedre. Barnet vokste opp til å oppføre seg stygt mot andre, ikke respektere lærere, mobbe etc. Som sagt: vanskelig barn, og burde nok ha blitt satt inn noe mer ressurser tidligere for å kunne gjøre ting bedre, men det hjelper jo ikke i alle tilfellene. Som liten var det et barn som f.eks. heller sultet enn å spise noe annet enn det ville ha, slo folk, kunne løpe rundt, skrike og kaste ting i timer i strekk. Det virker ikke som det var noe autisme-spekter-ting, men heller noe personlighetsforstyrrelse, kanskje. Moren hadde selv psykiske problemer, så det gjorde ting bare enda værre.

Endret 3. januar 2024 av katties

[AnonymBruker]

Just now, katties said:

Ja, damen tenkte at kanskje det var bare hene som ikke klarte å oppdra barnet - fsten var strengere, så kanskje han ville få til ting bedre. Barnet vokste opp til å oppføre seg stygt mot andre, ikke respektere lærere, mobbe etc. Som sagt: vanskelig barn, og burde kanskje ha blitt satt inn noe mer ressurser for å kunne gjøre ting bedre, men det hjelper jo ikke i alle tilfellene. Som liten var det et barn som f.eks. heller sultet enn å spise noe annet enn det ville ha, slo folk, kunne kjøpe rundt, skrike og kaste ting i timer i strekk. Det virker ikke som det var noe autisme-spekter-ting, men heller noe personlighetsforstyrrelse, kanskje. 

Barn er ikke drittsekker. At mor og far feilet kraftig i oppdragelsen sin for å så skylde på barnet, er helt horribelt. 

Anonymkode: fd9eb...1f7

[AnonymBruker]

katties skrev (17 minutter siden):

Ja, jeg kjenner noen som hadde det slik. Heldigvis bare ett barn da, men hun taklet ikke det barnet (og det var i tillegg et vanskelig barn), så etter hvert skilte hun seg, og så tok faretruende til barnet over for omsorgen. Damen har det bedre slik, og barnet er fortsatt en drittsekk den dag i dag. Så, ja, slikt skjer innimellom, men trist er det jo selvfølgelig. 

Ikke rart ungen blir en drittsekk når barnet ikke ble ivaretatt av mor.

Anonymkode: 4745b...fd2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Jeg elsker mannen min mer enn noe annet og klarer ikke se for meg livet mitt uten han.  Men jeg klarer heller ikke se for meg livet mitt og barna våre sitt liv med meg her.

Jeg ønsket egentlig ikke barn, men mannen min overtalte meg. Og jeg angrer akkurat som jeg antok jeg ville.

Livet mitt er en endeløs tortur som ikke vil ende på mange år.  Jeg vokste opp med grov omsorgssvikt og jeg takler ikke mammarollen, jeg føler meg like fanget og hjelpesløs som jeg gjorde som barn.  
 

Jeg føler livet til barna mine blir bedre med minst mulig kontakt med meg.  Mannen min kommer sikkert til å hate meg om jeg drar fra dem.  Han jobber mye og har egentlig ikke så mye tid til å være pappa.  
 

Jeg vil bare ha minst mulig med barn å gjøre. Jeg har hatt drømmer hvor se har død, og i drømmen føler jeg litt sorg men også en enorm lettelse.  For jeg kan ikke gjøre de vondt, og jeg blir endelig fri.

Jeg bare føler at uansett hvor mye jeg smiler og prøver være tålmodig og forståelsesfull, klarer jeg det dårlig. Barna merker nok at jeg blir lei dem og ikke takler dem.

Er det noen som har gått gjennom skilsmisse for å slippe unna barna? Hvordan gikk det i så fall etterpå med alle parter?

Anonymkode: 0653d...d13

Jeg tror jeg må skuffe deg hvis du leter etter lignende erfaringer fra andre mødre. 

Jeg synes virkelig synd på barna dine og deg. Dette må være tøft. Men husk en ting: barna dine har aldri bedt om å bli satt til verden. Det er faktisk din avgjørelse. Barna dine fortjener og har rett på god omsorg, trygghet og kjærlighet. Det er både din og fars oppgave og sørge for at de får det.

Og som du selv sier så jobber far så mye at han ikke har tid til å være far. Hvordan hadde det vært for barna dine å vokse opp alene med en far som ikke har tid til dem? Vil du virkelig dine egne barn så vondt? 

Du har et egoistisk ønske om å slippe unna barna dine. Det du er i ferd med å gjøre er å videreføre en ulykkelig oppvekst.

Søk hjelp hos fastlegen.

Anonymkode: 42af7...b64

[enhjørningfis]

Fighter83 skrev (26 minutter siden):

Ring barnevernet å hør om du kan få hjelp med det du sliter med + time på familievernkontoret for deg og mannen. Jeg synes du skal være dønn ærlig sånn som du skriver her.  Jeg har absolutt troa på at du kan få det mye bedre men det krever litt tilrettelegging og partneren din må absolutt samarbeide mer for å ta større del av ansvaret. Ved en skilsmisse så må han uansett ta 50 %. 

Man MÅ ikke ha 50% nei.. for noe vas ! Her har vi 90/10 å vekslet mellom 90/10, 80/20 og 50/50, er opp til hvert enkelt foreldrepar det der!

[enhjørningfis]

katties skrev (23 minutter siden):

Ja, jeg kjenner noen som hadde det slik. Heldigvis bare ett barn da, men hun taklet ikke det barnet (og det var i tillegg et vanskelig barn), så etter hvert skilte hun seg, og så tok faretruende til barnet over for omsorgen. Damen har det bedre slik, og barnet er fortsatt en drittsekk den dag i dag. Så, ja, slikt skjer innimellom, men trist er det jo selvfølgelig. 

"Barnet er fortsatt en drittsekk".. hva for en ting er det å si?!