Bare sabotasje for andre kvinner?

[katties]

Hva synes dere om damer som stolt forteller sine barn at når de var gravide, så syklet de til jobb hele graviditeten (og ikke nevner at den jævla digre diastasen deres antakeligvis ble forverret av dette). At de måtte ut i jobb 3 dager etter at barnet var født (som om dette var en bra ting). At graviditet er ikke en sykdom (men lar være å nevne at 6/10 fortsatt har plager 8 mnd etter fødsel). At de klarte seg alene med 4 barn (og ikke nevner at det skal jo ikke være slik og det er ikke sikkert barna hadde det bra). Osv?

Altså: jeg forstår at man kan være stolt for at man klarte seg TIL TROSS for all motgangen, men hva er vitsen med å late som om slikt er normalt, andre kvinner bør klare det like fint, og lære barna sine at det er dette de burde forvente av andre kvinner? For meg er dette borderline kvinnehat. Det er veldig unaturlig for meg å tenke at "fordi jeg hadde det slik, så kan alle ha det slik". Kan noen forklare noe av tankegangen bak utsagnene i første avsnitt? Hva er hensikten med å f.eks. ignorere at mange får fødselspenger som kunne vært unngått? 

[AnonymBruker]

Hvorfor «late» som om det er normalt? Fordi det er helt normalt for noen. Graviditet kommer ikke med noe  oppskrift, eller noen fasit heller. Ei heller fødselen eller barseltiden som følger. Noen er kjempedårlige, andre er som om ingenting har hendt dem. Noen elsker barseltid, andre hater den. Noen vil tilbake på jobb den tredje uka, noen vil være hjemme i tre år. Jeg syns du inntar like mye en tankegang og posisjon at det du opplever eller det de som har det tungt opplever er normalt. Jeg har møtt mennesker i begge leire, og et sted midt i, og for meg er alt det helt normalt.

Anonymkode: 44ab3...526