Urimelig av meg å ønske separasjon på det grunnlaget her?

[AnonymBruker]

Jeg har i lang tid levd i ett ordentlig ulykkelig ekteskap. Ingen av oss er voldelige, utro, alkoholikere eller noe i den duren. Vi har god økonomi og god ansvarsfordeling av alle felles oppgaver. Vi har ett barn sammen i barnehagealder som begge to tar like mye ansvar for. Vi har også «alt på stell» med tanke på gode jobber og utdanning. 

Men vi sover på separate rom, har null sexliv og det har vært sånn i over ett år. Vi har ingen følelser for hverandre, alle samtaler  handler om praktiske ting rundt huset, barnet eller utveksling av beskjeder (eks henter du i barnehagen så lager jeg middag). Jeg hartatt initiativ til parterapi, kjærestetur og mer kjærestetid. Jeg spør ofte mine foreldre om at er kan sitte barnevakt, slik at vi kan få tid sammen. Men hver gang vi har kjærestetid så ender vi opp med å spise middag og at mannen sovner på sofaen, eller vil ha sex etter middag og så rett i hver vår seng. Jeg orker ikke sex mer fordi følelsene er borte, men føler meg forpliktet til å ha sex innimellom nettopp fordi vi er gift og det er en del av «pakken» når vi har barnevakt (hvert fall i følge mannen). Jeg har tatt opp uendelig mange ganger at dette er kjipt, jeg mistrives og er ulykkelig. Dessuten har jeg lenge hatt ønske om ett barn til, men mannen vil ikke fordi det er får mye jobb. 

Dette har pågått lenge nå og blir ikke bedre, selvom jeg har prøvd det jeg kunne. Jeg tok en avgjørelse for ett halvt år siden om at hvis dette ikke blir bedre, så må jeg be om skilsmisse i januar, men bestemte meg for å gi 110% frem til da. Nå ga jeg beskjed til mannen om at jeg ville gå ifra han. Heller singel enn ulykkelig gift. Mannen mener jeg er urimelig og «truer» han med skilsmisse. Jeg har virkelig ingenting å klage over i følge mannen, han gjør så mye hjemme og er så mye flinkere enn gjennomsnittet med å ta seg av barnet sitt osv. Det kan godt hende det, men jeg er ulykkelig og har ingen følger for han mer. Forholdet er dødt og har vært det lenge! Men i følge mannen så er det ikke hvetebrødsdager hele livet, og man er ikke stormforelska hele livet. Det er så egoistisk å gå ifra fordi jeg ikke er forelska og drite i vårt eneste barn som bare er 3 år. 
 

Hva er rett her? Er jeg virkelig så urimelig?

 

Anonymkode: a10b5...c83

[AnonymBruker]

Du må velge det som er rett for deg. Jeg tror dere hadde hatt godt av å sette dere ned, snakke ordentlig og finne ut om dere vil prioritere å finne tilbake til hverandre og følelsene igjen.  

Anonymkode: 1e11a...c82

[AnonymBruker]

Sitat

 Men i følge mannen så er det ikke hvetebrødsdager hele livet, og man er ikke stormforelska hele livet. Det er så egoistisk å gå ifra fordi jeg ikke er forelska og drite i vårt eneste barn som bare er 3 år. 

Jeg er enig med mannen din i dette, men han bør absolutt gjøre en innsats på "kjærestefronten", for jeg skjønner godt at du synes det der er litt stusselig.

Anonymkode: f86e7...527

[Druid]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Hva er rett her? Er jeg virkelig så urimelig?

Nei.

Dette er ikke bærekraftig relasjon. 

Skille dere før dette eskalerer.

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker said:

Men hver gang vi har kjærestetid så ender vi opp med å spise middag og at mannen sovner på sofaen, eller vil ha sex etter middag og så rett i hver vår seng.

Hvorfor går dere ikke ut på restaurant? Finner på noe utenfor det vante miljøet? Ofte er det veldig lett å falle inn i rutiner. 

Anonymkode: 1e11a...c82

[AnonymBruker]

Om han i tillegg ikke vil ha flere barn sammen er jo ikke dette noe å bygge videre på når du i tillegg er ulykkelig i forholdet og han ikke vil gjøre med det. St han  kun mener du er urimelig som «truer med skilsmisse». Du har jo åpenbart fortsalt hva som gjør ar du mistrives og er ulykkelig. Om han ikke vil jobbe sammen for å ordne det hadde jeg gått

Anonymkode: f7450...af4

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker said:

Forholdet er dødt og har vært det lenge! Men i følge mannen så er det ikke hvetebrødsdager hele livet, og man er ikke stormforelska hele livet. Det er så egoistisk å gå ifra fordi jeg ikke er forelska og drite i vårt eneste barn som bare er 3 år. 

Mannen din har rett i at hvetebrødsdager ikke er resten av livet. MEN (!!!!) dere begge må jo jobbe for å få kjærligheten til å blomstre igjen. Om ikke BEGGE TO tar i ett tak, så spiller det fuck all.

Synes virkelig ikke man bare skal være sammen fordi "barnet". Er mange millioner av gode historier der barn vokser opp med skilte foreldre. 

Men jeg synes det er oppriktig synd at mennesker gifter seg for å leve livet sitt sammen, også gir man opp.

Anonymkode: 10318...6d8

[AnonymBruker]

Enig i at du bør gå. Selv om han bidrar med oppvask og barnet, trenger en partner noe mer. Han er kanskje en strålende romkamerat på en del områder, men en møkka partner.

Du har fortalt hva du trenger i forholdet, over lengre tid, og han vil eller kan ikke gi det du trenger. Da er det best å gå. 

Fikk han vite om dette halvåret der du skulle gi alt? Fikk han mulighet til å gi alt han også? Hvis ikke ville jeg kanskje (siden dere ellers fungerer greit) gitt det et halvår til. Ikke fordi jeg tror dere vil finne tilbake til hverandre, men for at han også skal få litt eierskap til bruddet. Her ville jeg sett på det som et prosjekt, som man gjør på jobb. Sett opp mål, skriv ned konkret hva begge ønsker og hva dere kan jobbe med. Ha møte ukentlig, for statusrapport. 

Ikkeseksuell fysisk kontakt for eksempel, er en ting menn ofte "glemmer", eller ikke tror er viktig. For kvinner er det ekstremt viktig. Få sånne ting på bordet.

Land på en felles avgjørelse i juni. 

Anonymkode: 34ffc...814

[katties]

Man skal jo ikke være ulykkelig. Det alene er egentlig nok til å kunne si at man burde gå. Du mister jo en del hjelp, men hvis dette ikke veier opp for hvordan du føler deg så er det vel kanskje ikke verdt det? Hvis du tenker st dette er slik det sommer til å være på sikt, og mannen din ser ikke problemet med det, så er jo ikke det er godt liv.

[AnonymBruker]

Hvor lenge har dere vært sammen/gift? Min mann og jeg har vært gift i 15 år. Det blir selvfølgelig en del snakk om praktiske ting, logistikk og sånt i hverdagen, men vi har også mye like interesser. Vi ser på TV sammen, går på konserter sammen, er på turer i skog og mark og er glad i hverandres selskap utenom hus og hjem. Vi har sex i gjennomsnitt en gang i uka, og føler egentlig det er bedre enn noen gang. Nå skal ikke dette handle om oss, men det er bare for å sette ting litt i perspektiv. Joda, man kan ikke være stormende forelsket hele livet. Men i mine øyne skal ikke følelsene forsvinne helt heller. I perioder kan ting være vanskelig og følelsene går i bølgedaler, man at forholdet dør helt ut, at man sover på forskjellig rom og sjelden eller aldri har sex (eller lyst til det), det er noe annet. Det hadde ikke fungert for meg i det hele tatt, i hvert fall, så jeg skjønner deg veldig godt. Å ha et godt, velfungerende forhold krever arbeid. Det har i hvert fall vært sånn her. Vi må velge å bruke tid på hverandre, velge å prioritere hverandre. Velge å snakke om de tingene som ikke fungerer og begge jobbe for å endre på det. Vi har i perioder også gått i parterapi. Her høres det ut som du jobber hardt, men at mannen din er tilfreds med tingenes tilstand og ikke ønsker å jobbe like hardt. Det at du er ulykkelig, sier jo egentlig det meste. 

Anonymkode: 4002c...a36

[AnonymBruker]

Det høres ut som om dere har et godt grunnlag til å komme dere ut av denne tralten, men det krever jo innsats fra begge to. At dere prøver å finne tilbake til hverandre. Om bare én prøver er det dødfødt. 

Anonymkode: c05a3...5b9

[AnonymBruker]

Jeg var i samme situasjon for noen år tilbake og kjente at jeg virkelig lenget etter noe mer. Vi samarbeidet bra, men hadde lite felles interesser, og var vel mer som venner. Jeg tenkte at det var best å gå mens vi enda var venner, før en av oss for eksempel var utro eller ville gjøre noe annet som ødela helt. Jeg er veldig glad for det nå, for jeg har et godt forhold til barnefaren og det er ingen vonde følelser mellom oss. Begge er i nye forhold, sammen med noen som vi passer bedre sammen med.

Anonymkode: 9edab...d7b

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres ut som du var litt alene om å finne ut av ting i 6 måneder og så bestemme deg. Jeg hadde likt det bedre om han var involvert i denne prøvetiden og fikk muligheten til å gjøre noe før det var for sent. Han har selvfølgelig hatt mulighet, men det virker ikke som han har insett hvor stort problem dere har, og da har han heller ikke noen grunn til å gå gjennom ubehaget. Jeg ville gitt han en større sjanse enn det jeg leser at han har fått, men jeg ville ikke fortsatt slik det høres ut som det er.

Anonymkode: b9adc...559

[AnonymBruker]

Han er kanskje fornød med ordningen slik den er men poenget er at du ikke er det, og du har ansvar for ditt liv og å leve det på best mulig måte for deg, og om det oppleves som egoistisk for noen andre er det strengt tatt ikke ditt ansvar ut over å fortsette sørge for en god relasjon i fht barnets beste. Og i det ligger det mye - hva er best for barnet om dere tar bort egne følelser knyttet til AS Familien? 

Anonymkode: e58b0...8c1

[AnonymBruker]

Ønsker du seperasjon, så ønsker du det, ingen kan tvinge deg til å bli. Forstår godt at du er ferdig med ekteskapet. 

Anonymkode: 02c15...934

[AnonymBruker]

Jeg forstår dere begge. Hvis du ikke involverte han i prøveperioden på seks måneder har du kommet lengre i bearbeiding av et brudd enn det han har. Enig med han i at det er slitsomt i perioder med småbarn og etablering. For egen del var forholdet i den perioden i en liten dødperiode, men dette har tatt seg opp etter hvert som barna har blitt eldre. Samtidig skal man jo føle at det er samhold og glede i hverdagen, og at man er kjærester…

Anonymkode: e122f...555

[AnonymBruker]

Ville først snakket med han om at du vil gå, og prøvd som et siste forsøk å flytte på samme rom/i samme seng -men hadde satt et forbud på sex på f.eks 14 dager. Det fjerner presset og tankene dine litt om at han avviser deg. 

Etter 14 dager, snakket igjen. Og sett om lysten da var kommet tilbake. Verd et forsøk. 

Anonymkode: dc7ff...94e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg har i lang tid levd i ett ordentlig ulykkelig ekteskap. Ingen av oss er voldelige, utro, alkoholikere eller noe i den duren. Vi har god økonomi og god ansvarsfordeling av alle felles oppgaver. Vi har ett barn sammen i barnehagealder som begge to tar like mye ansvar for. Vi har også «alt på stell» med tanke på gode jobber og utdanning. 

Men vi sover på separate rom, har null sexliv og det har vært sånn i over ett år. Vi har ingen følelser for hverandre, alle samtaler  handler om praktiske ting rundt huset, barnet eller utveksling av beskjeder (eks henter du i barnehagen så lager jeg middag). Jeg hartatt initiativ til parterapi, kjærestetur og mer kjærestetid. Jeg spør ofte mine foreldre om at er kan sitte barnevakt, slik at vi kan få tid sammen. Men hver gang vi har kjærestetid så ender vi opp med å spise middag og at mannen sovner på sofaen, eller vil ha sex etter middag og så rett i hver vår seng. Jeg orker ikke sex mer fordi følelsene er borte, men føler meg forpliktet til å ha sex innimellom nettopp fordi vi er gift og det er en del av «pakken» når vi har barnevakt (hvert fall i følge mannen). Jeg har tatt opp uendelig mange ganger at dette er kjipt, jeg mistrives og er ulykkelig. Dessuten har jeg lenge hatt ønske om ett barn til, men mannen vil ikke fordi det er får mye jobb. 

Dette har pågått lenge nå og blir ikke bedre, selvom jeg har prøvd det jeg kunne. Jeg tok en avgjørelse for ett halvt år siden om at hvis dette ikke blir bedre, så må jeg be om skilsmisse i januar, men bestemte meg for å gi 110% frem til da. Nå ga jeg beskjed til mannen om at jeg ville gå ifra han. Heller singel enn ulykkelig gift. Mannen mener jeg er urimelig og «truer» han med skilsmisse. Jeg har virkelig ingenting å klage over i følge mannen, han gjør så mye hjemme og er så mye flinkere enn gjennomsnittet med å ta seg av barnet sitt osv. Det kan godt hende det, men jeg er ulykkelig og har ingen følger for han mer. Forholdet er dødt og har vært det lenge! Men i følge mannen så er det ikke hvetebrødsdager hele livet, og man er ikke stormforelska hele livet. Det er så egoistisk å gå ifra fordi jeg ikke er forelska og drite i vårt eneste barn som bare er 3 år. 
 

Hva er rett her? Er jeg virkelig så urimelig?

 

Anonymkode: a10b5...c83

Fortell ham at du ikke truer med skilsmisse, du informerer om at du ikke lenger ønsker å leve med ham. 

Anonymkode: 39a75...c6f

[AnonymBruker]

Du høres ut som du har fullstendig urealistiske tanker om samliv når man har er barn som knapt er ute av bleiene engang. Småbarnsperioden er unntakstilstand.

Anonymkode: 04628...571

[AnonymBruker]

Du kan ikke redde et forhold alene, dere må være to om det. Hvis du vil gi det en reell sjanse så må du involvere ham i prøvingen, og også høre hva han forventer og ønsker. Nå har han sannsynligvis gått i forsvarsposisjon, og da har det lett for å låse seg.

Det finnes mange ulike tilnærminger til parterapi. Hva med å lese en bok av Gottman eller om de 5 kjærlighetsspråkene? Eller finne et kurs eller en terapeut, enten via familievernkontoret eller privat.

Sovende følelser kan absolutt vekkes til live igjen. Jeg heier på dere! ❤️

Anonymkode: 180ad...bc8