11 åring er sur/ sint «hele tiden»

[AnonymBruker]

Barnet er normalutviklet (kognitivt) er sosial og trives normalt  å være med både familie og venner. Men nå er han i en periode hvor alt er «galt». 

På julaften begynte han å gråte fordi han fikk færre pakker enn broren sin. Dette forberedte jeg han på før jul. Dette siden hans hovedgave var (mye) dyrere enn lillebroren sin hovedgave. Han hadde derfor den verste jula noen gang (barnets ord). Stemningen hos oss voksne har vært grei hele jula, men jeg har tidvis vært litt oppgitt siden mannen har vært syk i hele jula. Vi feiret jul hos mine foreldre og nyttår hos oss med svigermor på besøk i flere dager. Ingen har drukket alkohol i jula. Det har blitt sene kvelder, men også late morgener. Det har vært en del gaming, men også spilt brettspill, vært på shopping i romjula, vært på bowling, bakt, sett film… Men ingenting er godt nok…

Han blir sur for en minste ting. Fra jeg vekker han om morgenen til han legger seg. Når jeg f.eks ber han starte med lekser blir han sur og kverulerer.  Svarer jeg han kort og konkret når det er noe han lurer på  er det ensbetydende med at jeg ikke bryr meg, ikke er glad i han og blabla.. Jeg er som menneske rolig og tålmodig, men denne surheten til barnet trigger noe i meg som gjør at det kan koke inni meg… 

jeg har 3 spørsmål:

1) Er det normalt at en på 11 år er så mye sur/ sint og misfornøyd med «alt»? 

2) Er det normalt at jeg som forelder blir trigget av barnet sin surhet/ sinne?

3) Hva skal til for at ting kan gå seg til igjen…? 
 

Jeg elsker mine barn og ønsker meg en harmonisk hverdag. Jeg føler jeg legger til rette for dette så godt jeg klarer, men ingenting er godt nok.. og det blir slitsomt og gjør at jeg blir lei meg og føler meg som en grusom mor…

Anonymkode: fe47a...1f7

[AnonymBruker]

Tester grenser. Så å sette gode og kloke grenser er selvfølgelig viktig. 

Anbefaler cos kurs om du sliter. 

Anonymkode: 75c63...8f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

2) Er det normalt at jeg som forelder blir trigget av barnet sin surhet/ sinne?

Ja det er normalt. Har selv en ti-åring som jeg blir ganske så trigget av. Det er bebreidelser, misnøye, krangel med søsken, ingenting er godt nok osv. De samme tingene igjen og igjen. Ikke gråting eller surmuling på den måten som du beskriver, men like fullt, slitsomt. Jeg må virkelig ta meg sammen for å ikke svare noe upassende iblant. Jeg håper og tror at dette er en fase, prepubertalhet, som vil gå over.

Anonymkode: 860a9...626

[AnonymBruker]

Starten på puberteten sannsynligvis.. vær tolvmodig og prøv å ikke la deg bli trigget. Det går i faser.

Anonymkode: c0956...a70

[ennivk]

1. Ja

2. Ja. Men her kan du gjøre noe. Finn ut hvorfor du blir trigget av at han blir sint. Er det fordi du får tanker om at du ikke er en god nok mor når han er sint på deg? Føler du selv skam om du uttrykker eget sinne og derfor ikke tåler andres sinne? Har du hatt sinte omsorgspersoner selv som har gjort at du ikke liker når noen blir sint på deg? Osv... 

3. Det er naturlig å være sint og alle mennesker kan ha perider som er vanskeligere enn andre, særlig om man er mellom 10 og 20 år. Eller 45-50 år. Ikke ha forventninger om at han skal være i godt humør hele tide . La ham få lov til å være sint og sur selv om årsaken for deg kan virke urimelig og barnslig, sett grenser for hvordan han snakker til deg når han er sur og hjelp ham med å sette ord på hva han er sint for. 

[AnonymBruker]

ennivk skrev (1 minutt siden):

1. Ja 

svar: Bra👍

2. Ja. Men her kan du gjøre noe. Finn ut hvorfor du blir trigget av at han blir sint. Er det fordi du får tanker om at du ikke er en god nok mor når han er sint på deg? Føler du selv skam om du uttrykker eget sinne og derfor ikke tåler andres sinne? Har du hatt sinte omsorgspersoner selv som har gjort at du ikke liker når noen blir sint på deg? Osv... 

Svar: Jeg trigges fordi jeg føler jeg ikke strekker til, ikke er god nok. Jeg trigges fordi jeg hele veien bryr meg om hans beste, også blir ikke det sett/ forstått av han. Jeg settes ikke pris på, liksom. Jeg vet så klart at jeg har ansvar i vår relasjon siden jeg er den voksne. Jeg vet han er glad i meg, men det føles ikke sånn når han er sint. Jeg liker ikke sinne. Jeg har aldri utrykt sinne på den måten . Jeg har alltid vendt følelsene innover. Jeg har aldri opplevd sinte foreldre 🙏 Jeg opplever det sterkt ubehagelig med sinne og misnøye fra nærmeste familie. Jeg tåler det helt fint i jobbsammenheng for jeg har en jobb hvor mennesker i krise ofte uttrykker sinne og frustrasjon, men det blir på en annen måte… familie skal liksom være harmonisk og kjærlige med hverandre. Det er de menneskene i verden som betyr mest for hverandre, liksom..  

3. Det er naturlig å være sint og alle mennesker kan ha perider som er vanskeligere enn andre, særlig om man er mellom 10 og 20 år. Eller 45-50 år. Ikke ha forventninger om at han skal være i godt humør hele tide . La ham få lov til å være sint og sur selv om årsaken for deg kan virke urimelig og barnslig, sett grenser for hvordan han snakker til deg når han er sur og hjelp ham med å sette ord på hva han er sint for. 
 

Svar: jeg prøver.. men det hjelper liksom ikke.. Min pedagogiske bakgrunn som i utgangspunktet kunne ha vært en styrke blir en svakhet. For han kan ende med å si: « kutt ut med det pegagogiske opplegget ditt». Jeg prøver å gjøre det jeg kan for å være ekte i vår relasjon og ikke at det skal bli kunstig ved å bruke pedagogiske virkemidler. Men vi snakker en del fag og sånn rundt måltider f.eks og da plukker han jo opp ting.. Da han var yngre spilte jeg et spill med han som jeg tok med fra jobb. Der skal man sette ord på følelsene sine og beskrive hva man kjenner inni seg. Så de samtalene glir naturlig og fint når vi begge er innenfor toleransevindu. Han er vokst opp med at følelser settes ors på og at vi voksne er her for han. Men i «kampens hete» er det vanskelig å være både han og meg. I tillegg kan det bli vanskelig mellom mannen min og meg også. Fordi vi er uenig i hvordan vi skal møte gutten sine uttrykk på når gutten er sint. Jeg ønsker ikke å slå hardt ned på følelser og si «skjerp deg» når følelsene til barnet er som sterkest. Det gjør mannen min. Jeg opplever ikke at noen av våre måter å møte barnet på hjelper i de situasjonene hjelper, men det kan handle om nettopp det at vi foreldre ikke er enige i hvordan barnet skal møtes i kampens hete. Jeg er f. Eks bedre til å unnskylde meg dersom jeg har sagt/ eller gjort noe som barnet opplevde som ugreit fra min side når vi «krangler». Jeg kan si at jeg forstår han blir sint når han må skru av play station siden han synes det er gøy å game. Samtidig sier jeg at det er ikke greit at du skriker til meg når du blir så sint og jeg beklager for at du opplevde at jeg kjeftet på deg. Det var ikke ment som kjeft fra min side, men en beskjed om at du skal legge deg og derfor må du skru av play station. 
Mannen min sier «aldri» unnskyld. Han står på sitt om at barnet må bli satt på plass og må tåle å bli snakket til..  Så da er det liksom ikke han sin feil om barnet blir sint, men barnets egen feil.. 🙈😅 Så sånn går det. 

 

Anonymkode: fe47a...1f7

[ennivk]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

 

Anonymkode: fe47a...1f7

Ingen tvil om at du gjør en god mammajobb og har selvinnsikt! Dette kommer til å gå fint.

Hvis du utforsker følelsen sinne litt fremover, så kan det skje noen endringer på sikt. Sinne er en viktig følelse. 

[missLynch]

Helt normalt. Slitsomt men normalt. Noen tenåringer lukker seg inne mens andre tar ut alle følelser, har jeg inntrykk av. Begge deler kan være vanskelig for oss foreldre 

Endret 3. januar 2024 av missLynch