Flytting innlands

[AnonymBruker]

Hei! 
Jeg bor på Vestlandet pga samboeren min, men har hele tiden sagt at jeg ønsker å flytte hjem til Østlandet. Det sa han ja til da han var forelsket - nå sier han nei. Har driver firma her og er ikke flyttbar. I tillegg har han nå vært utro over en lengre periode og har begynt med kokain på byen i helgene. Alt dette gjør så klart at jeg ikke ønsker å være med han mer. Er det egoistisk av meg å flytte med ungene (5 og 7) til Østlandet? Og hvor «sikker» kan jeg være på at retten bestemmer i mitt favør dersom han tar det til retten? Det er jeg som har tatt meg av alt det praktiske med ungene hele veien - har det noe å si? Eller veier det tyngst at det skal være «minst mulig endringer»? 

Anonymkode: d8565...eca

[AnonymBruker]

Har ungene behov for å flytte til østlandet? Jeg skjønner ditt behov, men hva vil være best for dem?

Retten vil neppe gi far hovedomsorgen, men det kan bli delt omsorg (da kan du ikke flytte med barna) og retten kan også  utstede midlertidig flytteforbud mens dere venter på eventuell sak i tingretten. Får du hovedomsorgen og det ikke er flytteforbud som er iverksatt så kan du flytte med barna. 

Anonymkode: 12e45...2af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Har ungene behov for å flytte til østlandet? Jeg skjønner ditt behov, men hva vil være best for dem?

Retten vil neppe gi far hovedomsorgen, men det kan bli delt omsorg (da kan du ikke flytte med barna) og retten kan også  utstede midlertidig flytteforbud mens dere venter på eventuell sak i tingretten. Får du hovedomsorgen og det ikke er flytteforbud som er iverksatt så kan du flytte med barna. 

Anonymkode: 12e45...2af

Nei de har jo ikke behov for å flytte, men tror ikke de hadde tatt skade av det heller. Folk flytter jo.. De hadde nok fått en mor som var lykkeligere enn det de har om jeg blir værende. Og i hjembyen har jeg råd til en fin, egen bolig i trygt familie-nabolag, det har jeg ikke her. Og begge skal uansett begynne i nye klasser til høsten (1. og 2. klasse). De er kjent med min familie og mine venner på østlandet, så tror overgangen skulle gått fint. Men så klart vil de savne venner og far. Synes det er vanskelig, for det viktigste er jo så klart at de har det best mulig! Og målet er på ingen måte å sabotere for samvær - vil tilrettelegge for ferier og helger så godt jeg kan. Æsj det kverner mye i hodet
 

 

Anonymkode: d8565...eca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Nei de har jo ikke behov for å flytte, men tror ikke de hadde tatt skade av det heller. Folk flytter jo.. De hadde nok fått en mor som var lykkeligere enn det de har om jeg blir værende. Og i hjembyen har jeg råd til en fin, egen bolig i trygt familie-nabolag, det har jeg ikke her. Og begge skal uansett begynne i nye klasser til høsten (1. og 2. klasse). De er kjent med min familie og mine venner på østlandet, så tror overgangen skulle gått fint. Men så klart vil de savne venner og far. Synes det er vanskelig, for det viktigste er jo så klart at de har det best mulig! Og målet er på ingen måte å sabotere for samvær - vil tilrettelegge for ferier og helger så godt jeg kan. Æsj det kverner mye i hodet
 

 

Anonymkode: d8565...eca

Om barna ikke har behov for å flytte så ville jeg tenkt meg NØYE om. Argumentet om at "man ikke tar skade" er er lite godt argument. Det er mange ting som ikke direkte skader oss, men som likevel er langt fra godt, bra eller optimalt for oss. 

Å begynne i nye klasser mens man fortsatt bor i samme miljø er ikke det samme som å skifte alt, og i tillegg flytte fra far, samlivsbrudd og alt som hører med.

Jeg ville først og fremst jobbet med:

• Hva skal til for at jeg kan trives her vi bor?
• Istedenfor å legge til rette for helger og ferier med far - hvordan kan jeg legge til rette for at jeg kan ha samvær med mine foreldre innimellom? 
• Hvordan kan jeg snu tankene mine og jobbe med at her skal jeg være til ungene er så stor at de flytter ut?
• Kan jeg søke Husbanken om lån slik at jeg kan kjøpe noe her vi bor?

Jeg vet hvordan det er. Jeg sitter selv langt oppi Finnmark med barn. Langt fra familie og hjemplassen min. Men slik er det. Jeg valgte å få barn her, de har alltid bodd her og jeg kan ikke ta dem bort fra deres hjemplass fordi JEG vil bo på min. Det er ikke rettferdig. Så jeg har jobbet mye med meg selv for å trives, ha det bra og slå meg til ro med at slik blir det. Dette er barnas hjemplass, det er her de har vokst opp og jeg kan ikke sette mitt behov foran deres. Det er noe litt flaut over voksne mennesker som savner hjemplassen og sine foreldre så mye at de velger å ta barna bort fra deres hjemplass og eventuell forelder som bor der. Ja, barn trives også når foreldrene trives. Men vi er voksne mennesker og vi kan klare å finne løsninger på trivsel der vi er. 

Anonymkode: 12e45...2af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Om barna ikke har behov for å flytte så ville jeg tenkt meg NØYE om. Argumentet om at "man ikke tar skade" er er lite godt argument. Det er mange ting som ikke direkte skader oss, men som likevel er langt fra godt, bra eller optimalt for oss. 

Å begynne i nye klasser mens man fortsatt bor i samme miljø er ikke det samme som å skifte alt, og i tillegg flytte fra far, samlivsbrudd og alt som hører med.

Jeg ville først og fremst jobbet med:

• Hva skal til for at jeg kan trives her vi bor?
• Istedenfor å legge til rette for helger og ferier med far - hvordan kan jeg legge til rette for at jeg kan ha samvær med mine foreldre innimellom? 
• Hvordan kan jeg snu tankene mine og jobbe med at her skal jeg være til ungene er så stor at de flytter ut?
• Kan jeg søke Husbanken om lån slik at jeg kan kjøpe noe her vi bor?

Jeg vet hvordan det er. Jeg sitter selv langt oppi Finnmark med barn. Langt fra familie og hjemplassen min. Men slik er det. Jeg valgte å få barn her, de har alltid bodd her og jeg kan ikke ta dem bort fra deres hjemplass fordi JEG vil bo på min. Det er ikke rettferdig. Så jeg har jobbet mye med meg selv for å trives, ha det bra og slå meg til ro med at slik blir det. Dette er barnas hjemplass, det er her de har vokst opp og jeg kan ikke sette mitt behov foran deres. Det er noe litt flaut over voksne mennesker som savner hjemplassen og sine foreldre så mye at de velger å ta barna bort fra deres hjemplass og eventuell forelder som bor der. Ja, barn trives også når foreldrene trives. Men vi er voksne mennesker og vi kan klare å finne løsninger på trivsel der vi er. 

Anonymkode: 12e45...2af

Ja jeg prøver å tenke på både forlemper og ulemper. De kommer ikke til å bo i samme miljø uansett, fordi jeg ikke har råd til å beholde huset alene, og far ønsker ikke å bli boende i området. Jeg må flytte til annen skolekrets uansett, for og ikke bo meg ihjel. Så nytt blir det uansett. 
 

Gode spørsmål - setter pris på det! Tror nok jeg kunne slått meg til ro her også, men når det uansett blir skolebytte for ungene, og mange endringer for alle parter, så er fristelsen stor til å søke trygghet øst for min del. Det er sosiale og sterke barn «det er så lett å få venner mamma» har de sagt når vi er andre steder. Men forstår hva du mener med å snu tankene til at det kanskje er best for dem her vest, siden de er født her.
 

Samtidig kommer vi fra veldig ulike familier, hvor han er vokst opp rundt tung avhengighet fra mor og far, og jeg er vokst opp i total trygghet. Jeg har nok tenkt at jeg skal «redde han» på en eller annen måte. Så det er mer, hva skal jeg si, varme og kjærlighet fra min side av familien. Nå i jula sa han at han er redd for at han sine barn også skal vokse opp med en far som er avhengig - og når det da viser seg at han har skjult kokainbruk i halvannet år, men at han «har kontroll» blir jeg jo bekymret. Det er egentlig det som har satt fyr på tankene om å flytte. Hvor ofte/mye han tar vet jeg ikke, det er en helgegreie sier han. Men jeg synes det er en skummel tanke at en person som tar dop (om så bare i helgene) har ansvar for ungene, fordi jeg mener det sier mye om holdninger og verdier. Men jeg må kanskje bite det i meg. For jeg vet jo ikke om han har et «problem» - men hvem bestemmer når det er et problem? 

Anonymkode: d8565...eca

[AnonymBruker]

Jeg ville insistert på at han begynte i terapi eller på noe slags avrusningsprogram aller først. Av to grunner - for det første fordi barna fortjener en rusfri pappa, og for det andre fordi du da har bevis på at han ruser seg dersom du har behov for å flytte vekk og ikke ønsker å dele på omsorgen.

Dersom han nekter ville jeg, dersom jeg allerede var 100% sikker på at forholdet er over, rett og slett anmeldt ham for kjøring i ruspåvirket tilstand eller noe annet der han blir "tvunget" til avrusning (ikke at det nødvendigvis fungerer men..). 

Anonymkode: 5781e...6f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Om barna ikke har behov for å flytte så ville jeg tenkt meg NØYE om. Argumentet om at "man ikke tar skade" er er lite godt argument. Det er mange ting som ikke direkte skader oss, men som likevel er langt fra godt, bra eller optimalt for oss. 

Å begynne i nye klasser mens man fortsatt bor i samme miljø er ikke det samme som å skifte alt, og i tillegg flytte fra far, samlivsbrudd og alt som hører med.

Jeg ville først og fremst jobbet med:

• Hva skal til for at jeg kan trives her vi bor?
• Istedenfor å legge til rette for helger og ferier med far - hvordan kan jeg legge til rette for at jeg kan ha samvær med mine foreldre innimellom? 
• Hvordan kan jeg snu tankene mine og jobbe med at her skal jeg være til ungene er så stor at de flytter ut?
• Kan jeg søke Husbanken om lån slik at jeg kan kjøpe noe her vi bor?

Jeg vet hvordan det er. Jeg sitter selv langt oppi Finnmark med barn. Langt fra familie og hjemplassen min. Men slik er det. Jeg valgte å få barn her, de har alltid bodd her og jeg kan ikke ta dem bort fra deres hjemplass fordi JEG vil bo på min. Det er ikke rettferdig. Så jeg har jobbet mye med meg selv for å trives, ha det bra og slå meg til ro med at slik blir det. Dette er barnas hjemplass, det er her de har vokst opp og jeg kan ikke sette mitt behov foran deres. Det er noe litt flaut over voksne mennesker som savner hjemplassen og sine foreldre så mye at de velger å ta barna bort fra deres hjemplass og eventuell forelder som bor der. Ja, barn trives også når foreldrene trives. Men vi er voksne mennesker og vi kan klare å finne løsninger på trivsel der vi er. 

Anonymkode: 12e45...2af

Men din mann er vel fra Finnmark da, og hans familie? For hvis dere bare bor der uten noen familie så er jeg ikke enig i at det er barnas hjemplass. Husk at barn trives der foreldrene trives, det er foreldre og familien øvrig som skaper tryggheten for barn.

Jeg vokste opp med en mor som kom fra andre kanten av landet og alltid, hver eneste ferie, dro vi til hennes familie og hjemsted. Hun var lærer med mye ferier. Jeg elsket å være der, og følte at da var vi i trygge og ordentlige omgivelser. Følte i tillegg at jeg bodde like mye der som på vår hjemplass. Dette har ført til at jeg alltid har følt at jeg ikke helt passet inn der vi bodde, fordi min mor var så annerledes (dialekt) og fordi jeg elsket å være med besteforeldre og venner (som jeg fikk) på min mors hjemsted. Kanskje høres dette ikke ut som et problem, men det er slitsomt å føle at man ikke passer inn der man egentlig bor. Det er ikke noe jeg ønsker for mine egne barn. Jeg vil at de skal føle en sterk tilhørighet der vi bor fordi jeg og min mann trives her, og ikke alltid vil reise vekk i alle ferier og være rotløse.

Anonymkode: 39bca...19f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg ville insistert på at han begynte i terapi eller på noe slags avrusningsprogram aller først. Av to grunner - for det første fordi barna fortjener en rusfri pappa, og for det andre fordi du da har bevis på at han ruser seg dersom du har behov for å flytte vekk og ikke ønsker å dele på omsorgen.

Dersom han nekter ville jeg, dersom jeg allerede var 100% sikker på at forholdet er over, rett og slett anmeldt ham for kjøring i ruspåvirket tilstand eller noe annet der han blir "tvunget" til avrusning (ikke at det nødvendigvis fungerer men..). 

Anonymkode: 5781e...6f3

Har sagt at han må gå i terapi ja, men han sier han bare vil gjøre det om jeg lover at det kan bli oss igjen, og at terapien da blir for min skyld, ikke for han sin del eller ungene. Men jeg vil jo uansett ikke være sammen med en som har skjult både damer og kokain for meg over en lengre periode: hvordan skal jeg kunne stole på han? Det går jo ikke.

Sånn jeg har skjønt det varer kokainrusen ganske kort, og dersom det stemmer at han «bare» tar i helgene kjører han nok ikke. Eller sitter det lenge i kroppen kanskje?

Han har begynt med andre ulovligheter gjennom firmaet sitt, men det går ikke utover omsorgsevnen - men tenker det sier ev del om holdninger og verdier det også. Vet ikke om det har noe å si i en eventuell flyttesak 🤷‍♀️

Anonymkode: d8565...eca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Men din mann er vel fra Finnmark da, og hans familie? For hvis dere bare bor der uten noen familie så er jeg ikke enig i at det er barnas hjemplass. Husk at barn trives der foreldrene trives, det er foreldre og familien øvrig som skaper tryggheten for barn.

Jeg vokste opp med en mor som kom fra andre kanten av landet og alltid, hver eneste ferie, dro vi til hennes familie og hjemsted. Hun var lærer med mye ferier. Jeg elsket å være der, og følte at da var vi i trygge og ordentlige omgivelser. Følte i tillegg at jeg bodde like mye der som på vår hjemplass. Dette har ført til at jeg alltid har følt at jeg ikke helt passet inn der vi bodde, fordi min mor var så annerledes (dialekt) og fordi jeg elsket å være med besteforeldre og venner (som jeg fikk) på min mors hjemsted. Kanskje høres dette ikke ut som et problem, men det er slitsomt å føle at man ikke passer inn der man egentlig bor. Det er ikke noe jeg ønsker for mine egne barn. Jeg vil at de skal føle en sterk tilhørighet der vi bor fordi jeg og min mann trives her, og ikke alltid vil reise vekk i alle ferier og være rotløse.

Anonymkode: 39bca...19f

Vi reiser til min familie så ofte vi kan ja. Der har ungene besteforeldre som ungene av og til «truer» med å flytte til om de er sint. Tenker jo at det betyr at de føler seg trygge der. Også har jeg søstrene mine nærmere, og barndomsvenner hvor det føles som vi aldri har vært borte fra hverandre når vi møtes igjen. Når vi kjører hjem fra østlandet pleier ungene å gråte, fordi de ikke vil dra. Men så går det fint igjen når vi er tilbake i hverdagen her. Det er penere vær der, og mer ro (føler i alle fall jeg). Men så er det jo ikke krise å bli værende heller. Er mer at det føles som et bra tidspunkt å dra, siden begge uansett må bytte skole. Også tror jeg det er lettere for de å flytte når de er små, enn når de blir litt større og får sterkere tilhørighet til klassekamerater og idrettslag osv. 

Anonymkode: d8565...eca

[AnonymBruker]

Har du råd til advokat? Ville definitivt sjekket opp via advokat hvilke rettigheter du har først og fremst. 
Ellers: Du kan jo for eksempel ta kontakt med FVK (antar at dere har vært der?).
Har du/dere vært i kontakt med BV for å sjekke om far få hjelp gjennom der, evt. hvilke rettigheter du/dere har?
 

Anonymkode: bfced...c23

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Har du råd til advokat? Ville definitivt sjekket opp via advokat hvilke rettigheter du har først og fremst. 
Ellers: Du kan jo for eksempel ta kontakt med FVK (antar at dere har vært der?).
Har du/dere vært i kontakt med BV for å sjekke om far få hjelp gjennom der, evt. hvilke rettigheter du/dere har?
 

Anonymkode: bfced...c23

Kanskje jeg skal ta kontakt med advokat ja. Har flere som har anbefalt det, men ved å gjøre det blir alt så virkelig, så har utsatt det.
 

Vi har vært på familievernkontoret ja, men kom ingen vei. Det var ganske tidlig i løpet, så jeg gråt masse, og han sa ikke et ord. Har ny time senere i januar. Håper det blir mer nyttig da.  
 

 

Anonymkode: d8565...eca

[AnonymBruker]

Slik du beskriver situasjonen, ville jeg absolutt flyttet. Jo før, jo heller. Barna er såpass unge at det er bedre det skjer nå, enn at senere. Og du beskriver dem som robuste og har lett for å få venner, så da ser jeg egentlig ingen god grunn til at du ikke skal flytte. Barna er veldig godt tjent med å vokse opp i dine, trygge omgivelser og alt det ditt nettverk kan by for, i motsetning til fars familie. 

Det er selvsagt trist at de ikke får like mye samvær med far, men nå har han fått kjøre sitt løp i mange år og i tillegg vært utro og sysler med kokain. Han har driti seg skikkelig ut, og bør følgelig ta konsekvensene av det.

Det blir sikkert vanskelig i begynnelsen, men jeg tror både du og barna vil tjene på det i det lange løp.

Anonymkode: 65ee2...e8c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Er det egoistisk av meg å flytte med ungene (5 og 7) til Østlandet? Og hvor «sikker» kan jeg være på at retten bestemmer i mitt favør dersom han tar det til retten? Det er jeg som har tatt meg av alt det praktiske med ungene hele veien - har det noe å si? Eller veier det tyngst at det skal være «minst mulig endringer»? 

Anonymkode: d8565...eca

Det mest avgjørende, er hvem barna er mest knyttet til. Om du skal flytte til østlandet med barna, bør du ha en plan eller tanker om hva du ser for deg av samvær og hvordan det kan gjennomføres.

Han er selvstendig næringsdrivende, hvordan er da hans muligher for en evt hovedomsorg vs samvær?

I noen tilfeller er det lettere å få tilgivelse enn tillatelse. Dette kan fort bli en slik.

Har du en bolig å dra til på østlandet? Jobb? Nettverk?

Det som kan bli vanskelig, er å få barna på din adresse. Men, om han nekter å signere vil det uansett være de 'faktiske forhold' som nav skal legge til grunn når det komme til stødnader som enslig forsørger. Du må da sannsynliggjøre at barna faktisk bor hos deg. SMS, eposter osv er bra som bevis.

For å få barna på din adresse, sender du flyttemelding. Det må gjøres skriftlig siden det er snakk om felles barn ut fra felles bolig (når de er på deg, kan du gjøre det elektronisk). Om far nekter å signere, kan Skattetaten selv etter 6 mnd fatte vedtak om adresseendring. De sender da et brev til far og ber han å regjøre hvorfor barna ikke skal bytte adresse i folkeregistret. Han får to uker svarfrist, så fatter de et vedtak. Om dere er i en rettsrunde, så beyr ikke det noe. Det er hva som faktisk er som skal stå i folkeregisret. Så den biter ordner seg, det kan dog ta tid.

Anonymkode: ec9b8...993

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Har ungene behov for å flytte til østlandet? Jeg skjønner ditt behov, men hva vil være best for dem?

Retten vil neppe gi far hovedomsorgen, men det kan bli delt omsorg (da kan du ikke flytte med barna) og retten kan også  utstede midlertidig flytteforbud mens dere venter på eventuell sak i tingretten. Får du hovedomsorgen og det ikke er flytteforbud som er iverksatt så kan du flytte med barna. 

Anonymkode: 12e45...2af

Om de skal gjøre det, må han ta det til retten med en gang. Det er dog ikke sikkert at de engang vil si nei da.

Anonymkode: ec9b8...993

[fru Alving]

Her ville jeg bare tatt med ungene og flyttet. Ja det vil betyr at de mister den daglige kontakten med pappaen men de får en gladere mor og din familie på kjøpet.

Hvis han driver med kokain i helgene og mumbo/jumbo med firmaet sitt så tenker jeg at han er en person som har et litt vaklende verdisyn. Han kommer aldri til å få hovedomsorgen i en sak, tipper han ikke gidder å forsøke en gang.

 

[AnonymBruker]

Oppdatering om noen er interessert: 

Jeg har fortalt at jeg vil flytte. Og at jeg håper ungene blir med meg. Han har reagert med å true meg økonomisk - nekte og overføre vanlig sum til felleskontoen, sier han skal fakturere meg for arbeid han har gjort i huset, og at han skal lage et helvete for meg, for alt er visst min feil. Og nå har han visst aldri tatt kokain, jobber aldri seint og har mer enn nok tid til ungene. Han skal kontakte megler i morgen for å selge huset. Jeg har vært deprimert og var sykemeldt i underkant av ett år pga dette - det skal han bruke for alt det er verdt sier han. Han skal kjempe som bare det for å få dem til å være her. Noe som egentlig er fint. Men kjipt likevel. Forstår han, men ting føles veldig håpløst. Han er veldig sint, det forstår jeg. Faen. Har jeg rotet det til nå? I følge han er alt min feil. Føler meg veldig redd for fremtiden.. 

Anonymkode: d8565...eca

[AnonymBruker]

Advokat. Og så hører du på rådene du får der, og ikke her. Reaksjonen du beskriver er ikke uvanlig, men du kommer gjennom det. 

Anonymkode: 17531...7c6