Baby og svigermor

[AnonymBruker]

Før baby ble født har svigermor vist i mitt hode, alt for mye interesse. Da det ble snakk om hvilken bilstol hu skulle ha og at baby skulle være med henne når vi starter på jobb igjen. Dette før jeg i det hele tatt har kjent på morsrollen.
Nå 6 mnd etter fødsel tror jeg hun har hatt store forventninger om hvordan livet som bestemor skal være. Som har resultert i at hun er skuffet, da jeg ikke har spurt etter mye hjelp (trilleturer, passing, besøk)
Vi fikk et barn som har slitt mye med magen, og grått mye de første mnd. Men ifølge svigermor skal babyer gråte så hun har da bare tatt baby utav mine hender når baby har hatt behov for nærhet av sin mor. Etter kommentaren hver gang baby gråter, om at babyer skal gråte har jeg da tenkt at det et slik det skal være (har ikke mye erfaring me babyer fra tidligere). Jeg har derfor ikke spurt etter hjelp eller tatt dette opp på helsestasjonen, da jeg føler det blir klaging og at slik har alle småbarnsfamilier det. Nå når jeg tenker tilbake på det så føler jeg svigermor har «ødelagt» det første mnd mine med permisjon da jeg ikke har turt å spurt om hjelp… hun kan føles veldig kontrollerende og har alltid en kommentar på ting som hun mener er mer riktig. Det skal sies at jeg slet en del med matinntak etter fødsel som har gjort at jeg har vært mye dårlig og svimmel, som resulterte i at jeg har vært litt langt nede og ikke taklet helt at svigermor på død og liv skal ha en mening om hvordan jeg ser ut og alt mulig annet. 

dette har resultert i at jeg har tatt avstand til svigers, da hu kontrollerer og styrer på hver gang hu er med baby. Jeg går enten og gruer meg til neste besøk eller når vi har besøk så føler jeg meg ikke tilstedet ( kvalm, hjertebank, økt puls) dette begynner nå å gå utover forholdet til meg og barnefar, da jeg skjønner at han også vil være med sine foreldre 

Jeg har prøvd både besøk og at de har hatt baby mens vi har vært på ting, men jeg klarer ikke kose meg og stresser heller med å komme hjem igjen. Dette har gått helt fint når vi har levert baby til andre.

Hjelp! Er det noen som har tips eller vært i lignende situasjon som kan komme med noen bedre tanker?  
Og et sist spørsmål. Hvor ofte forventer de besøk eller at de skal få treffe barnebarnet. De første ukene ble det flere ganger i uken, men nå har det gått et halvt år. Hvor ofte kan en forvente. 
 

Hilsen utslitt førstegangsmor

Anonymkode: 38f02...11f

[Tanuki]

Svigermor høres slitsom ut, men hvorfor støtter ikke mannen din deg? Etter 100s av svigermortråder er det klart at uten mannens støtte er det lite du får gjort med situasjonen. Foreslår at du og mannen først og fremst må bli enige om grensesetting rundt svigermor, og at mannen er den som burde ta støyten.

[AnonymBruker]

Har støtte i fra mannen da jeg har forklart alt dette til han. Og han har snakket med henne, men ikke sagt alt ned til minste detalj( fordi jeg ikke ønsker å dele alt) Han sitter nå igjen med at han ikke vet hva han ska gjøre

Anonymkode: 38f02...11f

[Brunello]

I denne tråden, som i de fleste andre om svigermødre, kommer en del av rådene til å være at mannen må på banen.

Det dere kvinner må huske, er at mannen ofte er fornøyd med sin mor. Det gjelder både hvordan hun er rundt barnet og hvordan hun feirer jul (som det har vært en del klaging på i det siste). Det mannen imidlertid ikke alltid er like fornøyd med, er hvordan konas mor (hans svigermor) er rundt barnet og hvordan hun feirer jul. Årsaken er selvsagt at vi er mer tolerante overfor egne foreldre og at vi liker egne tradisjoner. Sånn er det bare. 
Når det gjelder barn, så er det er uomtvistelig faktum at kvinnen har den største jobben med å føde. Men det er like fullt også mannens barn, og hans foreldre er like mye besteforeldre. Siden relativt mange får gutter, er det også noe å tenke på i forbindelse med at dere skal bli farmor selv. 

Endret 31. desember 2023 av Brunello

[AnonymBruker]

Svigermor har kommet under huden på deg i så stor grad at du ikke stoler på egne morsinstinkter. 
Dette er trist å lese, også fordi du ikke har en mann som forstår deg. Jeg er svigermor selv og blir opprørt over din svigermors oppførsel. Hun har tatt seg tilrette og mønsteret du beskriver tyder på at hun har meninger om mye mer enn barnebarn og svigerdatter. 
Som svigermor er jeg selv på tilbudssiden, men passer meg vel for å ikke blande meg i saker som ikke angår meg. Å passe barnebarn er et privilegium og jeg er nøye med å følge anvisninger fra foreldre om hvordan de vil jeg skal gjøre saker og ting når barnebarn er på besøk. Jeg innser at tider forandrer seg og at min måte å oppdra barn på hører sin tid til. Jeg skulle feks ønskt at dagens terskel for å ikke la kolikkbarn skrike var noe jeg selv praktiserte. Men helsesøster dengang rådet meg til å ikke «skjemme dem bort». 

Skriv ned følelsene dine og lag en oversikt over punkter som er vanskelige.  Stol på deg selv❤️ Så kan du vise denne til mannen din og la ham ta saken videre med sine foreldre. Ønsker deg alt godt. 

Anonymkode: 0c9fe...0c8

[AnonymBruker]

Har akkurat vært gjennom det samme selv, og føler med deg! Så utrolig kjipt å oppleve at noen kommer inn og ødelegger starten på mamma-livet ditt. Jeg lente meg på mannen, men han var en feig liten dritt og turte ikke si ifra til sin egen mor. Det har ført til at han har lovt å ta tak igjen og igjen, men sviktet meg totalt når det kom til stykket. Så nå har jeg mistet all respekt og alle følelser for mannen og ønsker egentlig bare å flytte ut med barnet på 2 år. Mitt råd er at du må finne styrken i deg selv til å si ifra til din svigermor, ikke vent på mannen din. 

 

F.eks:

- "jeg vet du mener godt, men jeg trenger å finne ut av dette selv".

- "takk for rådet, men jeg ønsker å gjøre det på min måte".

 

Lykke til, hold ut, håper du har en svigermor som klarer å innrette seg når hun får tilbakemelding fra deg. Det er tross alt du som har født, og det er du som vet hva som er best for barnet ditt.

Anonymkode: 1c531...576

[AnonymBruker]

Du må gå i deg selv her. 

Den ungen er like mye din manns sin. Og dette er moren hans. Så her må du svelge kameler. Du kan ikke forandre andre, den eneste du kan forandre er deg selv. 

Hun har klart å oppdra din mann. Så noe riktig må hun ha gjort. Om du fortsetter å kverne på dette ødelegger du forholdet ditt og din egen psyke. 

Du høres ut som meg med mitt første barn. Det er ikke din svigermor det er noe galt med her, det er din oppfattelse av henne. Hun prøver å hjelpe deg fordi hun ser du sliter og hun bryr seg om barnebarnet sitt. Hun er ikke i angrep på deg. Men det er lettere for deg å sette henne som syndebukk i stede for å inrømme for deg selv at du ikke kan dette helt. Og det er ikke rart. Du har aldri gjort dette før. Ingen kan noe før de har gjort det. Man lærer underveis og tar råd fra andre. Så prøver og feiler man litt underveis. Det er helt normalt. 

 

Anonymkode: c133b...342

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Du må gå i deg selv her. 

Den ungen er like mye din manns sin. Og dette er moren hans. Så her må du svelge kameler. Du kan ikke forandre andre, den eneste du kan forandre er deg selv. 

Hun har klart å oppdra din mann. Så noe riktig må hun ha gjort. Om du fortsetter å kverne på dette ødelegger du forholdet ditt og din egen psyke. 

Du høres ut som meg med mitt første barn. Det er ikke din svigermor det er noe galt med her, det er din oppfattelse av henne. Hun prøver å hjelpe deg fordi hun ser du sliter og hun bryr seg om barnebarnet sitt. Hun er ikke i angrep på deg. Men det er lettere for deg å sette henne som syndebukk i stede for å inrømme for deg selv at du ikke kan dette helt. Og det er ikke rart. Du har aldri gjort dette før. Ingen kan noe før de har gjort det. Man lærer underveis og tar råd fra andre. Så prøver og feiler man litt underveis. Det er helt normalt. 

 

Anonymkode: c133b...342

Antar ikke du mye nå? Jeg tenker at mor skal stole på det hun føler. 

Anonymkode: e6f28...549

[Førstegangsmamma--]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Antar ikke du mye nå? Jeg tenker at mor skal stole på det hun føler. 

Anonymkode: e6f28...549

Helt enig. 

Bare fordi hun er moren til mannen din, betyr ikke det at hun har gjort ting perfekt eller er noe forbilde av den grunn. Kanskje mannen har noen feil og mangler, som man ikke vil at ungen skal arve (f.eks at han er svært konfliktsky og mammadalt). Kanskje svigermor har noen helt rare ideer om hvordan ting skal være, som en nybakt mor ikke trenger å ta stilling til. Pluss at svigermor var jo mor for (sikkert) 30 år siden - det har skjedd litt. På den tiden la de jo nyfødte og spedbarn på magen for å sove. Mye krybbedød og tragiske skjebner som kunne vært unngått. Heldigvis er det mer forskning og kunnskap å oppdrive nå, alt er lett tilgjengelig via Google eller helsestasjonen. Det er svigermor som skal innrette seg etter svigerdatteren, hvis hun ønsker en god relasjon i årene som kommer. 

Stå på ditt, TS!

[AnonymBruker]

Det er ikke svigermors skyld at du sliter med matinntak, ikke er i form, sliter psykisk, eller at du ikke klarer å be om hjelp. Det hjelper ikke å skylde på henne. 

Anonymkode: 8cc35...c67

[AnonymBruker]

Hvor er din egen mor i bildet? 
Ta i mot råd og tips, og den hjelpen du kan få. 
Om du sliter med helsa ser hun kanskje at du trenger ekstra støtte.

Snakk med henne om hva du tenker og hva du føler når hun sier og gjør det og det. Kommuniser. 

Anonymkode: ef508...131

[AnonymBruker]

On 12/31/2023 at 12:47 PM, AnonymBruker said:

Før baby ble født har svigermor vist i mitt hode, alt for mye interesse. Da det ble snakk om hvilken bilstol hu skulle ha og at baby skulle være med henne når vi starter på jobb igjen. Dette før jeg i det hele tatt har kjent på morsrollen.
Nå 6 mnd etter fødsel tror jeg hun har hatt store forventninger om hvordan livet som bestemor skal være. Som har resultert i at hun er skuffet, da jeg ikke har spurt etter mye hjelp (trilleturer, passing, besøk)
Vi fikk et barn som har slitt mye med magen, og grått mye de første mnd. Men ifølge svigermor skal babyer gråte så hun har da bare tatt baby utav mine hender når baby har hatt behov for nærhet av sin mor. Etter kommentaren hver gang baby gråter, om at babyer skal gråte har jeg da tenkt at det et slik det skal være (har ikke mye erfaring me babyer fra tidligere). Jeg har derfor ikke spurt etter hjelp eller tatt dette opp på helsestasjonen, da jeg føler det blir klaging og at slik har alle småbarnsfamilier det. Nå når jeg tenker tilbake på det så føler jeg svigermor har «ødelagt» det første mnd mine med permisjon da jeg ikke har turt å spurt om hjelp… hun kan føles veldig kontrollerende og har alltid en kommentar på ting som hun mener er mer riktig. Det skal sies at jeg slet en del med matinntak etter fødsel som har gjort at jeg har vært mye dårlig og svimmel, som resulterte i at jeg har vært litt langt nede og ikke taklet helt at svigermor på død og liv skal ha en mening om hvordan jeg ser ut og alt mulig annet. 

dette har resultert i at jeg har tatt avstand til svigers, da hu kontrollerer og styrer på hver gang hu er med baby. Jeg går enten og gruer meg til neste besøk eller når vi har besøk så føler jeg meg ikke tilstedet ( kvalm, hjertebank, økt puls) dette begynner nå å gå utover forholdet til meg og barnefar, da jeg skjønner at han også vil være med sine foreldre 

Jeg har prøvd både besøk og at de har hatt baby mens vi har vært på ting, men jeg klarer ikke kose meg og stresser heller med å komme hjem igjen. Dette har gått helt fint når vi har levert baby til andre.

Hjelp! Er det noen som har tips eller vært i lignende situasjon som kan komme med noen bedre tanker?  
Og et sist spørsmål. Hvor ofte forventer de besøk eller at de skal få treffe barnebarnet. De første ukene ble det flere ganger i uken, men nå har det gått et halvt år. Hvor ofte kan en forvente. 
 

Hilsen utslitt førstegangsmor

Anonymkode: 38f02...11f

Spør du fordi du vil ha mer besøk? Eller mindre? Her var vi eller de på besøk - og er fremdeles - fra en til flere ganger i uka.  

Anonymkode: 83f14...02d

[AnonymBruker]

Du vet at du ikke trenger å gjøre som hun sier? Du vet at du ikke trenger å la noen ta fra deg babyen? Du vet vel at den eneste du skylder noe er barnet ditt?

Anonymkode: a76e4...5ce

[AnonymBruker]

Det er stor forskjell mellom å støtte noen og å overkjøre. Den typen hjelp som du beskriver kan rett og slett ha motsatt effekt, sånn at det føles mer slitsomt enn hjelpsomt.

Hva synes mannen din? Ser han at hun overkjører deg, eller mener han at det bare er flott at hans mor kommer og styrer? Kanskje han ser at du er sliten og mener at du må ta imot all hjelp du kan få, uten å ta innover seg at det er «hjelpen» som er slitsom.

Du må lære å sette grenser for deg selv. Vet at det er ekstra vanskelig når man står midt oppi det med baby.

Anonymkode: 450f4...13d

[AnonymBruker]

"Babyer skal gråte"... For noen håpløst utdaterte holdninger. Klart at babyer trenger nærhet og trygghet! De skal ikke ligge og gråte, de kommuniserer  ❤️ Stol på morsinstinktene dine og si i fra. Det er du som er mor ☺️

Jeg lurer ofte på om foreldre før i tida ikke hadde mors/farsinstinkter i det hele tatt, og hvor mange små som måtte ligge og gråte fordi man "bare skal la dem ligge og trene lungene". 🙈

Anonymkode: 49128...f4d

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Det er stor forskjell mellom å støtte noen og å overkjøre. Den typen hjelp som du beskriver kan rett og slett ha motsatt effekt, sånn at det føles mer slitsomt enn hjelpsomt.

Hva synes mannen din? Ser han at hun overkjører deg, eller mener han at det bare er flott at hans mor kommer og styrer? Kanskje han ser at du er sliten og mener at du må ta imot all hjelp du kan få, uten å ta innover seg at det er «hjelpen» som er slitsom.

Du må lære å sette grenser for deg selv. Vet at det er ekstra vanskelig når man står midt oppi det med baby.

Anonymkode: 450f4...13d

Jeg syns alltid det er litt vanskelig å svare på slike innlegg på KG. Jeg er helt for at mor har følelser og skal få avgrense, men disse trådene er veldig unyansert og ofte - ikke alltid, misforstå meg rett, kommer det frem sider ved ts, en relasjon og babyen, hvor jeg ser mellom linjene at dette er ikke så sunt, for noen. Et eksempel her er «svigermor har ødelagt min permisjon for jeg turte ikke be om hjelp» i samme åndedrag som at «svigermor er for overstyrende og hun har vært altfor engasjert siden graviditeten». At det ble snakk om babystol, av alle ting, som er såpass uskyldig, og hvordan svigermor skulle hjelpe dem når de måtte begynne i jobb igjen - er tolket i aller verste mening. Enhver bestemor vil hjelpe, og hvor mange tilbyr pass når foreldrene må tilbake? Jeg tror ts har dessverre hengt seg opp, og har gått rett på å tolke alt som sies som noe negativt. Svigermor er et monster uansett. Det ts må tenke på er at hun ødelegger både sitt eget forhold til mannen, barnets forhold til besteforeldre og eget forhold til barnet sitt ved å holde på slik. Man kan gjerne si man må sette grenser, men i et så dysfunksjonelt forhold og med et så dysfunksjonelt syn på et annet menneske, så mener jeg man må også ta et ansvar og jobbe med seg selv. 

Anonymkode: 83f14...02d

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

"Babyer skal gråte"... For noen håpløst utdaterte holdninger. Klart at babyer trenger nærhet og trygghet! De skal ikke ligge og gråte, de kommuniserer  ❤️ Stol på morsinstinktene dine og si i fra. Det er du som er mor ☺️

Jeg lurer ofte på om foreldre før i tida ikke hadde mors/farsinstinkter i det hele tatt, og hvor mange små som måtte ligge og gråte fordi man "bare skal la dem ligge og trene lungene". 🙈

Anonymkode: 49128...f4d

Tja. Babyer skal jo gråte - fordi det er slik de kommuniserer. Det er den eneste kilden til kommunikasjon de har. Det er naturlig at de gråter. Hvis du tar en stresset mor som har vært omtåket etter fødsel og legger på et hat mot svigermor, allerede før fødsel, kan hun ha hørt hva hun vil høre. Jeg ser for meg en situasjon hvor en panisk mor som står og skal få babyen til å slutte å gråte, og stresser enormt, så kunne like så godt jeg sagt: Det går  fint, bare senk skuldrene, babyer gråter. Du feiler ikke som mor fordi babyen gråter  

For det er nettopp det de gjør. 

Anonymkode: 83f14...02d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.1.2024 den 1.08):

Du må gå i deg selv her. 

Den ungen er like mye din manns sin. Og dette er moren hans. Så her må du svelge kameler. Du kan ikke forandre andre, den eneste du kan forandre er deg selv. 

Hun har klart å oppdra din mann. Så noe riktig må hun ha gjort. Om du fortsetter å kverne på dette ødelegger du forholdet ditt og din egen psyke. 

Du høres ut som meg med mitt første barn. Det er ikke din svigermor det er noe galt med her, det er din oppfattelse av henne. Hun prøver å hjelpe deg fordi hun ser du sliter og hun bryr seg om barnebarnet sitt. Hun er ikke i angrep på deg. Men det er lettere for deg å sette henne som syndebukk i stede for å inrømme for deg selv at du ikke kan dette helt. Og det er ikke rart. Du har aldri gjort dette før. Ingen kan noe før de har gjort det. Man lærer underveis og tar råd fra andre. Så prøver og feiler man litt underveis. Det er helt normalt. 

 

Anonymkode: c133b...342

Synes dette blir utrolig urettferdig ovenfor en nybakt mor. Man har tross alt gått 9 mnd gravid, født, sover lite, kanskje man ammer, man er sliten og hormonell. Det er jammen ikke lett å sortere egne følelser i barseltiden - og samtidig skal hun nå håndtere en overkjørende person som plutselig tar masse eierskap til ungen du akkurat har pressa ut. Man kan jo få både fødselsdepresjon og fødselsangst (post partum anxiety) dersom slike ting går for langt. 

Mange vil aldri forstå hvor invaderende det kan føles. Svigermor har ingen rett til å valse inn og ta over. Hun kunne heller sagt ting som: 

- Vi ønsker gjerne å bidra med noe, kanskje vi kan hjelpe dere betale for en bilstol? Hva tenker du om det?

- Ønsker du at jeg hjelper deg med babyen? Jeg kan avlaste deg med bæring, eller andre ting i huset, hvis du vil. Hva trenger du fra meg? 

 

Det hadde vært en mye bedre fremgangsmåte. Her er det svigermor som må gå i seg selv, men TS må faktisk bare si ifra - for det er ikke sikkert hun skjønner hva du tenker. Helst burde du ta en telefon eller en kaffe med henne så fort som mulig, sånn at dette ikke vokser seg større. Prøv å formulere deg slik:

Jeg skjønner at du mener det godt, men det har vært litt mye for meg etter fødsel. Jeg blir stressa og usikker når du har så sterke meninger om barnet mitt, og jeg begynner å tvile på morsinstinktet mitt. Jeg ønsker gjerne at vi sammen kan finne en løsning på dette.

 

Og så bør du nevne helt konkrete eksempler for at hun forstår hvordan du opplever ting hun sier eller gjør.

 

Jeg skjønner at det ikke er lett å hverken finne en anledning eller overskuddet til å ta denne samtalen, men tro meg - det er verdt det. Ikke vent på mannen din.

Masse lykke til, heier på deg ❤️

Anonymkode: 1c531...576