Baby på rundgang og velmente «råd».

[AnonymBruker]

Hei. Dette er vel kanskje et tema de fleste mødre har opplevd, og dere der ute har sikkert mange gode råd eller kan kanskje hjelpe meg i og se ting fra et annet perspektiv. Jeg fikk mitt aller første barn i juli 2023, og har siden den gang vært i SJOKK over hvordan folk rundt oss har vært siden jeg trykket ut dette lille mennesket. Vi kan starte fra start:

Da babyen min ble født rant det inn besøk allerede 10 minutter etter at vi var kommet hjem fra sykehuset. Og alle forventer såklart og få holde den lille, noe jeg ikke var klar for i det hele tatt. Jeg hadde akkurat hatt en heftig styrtfødsel og fikk en tredjegrads rift. Jeg opplevde et vanvittig beskyttelsesinstikt ovenfor min lille, mye mer enn det jeg kunne forestilt meg. Da vi var på sykehuset hadde jeg gledet meg til å komme hjem og stelle babyen min for kvelden, ta på sin første pysj osv. Alt baby eide var det jeg som hadde kjøpt inn, og det var jeg som hadde organisert stellebord, kommoder med klær osv, da samboer generelt var ganske så uinteressert i svangerskapet. Men det som da skjedde var at den første kvelden vi var hjemme, ga han bort oppgaven å stelle min baby til den 12 år gamle datteren sin. De skiftet på babyen uten at jeg visste det, og dette såret meg noe helt vanvittig, og jeg ble så lei meg. Jeg skiftet ikke på min egen baby før det hadde gått 3 dager, fordi samboer ga bort alle disse oppgavene «mine» til datteren sin. Det gjorde det ekstra sårt at han gjorde dette, siden han som sagt var så uinteressert i hele svangerskapet. Jeg har siden dette fått et ENDA sterkere instikt på å beskytte babyen, og jeg har sitti så igjen med følelsen av at jeg må «passe» på hele tiden for at noe mer ikke skal bli fratatt meg. Dette høres kanskje absurd ut, men når man er så sårbar som det man er rett etter fødsel, så ble dette en stor greie. Hele denne seansen har også påvirket hva jeg føler rundt det og være med familie. Det hjalp heller ikke at svigerforeldrene mine tok babyen da vi var hos dem, og satt med babyen på brystet i 3-4 timer. Jeg fikk han ikke tilbake da jeg spurte om det. Og sånn var det HVER gang vi var med dem. Samboeren min sa ikke i fra til dem, selv om han visste at dette var vanskelig for meg. Altså, 3-4 timer satt de med babyen HVER. Så babyen var borte fra meg i 6 timer hvis vi var på besøk. Jeg kunne få han tilbake for mat, bare. Familien både min og hans har også vært fæle til å bare ta babyen fra meg, plukke han rett ut av hendene mine. Og samboeren min har sendt babyen på rundgang til hver eneste person som bare har sett på han. Dette har vært så traumatisk for meg, at jeg nå nesten 6 mnd senere, fortsatt ikke liker å gi fra meg babyen. Det knyter seg i magen og jeg blir lei meg hvis folk åpner hendene sine og sier «kom her du». Jeg får følelsen av å nesten få panikk… Samtidig som jeg kjenner på et sinne. Det virker som familie tror at vi har fått en baby for å glede dem, noe som absolutt ikke er tilfellet. De kommer også ALLTID med kommentarer om hvor lite eller mye klær han har på seg, uffer seg hvis han skal sove dupp i vogna (noe han ELSKER), og ikke en gang min egen mor tror på at jeg kler på babyen min før jeg legger han til å sove i vogna. (Han ligger med saueskinn i bunn under vognpose, inni dunpose med ullundertøy og ulldress utenpå). De har rett og slett fått meg til å føle meg som verdens verste mamma når det kommer til absolutt alt. Det samme med fjerne slektninger. De snakker kun om hvordan deres barn var (for 30-40 år sia), og mener at det samme gjelder mitt barn. Jeg vet at jeg kjenner mitt barn godt og har siden han ble født greid å lese signalene hans. Han er en frisk og blid baby. Men som sagt, alt dette har gjort relasjonen til både min egen familie og svigerfamilie vanskelig. Jeg gruer meg til å være med dem hver eneste gang jeg vet vi skal møtes. Er det jeg som overdriver? Vil dette bli bedre? 

Anonymkode: 7ba00...999

[AnonymBruker]

Følte det likt, ts. Du må si ordet «nei». Og så gir du faen i at folk blir sure. Det er mitt beste råd  

Anonymkode: fca46...e25

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hei. Dette er vel kanskje et tema de fleste mødre har opplevd, og dere der ute har sikkert mange gode råd eller kan kanskje hjelpe meg i og se ting fra et annet perspektiv. Jeg fikk mitt aller første barn i juli 2023, og har siden den gang vært i SJOKK over hvordan folk rundt oss har vært siden jeg trykket ut dette lille mennesket. Vi kan starte fra start:

Da babyen min ble født rant det inn besøk allerede 10 minutter etter at vi var kommet hjem fra sykehuset. Og alle forventer såklart og få holde den lille, noe jeg ikke var klar for i det hele tatt. Jeg hadde akkurat hatt en heftig styrtfødsel og fikk en tredjegrads rift. Jeg opplevde et vanvittig beskyttelsesinstikt ovenfor min lille, mye mer enn det jeg kunne forestilt meg. Da vi var på sykehuset hadde jeg gledet meg til å komme hjem og stelle babyen min for kvelden, ta på sin første pysj osv. Alt baby eide var det jeg som hadde kjøpt inn, og det var jeg som hadde organisert stellebord, kommoder med klær osv, da samboer generelt var ganske så uinteressert i svangerskapet. Men det som da skjedde var at den første kvelden vi var hjemme, ga han bort oppgaven å stelle min baby til den 12 år gamle datteren sin. De skiftet på babyen uten at jeg visste det, og dette såret meg noe helt vanvittig, og jeg ble så lei meg. Jeg skiftet ikke på min egen baby før det hadde gått 3 dager, fordi samboer ga bort alle disse oppgavene «mine» til datteren sin. Det gjorde det ekstra sårt at han gjorde dette, siden han som sagt var så uinteressert i hele svangerskapet. Jeg har siden dette fått et ENDA sterkere instikt på å beskytte babyen, og jeg har sitti så igjen med følelsen av at jeg må «passe» på hele tiden for at noe mer ikke skal bli fratatt meg. Dette høres kanskje absurd ut, men når man er så sårbar som det man er rett etter fødsel, så ble dette en stor greie. Hele denne seansen har også påvirket hva jeg føler rundt det og være med familie. Det hjalp heller ikke at svigerforeldrene mine tok babyen da vi var hos dem, og satt med babyen på brystet i 3-4 timer. Jeg fikk han ikke tilbake da jeg spurte om det. Og sånn var det HVER gang vi var med dem. Samboeren min sa ikke i fra til dem, selv om han visste at dette var vanskelig for meg. Altså, 3-4 timer satt de med babyen HVER. Så babyen var borte fra meg i 6 timer hvis vi var på besøk. Jeg kunne få han tilbake for mat, bare. Familien både min og hans har også vært fæle til å bare ta babyen fra meg, plukke han rett ut av hendene mine. Og samboeren min har sendt babyen på rundgang til hver eneste person som bare har sett på han. Dette har vært så traumatisk for meg, at jeg nå nesten 6 mnd senere, fortsatt ikke liker å gi fra meg babyen. Det knyter seg i magen og jeg blir lei meg hvis folk åpner hendene sine og sier «kom her du». Jeg får følelsen av å nesten få panikk… Samtidig som jeg kjenner på et sinne. Det virker som familie tror at vi har fått en baby for å glede dem, noe som absolutt ikke er tilfellet. De kommer også ALLTID med kommentarer om hvor lite eller mye klær han har på seg, uffer seg hvis han skal sove dupp i vogna (noe han ELSKER), og ikke en gang min egen mor tror på at jeg kler på babyen min før jeg legger han til å sove i vogna. (Han ligger med saueskinn i bunn under vognpose, inni dunpose med ullundertøy og ulldress utenpå). De har rett og slett fått meg til å føle meg som verdens verste mamma når det kommer til absolutt alt. Det samme med fjerne slektninger. De snakker kun om hvordan deres barn var (for 30-40 år sia), og mener at det samme gjelder mitt barn. Jeg vet at jeg kjenner mitt barn godt og har siden han ble født greid å lese signalene hans. Han er en frisk og blid baby. Men som sagt, alt dette har gjort relasjonen til både min egen familie og svigerfamilie vanskelig. Jeg gruer meg til å være med dem hver eneste gang jeg vet vi skal møtes. Er det jeg som overdriver? Vil dette bli bedre? 

Anonymkode: 7ba00...999

Det blir ikke bedre før du lærer deg å si fra. Å de neste årene er det DU som må snakke både for barnet og deg. 
 

Si nei. Å blir det veldig ubehagelig å være der så DRA hjem. 

 

Anonymkode: a3a3e...708

[AnonymBruker]

Så fint at far prøvde å inkludere datteren sin, så hun slapp å føle på at dere var en familie, hvor hun bare var statist, tenker jeg...

 

Anonymkode: d7b58...fa1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Følte det likt, ts. Du må si ordet «nei». Og så gir du faen i at folk blir sure. Det er mitt beste råd  

Anonymkode: fca46...e25

Ja, du har helt rett… jeg har vet et par anledninger greid å si i fra. Og da har folk altså blitt så sure på meg, og jeg har sitti igjen med dårlig samvittighet etterpå… Jeg vil ikke sende babyen min på rundgang bare for å glede andre, når babyen selv ikke har NOEN glede av det.

-Trådstarter

Anonymkode: 7ba00...999

[AnonymBruker]

Har du snakket med mannen din om dette? Det er mitt første spørsmål. Utover det, tenker jeg at du kunne hatt godt av hjelp til å takle alt dette og noen å prate med, uavhengig av hva som er riktig eller galt fra noen av de involverte. Gjerne sammen med mannen din så han forstår hvordan du har det også.

Man har ulike grenser, og ulike preferanser, men dette virker å ha gått veldig dyp inn på deg. Du har hatt mange forventninger, som eksempelvis hva som skal skje i ulike interaksjoner og i ulike hendelser, fra første dag hjemme til hvordan besøk skal reagere og hva de skal si. At du tenker mye på dette også i etterkant, at du var den som organiserte stellebordet, at far tok fra deg «dine oppgaver», ved at far involverte søsken til barnet som skiftet på den første pysjen, kan være det er greit å få jobbet med. Det virker som om ert er noe dypere som ligger her, som jeg tror du kan ha godt av å nøste opp i. 

Ellers er «nei» et veldig fint ord som du kan bruke når du føler for det. Du kan også ta barnet og gå bort fra situasjonen. Om du syns det er ubehagelig å være så direkte, bare si at nå skal dere gå for å spise og amme, og gå til et annet rom. 

Anonymkode: 95e43...0c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Så fint at far prøvde å inkludere datteren sin, så hun slapp å føle på at dere var en familie, hvor hun bare var statist, tenker jeg...

 

Anonymkode: d7b58...fa1

Hun har aldri vært statist og har vært inkludert i alt annet. Men at man skal få stelle sin egem baby når man kommer hjem fra sykehuset, det syns jeg bare er en selvfølge. Om jeg hadde hatt et barn til så hadde jeg ikke latt det barnet stellet min nye baby. 
-Trådstarter. 

Anonymkode: 7ba00...999

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Ja, du har helt rett… jeg har vet et par anledninger greid å si i fra. Og da har folk altså blitt så sure på meg, og jeg har sitti igjen med dårlig samvittighet etterpå… Jeg vil ikke sende babyen min på rundgang bare for å glede andre, når babyen selv ikke har NOEN glede av det.

-Trådstarter

Anonymkode: 7ba00...999

Her er jeg uenig, og tenker du har blitt litt for eiesyk. Du vil ha barnet for deg selv. Også bort fra far. Far skal ikke ta dine oppgaver. Realiteten er at både far, søsken og familie ønsker å være med babyen, som er et tilskudd til livet deres også. At du ser på deres glede som rundgang, syns jeg er litt trist egentlig. Babyen vil ha glede av å bygge relasjoner med familien jo. 

Anonymkode: 95e43...0c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hun har aldri vært statist og har vært inkludert i alt annet. Men at man skal få stelle sin egem baby når man kommer hjem fra sykehuset, det syns jeg bare er en selvfølge. Om jeg hadde hatt et barn til så hadde jeg ikke latt det barnet stellet min nye baby. 
-Trådstarter. 

Anonymkode: 7ba00...999

Ok, det gjorde vi. Da nr 2 kom var storesøster og pappaen oppe å stelte babyen, for å forhindre søskensjalusi. 

Det er vanskelig for barn å plutselig måtte dele oppmerksomheten, uansett hvor store de er. Og kanskje enda vanskeligere når det er særkullsbarn. 

Anonymkode: d7b58...fa1

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Hun har aldri vært statist og har vært inkludert i alt annet. Men at man skal få stelle sin egem baby når man kommer hjem fra sykehuset, det syns jeg bare er en selvfølge. Om jeg hadde hatt et barn til så hadde jeg ikke latt det barnet stellet min nye baby. 
-Trådstarter. 

Anonymkode: 7ba00...999

Hvorfor? Din nye baby? Mener du søskenet til ditt hypotetiske barn? Sønnen / datteren til far? Familiens nye familiemedlem. 

Anonymkode: 95e43...0c2

[AnonymBruker]

Åå, kjære deg ♥️ Kjenner meg igjen i mye. Det er et naturlig instinkt å ville beskytte babyen sin, og ikke ønske å gi den fra seg. Søk opp psykolog ingvill på instagram! Hun har skrevet mye om «løvemammahjernen» som i hvert fall jeg kjente meg veldig igjen i. Og når det er sagt, for en ufordragelig familie/svigerfamilie du har! Fy skamme seg! Man holder ikke en baby borte fra mamman på det viset der. Selv om det sikkert høres kjipt ut for deg, tror jeg det eneste du kan gjøre er å «kvinne deg opp» og være bestemt slik at du får ting på din måte. Ikke be om å få babyen tilbake - ta den tilbake! Det er så utrolig sårbart å bli mamma, og særlig for første gang. Lukk ørene for dumme råd og ikle bry deg! Du er mamma og vet best! Lykke til ♥️

Anonymkode: ee92a...964

[AnonymBruker]

Var veldig mye meg og mitt her, er det ikke far sitt barn også ?

Anonymkode: 2a044...e72

[AnonymBruker]

Du er såpass eiesyk ovenfor babyen at du burde absolutt få hjelp til å bearbeide det her.

Ikke normalt å være såpass eiesyk, selv ovenfor far og søsken til barnet.

Anonymkode: d7b58...fa1

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Åå, kjære deg ♥️ Kjenner meg igjen i mye. Det er et naturlig instinkt å ville beskytte babyen sin, og ikke ønske å gi den fra seg. Søk opp psykolog ingvill på instagram! Hun har skrevet mye om «løvemammahjernen» som i hvert fall jeg kjente meg veldig igjen i. Og når det er sagt, for en ufordragelig familie/svigerfamilie du har! Fy skamme seg! Man holder ikke en baby borte fra mamman på det viset der. Selv om det sikkert høres kjipt ut for deg, tror jeg det eneste du kan gjøre er å «kvinne deg opp» og være bestemt slik at du får ting på din måte. Ikke be om å få babyen tilbake - ta den tilbake! Det er så utrolig sårbart å bli mamma, og særlig for første gang. Lukk ørene for dumme råd og ikle bry deg! Du er mamma og vet best! Lykke til ♥️

Anonymkode: ee92a...964

I noen tilfeller er ikke det riktig. Å bære nag fordi far og søsken steller barnet, så lenge etterpå, nei. 

Anonymkode: 95e43...0c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Her er jeg uenig, og tenker du har blitt litt for eiesyk. Du vil ha barnet for deg selv. Også bort fra far. Far skal ikke ta dine oppgaver. Realiteten er at både far, søsken og familie ønsker å være med babyen, som er et tilskudd til livet deres også. At du ser på deres glede som rundgang, syns jeg er litt trist egentlig. Babyen vil ha glede av å bygge relasjoner med familien jo. 

Anonymkode: 95e43...0c2

En nyfødt baby har faktisk ingen glede av å bli holdt av andre enn mor/far/søsken. Klart barnet skal ha en relasjon til øvrig familie, men det betyr ikke at den må holdes i timevis av besteforeldre.

Anonymkode: ee92a...964

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Ok, det gjorde vi. Da nr 2 kom var storesøster og pappaen oppe å stelte babyen, for å forhindre søskensjalusi. 

Det er vanskelig for barn å plutselig måtte dele oppmerksomheten, uansett hvor store de er. Og kanskje enda vanskeligere når det er særkullsbarn. 

Anonymkode: d7b58...fa1

Jeg kan helt ærlig ikke tenke meg å føle noe annet enn ren stolthet over at barnet ville stelle nykommeren, og glede for at de var interessert og syns det var hyggelig. Og om jeg følte annet, så ville jeg jobbet hardt med meg selv for å endre de tankene. 

Anonymkode: 95e43...0c2

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

En nyfødt baby har faktisk ingen glede av å bli holdt av andre enn mor/far/søsken. Klart barnet skal ha en relasjon til øvrig familie, men det betyr ikke at den må holdes i timevis av besteforeldre.

Anonymkode: ee92a...964

Barnet er 5-6 måneder gammelt. Selvfølgelig har de det. 

Anonymkode: 95e43...0c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Her er jeg uenig, og tenker du har blitt litt for eiesyk. Du vil ha barnet for deg selv. Også bort fra far. Far skal ikke ta dine oppgaver. Realiteten er at både far, søsken og familie ønsker å være med babyen, som er et tilskudd til livet deres også. At du ser på deres glede som rundgang, syns jeg er litt trist egentlig. Babyen vil ha glede av å bygge relasjoner med familien jo. 

Anonymkode: 95e43...0c2

Nei, jeg har aldri sagt at jeg vil ha barnet bort fra far, så det er en sannhet du har lagd ut av teksten. Han steller like mye, er med baby like mye og har han alene når jeg er borte. Men baby skal uansett på et tidspunkt i livet få relasjoner til de rundt seg, men hvilken glede har en baby av å bli sendt rundt?

-Trådstarter

Anonymkode: 7ba00...999

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Nei, jeg har aldri sagt at jeg vil ha barnet bort fra far, så det er en sannhet du har lagd ut av teksten. Han steller like mye, er med baby like mye og har han alene når jeg er borte. Men baby skal uansett på et tidspunkt i livet få relasjoner til de rundt seg, men hvilken glede har en baby av å bli sendt rundt?

-Trådstarter

Anonymkode: 7ba00...999

Gjort er gjort. Spist er spist. Det som har skjedd, har skjedd. Du kan bare se fremover. 

Anonymkode: 95e43...0c2

[AnonymBruker]

Jeg har bare en ting å si, og det er at du må lære deg å si nei! Jeg vet det er ubehagelig og vanskelig, men drit i at svigers blir sur, de får bare være det.

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Så fint at far prøvde å inkludere datteren sin, så hun slapp å føle på at dere var en familie, hvor hun bare var statist, tenker jeg...

 

Anonymkode: d7b58...fa1

Jeg er helt enig i at storesøster skal være med fra begynnelsen av, men mamma må få komme til også?

Anonymkode: 4d5c0...251