Redde oppløsning av forhold . innspill ?

[AnonymBruker]

10 års samboerfoehold og et barn på 6. 

Tonnevis med uenigheter om få ting har tæret kjempe masse på oss. Dette har igjen laget grobunn for mye annet av uenigheter og synet på hverandre. 

Jeg er ikke klar for å se barnet mitt maks annenhver uke. Ikke på noen måte. 
 

Jeg tror jeg har en mulighet til å redde dette om så for en lang periode ved å legge meg helt helt flat på alle punkt. Jeg vet det blir å skal både svelge alt av løver elefanter og støv. Men alt er bedre enn å skal se barnet bare 50 prosent.  La den andre part få rett i alle avgjørelser alle de store viktige faste til alle de små dagligdagse. Rett og slett la en selv bli en smilende nikkedokke som hopper når vedkommende sier hopp. Alt dette er helt ok for meg så lenge jeg slipper å ikke se barnet. 
 

noen som har prøvd dette ? Jeg har en tålmodighet og pågangsmot av gull, og vil klare å adoptere den nye hverdagen nok til at barnet ikke skal kunne gå å kjenne på ting som ikke er rett. 
 

 

Anonymkode: 19897...3fd

[AnonymBruker]

Har partneren din lyst til å være sammen med en nikkedukke uten egne meninger?

Anonymkode: 0d858...359

[AnonymBruker]

Du vet selv at det er dødfødt. Slutt med det. Forsøk heller å ta med deg læring til neste gang. 

Anonymkode: c437e...43d

[AnonymBruker]

Min eksmann ønsket seg det, at jeg skulle være en glad nikkedukke som lot han gjøre som han ville og ikke sette krav. Han sa rett ut at han ikke hadde noe overskudd, interesse eller vilje til å møte meg på mine behov eller jobbe med forholdet. Han ville ha det på sin måte og ble irritert og sur om det ikke ble sånn. Han ble sur da jeg ble lei meg når han ikke holdt avtaler vi lagde. Da ble han enda mindre motivert til å holde ordet sitt.

Jeg prøvde da jeg ville gjøre alt for å prøve å redde ekteskapet og familielivet. Endte med å bli en skygge av meg selv. Relasjonen med barna ble dårligere. Jeg ble dårlig mamma og menneske.

Så da ble det skilsmisse. Ikke en lett avgjørelse, men har det bedre med barna og de med meg.

Anonymkode: e826d...b23

[AnonymBruker]

Min UMIDDELBARE tanke er at du har et stort behov for å dra til en psykolog.

Du, er jo ekstremt redd for å være alene. Det, der (100% selvutsletting) har ingenting med at du ikke klarer å være borte fra sønnen din, annenhver uke. 

Tror du, å bli en som aldri er seg selv vil være bra for barnet ditt? 

Skal han lære at følelser, det bryr vi oss ikke om, de adresserer vi IKKE! 

Hva om han blir deprimert av alt dette opplegget? 

Hva tror du selvmordsraten hans ligger på da ? 

Gutter har alt en mye høyere rate, akkurat pågrunn av at de ikke tør å snakke om, eller vise følelser. Også skal han bo i et opplegg hvor den ene forelderen aldri er ærlig ? Aldri er seg selv ? 

 

Fy faen! 

Good luck! Og ja... Sjansene for selvmord er betraktelig høyere!.. 

Lær han heller, at livet inneholder vanskelige stunder å situasjoner, men vi snakker åpent og løser det så godt vi kan! Og alle er her for hverandre selvom vi ikke bor sammen. 

Livsmestring!!   Det er jobben din som foreldre, ikke det jævla dritt forslaget over. Aldri hørt noe mere egoistisk i mitt liv!.. (For,det er det forslaget ditt er ... )

Anonymkode: 56d85...46d

[Sparkling_Pink]

Jeg var en gang i tida 20 år og ilag med en som jeg ikke passet med. Jeg tenkte jeg kunne tilpasse meg, slik som du tenker deg TS.

Jeg gjorde det og i to år. Da var jeg utslitt. Helt bunnkjørt psykisk. Spilleavhengig. Sliten inn til beinet. Så jeg gadd ikke mer. Kom meg tilbake til et menneske med egne meninger, bein i nesa og min egen personlighet.

Jeg fikk det lite hyggelige synet av å se han flippe over at han ikke skjønte hva som skjedde med meg. Han gikk videre på en uryddig måte.

Jeg har naturlig nok ikke særlig troa på at du skal gi deg over til hans måte og ligge langflat. Jeg tenker balanse mellom dere bør søkes på andre måter. Du unnslipper nemlig ikke deg selv.