Partner med borderline + paranoid pf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Borderline er kanskje den mest stigmatiserte psykiske lidelsen og de fleste som har denne diagnosen lever bare helt vanlige liv, så tenk dere om før dere generaliserer alle som har denne lidelsen.

https://psykmagasinet.no/borderline-personlighetsforstyrrelse-en-stigmatiserende-diagnose/

Anonymkode: 6f6d8...072

Dette. Om man skal uttale seg kategorisk (noe man vel strengt tatt bør unngå), bør man som et minumum sørge for å være oppdatert på hva det dreier seg om.

Anonymkode: dce58...41b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Har en partner som har begge disse personlighetsforstyrrelsene. Er det mer alvorlig å ha begge disse, enn å ha kun Borderline f.eks.? Finner lite info på nett, derfor spør jeg her. 
Vi har også små barn, og samlivet er veldig vanskelig til tider. Lurer veldig på om man kan ha håp om å bli bedre, når man har både Paranoid Pf og Borderline pf?

 

Anonymkode: 482eb...c94

Nei du kan ikke håpe at det blir bedre av seg selv, din partner må i behandling. erkjenner partneren at han/hun har Borderline?

Anonymkode: acacc...ae1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Borderline er kanskje den mest stigmatiserte psykiske lidelsen og de fleste som har denne diagnosen lever bare helt vanlige liv, så tenk dere om før dere generaliserer alle som har denne lidelsen.

https://psykmagasinet.no/borderline-personlighetsforstyrrelse-en-stigmatiserende-diagnose/

Anonymkode: 6f6d8...072

dette er skrevet av en person som har borderline, har du bodd sammen med noen som har borderline?

Anonymkode: acacc...ae1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

dette er skrevet av en person som har borderline, har du bodd sammen med noen som har borderline?

Anonymkode: acacc...ae1

Det var ikke jeg som linket, men ja, det stemmer, personen som har skrevet teksten har borderline. Hva er poenget ditt?

Anonymkode: dce58...41b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det var ikke jeg som linket, men ja, det stemmer, personen som har skrevet teksten har borderline. Hva er poenget ditt?

Anonymkode: dce58...41b

hvordan kan du uttale deg om hvordan det er å leve med en som har bordeline uten selv å ha gjort det?

Anonymkode: acacc...ae1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

dette er skrevet av en person som har borderline, har du bodd sammen med noen som har borderline?

Anonymkode: acacc...ae1

Alle er ikke like selv om de har like diagnoser. Det er ett stort spenn fra de som er akkurat innforbi til de som er hardest rammet. For noen roer det seg også en del med årene.

Anonymkode: 56ea1...5b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Alle er ikke like selv om de har like diagnoser. Det er ett stort spenn fra de som er akkurat innforbi til de som er hardest rammet. For noen roer det seg også en del med årene.

Anonymkode: 56ea1...5b9

ja, det er ett stort spenn, som med alle diagnoser, skal man vise til litteratur om bordeline bør det helles vises til faglitteratur. e

Anonymkode: acacc...ae1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

hvordan kan du uttale deg om hvordan det er å leve med en som har bordeline uten selv å ha gjort det?

Anonymkode: acacc...ae1

Jeg har ikke uttalt meg om det. Poenget mitt er at man bør unngå å være kategorisk. Jeg forstår fremdeles ikke hva poenget ditt er.

Anonymkode: dce58...41b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.12.2023 den 18.38):

Jeg vil tippe at han er JÆVLIG sjalu og kontrollerende.. Hva skjer egentlig hvis du er ute på byen uten han?

Anonymkode: 1228a...d77

Har selv trekk av diagnosen (påvist av psykolog). Er langt fra sjalu og kontrollerende. Bunner i en barndom med traumer og misbruk. Så min "paranoia" går mer på at jeg ser overgriper i alt og alle, er spesielt redd for å bli utsatt for overgrep, spionert på, skadet av helsepersonell (klarer blant annet ikke GU pga frykt for å bli voldtatt av legen), føler folk er ute etter meg og er generelt utrygg og mistroisk til folk jeg ikke kjenner godt.

men sjalu og redd for utroskap? På ingen måte. Frykten bunner i frykt for at andre skal skade meg fysisk, i form av vold eller seksuelle overgrep.

Anonymkode: 1c38f...b5a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg har ikke uttalt meg om det. Poenget mitt er at man bør unngå å være kategorisk. Jeg forstår fremdeles ikke hva poenget ditt er.

Anonymkode: dce58...41b

Poenget mitt er at du ikke har erfaring med å bo sammen med en Bordeline partner, det vises til en tekst skrevet av ei med borderline. De har ofte lite innsikt i hvordan de framtrer (siden det er en personlighetsforstyrrelse ) .

Anonymkode: acacc...ae1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.12.2023 den 0.16):

Dette. Folk bør følge med i timen. I dag ser man på pf på et spekter, altså mild, modert og alvorlig. Pf i seg selv betyr ikke spik spenna gæren. 

Anonymkode: dce58...41b

De er vel neppe milde når han er for paranoid til å tåle gruppererapi?

Anonymkode: 8c3b9...e2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Har selv trekk av diagnosen (påvist av psykolog). Er langt fra sjalu og kontrollerende. Bunner i en barndom med traumer og misbruk. Så min "paranoia" går mer på at jeg ser overgriper i alt og alle, er spesielt redd for å bli utsatt for overgrep, spionert på, skadet av helsepersonell (klarer blant annet ikke GU pga frykt for å bli voldtatt av legen), føler folk er ute etter meg og er generelt utrygg og mistroisk til folk jeg ikke kjenner godt.

men sjalu og redd for utroskap? På ingen måte. Frykten bunner i frykt for at andre skal skade meg fysisk, i form av vold eller seksuelle overgrep.

Anonymkode: 1c38f...b5a

Jeg har diagnosen, går i behandling hos DPS, og er heller ikke sjalu eller kontrollerende. Gift i 17 år, og har ikke snoket på mannens telefon én gang i løpet av den tiden. Han jobber mye overtid, men om det faktisk er overtidsarbeid han driver med har jeg ingen forutsetninger for å vite. Regner bare med at han gjør det han sier han gjør, også når han drar på jobbreiser eller turer med kompiser. Mannen min har sagt at han akulle ønske jeg var bittelitt sjalu, men det har jeg bare ikke i meg.

Når det gjelder den paranoide delen er jeg redd for at menn skal ta tak i meg, holde meg fast, skade meg. Ble voldtatt for 20 år siden, så da kjente jeg på hvordan det var å bli holdt nede av en som var mye sterkere enn meg. Paranoiaen kommer mest frem når jeg f eks møter menn på fjelltopper/i bratt terreng, da jeg går mange fjellturer alene, for jeg blir livredd for å bli kastet rett utfor et stup av en eller annen psycho mann som næres av å uttøve makt. Men det hindrer meg jo ikke å gå fjellturer fortsatt.

Aller mest sliter jeg med humøret, fordi det er ustabilt. Nå i jula, med mann og barn oppå meg 24/7, har jeg ikke fått nok pusterom for meg selv, og jeg merker at lunta er mye kortere enn vanlig. På julaften kjente jeg på alt fra glede og fryd til kraftig irritasjon og tristhet, og jeg måtte ta en times pause på soverommet så barna ikke skulle se at jeg var irritert/trist. De har i ettertid vist at de ikke fikk med seg at jeg gråt på julaften. De får med seg at jeg kan være kjapp til å sette ned foten på uro og bråk, men så er det jo også jeg som er den mest kosete og følsomme forelderen. Hos meg får de krabbe opp i senga og ligge på armkroken for en god prat, og det er meg de søker til når de vil ha dypere samtaler. Mannen min er mer flat følelsesmessig, så der får man ikke ut så mye av verken det ene eller det andre. Jeg forstår følelser og emosjoner ganske godt, siden jeg har mye av dem selv, og opplever at folk (ikke bare barna) bruker meg dersom de trenger å lufte følelser. Spør folk i omgangskretsen min om de kan ringe meg for en dypere samtale, og om de setter pris på å bli lyttet til. Og om de ser meg som et ustabilt monster som spyr ut eder og galle rundt meg.

Anonymkode: 512b9...03c

[AnonymBruker]

Jeg er sikker på at det er vondt å ha borderline. Og vondt at når folk ser på det, så ser de en liste av symptomer, og tror personen har alle.

Men jeg er også sikker på at det er vanskelig å være i et forhold med en med borderline, og at den med borderline ikke ser hvordan ens symptomer gjør det vanskelig å være pårørende. Vi hadde en gang en kollega som var ufattelig vanskelig å jobbe med. I følge henne selv, så hadde hun ingen vansker. Ihvertfall ikke som gikk ut over andre. Jeg er sikker på at hun ikke løy, men at hun manglet selvinnsikt til å skjønne at hennes vansker går ut over de rundt henne. Hun fortalte stadig om vanskelige venner og vanskelige ekser. Slik hun la det frem, så virket det som det var hun selv som var store deler av problemet, i tillegg til at hun systematisk valgte en viss type menn.

Anonymkode: b95c7...a19

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er sikker på at det er vondt å ha borderline. Og vondt at når folk ser på det, så ser de en liste av symptomer, og tror personen har alle.

Men jeg er også sikker på at det er vanskelig å være i et forhold med en med borderline, og at den med borderline ikke ser hvordan ens symptomer gjør det vanskelig å være pårørende. Vi hadde en gang en kollega som var ufattelig vanskelig å jobbe med. I følge henne selv, så hadde hun ingen vansker. Ihvertfall ikke som gikk ut over andre. Jeg er sikker på at hun ikke løy, men at hun manglet selvinnsikt til å skjønne at hennes vansker går ut over de rundt henne. Hun fortalte stadig om vanskelige venner og vanskelige ekser. Slik hun la det frem, så virket det som det var hun selv som var store deler av problemet, i tillegg til at hun systematisk valgte en viss type menn.

Anonymkode: b95c7...a19

Gjelder sikkert for noen, men ikke for alle. Jeg har sagt flere ganger til min mann at om han er lei av meg og humøret mitt, kan vi ordne en skilsmisse som er rolig og fredelig for både oss og barna. Det er sagt av kjærlighet, da jeg ønsker at han skal ha det bra i livet. Han presiserer at han elsker å være gift med meg, og at han tror jeg har mye mer ustabilt humør inni meg enn det jeg viser utad. Og det stemmer jo, jeg er som oftest flink på å kamuflere. 

Å kalle ham "pårørende" blir veldig alvorstunget, føler jeg. I såfall er jeg pårørende til en som har like flatt humør som en planke. Han viser verken stor glede eller stor sorg over noe, og jeg må gjette eller spørre om hva han føler. Klarte ikke se på ham i bryllupet om han var overlykkelig eller bare helt middels glad, liksom. Han har ingen diagnose, er bare flat i humøret. Mens jeg blir overlykkelig og sprudlene av å kunne gå barbeint i gress, liksom😅

Anonymkode: 512b9...03c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Gjelder sikkert for noen, men ikke for alle. Jeg har sagt flere ganger til min mann at om han er lei av meg og humøret mitt, kan vi ordne en skilsmisse som er rolig og fredelig for både oss og barna. Det er sagt av kjærlighet, da jeg ønsker at han skal ha det bra i livet. Han presiserer at han elsker å være gift med meg, og at han tror jeg har mye mer ustabilt humør inni meg enn det jeg viser utad. Og det stemmer jo, jeg er som oftest flink på å kamuflere. 

Å kalle ham "pårørende" blir veldig alvorstunget, føler jeg. I såfall er jeg pårørende til en som har like flatt humør som en planke. Han viser verken stor glede eller stor sorg over noe, og jeg må gjette eller spørre om hva han føler. Klarte ikke se på ham i bryllupet om han var overlykkelig eller bare helt middels glad, liksom. Han har ingen diagnose, er bare flat i humøret. Mens jeg blir overlykkelig og sprudlene av å kunne gå barbeint i gress, liksom😅

Anonymkode: 512b9...03c

Du har jo selvinnsikt og det hjelper enormt mye. Har en pf selv men ikke disse to som diskuteres her, merker at innsikt for egen del og at ektefellen forstår hva det går i gjør hverdagen enklere.

Anonymkode: 56ea1...5b9

[I Grosny]

AnonymBruker skrev (På 30.12.2023 den 20.06):

Tusen takk for et veldig godt og seriøst svar 🥰 

i dette tilfellet er personen (per nå) for paranoid til å delta i gruppebehandling. Det er synd, for har forstått at gruppebehandling ofte gir gode resultater, og hadde et håp om at det ville hjelpe. 

Det har vært veldig vanskelig å leve med. Personen blir veldig lett trigget av ting jeg sier- ting jeg ikke kan forstå at kan vekke en såpass sterk reaksjon. Ofte har sinneutbrudd vært rettet mot meg, og humørsvingninger kan komme brått. 

Heldigvis er det i vårt tilfelle partneren (meg) disse tingene går utover, og ikke barna. Men det er jo likevel ikke bra for barna at en av foreldrene sliter med dette. De får jo med seg at personen har humørsvingninger. 

Jeg har vurdert å gå ut av forholdet, men har ikke tatt en beslutning. Vet iallefall at det må skje en endring, om det skal være liv laga å bli. Derfor jeg opprettet denne tråden; lurer veldig på om det er mulig å bli bedre av dette..

Det er så absolutt barnas behov som veier tyngst! 🥰 De er jo også veldig glad i forelderen, og et samlivsbrudd ville vært tungt for de. På mange måter synes jeg også at det er bedre å være to foreldre til stede, enn å sende på samvær. Personen har aldri vært slem mot barna, men vedkommende sliter jo med to alvorlige diagnoser, og magefølelsen min sier at jeg har det best med å være til stede (for det meste da). 

Anonymkode: 482eb...c94

Går det an å få til et delvis særboarrangement/ hybel? Slik at han kan være med familien, men trekke seg tilbake til hybelen når han har dårlige dager?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.12.2023 den 10.43):

Borderline er kanskje den mest stigmatiserte psykiske lidelsen og de fleste som har denne diagnosen lever bare helt vanlige liv, så tenk dere om før dere generaliserer alle som har denne lidelsen.

https://psykmagasinet.no/borderline-personlighetsforstyrrelse-en-stigmatiserende-diagnose/

Anonymkode: 6f6d8...072

Majoriteten med denne diagnosen er jaggu ikke enkle mennesker, det kan jeg si deg. Mulig jeg har sett mye worst case, siden jeg har jobbet en stund i psykriatien. Men kan fortelle at det kreves mye jobbing før mange med denne diagnosen er relativt stabil og ikke lager h@lvette for enten seg selv eller andre, eller begge deler. 

Anonymkode: 40958...6fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Majoriteten med denne diagnosen er jaggu ikke enkle mennesker, det kan jeg si deg. Mulig jeg har sett mye worst case, siden jeg har jobbet en stund i psykriatien. Men kan fortelle at det kreves mye jobbing før mange med denne diagnosen er relativt stabil og ikke lager h@lvette for enten seg selv eller andre, eller begge deler. 

Anonymkode: 40958...6fd

Tror nok ikke du jobber i psykiatrien med de holdningene du speiler her

Anonymkode: 6f6d8...072

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Tror nok ikke du jobber i psykiatrien med de holdningene du speiler her

Anonymkode: 6f6d8...072

Hvilken holdning? Har jobbet i psykiatrien i nesten 10 år, merk ordet har. En spade er en spade, er ikke for å såre noen.

Anonymkode: 40958...6fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg er sikker på at det er vondt å ha borderline. Og vondt at når folk ser på det, så ser de en liste av symptomer, og tror personen har alle.

Men jeg er også sikker på at det er vanskelig å være i et forhold med en med borderline, og at den med borderline ikke ser hvordan ens symptomer gjør det vanskelig å være pårørende. Vi hadde en gang en kollega som var ufattelig vanskelig å jobbe med. I følge henne selv, så hadde hun ingen vansker. Ihvertfall ikke som gikk ut over andre. Jeg er sikker på at hun ikke løy, men at hun manglet selvinnsikt til å skjønne at hennes vansker går ut over de rundt henne. Hun fortalte stadig om vanskelige venner og vanskelige ekser. Slik hun la det frem, så virket det som det var hun selv som var store deler av problemet, i tillegg til at hun systematisk valgte en viss type menn.

Anonymkode: b95c7...a19

Det du forklarer om kollegaen din kan være ei med ptsd, mest sannsynlig vokst opp i omsorgssvikt. Ikke ei med psykiske utfordringer på den måten du sikter til. 

Jeg har en leder som er utrolig vanskelig å jobbe med. Jeg vet at hun har slitt etter et 20+ år langt forhold som var kjempe dårlig. Hun takler kritikk veldig dårlig, mange kan da tenke at hun er vanskelig å jobbe med. Egentlig har hun fått for mye kritikk gjennom livet og begeret renner litt og litt over for hvert ord i ettertid. Derfor blir hun konfliktsky og stikker litt unna hver gang det oppstår små problemer. 

Det gjør henne vanskelig å jobbe med, men hun mangler ikke selvinnsikt, hun har bare nok med seg selv. 

Anonymkode: 00505...eaf