Partner med borderline + paranoid pf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Gjelder sikkert for noen, men ikke for alle. Jeg har sagt flere ganger til min mann at om han er lei av meg og humøret mitt, kan vi ordne en skilsmisse som er rolig og fredelig for både oss og barna. Det er sagt av kjærlighet, da jeg ønsker at han skal ha det bra i livet. Han presiserer at han elsker å være gift med meg, og at han tror jeg har mye mer ustabilt humør inni meg enn det jeg viser utad. Og det stemmer jo, jeg er som oftest flink på å kamuflere. 

Å kalle ham "pårørende" blir veldig alvorstunget, føler jeg. I såfall er jeg pårørende til en som har like flatt humør som en planke. Han viser verken stor glede eller stor sorg over noe, og jeg må gjette eller spørre om hva han føler. Klarte ikke se på ham i bryllupet om han var overlykkelig eller bare helt middels glad, liksom. Han har ingen diagnose, er bare flat i humøret. Mens jeg blir overlykkelig og sprudlene av å kunne gå barbeint i gress, liksom😅

Anonymkode: 512b9...03c

Selvfølgelig er han pårørende til deg som har en diagnose. 

Anonymkode: 8c3b9...e2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Majoriteten med denne diagnosen er jaggu ikke enkle mennesker, det kan jeg si deg. Mulig jeg har sett mye worst case, siden jeg har jobbet en stund i psykriatien. Men kan fortelle at det kreves mye jobbing før mange med denne diagnosen er relativt stabil og ikke lager h@lvette for enten seg selv eller andre, eller begge deler. 

Anonymkode: 40958...6fd

Selvfølge har du sett worst case, det sier seg selv siden de trengte mye oppfølging hos dere. 

Anonymkode: 8c3b9...e2c

[Gjest Hoia]

Jeg kan ingenting om psykologi, men det der hadde jeg ikke taklet.

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Poenget mitt er at du ikke har erfaring med å bo sammen med en Bordeline partner, det vises til en tekst skrevet av ei med borderline. De har ofte lite innsikt i hvordan de framtrer (siden det er en personlighetsforstyrrelse ) .

Anonymkode: acacc...ae1

Manglende selvinnsikt er ikke et diagnosekritere for EUFP. KJernen i EUFP er manglende kompetanse til å regulere følelser.

Anonymkode: c8e4b...422

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Majoriteten med denne diagnosen er jaggu ikke enkle mennesker, det kan jeg si deg. Mulig jeg har sett mye worst case, siden jeg har jobbet en stund i psykriatien. Men kan fortelle at det kreves mye jobbing før mange med denne diagnosen er relativt stabil og ikke lager h@lvette for enten seg selv eller andre, eller begge deler. 

Anonymkode: 40958...6fd

Sikker på at du har kompetanse nok til å arbeide med mennesker?

Anonymkode: c8e4b...422

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

De er vel neppe milde når han er for paranoid til å tåle gruppererapi?

Anonymkode: 8c3b9...e2c

Nei, de er selvfølgelig ikke det. Faren min fikk dette i 40 årene sine. Og den galskapen sitter i oss fortsatt, 30 år etter. Det er verre for oss som lever rundt enn personen med forstyrrelsene.

Anonymkode: 51699...ea8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Manglende selvinnsikt er ikke et diagnosekritere for EUFP. KJernen i EUFP er manglende kompetanse til å regulere følelser.

Anonymkode: c8e4b...422

Ja? Og hvem går det utover? 

Anonymkode: 51699...ea8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.12.2023 den 18.04):

Har en partner som har begge disse personlighetsforstyrrelsene. Er det mer alvorlig å ha begge disse, enn å ha kun Borderline f.eks.? Finner lite info på nett, derfor spør jeg her. 
Vi har også små barn, og samlivet er veldig vanskelig til tider. Lurer veldig på om man kan ha håp om å bli bedre, når man har både Paranoid Pf og Borderline pf?

 

Anonymkode: 482eb...c94

Hei du

Er selv samboer og har barn med en som er under utredning/dps. Vet hvor vanskelig det er. Tok det lang tid fra din mann startet utredning til han fikk disse diagnosene?

Anonymkode: a7bb1...5f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Nei, de er selvfølgelig ikke det. Faren min fikk dette i 40 årene sine. Og den galskapen sitter i oss fortsatt, 30 år etter. Det er verre for oss som lever rundt enn personen med forstyrrelsene.

Anonymkode: 51699...ea8

Det er forskjellige grader. Jeg har en i familie som jeg ikke tåler og ikke har noen form for kontakt med pga hans paranoide utbrudd. Andre i familien ser på han som en topp person. Men hele veien har han vært ekstra ille mot meg, så truende og skummel i sine verste perioder at jeg flyttet fra familien. 

Samboer er ikke slik i det hele tatt, selv om han har sin form for paranoide tanker. Samboer har jobb, utdanning, mange venner og støttende familie. Den personen i min familie har kun familie. 

Anonymkode: 00505...eaf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Ja? Og hvem går det utover? 

Anonymkode: 51699...ea8

Den nærmeste, gjerne samboer, men de fleste har mer enn nok empati til å skjerme barna sine. 

Anonymkode: 00505...eaf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Hei du

Er selv samboer og har barn med en som er under utredning/dps. Vet hvor vanskelig det er. Tok det lang tid fra din mann startet utredning til han fikk disse diagnosene?

Anonymkode: a7bb1...5f0

6 mnd. 

Anonymkode: 00505...eaf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hei du

Er selv samboer og har barn med en som er under utredning/dps. Vet hvor vanskelig det er. Tok det lang tid fra din mann startet utredning til han fikk disse diagnosene?

Anonymkode: a7bb1...5f0

bare vær klar over at selv med diagnose og behandling er det ikke sikkert at det 

 

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Manglende selvinnsikt er ikke et diagnosekritere for EUFP. KJernen i EUFP er manglende kompetanse til å regulere følelser.

Anonymkode: c8e4b...422

Nei, men et fellestrekk for personer med personlighetsforstyrrelser, 

Anonymkode: acacc...ae1

[Gjest Hoia]

Jøss, da vil de sikkert omgås likesinnede.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Nei, de er selvfølgelig ikke det. Faren min fikk dette i 40 årene sine. Og den galskapen sitter i oss fortsatt, 30 år etter. Det er verre for oss som lever rundt enn personen med forstyrrelsene.

Anonymkode: 51699...ea8

DETTE er så spot on! Det er mye vanskeligere for oss nærmeste, enn det er for personen selv.

TS her. Takk for mange gode svar i denne tråden. Selv er jeg veldig sliten om dagen. Ferier, helg og helligdager er ofte den vanskeligste tiden her hos oss. Samboer blir lett trigget av noe jeg sier (som jeg selv ikke kan skjønne at kan opprøre så veldig), og så er sinnet og humørsvingningene i gang. Dermed er jeg svært sliten etter juleferien. Og jeg innser at dette er den tredje julen der jeg ikke har fått slappet skikkelig av og kost meg. Pga. hans humør. (Jeg hadde det også vondt på 17. mai og i sommerferien, innser jeg).

Samboer derimot, virker upåvirket av dette. Han har gått flere lange turer og er super-energisk i sosiale sammenhenger. Det er bare jeg som føler meg nedbrutt og stille, kan det virke som. Selv har jeg ikke orket å være fysisk aktiv, og merket at jeg var stille i sosiale lag selv om jeg deltok. Så det kan absolutt virke som om det er vi rundt som må betale prisen her. (Jeg hadde også jobbstart i dag, og var super-sliten så jeg fikk ikke gjort særlig mye).

Vurderer sterkt å gå. Men det er ikke så lett når økonomi, nettverk, hus og mange andre faktorer tilsier at man har det bedre som to enn som én voksen. I den situasjonen jeg er i nå, ville det ha vært veldig tøft for meg å bli alenemor. (Likevel er jeg selvfølgelig i en tankeprosess her, og vurderer sterkt å bli det).

Heldigvis er han aldri sinna mot barna, og jeg ser heldigvis at de har hatt en fin jul. Men de merker nok at mamma er sliten. Og det er jeg selvfølgelig veldig lei meg for.

Anonymkode: 482eb...c94

[AnonymBruker]

On 12/30/2023 at 11:13 PM, AnonymBruker said:

Jeg tror du må være veldig bevisst på at du må ha tid og overskudd. Det er så lett å sette seg selv til side, prøve å være på forskudd osv. Du har jo to barn og en umulig ungdom. For all del, han er sikkert et flott menneske, men det er jo slitsomt. Før eller siden kommer det en krise, og jeg er redd at du er utslitt når den kommer. 

Så ikke gå for mye på akkord med deg selv, og ha først og fremst overskudd til barna. Husk at personlighetsforstyrrelser er arvelig, og miljø spiller også inn. Da er det ikke nødvendigvis bra å ha en sliten mor og en far som klikker. Du tenker gjerne at det er det...men kjenn på det etterhvert. Du er jo lojal og glad i din samboer. Jeg skjønner det. Men vær ærlig og tro mot deg selv. 

Anonymkode: 7ef18...712

Nei, personlighetsforstyrrelse er ikke arvelig. Man kan være mottagelig dersom man lever i et miljø hvor man ikke bli ivaretatt, får omsorg eller annet misbruk skjer, men ikke av seg selv. 

Anonymkode: d4bea...ee9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.12.2023 den 18.16):

Men du valgte allikevel å få barn med han?!

Anonymkode: c3385...463

Er du den samme personen som ALLTID stiller dette spørsmålet i slike tråder? Hvorfor gidder du? Fant du ikke noe bedre å ta deg til i livet? 

Anonymkode: 34695...dda

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

DETTE er så spot on! Det er mye vanskeligere for oss nærmeste, enn det er for personen selv.

TS her. Takk for mange gode svar i denne tråden. Selv er jeg veldig sliten om dagen. Ferier, helg og helligdager er ofte den vanskeligste tiden her hos oss. Samboer blir lett trigget av noe jeg sier (som jeg selv ikke kan skjønne at kan opprøre så veldig), og så er sinnet og humørsvingningene i gang. Dermed er jeg svært sliten etter juleferien. Og jeg innser at dette er den tredje julen der jeg ikke har fått slappet skikkelig av og kost meg. Pga. hans humør. (Jeg hadde det også vondt på 17. mai og i sommerferien, innser jeg).

Samboer derimot, virker upåvirket av dette. Han har gått flere lange turer og er super-energisk i sosiale sammenhenger. Det er bare jeg som føler meg nedbrutt og stille, kan det virke som. Selv har jeg ikke orket å være fysisk aktiv, og merket at jeg var stille i sosiale lag selv om jeg deltok. Så det kan absolutt virke som om det er vi rundt som må betale prisen her. (Jeg hadde også jobbstart i dag, og var super-sliten så jeg fikk ikke gjort særlig mye).

Vurderer sterkt å gå. Men det er ikke så lett når økonomi, nettverk, hus og mange andre faktorer tilsier at man har det bedre som to enn som én voksen. I den situasjonen jeg er i nå, ville det ha vært veldig tøft for meg å bli alenemor. (Likevel er jeg selvfølgelig i en tankeprosess her, og vurderer sterkt å bli det).

Heldigvis er han aldri sinna mot barna, og jeg ser heldigvis at de har hatt en fin jul. Men de merker nok at mamma er sliten. Og det er jeg selvfølgelig veldig lei meg for.

Anonymkode: 482eb...c94

Hadde det likt med min eks. Vet ikke om han hadde noen diagnoser, men dette sinne som stadig kom fram. Jeg ble ofte sittende å analysere hva jeg hadde sagt, siden han ble så krenket og sint. Den siste tiden analyserte jeg ting, og sa setningene høyt i hodet mitt før jeg sa dem til han. 
Savnet han enda, men akkurat det der har vært en enorm lettelse å slippe. 
Kan endelig slappe av i mitt eget hjem. 

Anonymkode: d915b...f9e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.1.2024 den 9.55):

Poenget mitt er at du ikke har erfaring med å bo sammen med en Bordeline partner, det vises til en tekst skrevet av ei med borderline. De har ofte lite innsikt i hvordan de framtrer (siden det er en personlighetsforstyrrelse ) .

Anonymkode: acacc...ae1

Jeg har borderline. Fikk diagnosen uten at jeg fikk vite det. Gikk i behandling uten å vite egentlig hva de jobbet med. Visste bare at jeg hadde det fryktelig vondt, at følelsene var intense og at relasjoner var vanskelige. Og jeg forstod ikke hvordan andre klarte å leve så "uforstyrret" med sitt, og stå gjennom utfordringer som lett vippet meg av pinnen. 

Mange år senere var det en som sa til meg at jeg mest sannsynlig hadde en diagnose etter å ha gått i behandling på sykehuset, og da spurte jeg legen om dette. Men dette var lenge etter avsluttende behandling, som ikke hadde gjort meg noe klokere. 

Når jeg fikk vite om diagnosen så begynte jeg å lese om Borderline, og enkelte ting gav mening. Mest av alt kunne jeg slutte å klandre meg selv for at jeg ikke mestret ting på lik linje som andre. Det var ikke sånn at de bare håndterte følelsene og livet sitt bedre enn meg, fordi de var bedre. Nei, de slapp å slite med kronisk tomhet, med seperasjonsangst, med hvor lett ting blir svart/hvitt, og hvor slitsomt det er å gå så mye opp og ned i humøret i løpet av en dag, og hvor uforutsigbart alt kjennes. Man fungerer anderledes med  borderline. 

Når man vet man har borderline, og kan få informasjon og vite hvordan man skiller seg fra hva som er normalt, og kan jobbe med dette, så kan det ofte gå veldig bra. Spesielt om man har en åpen dialog med partneren. 

Ts, jeg tror det verste du kan gjøre er å snakke med mannen din om at du vurderer å gå fra han. Og at det beste du kan gjøre er å trygge han på at dere skal holde sammen. Det er lettere for han å bli bedre når han vet han er trygg. Men det er nok noe han må erfare over tid.  Når det er sagt, så må han jo være innstilt på å bli kjent med diagnosen, hvordan han kan få det bedre, så han håndterer familielivet best mulig. Hvis han er en god mann, et godt menneske, så er han innstilt på det. 

Borderline roer seg med årene.

Det verste jeg leser er når folk tror borderline mennesker er manipulerende og slemme. Det finnes sikkert folk med borderline som er nettopp det, men det har ingenting med diagnosen å gjøre. 

Anonymkode: b6d7e...346

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har borderline. Fikk diagnosen uten at jeg fikk vite det. Gikk i behandling uten å vite egentlig hva de jobbet med. Visste bare at jeg hadde det fryktelig vondt, at følelsene var intense og at relasjoner var vanskelige. Og jeg forstod ikke hvordan andre klarte å leve så "uforstyrret" med sitt, og stå gjennom utfordringer som lett vippet meg av pinnen. 

Mange år senere var det en som sa til meg at jeg mest sannsynlig hadde en diagnose etter å ha gått i behandling på sykehuset, og da spurte jeg legen om dette. Men dette var lenge etter avsluttende behandling, som ikke hadde gjort meg noe klokere. 

Når jeg fikk vite om diagnosen så begynte jeg å lese om Borderline, og enkelte ting gav mening. Mest av alt kunne jeg slutte å klandre meg selv for at jeg ikke mestret ting på lik linje som andre. Det var ikke sånn at de bare håndterte følelsene og livet sitt bedre enn meg, fordi de var bedre. Nei, de slapp å slite med kronisk tomhet, med seperasjonsangst, med hvor lett ting blir svart/hvitt, og hvor slitsomt det er å gå så mye opp og ned i humøret i løpet av en dag, og hvor uforutsigbart alt kjennes. Man fungerer anderledes med  borderline. 

Når man vet man har borderline, og kan få informasjon og vite hvordan man skiller seg fra hva som er normalt, og kan jobbe med dette, så kan det ofte gå veldig bra. Spesielt om man har en åpen dialog med partneren. 

Ts, jeg tror det verste du kan gjøre er å snakke med mannen din om at du vurderer å gå fra han. Og at det beste du kan gjøre er å trygge han på at dere skal holde sammen. Det er lettere for han å bli bedre når han vet han er trygg. Men det er nok noe han må erfare over tid.  Når det er sagt, så må han jo være innstilt på å bli kjent med diagnosen, hvordan han kan få det bedre, så han håndterer familielivet best mulig. Hvis han er en god mann, et godt menneske, så er han innstilt på det. 

Borderline roer seg med årene.

Det verste jeg leser er når folk tror borderline mennesker er manipulerende og slemme. Det finnes sikkert folk med borderline som er nettopp det, men det har ingenting med diagnosen å gjøre. 

Anonymkode: b6d7e...346

Nå leste jeg et lengre innlegg du skrev og må derfor legge til at om han ikke er en god mann med deg, du får ingen støtte og bare brenner deg ut - da bør du nok tenke på at det viktigste du har er barna dine, de trenger deg.

Det er en lang prosess å bli bedre av borderline, og da må man virkelig velge personen, tenker jeg. Min samboer valgte meg, det var ingen tvil, han kom ikke til å gå fra meg. Men det var virkelig turbulent en tid og heldigvis hadde vi ikke barn da.

Anonymkode: b6d7e...346

[Line8]

AnonymBruker skrev (På 2.1.2024 den 17.23):

DETTE er så spot on! Det er mye vanskeligere for oss nærmeste, enn det er for personen selv.

TS her. Takk for mange gode svar i denne tråden. Selv er jeg veldig sliten om dagen. Ferier, helg og helligdager er ofte den vanskeligste tiden her hos oss. Samboer blir lett trigget av noe jeg sier (som jeg selv ikke kan skjønne at kan opprøre så veldig), og så er sinnet og humørsvingningene i gang. Dermed er jeg svært sliten etter juleferien. Og jeg innser at dette er den tredje julen der jeg ikke har fått slappet skikkelig av og kost meg. Pga. hans humør. (Jeg hadde det også vondt på 17. mai og i sommerferien, innser jeg).

Samboer derimot, virker upåvirket av dette. Han har gått flere lange turer og er super-energisk i sosiale sammenhenger. Det er bare jeg som føler meg nedbrutt og stille, kan det virke som. Selv har jeg ikke orket å være fysisk aktiv, og merket at jeg var stille i sosiale lag selv om jeg deltok. Så det kan absolutt virke som om det er vi rundt som må betale prisen her. (Jeg hadde også jobbstart i dag, og var super-sliten så jeg fikk ikke gjort særlig mye).

Vurderer sterkt å gå. Men det er ikke så lett når økonomi, nettverk, hus og mange andre faktorer tilsier at man har det bedre som to enn som én voksen. I den situasjonen jeg er i nå, ville det ha vært veldig tøft for meg å bli alenemor. (Likevel er jeg selvfølgelig i en tankeprosess her, og vurderer sterkt å bli det).

Heldigvis er han aldri sinna mot barna, og jeg ser heldigvis at de har hatt en fin jul. Men de merker nok at mamma er sliten. Og det er jeg selvfølgelig veldig lei meg for.

Anonymkode: 482eb...c94

Hvordan går det med deg?

Føler sånn med deg. Nå har samboeren min fått diagnosen, borderline. Det var som jeg trodde. Har lest masse om det, og alt stemte godt med borderline. Lurer på hvordan det blir fremover med behandling. Diagnosen kom i dag.

Det du skriver om her om hvordan det er for oss rundt er så sant. Du høres akkurat ut som meg. Man blir veldig sliten av å ha det sånn rundt seg. Rett og slett utslitt. Begynner å sette spørsmålstegn ved seg selv. Kjenner dette har gjort meg mye mere usikker på meg selv.

Kanskje du og jeg kunne pratet sammen privat? Hadde vært fint å ha en å snakke med som forstår dette. Send meg gjerne en privat melding.

Ønsker deg og dine alt godt.